fra barnemunn

Prinsessa

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.

Det var den gang

Da Brå brakk staven

Enkelte historiske hendelser blir; av diverse grunner, så sjelsettende, at vi husker hvor vi var eller hva vi gjorde da vi hørte om dem. Den første månelandingen, da Kennedy ble drept, Utøya… Det er alle øyeblikk som gjorde voldsomt inntrykk på de fleste.

Andre typer hendelser blir gjenstand for massiv løgn. Hvor mange var egentlig på Woodstock, i forhold til alle som i ettertid påsto at de var der?

I Norge har vi hatt et par slike hendelser som har fått folk til å juge på seg sin tilstedeværelse. Da gutta fra The Rolling Stones tok seg en liten dukkert midt på natta på Ingierstrand Bad, var «halve Oslo» ute og gikk en tur i nabolaget. I ettertid, altså…

Det samme skjedde da Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Oslo, og Studentersamfundet i Trondheim i 1977. Et par av de jeg vet om som går rundt og påstår at de var der, hadde knapt begynt på skolen på det tidspunktet. Men for en historie, ikke sant?

Da Oddvar Brå brakk staven på denne datoen i 1982, var Holmenkollen så full at folk sto i kø på Majorstua for å komme inn på arenaen. Slik må det jo ha vært hvis alle som påsto å være der, faktisk skulle ha kommet seg dit samtidig.

Nettopp derfor høres det unektelig suspekt ut, når jeg sier at jeg var der. Men jeg var faktisk dèt. For å få publikum til alle øvelsene, fikk alle elevene i Oslo-skolene utvidet vinterferie, og gratis adgang til alle arrangementer som gikk av stabelen midt i uka. Herrestafetten var lagt til en torsdag, ergo var jeg der. Sammen med mamma, hennes venninne og flere andre barn.

Nå forventes det at jeg skal komme med en opphetet versjon av begivenhetene.

Men, vet du? Den får du ikke. Jeg var mest opptatt av å se om jeg kunne få et glimt av Kongefamilien, om Berit Aunli var der for å heie på mannen sin, kakao på termos og boller som mamma tryllet fram fra sekken.

Og engler i snøen. Da Brå brakk staven – lå jeg nemlig og kava på sidelinja – lagde engler i snøen, uten å få med meg en dritt. Men, joda – jeg var tilstede da Brå brakk staven. Jeg var bare ikke så veldig interessert…

Lek med Lister

Damer jeg ville ha kyssa

Et vakkert menneske. Skjønnhet. Hva er nå egentlig det? Er det de ytre atributter? Er det øynene? Stemmen?

Etter litt funderinger, har jeg kommet fram til at mine kriterier for skjønnhet nok har forandret seg fra jeg var yngre. Nå syns jeg at alle jeg omgås – både familie og venner, har noe vakkert ved seg. Betyr det at jeg kommet fra en familie som har masseprodusert Adoniser og Afroditer? Sku’kke tro det, nei. Er alle mine venner tidligere deltakere i skjønnhetskonkurranser? Med få unntak, nei ikke såvidt meg bekjent.

Saken er vel heller den; nå har jeg kommet dit, at jeg ikke lengre omgås folk som forsurer livet mitt. Jeg liker dem jeg omgås. De har alle kvaliteter jeg verdsetter. Det gjør dem alle vakre på sin særegne måte.

Så har det hendt fra tid til annen, at jeg har møtt en person som har hatt noe ved seg som har gjort at jeg har blitt forelsket. Det eneste de har hatt til felles, er at de har vært hankjønn.

I seg selv en rimelig mystisk greie det der med hvem vi faller for.

Kunne like gjerne ha falt for damer, men radaren min har tikket seg inn på menn. Har aldri vært forelsket i kvinner. Men tenk om? De fleste damer jeg har sett på som attraktive, har jeg sett på film. Ergo, er det ikke skuespillerne i seg selv, men rollekarakterene jeg har likt.

Skulle en av disse karakterene ringe på døra mi, kan det være at jeg får lyst til å kline litt med ei dame:

  • Arwen fra Ringenes Herre-filmene (video fra YouTube) har store kysselepper, myke som fløyelstepper. Og så er alvespråket litt sexy.
  • Leia fra Star Wars (video fra YouTube) : Ingen over, ingen ved siden av når det kommer til flettekranser. Klarer til og med å traske rundt i noe bikinilignende greier uten å se teit ut. En bragd i seg sjøl.
  • The Girl fra The Seven Year Itch (video fra YouTube): Akkurat der og da; idet kjolen din blåser opp, er du gørsexy.
  • Malin fra Saltkråkan (video fra YouTube) bringer vel kanskje heller fram ødipuskompleks, da jeg helst bare vil ligge i fanget hennes, og se på det vakre smilet. Så kan hun stryke meg på hodet, og si «Lilla gumman.»
  • Sandy fra Grease (video fra YouTube) er skummel og sexy på én gang. Syns hun er veldig fin, men er samtidig litt redd for at hun skal tråkke på meg med stiletthælene.
  • Undertøymodellene fra H&M-plakatene på 80- og 90-tallet: Det hadde jo vært artig å prøve undertøy som på en reklame; kle seg ut som en tøyte, og si det kler enhver dame.
  • Susie Diamond i The Fabulous Baker Boys (video fra YouTube) har vært et av sangforbildene mine siden jeg så filmen for første gang i 1989. Scenen hvor hun åler seg rundt på et flygel; iført en rød kjole som smyger seg rundt kroppen hennes, imens hun synger «Makin Whoppie»… Say no more. Dama er HEIT!
  • Maggie Fitzgerald fra Million Dollar Baby (info hentet fra Wikipedia) har en sårbarhet som gjør henne attraktiv. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er.
  • The Bride fra Kill Bill filmene (video fra YouTube) er jommen ikke ei dame man kødder med. Eller, kanskje bare litt?
  • Lulu fra Something Wild (video fra YouTube) er mystisk, sexy og uforutsigbar. Digger solbrillene hennes!

Så kommer jeg tilbake til virkeligheten, og veit så inderlig godt at de tingene jeg trakk fram som positive, fort kan bli negative.

  • Jeg hadde fått fnatt at lespinga i alvespråket til Arwen.
  • Leia; ville jeg virkelig ha klina med ei som har rota med sin egen bror? Hun bruker sikkert en evighet på badet hver morgen, for å sette opp håret.
  • The Girl: Hadde hun bare holdt kjeft, og aldri sagt noe… I dèt hun åpnet munnen og snakket, virket hun dum som et brød. Jeg tenner på intelligens.
  • Malin hadde raskt irritert meg med trutmunn og dådyrøyne. Funker særdeles dårlig som forhandlingsteknikk ovenfor meg. Faktisk helt mot sin hensikt.
  • Sandy; du er ei vinglete og overfladisk dame, hvis du tror at du kan vinne et hjerte med å bare endre klesstil.
  • Undertøysmodeller? Det i seg selv at noen vil leve av å vise fram kroppen sin trekker voldsomt ned i sjarmbanken min.
  • Susie Diamond er vel den eneste som hadde hatt en reell mulighet.
  • Maggie Fitzgerald drev med en idrett jeg ikke er noe fan av. Ser ikke sjarmen med å slå hverandre helseløse som underholdning. Hadde vært vettskremt hver gang hun gikk i ringen.
  • The Bride har mer enn en skrue løs. Kjærester som svinger sverd og knekker nakken på folk hver gang de blir krenket, er vel strengt talt ikke så enkle å leve med.
  • Lulu er litt av samme sorten. Veldig ustabil, ikke bra.

Nei, jeg holder meg til mannfolk. Ikke at de er noe mindre kompliserte nødvendigvis, men de er mere min greie.

PS! I anstendighetens navn har jeg bare tegnet avdøde skuespillere. Nålevende kunne risikert å blitt krenket. Voldsomt krenket.

Latterdøra

Skrapelodd

Om å få en gave, hvor man blir sittende og klø seg i huet og lurer på hva i huleste motivasjonen var for å gi bort noe sånt.

Fra vi er små, blir de fleste lært opp til at det er stygt å lyve. Samtidig lærer vi å gjøre det allikevel. Jeg snakker da om de sosiale løgnene. Man lærer raskt at det er uhøflig å kommentere andres klær og hårfasonger selv om man misliker det. Enten så lar man være å kommentere, eller så bruker man en sosial løgn; «så fin du er». Blir man servert hjemmelaget mat, sier man at den er god, samme hvor høgg det smaker.

Etter som man blir eldre, vil de fleste forhåpentligvis se et større bilde: Her ser jeg klær/hårfasong jeg ikke synes noe særlig om – men personen foran meg er strålende fornøyd, og bærer sin uglybugly nye genser som om det var en kostbar skatt. Da blir personen – på en merkverdig måte, fin allikevel.

Det samme gjelder gaver. Det blir ansett som uhøflig å vise misnøye med en gave, så sant ikke gaven er humoristisk ment. Det er dog ikke alltid så lett å se forskjellen. Jeg blir for eksempel stadig like overrasket når folk gir meg alkoholrelaterte gaver, i og med at jeg er avholds.

Å finne riktige gaver til barn som er i brytningstid over til å bli ungdommer, kan være et mareritt. I det ene øyeblikket er noe kult, men uka etter er det kjempebarnslig. Men det er nettopp barn i denne alderen som gir meg trua på framtiden. Jeg har selv sittet en julaften, og sett på at ei stor jente åpne gave fra bestefaren, og med full juleentusiasme tatt på seg en plastikktiara som passet for småbarn, imens hun takket for gaven og smilte tappert.

Så er det de gangene man bommer selv. Hjemmelagede ting som har blitt ødelagt på veien. Filmer som ikke falt i smak. Billetter til dårlige konserter. Men for et par år siden ga jeg en gave som viste seg ikke å være noe gave i det hele tatt…

Venninne hadde fødselsdag. Jeg hadde lyst til å gi en bitteliten gave, så jeg kjøpte et bursdagskort, og fire skrapelodd. To som jeg skulle putte i konvolutten, og to jeg kunne skrape selv imens jeg ventet på Venninne.

Jeg satt ute i sola, og koste meg med kaffe, skrapelodd og godt selskap. Da jeg så at Venninne kom nedi gata, puttet jeg skrapeloddene som skulle gis bort ned i konvolutten, og la den fram på bordet. Utenpå konvolutten skrev jeg noe sånt som «Lykke til med skrapesyken».

Da Venninne leste teksten, lo hun og la konvolutten ned i veska. «Så har jeg noe å kose meg med når jeg kommer hjem i kveld.» Vel og bra så langt. Helt til jeg kom hjem. Og oppdaget at jeg hadde to uskrapte lodd i veska. Det måtte jo bety at jeg hadde puttet to ferdigskrapte lodd – uten premie – i konvolutten jeg hadde gitt fra meg.

Venninne hadde stusset på dette. Hun hadde brukt riktig så lang tid på å lete etter premier. Det måtte da være premier på loddene siden de var ferdigskrapte? Dagen etter møttes vi igjen. Jeg møtte opp, slukøret med to uskrapte lodd i hånda.

Det var den gang

Hvordan adoptere en mormor

Når de fleste tenker på adopsjon, så er det som oftest barn eller dyr de tenker på. Men det er ikke det jeg vil skrive om nå. Jeg skal fortelle om da jeg adopterte en mormor.

Som barnløs kvinne kunne det vært aktuelt for meg på et tidspunkt. Å adoptere. Det ble aldri slik. Selv om jeg periodevis har vært grepet av babyblues, så har allikevel ikke savnet etter barn presset ut av egen kropp vært overveldende.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge andres barns oppvekst på tett hold. Joda, bonusbarn kan så visst få fram morgenet. En sitter der, og føler brått hvor brutalt morskjærligheten presser på. Den traff meg i magen som en sprudlende virvelvind. Men dette er temaer jeg eventuelt kan skrive om ved en senere anledning.

Da jeg ble født, var tre av besteforeldrene mine i live. Men ikke mormor. Jeg vet ikke helt hva som var så grusomt med å mangle akkurat mormor. De tre gjenlevende besteforeldrene var så absolutt tilstedeværende i hele min barndom. Tror kanskje det var noe så basalt som at tittelen var veldig hyggelig.

Dessuten hadde en fetter av meg en ganske så der perfekt utgave av en mormor. Ikke bare var hun veldig klok, hun var like sterk som Pippi Langstrømpe, en kløpper i å kløyve ved, og lagde sine helt egne ord. Dessuten så hun ut akkurat sånn som jeg syntes en mormor burde se ut. Eldgammel (i slutten av 50-åra et sted), og veldig pen.

Planen om å adoptere en mormor begynte sakte, men sikkert å ta form. Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen, og dette var første gang jeg hadde ønsket meg noe som det ikke nødvendigvis var noe klart svar på. Det var ikke noe jeg ba om spontant. Nei, jeg tenkte lenge på om det kunne være mulig i det hele tatt. Ville hun le av meg, og tro at jeg spøkte? Kom hun til å synes jeg var frekk som ville ha en ekstra bestemor?

Jeg luftet tankene for min egen mor. Hun mente at det ikke kunne skade å prøve. Men gjorde meg oppmerksom på at det var ingen selvfølge at jeg fikk et «ja». Dette betydde dog så mye for meg, at jeg bestemte meg for å spørre i alle fall.

Til slutt tok jeg mot til meg. På besøk hos fetter var også hans mormor. Jeg husker godt at jeg gikk bort til stolen hvor hun satt; ga henne en god klem, og hvisket inn i øret hennes «Vil du være mormoren min?» «Hva?» Hun så litt overrasket på meg. «Får jeg lov til å si at du er min mormor?» Hun smilte; trakk meg inntil seg, og ga meg en klem imens hun hvisket «Klart jeg kan være mormoren din!»

Og sånn ble det. I nærmere 40 år fikk jeg låne en mormor. Mange år senere sa hun at hun hadde mange barnebarn, men bare ett som hadde valgt henne selv.

Senere har jeg adoptert flere hunder. Jeg har til og med spontanadoptert to dansker. Men ingenting kan slå den følelsen av å være fem år, og nettopp ha fått seg en splitter ny mormor.

Sofarefleksjoner

Smertelindring – et trøsteinnlegg

Fortvilelsen man kjenner på når noen som står en nær lider. En står der, og toer sine hender. Hva kan jeg gjøre for å lette smertene dine? Er det noe som helst jeg kan bidra med?

Hvil deg nå. Lukk øynene, og kjenn hvordan jeg stryker vekk det vonde. Svev – vektløs og smertefri. I bomullsmørket. Jeg har fingertupper som trekker ut verk og vonde tanker. Varsomme hender i sirkler mot huden din.

Varme håndflater tetter igjen sprekker i brustne hjerter. Drysser frø av håp i nedslitte slagmarker. Ikke si noe. Det vil bare ødelegge illusjonen. Du og jeg. Her og nå. Ingenting tynger. Ingen smerter som truer med å få deg til å gå fra forstanden.

Og kanskje i morgen, eller en dag i nærmeste fremtid, så kan du puste igjen. Og føle at du våkner opp fra et mareritt. Men – glem aldri – det kunne vært mye verre. Du kunne hatt Podagra.