Måned: september 2017

Frank
Latterdøra

Frank

Kaffelatter4 kommentarer

Alle visste hvem han var. Det gikk gjetord om ham. De få som påsto at de hadde sett ham, fortalte om en som hadde stått og stirret på dem. På natten. I regnet. Utenfor et dametoalett.

Lenge trodde jeg kun det var en myte, eller en vandrehistorie. Du vet; av den sorten som starter med to fjær, og ender opp med en hønsegård. Rart med det – bygdedyret slår gjerne til i miniatyrutgave på campingplasser. Alle tror de vet mer om hverandre enn de gjør, og er snare til å gjøre seg opp meninger om hverandre. Vi trodde nok både dette og hint om Frank. Da jeg omsider møtte ham; skjedde alt i så rask rekkefølge, at jeg knapt fikk det med meg.

Midt på natten; iført regntøy, gummistøvler og hodelykt for å finne fram i mørket. Nesten framme ved toalettbygget, da han plutselig sto framfor meg. Jeg stivnet til. Hjertet hoppet opp i halsen, og pulsen dunket i ørene. Han så på meg med et iskaldt blikk. Helt stille. Stirrende. Jeg var såpass nøden, at jeg smatt forbi ham, og inn på toalettet. Visste jo at det var så mange i umiddelbar nærhet, så dersom jeg ropte på hjelp, ville noen komme meg til unnsetning.

Vel inne, da jeg satt der inne og gjorde mitt fornødne, så jeg det komiske i hele opptrinnet. Hvem er det som iler til doen på natta? Jo, det er først og fremst middelaldrende damer med mer eller mindre slapp blære. Frank hadde jaggu valgt seg et snodig tidspunkt å stå der, og en heller snever gruppe damer å titte på.

Da jeg kom ut igjen var han der fortsatt. Hadde ikke rikket seg av flekken. Jeg lyste på ham med hodelykta. «Jaså Frank, du står her og glor?» Han så på meg; plirte med øynene, og blåste opp kinnene. «Rrruuuo, rrruuuo», sa han, og vraltet ut i gresset. Senere hørte jeg ham, syngende på leit etter en passende make nede ved dammene.

Lurt det, Frank. Greit å finne ei på din egen størrelse. Så kanskje det blir rumpetroll i dammen i år òg.

Tissedans
fra barnemunn

Tissedans

Kaffelatter1 kommentar

Å få barn til å slutte med bleie og å bli renslig, er ikke alltid så enkelt i et land hvor været i månedsvis tilsier lag på lag med klær. Det kan være greit å ha en eller annen form for belønning for flinke krabater som klarer å ha tørr truse, og holde seg til de kommer på do.

Da Venninnes datter var i ferd med å slutte med bleie, laget hun en liten dans – den såkalte tissedansen. Vi fulgte opp så godt vi kunne; etter hvert vellykkede dobesøk danset vi litt imens vi sang «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» Dansen var en umiddelbar suksess. Ved hver gylne dråpe som traff doskåla, ble det danset og sunget. Var du på besøk hos dem, ble du raskt invitert til tissedans dersom det var aktuelt. Og det var det jo alltid. Desto større publikum, jo mere frydet vesla seg.

Så ble det familieforøkelse. Festlig skulle døpes, og vi var mange i hus i forbindelse med den store festen. Rett før vi skulle til kirken, måtte Livlig på do. Venninne var opptatt med å amme dåpsbarnet, så Bestemor ble med henne på badet. Og joda, «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» hørtes ikke så lenge etterpå. Sjøl var jeg opptatt med mitt, og tenkte ikke videre over de to som holdt på med sitt der inne på bade. Helt til vi hørte en lys stemme, som sang høyt og tydelig «Bestemor har tissa, Bestemor har tissa!»

Epleslang 
Det var den gang

Epleslang 

Kaffelatter4 kommentarer

En liten fortelling om en forståelsesfull bestefar, og ei lita jente med en overdimensjonert fantasi og et rikt indre liv.

Da jeg var liten, hendte det at noen var på epleslang i hagen vi delte med bestefar. Det var noe forlokkende ved epleslang, som rørte ved meg. Å oppføre seg så rampete var nesten over min forstand at noen turte. Noen år senere skulle jeg ende opp på en katastrofal epleslang sjøl https://kaffelatter.com/2017/05/25/eden-hage/, men det er ikke den jeg skal fortelle om nå.

Bestefar og jeg kunne prate om alt mellom himmel og jord. Han oppfattet nok at jeg hadde hengt meg litt opp i dette epleslangfenomenet. Jeg hadde selv sett ham hytte med neven og rope etter slynglene som våget seg inn i hagen for å forsyne seg med epler. Det var ganske skummelt, og veldig spennende…

Tilslutt fikk jeg en glimrende idé. Hva om vi bare kunne leke at jeg var på epleslang? Etter å ha fundert en stund på det, la jeg fram forslaget for bestefar. Han hørte på hva jeg hadde å si med en alvorlig mine. Jovisst kunne vi leke epleslang!

Avtalen var at jeg skulle komme neste dag etter at jeg hadde spist middag. Som sagt, så gjort. Jeg gikk ut av porten; gikk litt oppover veien, snudde og gikk tilbake. Åpnet porten så stille jeg klarte. Listet meg så stille som en mus over grusen. Klar bane. Her var ingen hjemme. Jeg snek meg bort til epletreet. Det bugnet av frukt, og det lå allerede flere epler på bakken. Jeg plukket opp to epler. De gled ned i hver sin lomme.

«Er’e tjuvradder i hagen min?» En enorm skygge tronet i verandadøren på huset som lå øverst i hagen. Jeg snudde meg. En skummel, stor mann sto der og hyttet med stokken sin mot meg. «Ha deg vekk tjuvpakk, ellers ringer jeg politiet!» brølte han. Der og da blandet fantasi og virkelighet seg for meg, og jeg knakk sammen. Ikke ville vel jeg i fengsel! Tårene sprutet, og jeg gikk skjelvende opp til ham. «Nei, bestefar! Det er bare meg! Ikke ring til politiet!»

Det sinte fjeset hans sprakk opp i et smil. «Neimen, er’e deg’a? Jeg trodde det var noen skumle epletyver!» Vi lo begge to. At han kunne ta så feil! Vi gikk inn til ham, og spiste hvert vårt eple. Og snakket om alle skumlingene som snek seg rundt i andres hager.

Valgkamp med bismak 
Sofarefleksjoner

Valgkamp med bismak 

Kaffelatter2 kommentarer

Litt om hvorfor jeg ikke har tv-kanaler i heimen, og hvorfor valgkampen burde vært inspirert av fjellvettreglene.


Da fjernsynet gikk over til bakkenett i 2008, valgte jeg å ikke koble meg på. Tenkte at det kunne være greit med litt pause fra tv, og var i prinsippet motstander av å betale for kanaler som i allefall proppet meg full av uønsket reklame. Jeg har fortsatt ikke tv-signaler. I perioder hvor det er store idrettsbegivenheter eller valg, savner jeg det ihvertfall ikke. Leser og hører på radioen. Får med meg mer enn nok gjennom disse informasjonskildene. 

Da jeg var 19 år, og gikk til valgurnene for første gang, syntes jeg den opphetede stemningen partiene imellom var spennende og engasjerende.  Nå syns jeg det bare er traurig og utmattende. Gjennomgående tema er å fortelle hva de andre gjør feil, heller enn å fortelle hva de selv står for som politiske partier. Og retorikken minner til forveksling om den treåringer har i sandkassa.

Derfor har jeg latt meg inspirere av de gamle fjellvettreglene fra 1952, og laget et forslag til valgvettregler som burde være obligatoriske for politikerne.

1.  Legg ikke ut på valgkamp uten forberedelser og argumentasjonstrening. 
2.  Si hva du står for. Ikke hva andre ikke står for.
3.  Vis respekt for velgerne og opinionsmålingene.
4.  Vær rustet mot sleivspark og kulde fra andre politikere. Ha alltid klare fakta parate. Ikke ulne svar og ryktebaserte fakta.
5.  Lytt til erfarne politikere. Og mora di, dersom det er mulig.  
6.  Bruk ditt partiprogram som kart og kompass. Jeg vil vite hva du står for, ikke hva du mener om alle andre.
7.  Gå ikke alene. Vær villig til å gå i koalisjon med andre partier. Sperregrensa kan komme til å velte deg dersom du er for liten.
8.  Vend i tide, det er ingen skam å snu. Har du sagt eller gjort noe som er dumt, be om unnskyldning, og vær villig til å se at du ikke alltid har rett.
9.  Spar på kreftene og gjem deg under ei dyne om nødvendig. Ikke drukne deg i pils og si idiotiske ting på tv. Ikke.

Og til alle dere andre, som ikke er politisk aktive; Kom deg opp av sofaen, og gå til valgurnene. Dersom du ikke stemmer, bør du heller ikke si et kløyva ord om norsk politikk de neste fire år. Godt valg!

Postkassa
Latterdøra

Postkassa

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Alle opplever fra tid til annen at ting går litt på tverke. Selv de enkleste oppgaver blir med ett nærmest uoverkommelige. Og føler man attpå til at man må forklare seg, så kan det bli skikkelig kleint. Jeg klarer sjeldent å holde kjeften i slike situasjoner. Det fører som regel til at jeg plumper uti det… Med begge bena.

Venninne var på ferie, og jeg skulle hente posten hennes. Siden hun bor i et boligkompleks med mange leiligheter, tenkte vi som så at jeg ikke trengte nøkkelen til inngangsdøra. Det var bare å vente til det kom noen som skulle inn eller ut, så kunne jeg gå inn og sjekke postkassa.

I og med at det var fellesferie, så valgte jeg å dra dit på ettermiddagen, på den tiden hvor folk begynner å komme hjem fra jobb. Som sagt, så gjort – jeg stilte meg opp foran døra, og venta. Og venta. Og venta. Hallo?!? En inngangsdør for mellom 40-50 leiligheter, og ikke et menneske å se! Etter å ha stått der mellom ti minutter og et kvarter, så kom det en fyr på motorsykkel kjørende.

Han gikk bort til inngangsdøra, og nølte da jeg vil bli med inn. «Jeg skal bare sjekke posten til venninna mi.» sa jeg, og viftet med postkassenøkkelen. «Ok». Han hørtes ikke overbevist ut, og ble stående og skulme på meg imens jeg lette etter riktig postkasse. Jeg så på ham i sidesynet. Syns virkelig han så mye større ut nå enn da han satt på sykkelen?Fant fram til riktig postkasse; stakk nøkkelen inn, og vred rundt. Ingenting skjedde. Jeg vred og vred, men fikk ikke åpnet noe som helst. Gløttet bort på fyren. Han så nå enda større og mere brysk ut, og begynte å minne meg litt om kara fra «Sons of Anarchy».

Tok fram mobilen, og ringte Venninne imens jeg vred nøkkelen forgjeves rundt i låsen. «Hei! Du, den postkassa di… Pleier den alltid å være så kjip eller? Ikke det, nei.» Bak meg hørte jeg noe som kunne minne om Hulken stå og pruste meg i nakken. Hjertet galopperte i rasende fart. «Ehhh, jeg tror ikke det er så lurt å fikle mer med den nå. Du får snakke med vaktmester eller postbudet når du kommer hjem!» Venninne synes muligens at jeg ga meg litt vel raskt, men jeg turte ikke å fortelle at det sto en morsk gladiator og voktet hver minste bevegelse jeg tok.

Jeg nikket beklemt til fyren, og gikk raskt ut derifra. Han sto fortsatt og så etter meg da jeg gikk ned trappa. Da jeg snudde meg for å se på ham, hadde han igjen krympet til normal størrelse, og var vel bare en nabo som passet på blokka si.

Postkassa? Enten så var låsen blokkert av for mye post, eller så hadde jeg vridd om nøkkelen feil vei. Venninne kom hjem, og fikk åpnet den lett som en plett.

Hvorfor det’a pappa?
Det var den gang

Hvorfor det’a pappa?

Kaffelatter3 kommentarer

Barn utforsker og lærer mye ved å spørre om ting på sparket. Selv var jeg av typen som spurte og gravde – til dels spørsmål som ikke nødvendigvis var så enkle å svare på.

«Hvorfor heter det ost?» «Lukker fisken øynene når den sover?» «Hvordan får Karlsson på taket på seg skjorte når han har en propell på ryggen?» Andre dager gikk det mere i «tenk om…» «Tenk om armer og ben byttet plass. Da hadde vi gått med hodet opp ned, og rumpa i været! Skulle vi hatt buksa på armene eller beina da?»

Som regel fikk jeg vettuge svar, andre ganger fikk jeg ikke noe skikkelig tilbakemelding. Dette var tross alt lenge før Google sin tid, og ikke alle svar kunne slås opp i leksikon. Men noen ganger fikk jeg svar som var så tydelige; og som gjorde så sterkt inntrykk, at det holdt med å spørre den ene gangen.

Vi satt rundt middagsbordet. Jeg hadde en liten tankerekke med «tenk om…», da jeg kom med et spørsmål som forsåvidt var relevant for situasjonen. «Hvorfor er det ikke lov å synge med mat i munnen?»

Mamma må ha sett at pappa fikk en idé, for hun trakk på skuldrene og sa «Vet ikke!» og spiste videre.

Siden jeg fortsatt var for liten til å få med meg nonverbal kommunikasjon mellom voksne, spurte jeg pappa òg. Hvorfor kan vi ikke synge med mat i munn‘a pappa?» Han bare så på meg og nikket kort.

Jeg kan ikke erindre nøyaktig hva vi hadde til middag, men husker at det var melk og raspete gulrøtter involvert i svaret hans. Pappa skuffet munnen full av gulrøtter; tok en slurk melk, og begynte å synge «Bæ bæ, lille lam» av full hals. Gulrøtter og melk sprutet nedover haken hans, og utover kjøkkenbordet.

Mamma prøvde så godt hun kunne å ikke le høyt. Svaret til pappa virket over all forventning. Jeg reiste meg opp, og hylte: «Slutt! Ikke syng med mat i munnen!» «Nei vel» sa pappa. Han tørket vekk gulrot og melk fra ansiktet, og fortsatte å spise som om ingenting hadde hendt.

Lærte jeg noe? Det ER stygt å synge med mat i munnen. Dessuten skjønte jeg for alvor at jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg spurte pappa om noe. Det var ikke sikkert jeg ville like svaret…

D18971D1-B1C1-411B-BACD426A7954D132-962E01DF-E0F0-4EE1-AAA6B93C92DEFE83