Publisert i Sofarefleksjoner

Telefonkaffe

Venninne flyttet et stykke unna for flere år siden. Allikevel snakkes vi ikke så altfor sjelden.

«Kaffe?» En melding popper opp på telefonen. «10 minutter!» svarer jeg, og setter på kaffetrakteren. Litt senere ringer hun. Avstanden blir borte, og jeg blir hel.

Jeg vet at det ikke er noe vits i å pynte på realiteten når jeg har Venninne på tråden. Hun ser – og hører tvers igjennom meg. Vi snakker om livet og kjærligheten. Om unger, bikkjer og familie. Har blitt såpass voksne nå, at vi spør hvordan det går med foreldre òg.

Noen ganger har vi trøtte og litt korte samtaler, men som oftest er det sprudling og mye latter. Og ikke rent så sjelden blir jeg rørt til tårer av et eller annet hun forteller om barna sine. Tross alt – dette er unger jeg har fulgt nesten siden unnfangelsen, så jeg var nærmest litt sympatigravid med dem.

Og så er det de altfor sjeldne, men dyrebare øyeblikkene hvor vi sitter i samme rom og drikker kaffe. Selv om mye er annerledes, er allikevel alt som før. Jeg suger til meg lukter og lyder, og nyter samvær med Venninne. Og har kaffeslabberas med kattekopp.

Publisert i Sofarefleksjoner

Kaffelatters Sofaunivers 

Om personvern av de jeg har med i mine innlegg.

Etter å ha jobbet mange år i skoleverket og helsevesenet, var jeg opptatt av personvern da jeg skulle starte opp med blogg. Nå har det blitt til at jeg stort sett skriver om selvopplevde episoder. Fellesnevner for alle, er at dette er ting som har hendt i virkeligheten.
Det dukker stadig opp andre personer i disse historiene. Jeg velger bevisst ikke å bruke navn på noen av dem som blir beskrevet. Dette fører til to ting: Ingen blir uthengt, og historiene blir mer tidløse. Venninne, Kompis og Kjekken kan derfor være forskjellige personer fra historie til historie.

 

Jeg har ikke født egne barn, men har värt så heldig at jeg har fått følge andres barn på nært hold, igjennom mange år. Disse har også fått fiktive navn.
Dersom jeg skriver om andre, spør jeg om tillatelse til å publisere. Så sant det ikke har vært historier hvor jeg er den eneste som burde ha noen grunn til å være reservert over å bli utlevert…

Publisert i Sofarefleksjoner

Bytterett

​Om å være en sprell levende B-vare.

Gjør du et innkjøp i en butikk, har du kjøpsloven i ryggen dersom produktet ikke skulle møte dine forventninger. Du har bytterett. Selv når du kjøper en hund har du fem års garanti. Hadde jeg vært en handelsvare av noe slag, så ville jeg ha vært byttet inn. For lengst.

Rart å tenke på at når broren min ble laget, så blandet genene fra våre foreldre seg til en god miks. Var det sånn at han fikk alle godbitene liksom? Og så blandet de sammen smulene, og ut kom jeg?!

Nå må du ikke tro at dette er et «stakkars lille meg»-innlegg. Tvert imot!  Jeg er dypt fascinert over det faktum at to utgaver fra samme genbank kan få såpass forskjellige utfall.

Når du ser Bror og meg sammen, så er det lett å se hvem som gikk av med seieren i genbank -lotteriet. Han kler til og med hatt!

Fra mitt synspunkt fikk jeg allikevel de mest nødvendige kvalitetene. Empati og kreativitet. Så får jeg bare leve med dårlig helse og en høylydt, klukkende latter. Og väre takknemlig for at foreldrene mine ikke hadde bytterett..

Publisert i Sofarefleksjoner

Badebomberumpe

Dagens innlegg er ikke ment som noe form for forherligelse av det å være overvektig. Det er heller en appell til folk om å vise såpass anstendighet at de lar være å slenge dritt om andres utseende. Når badesesongen er her; gi blaffen i hvordan folk måtte se på deg, og kom deg ut i vannet!

Jeg ble utsatt for «fat shaming» på et badeanlegg. Da jeg visste at jeg skulle hoppe fra stupetårnet og leke i vannet, iførte jeg meg praktiske badeklær – en badetopp og en avklippet tights. (Bikinibukser har en tendens til å skli ned når en hopper og stuper.)

Reisefølget hadde dratt hjem, men jeg ville drøye en fin dag med en ekstra svømmetur i det friske vannet. Hadde lagt tingene mine ved håndkledet til ei venninne, og vi byttet på å være ute i vannet med badenymfen hun hadde med seg. Bak oss satt en gjeng unge voksne. Felles interesse er åpenbart fitness, så praten kretset rundt dette temaet. Greit nok, jeg liker også å prate med folk om felles interesser.

Typisk nok foregår «fat shaming» når en er alene. Denne gangen intet unntak. Venninne uti vannet, jeg opp for å skifte før jeg skulle dra hjem. Bak meg hørte jeg en stemme som sa «Hvis man er så feit at man ikke får tak i en vanlig bikini, burde man vel vurdere å holde seg hjemme!» Jeg snudde meg mot dem. Alle hadde senket hodene, noen fniste. Jeg sa ingenting. For hva i all verden skal en svare til slike kommentarer?!

Enden på historien: Dagen etter gikk jeg tilbake. I badetopp og avklippet tights. Har tross alt en perfekt vannbomberumpe, som kan sikte seg inn – for å lage et kjempeplask – i nærheten av selvutnevnte profeter. Som drar på stranda med en sveis som ikke tåler vann…

Publisert i Sofarefleksjoner

Hilsen fra sofakroken

Noen ganger tenker jeg lange, fine og snirklete tankerekker. Sånne med fine kruseduller, nesten som en mandala. En gang i blandt husker jeg på å skrive dem ned. Tankerekker som blir for store, tunge og skarpe i kantene – og som bare er til for å plage meg selv? Fjernes effektivt; om ikke konstruktivt med mat, musikk eller strikketøy.

Målet med å blogge er ikke å lage en visuell klagemur, selv om allerede neste innlegg kan komme til å virke som akkurat dèt. Nei, det er mere for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Ikke bare skrive to setninger, sende dem som tekstmelding til meg sjøl og tenke at nå har jeg en ny tekst på gang.

Skrive bilder, rett og slett.

Foto: Elisabeth Bergersen