Måned: juni 2018

Badeland
Det var den gang

Badeland

Kaffelatter1 kommentar

Når navnet ikke alltid står til forventningene…

Som barn var jeg på årlige dagsturer til Vikersund. Siden jeg leste tidlig, fikk jeg raskt med meg skiltet hvor det viste retningen mot Modum Bad. For de som ikke har hørt om Modum Bad, så er det et sykehus som behandler psykiske lidelser.

Jeg har alltid vært langt over gjennomsnittet glad i å bade. Ergo; hver gang vi kjørte forbi sykehuset, begynte jeg å mase om at vi kunne dra dit. Jeg ville bade der!

«Nei», sa pappa. «Det er ikke et sånt bad.» Pøh! Den der gikk jeg ikke på. Kunne levende se for meg vannsklier med mange svinger, nøkkel i strikk rundt foten og klorlukt i nesa. «Jammen kan vi ikke VÆRSÅSNILL å dra til Modum Bad da?»

Noen ganger ble jeg fortalt at vi ikke hadde tid til å dra dit, andre ganger var grunnen at det var et bad bare for voksne. Dette svaret irriterte meg grovt, for det var et basta-bom-svar som ikke var diskuterbart.

Hadde de sagt noe om at Modum Bad var for voksne som var veldig lei seg, kan du banne på at jeg hadde blitt supertrist øyeblikkelig… Selvfølgelig ble alle i godt humør av å være på et badeland!

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at det ikke er alle bad man skal trakte etter å komme til. Ikke fordi det er noe galt i å bli innlagt der, men fordi man ikke ønsker å ha behov for et opphold.

Fortalte en bekjent om misforståelsen som fulgte meg i barndommen. Denne personen hadde tilbrakt endel tid der. Og kunne med et smil fortelle at de på en måte bader der. Man blir badet i omsorg og respekt. Og så er det dusjer der.

Men vannsklier med mange svinger? Hvem vet? Kanskje det hadde gjort seg også på Modum Bad.

Hundre sofaunivers
Sofarefleksjoner

Hundre sofaunivers

Kaffelatter6 kommentarer

For et år siden begynte jeg på en skriftlig reise i tid og rom. Minner og betraktninger kom ut i bokstavform. Hundre innlegg…

Gjentatte ganger har jeg vurdert å gi meg. Har en lei tendens til å hoppe etter Wirkola; sammenligner meg med bloggere som har holdt på lenge, og som har drøssevis av lesere. Er det noen vits når jeg ikke har så mange lesere? Og så tikker det inn en oppmuntrende melding, eller jeg får tilbakemeldinger fra folk jeg møter. Så skriver jeg vel litt til, da…

For å markere at jeg fortsatt skriver, og for å takke leserne for at de fortsatt leser, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre litt ekstra ut av dette innlegget. Ville kombinere to av de tingene jeg liker best. Burde kanskje ha skrevet en tekst med kaffe som blekk, eller strikket noen setninger?

Valget falt på musikk. Jeg ville spille inn en tekst til ære for leserne mine, og for å klappe meg sjøl på skulderen. Men, jeg kunne ikke lage en tekst til en allerede eksisterende melodi uten å begynne å surre med royalties. Sånt no’ har jeg lite peiling på, så like greit å holde seg unna. Nei, jeg ville aller helst lage noe sjøl. Det var bare det da, at jeg ikke lager melodier…

«Jeg har et musikkproblem!» skrev jeg i en melding til Kompis. «Å? Noe jeg kan hjelpe til med?» svarte Kompis. Og det var det. To måneder senere; noen øvinger, skriving, omskriving og jobbing i studio, så «Mitt Sofaunivers» dagens lys.

Takk og atter takk til Freddy og Rune som har stilt opp med åpne sinn og gode idéer. Uten dere hadde innlegget blitt …en tekst… Dere har hjulpet meg å skape noe som overgikk alle forventninger!

🎶Mitt Sofaunivers 🎵🎶

Elisabeth Bergersen: Tekst, vokal og arrangering.

Freddy Liabø: Melodi, Gitarer (nylonstrenger og stålstrenger), kor, arrangering.

Rune van Deurs: Bass med bue,

perkusjon, kor, lydeffekter.

Lydtekniker: Rune van Deurs
Produsenter: Freddy Liabø og Rune van Deurs
«Mitt Sofaunivers» er innspilt i Quickstep Foley Studio

Ti setninger man helst ikke vil høre
Lek med Lister

Ti setninger man helst ikke vil høre

Kaffelatter3 kommentarer

I mylderet av alle verdens ord som kan kombineres og bygge setninger og utsagn, er det alltids noen utsagn og/eller setninger jeg godt kan klare meg foruten å høre…

Det kan være setninger som i seg selv ikke har noen ukvemsord, men som; sagt i riktig setting kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

  • «Dette vet jeg ikke så mye om, men…» – Setningen kommer som regel fra folk som egentlig vet veldig mye om det de akkurat påsto at de ikke kunne så mye om. Her snakker vi om falsk beskjedent. Ta fram popcorn, notatblokk eller ørepropper. Dette kommer til å ta lang tid!
  • «Dette sier jeg ikke fordi jeg er full, altså!» – Hjelpes! Nå er det på tide å dra hjem fra festen. Antageligvis burde jeg ha dratt for en time siden. Dette kommer til å bli kleint!

  • «Du har vel forsikring på bilen?» – Setningen ingen vil høre dersom de har lånt bort nevnte bil.
  • «Jeg skal bare titte litt!» – Sier noen dette, for så å strene inn i en spesialforretning; være seg Biltema, skobutikk eller bokhandel… Stjel lommeboka deres, jug på deg en akutt fødsel eller blindtarmbetennelse. Har dere felles konto, ring og sperr kontoen. Dette kommer til å ta lang tid, og kan dessuten bli svært kostbart.
  • «Den kledde du skikkelig godt!» – Du står utenfor et prøverom i en butikk. Du har på deg et plagg som får deg til å se ut som en stappa gris. Ekspeditøren har dollartegn i øynene, og er ute etter et kjapt salg.
  • «Har du forsøkt med…. Det vil være veldig bra for deg.» – Folk som skal gi meg gode råd om dette eller hint. Selv om jeg på ingen måte hadde bedt om råd i utgangspunktet, og de ikke er legen min. Som gjør at jeg føler at jeg er på ufrivillige forelesninger i antivaksinebevegelsen.
  • «Faren din har skikkelig fin rumpe!» – Jeg var tenåring, og venninna mi som bemerket dette, hadde vel forsåvidt rett. Min far var fortsatt i 30-åra, og trente så å si hver dag. Men jeg syntes allikevel at tanken var på at faren min skulle være en DILF, var direkte frastøtende. Dette utsagnet kommer i samme kategori som «Er lillesøsteren din singel, eller?» Heldigvis er det et fåtall som tenker på familiemedlemmer på den måten.
  • «Du får spise mindre, og trene mer.» – Hadde det vært så jækla enkelt, ville man knapt funnet overvektige mennesker. Snakker du forresten på samme måte til alle som sliter med en eller annen form for avhengighetsproblematikk?
  • «Hvis jeg ikke liker maten, så sier jeg at jeg er allergisk.» – Du kan plukke vekk det du ikke liker. Dette fører til at restaurantnæringen ikke alltid tar allergikere på alvor. Jeg, og flere med meg, risikerer sykehusinnleggelser og dødelige reaksjoner dersom vi får noe vi ikke tåler i maten.
  • «Den er ikke farlig altså, vil bare hilse…» – hundeeiere har ikke alltid forståelse for at noen er redd hunder, eller at møtende hundeeiere går med hunder som av en eller annen grunn ikke skal hilse på andre hunder. Er man redd, så er man redd. Respekter andre rundt deg!

Jeg kunne ha nevnt flere setninger og uttrykk. Ti for være nok for denne gang. Har du uttrykk som får deg til å grøsse?

Løpestreng
Latterdøra

Løpestreng

Kaffelatter1 kommentar

Når hundelufting absolutt må skje på minst passende tidspunkt.

Etter en heftig nyrebekkenbetennelse for et par år siden, virker det som om blæra har slutta å varsle om at den er i ferd med å bli full, før den er helt overfylt. Ergo har jeg klart å opparbeide meg et betydelig merkverdig ganglag dersom det skulle haste brått å komme seg til toalettet. Noe det gjør både titt og ofte.

Hjemme går det bra. Samme hvor jeg er i leiligheten, er det kun få meter til do. På hytta derimot, er det verre… Særlig om morgenen; etter mange timers søvn, er jeg så nøden at det skvulper. Idet jeg våkner, er det på med det aller nødvendigste av klær, for så å krøke seg avgårde til toalettet.

Det er bare ett aber; hundene spretter også opp, løper bort til døra, helt klare for å bli luftet. Noen ganger skjærer jeg igjennom, og kjapper meg på toalettet først, før jeg lufter hunder. Andre ganger vinner to bedende blikk.

Kjekken sover galant gjennom dette sirkuset hver morgen, og har ikke tatt meg helt på alvor når jeg har ymtet frampå at det kunne være veldig greit med en løpestreng til hundene; slik at jeg kan feste dem til den, og de får gjort sitt fornødne imens jeg haster avgårde til en sterkt tiltrengt dotur.

Da jeg våknet, var jeg noe så inni hampekrattet nøden. Fikk trukket en kjole over hodet, og satte kurs mot døra. Der sto Tassebass – like nøden som mor, og pep ut sin nød.
«Åååå, må du akkurat nå?» jamret jeg til hunden. Han så forhåpningsfull på meg. Jeg skottet bort på Kjekken. Ingen reaksjon. Tassebass logret med halen, og tok en lykkepiruett. Ikke sjans i havet at jeg klarer å motstå ham når han sier så tydelig ifra…

På med båndet, og ut døra i full fart. «Tisse nå da!» Men neida, plutselig skulle hver stein snuses på, hver kongle skulle betraktes og hvert grasstrå skulle katalogiseres. «Kom igjen!» jamret jeg, og skalv av blærespreng. Han strakk seg, og gjespet imens han lette etter en egnet plass å gjøre sitt fornødne.

Jeg tenkte på Saharaørkenen. Jeg tenkte på tørr kjeks. Jeg tenkte på tørkeruller og trekkpapir. Jeg tenkte at «nå er det for sent…»

Så sto jeg der da, med en hund i bånd, og tisset på meg.

Jeg vet ikke hvem som var mest forfjamset; jeg, som ikke klarte å holde meg, eller Tassebass som opplevde at mor tisset rett ved siden av ham. Kunne hunder måpe, så ville han hatt kjeften på vidt gap. Mulig trodde han at jeg markerte, for han har ikke gjort fra seg der siden.

Sjøl var jeg letta over at det ikke var noen andre som hadde stått opp på dette tidspunktet. Følte meg virkelig ikke høy i hatten der vi sto. Sjeleglad for at ingen hadde sett meg.

Men hva nå? Heldigvis hadde jeg ikke gummistøvler på meg. I så fall ville de ha vært våte inni nå. Tråkket ut av flippfloppene, Følte sterkt på at jeg ikke er i «riktig» alder til å hanskes med eget tissetøy. Alt for gammel, eventuelt alt for ung til dette…

Vet ikke hvor lenge jeg sto der, stiv som en saltstøtte. Tydeligvis en stund, for Tassebass begynte å dra i båndet og ville inn igjen. Jeg trampet bredbeint inn i hytta. «Går det bra?» sa Kjekken med hes sovestemme. «LØPESTRENG!» hveste jeg. «Nå har jeg stått utenfor her og tissa på meg, fordi vi ikke har en @#$& LØPESTRENG!»

Det kan være at jeg brukte noen kraftsalver innimellom der… Tilslutt sa jeg at «akkurat nå er jeg dritt… Nei PISSESUR på deg! Gi meg fem minutter, en dusj og en halv kopp kaffe, så kan jeg kanskje si noe fornuftig!» Så slang jeg vaieren til løpestrengen på senga, rev med meg et håndkle, og strenet avgårde.

Og snipp, snapp, snute – fem minutter senere var alt sinnet ute.

Gjett hvem som monterte løpestreng samme dag…