Boblejakka

Når en gjør valg som får pinlige konsekvenser, men som muligens er verdt det allikevel… Et innlegg om få ord, ei fæl boblejakke og en sabla kul Walkman.

Høsten 1983. Jeg begynte på ungdomsskolen, og livet besto etter min mening hovedsakelig av kvisekriser, elsker/elsker ikke og hormonelle krumspring. Egoet var høyst tilstedeværende, og konsekvenstenkinga ikke fullt så godt utviklet. Verden sirklet rundt meg – ikke omvendt. Voksne var stort sett imbesile idioter, som lett lot seg lure av min ungdommelige genialitet… Trodde jeg…

For å vise hvor voksen jeg var blitt, ville jeg handle vinterklær på egenhånd. Og joda, jeg fikk penger med hjemmefra for å gå ut i den store verden og gjøre egne innkjøp. Behovet for ny vinterjakke var prekært. Og jeg skulle kjøpe det altså – banna bein – hadde det ikke vært for den kule Walkman’en som var utstilt i vinduet til elektronikkbutikken på det lokale kjøpesenteret. Bare tanken på å kunne ha en kassettspiller som var så liten at jeg kunne ha den i lomma; og høre på musikk imens jeg gikk rundt, var besnærende.

Det gikk et par dager. Pengene brant i lomma, og jeg var som besatt av tanken på å eie dette elektroniske vidunderet av en nyskapning. Tilslutt gikk jeg inn i butikken for å se på den. Jeg var sjanseløs fra jeg satte foten innenfor døra. Fra høyttalerne dundret David Bowie’s «Let’s dance». Det var siste spikeren i kista. Jeg var solgt. Litt senere kom jeg ut fra butikken. I en altfor tynn jakke. Med en flunkende ny Walkman i lomma. Og hørte på David Bowie. «Put on your red shoes and dance the blues».

Men hva nå? Hvordan skulle jeg kunne komme hjem uten penger, uten vinterjakke men med en Walkman?

Med pubertalt overmot tenkte jeg at dette kunne skjules.

Dersom jeg smuglet Walkman’en inn på rommet – og bare hørte på musikk der, så ville de nok ikke merke at jeg ikke hadde kjøpt den jakka. Akkurat…

Høsten krøp inn under huden, og temperaturen på gradestokken gikk stadig nedover. I mangel av en god vinterjakke, begynte jeg å pakke meg inn i stadig flere tykke gensere under olajakka. Tilslutt følte jeg meg som en stappa julegris der jeg dro på meg en jakke som ble trangere for hver nye genser som kom under. Jeg frøs allikevel da det ble kuldegrader. Men pengene til vinterjakke var brukt opp, så jeg bet tennene sammen, og lot som ingenting.

Foreldrene mine nevnte ikke hendelsen med et eneste ord. Selvfølgelig hadde de fått med seg det faktum at vintertøy manglet , men valgte å avvente situasjonen, og se hva som skjedde. Jeg fløt fortsatt på overmot, men en kime av tvil hadde begynt å spire i meg. Den dårlige samvittigheten gjorde at jeg hørte mindre og mindre på musikk via Walkman’en. Det var da merkelig at de ikke hadde sagt noe som helst? De måtte da ha oppdaget det nå?

Om det var manglende vinterjakke, eller rett og slett bare basillusker som fløy i luften, er ikke godt å si. Resultatet av en tynnkledd høst ble i hvert fall at jeg ble helt nedsausa i en voldsom forkjølelse. Etter et par dager med fravær fra skolen, skulle jeg tilbake.Da hang den plutselig der. En av mammas urgammel boblejakker fra 70-tallet engang.

Nå må du huske på at tidlig på åttitallet så var ikke klær fra 70-tallet vintage. De var bare håpløst umoderne, og ikke noe de fleste tenåringer ville bli sett med. I hvert fall ikke ei jente på 13 år, som følte seg merkelig nok fra før, og som helst ville være usynlig. Rød av skam tok jeg på meg jakka, og gikk duknakket til skolen.

Gjett hva jeg fikk til jul det året? Joda, etter å ha gått med skammens jakke en stund, lå det heldigvis en ny vinterjakke under juletreet. Aldri har vel uuttalte ord vært så effektive.Da jeg neste gang fikk penger til å handle klær, kjøpte jeg akkurat det jeg hadde fått beskjed om…