Sofarefleksjoner

Valgvettregler

Det er få ting som appellerer til min indre Tante Sofie, som politiske debatter. Da jeg var yngre, var jeg (som mange unge er) politisk fargeblind, og fant få, om noen feil ved politikken til partiet jeg hadde tilknytning til.

Nå for tiden skammer jeg meg på politikeres vegne i alle leire. For makan til barnehageretorikk som benyttes i politikken har jeg ikke opplevd siden jeg deltok i mitt første skolevalg på ungdomskolen.

Dette innlegget handler litt om hvorfor jeg ikke har tv-kanaler i heimen, men mest om hvorfor valgkampen burde vært inspirert av fjellvettreglene.

I 2008; da fjernsynet gikk over til bakkenett, valgte jeg å ikke koble meg på. Tenkte at det kunne være greit med litt pause fra tv, og var i prinsippet motstander av å betale for kanaler som i allefall proppet meg full av uønsket reklame.

Jeg har fortsatt ikke tv-signaler. I perioder hvor det er store idrettsbegivenheter eller valg, savner jeg det ihvertfall ikke. Leser og hører på radioen. Får med meg mer enn nok gjennom disse informasjonskildene.
Da jeg var 19 år, og gikk til valgurnene for første gang, syntes jeg den opphetede stemningen partiene imellom var spennende og engasjerende. Nå syns jeg det bare er traurig og utmattende.

Gjennomgående tema er å fortelle hva de andre gjør feil, heller enn å fortelle hva de selv står for som politiske partier. Og retorikken minner til forveksling om den treåringer har i sandkassa.

Derfor har jeg latt meg inspirere av de gamle fjellvettreglene fra 1952, og laget et forslag til valgvettregler som burde være obligatoriske for politikerne.

VALGVETTREGLER:
1. Legg ikke ut på valgkamp uten forberedelser og retorikktrening.
2. Si hva du står for. Ikke hva andre ikke står for.
3. Vis respekt for velgerne og opinionsmålingene.
4. Vær rustet mot sleivspark og kulde fra andre politikere. Ha alltid klare fakta parate. Ikke ulne svar og ryktebaserte fakta.
5. Lytt til erfarne politikere. Og mora di, dersom det er mulig.
6. Bruk ditt partiprogram som kart og kompass. Jeg vil vite hva du står for, ikke hva du mener om alle andre.
7. Gå ikke alene. Vær villig til å gå i koalisjon med andre partier. Sperregrensa kan komme til å velte deg dersom du er for liten.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Har du sagt eller gjort noe som er dumt, be om unnskyldning, og vær villig til å se at du ikke alltid har rett.
9. Spar på kreftene og gjem deg under ei dyne om nødvendig. Ikke drukne deg i pils og si idiotiske ting på tv. Ikke.

Og til alle dere andre, som ikke er politisk aktive; Kom deg opp av sofaen, og gå til valgurnene. Dersom du ikke stemmer, bør du heller ikke si et kløyva ord om norsk kommunepolitikk de neste fire år.

Godt valg!

Sofarefleksjoner

Klemmen

Mange sier at et godt håndtrykk kan være avgjørende for førsteinntrykket folk får av deg. Det kan godt hende, men en god klem har like stor betydning for hvordan jeg «leser» folk.

Likeså mange varianter av klemmer som utveksles, finnes det mange typer klemmere.

KLEMMERTYPER:

  • Klemmehateren: Hater som sagt å klemme andre. Følger kotymer om å klemme der det forventes. En spontan klem fra en klemmehater står allikevel høyt oppe på lista mi over gode klemmer. Har jeg utløst en reaksjon som får en klemmehater til å streife kinn mot kinn, ja da er det vel en god grunn til nettopp dét.
  • Stressklemmeren: Kan lett forveksles med klemmehateren. Stressklemmeren har nok forsåvidt ikke noe imot å klemme, men i effektivitetens navn skal klemmer – som alt annet – gjøres unna i en fei. Se opp for en stressa stressklemmer. Klemmer fra disse kan føre til utilsiktede springskaller.
  • Kontinentalklemmeren: Fortsatt lar mange nordmenn seg overrumple av Kontinentalklemmeren. Klemming eller til og med et kyss på hvert kinn?! Sjøl syns jeg det er en fin måte å klemme på. Hvert kinn får sin hilsen. Det blir komplett.
  • Slimålklemmeren: Pass deg for slimålklemmeren! Dette er en person som ser sitt snitt til å presse seg alt for tett inntil deg, og lar neppe sjansen gå fra seg til å la hendene fomle rundt områder en strengt talt bør spørre om lov til å inspisere. En beruset slimålklemmer kan risikere å ende opp i tumulter på grunn av tentakkelvirksomheten sin.
  • Hjerteklemmeren: Dette er Créme de la Créme blandt klemmertypene. En hjerteklemmer gir skikkelig gode klemmer, som varmer langt inn i hjerterota. Hjerteklemmerens klemmer burde skrives ut på resept. Får du en klem av en hjerteklemmer, så stopper verden opp et øyeblikk. Du drukner i et favntak som sier så mye. Eksakt hva er ikke så viktig å sette ord på. Det er hengivenhet, vennskap, kjærlighet, glede eller sorg. Ikke alt trenger ord.

Om du så bare har én hjerteklemmer rundt deg, ja da er du heldig.

Jeg har flere.

Sofarefleksjoner

Ulljakker

Livet tar noen rare vendinger. Ikke nødvendigvis dårlige retninger, men enkelte ganger allikevel ikke som forventet.

Ikke visste vel
jeg
at jeg skulle
ende opp
som en av de damene
som alltid sleper rundt
på et sjal
eller en varm jakke.

Det er da bare
gæmliser
som gjør det,
mumler jeg
for meg selv,
og ser meg i speilet.

Lar fingrene
gli gjennom håret.
Stålgrått,
nesten hvitt.

Jepp!
Bare gæmliser,
konstaterer jeg
og pakker
meg godt inn i jakka.

Sofarefleksjoner

Grautgrams

Jeg hadde tenkt å skrive et oppløftende innlegg om havregrøtens fortreffeligheter. Men jeg er ikke så god til å juge…

Etter en sommer i slabbedaffens tegn, hadde jeg tenkt å bli flinkere til å spise frokost… Det vil si, å spise et eller annet vettugt innen et par timer etter at jeg har stått opp. Alt som var tidskrevende måtte skrelles bort. Her snakker vi om livsvarig motstand mot frokost, så det måtte bli noe som kunne inntas på sparket. Å varme opp halvstekte rundstykker tar for lang tid, brødskiver frister ikke på morgenen. Tåler ikke ditt og datt…

Valget falt derfor tilslutt på havregrøt. Og det er ikke til å stikke under en stol – jeg syns havregrøt er noe forbanna herk. Har aldri hatt sansen for det, men ikke bare applauderer magen min hver gang jeg spiser det, det er dessuten veldig raskt å tilberede.

Kanskje ikke så rart havren henger med hodet. Grøten smaker deretter…

Det forhindrer ikke at jeg tenker på armod, elendighet og de finske søndagsmatinèene de sendte på NrK på 70-tallet. «Utvandrarane», «Ungen» og Hamsunsk tungsinn.

Når jeg presser i meg den gråaktige og dertil slimete substansen, hører jeg lille Cosette fra «Les Miserables» synge. Slik må hun ha hatt det. Akkurat sånn havregrøtsforferdelig grusomt.

Det er tre faktorer som får meg til å fortsette. Jeg blir mett på en behagelig måte. IBS-magen blir fornøyd. Og sist, men ikke minst; Tassebass sitter og ser på meg med blanke øyne.

Kanskje, hvis lykken er komplett – har jeg små rester av grøt igjen som havner ned på gulvet til ham så han kam sleike skålen ren. Han gyver på med dødsforakt. Som et bytte som skal felles.

Greit det, Tassebass. Drep grøten, bare ta’n!» mumler jeg for meg selv.

Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Sofarefleksjoner

Kaffe og Cognac

Noen ganger opplever man noe som forandrer livet. Sjelsettende møter, som gjør at man føler at brikker faller på plass i et puslespill man ikke engang ante at man holdt på med.

Enkelte ganger opplever man åpenbaringer som blir stående som subjektive sannheter; «Har aldri smakt så god sjokolade», «beste filmen jeg noen gang har sett.» Flere av disse meningene forandrer seg etter som tiden går.

Og så sant du ikke har brukt en formue på en sjokoladeoppskrift og fem tonn kakaobønner for å være selvforsynt med en spesifikk sjokolade for resten av livet, så er det helt greit å forandre mening.

Er det derimot levende vesener man får sansen for på denne måten, er det uten tvil en fordel at vedkommende viser gjensidig interesse. Ellers ender det gjerne som kleine og ulykkelige kjærlighetsdramaer.

Men, hvordan skjønner man at man har møtt noen som blir noe mer enn en sommerflørt?

  • Når du møter en person som liker deg tilstrekkelig til at dere begge har lyst til å tilbringe både ferier og hverdager sammen.
  • Når du møter én du er villig til å svelge kameler for. Av den enkle grunn at du skjønner at vedkommende også svelger tilsvarende kameler på grunn av dine mangler og irriterende atferd…
  • Når dere; selv i perioder hvor forelskelsen ikke akkurat blomstrer, allikevel ikke kunne tenke dere å være sammen med noen andre.
  • Når dere ikke går til sengs før eventuelle krigsøkser er begravet eller i det minste lagt på is.
  • Når dere syns det er fint å gå inn i nye livsfaser sammen.

Når du er min kaffe, og jeg er din Cognac.

Da…

Sofarefleksjoner

Hundre sofaunivers

For et år siden begynte jeg på en skriftlig reise i tid og rom. Minner og betraktninger kom ut i bokstavform. Hundre innlegg…

Gjentatte ganger har jeg vurdert å gi meg. Har en lei tendens til å hoppe etter Wirkola; sammenligner meg med bloggere som har holdt på lenge, og som har drøssevis av lesere. Er det noen vits når jeg ikke har så mange lesere? Og så tikker det inn en oppmuntrende melding, eller jeg får tilbakemeldinger fra folk jeg møter. Så skriver jeg vel litt til, da…

For å markere at jeg fortsatt skriver, og for å takke leserne for at de fortsatt leser, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre litt ekstra ut av dette innlegget. Ville kombinere to av de tingene jeg liker best. Burde kanskje ha skrevet en tekst med kaffe som blekk, eller strikket noen setninger?

Valget falt på musikk. Jeg ville spille inn en tekst til ære for leserne mine, og for å klappe meg sjøl på skulderen. Men, jeg kunne ikke lage en tekst til en allerede eksisterende melodi uten å begynne å surre med royalties. Sånt no’ har jeg lite peiling på, så like greit å holde seg unna. Nei, jeg ville aller helst lage noe sjøl. Det var bare det da, at jeg ikke lager melodier…

«Jeg har et musikkproblem!» skrev jeg i en melding til Kompis. «Å? Noe jeg kan hjelpe til med?» svarte Kompis. Og det var det. To måneder senere; noen øvinger, skriving, omskriving og jobbing i studio, så «Mitt Sofaunivers» dagens lys.

Takk og atter takk til Freddy og Rune som har stilt opp med åpne sinn og gode idéer. Uten dere hadde innlegget blitt …en tekst… Dere har hjulpet meg å skape noe som overgikk alle forventninger!

🎶Mitt Sofaunivers 🎵🎶

Elisabeth Bergersen: Tekst, vokal og arrangering.

Freddy Liabø: Melodi, Gitarer (nylonstrenger og stålstrenger), kor, arrangering.

Rune van Deurs: Bass med bue,

perkusjon, kor, lydeffekter.

Lydtekniker: Rune van Deurs
Produsenter: Freddy Liabø og Rune van Deurs
«Mitt Sofaunivers» er innspilt i Quickstep Foley Studio