Publisert i Latterdøra

Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.

Publisert i fra barnemunn

Skikkelig død

Hvordan tv-bilder av en konge som gråter en skvett, fører til tanker om døden og nyvunnet logikk hos ei lita jente.

Venninnes datter Emma hadde fått med seg at Kong Harald fikk en statue av sin avdøde mor i 70-årspresang fra Stortinget. Hendelsen gjorde uten tvil inntrykk på jenta. Hun er vant til at folk rundt henne er lettrørt, så jeg tror ikke tårene i seg selv som gjorde utfallet. Kanskje var det heller det faktum at også voksne mennesker fortsetter å savne foreldrene sine lenge etter at de har gått bort?

Emma ytret ønske om å besøke kirkegården for å se på graven til sine forfedre, og så ville hun på slottet og se på statuen av Kronprinsesse Maud. Jeg skjønte etterhvert at Emma hadde en helt egen teori om døde folk. Når du dør, blir du til stein (gravstøtter), og med litt flaks: hvis du har vært død veldig lenge – blir du noen ganger til en statue.

Første stopp på turen vår, var kirkegården. Siden vi har felles slektninger, fant vi fram til graven deres. Emma stirret på graven. «Er DETTE oldemor og oldefar?» Joda, vi bekreftet at her lå de. Nå er ikke kirkegårder generelt kjent for å være steder som er fylt med futt og fart, så jenta var raskt ferdig med å beskue graven. Blikket hennes begynte å vandre. «Hvem ligger der?» Hun pekte på en tilfeldig grav i nærheten. Jeg leste navnet på den avdøde. «Og der?» Jeg leste to navn til.

Hun var ikke større enn at hun ikke fikk med seg det faktum at jeg leste opp navn, men trodde faktisk at jeg visste hvem alle der var. Vi gikk langs rekkene med graver. Emma stadig mer imponert over min kunnskap. Dette moret meg – og tydeligvis også moren hennes, for vi lot henne gå der i villfarelse uten å røpe oss.

Turen gikk videre til slottet. Emma var spent på om kongen var ute og så på statuen nå også. Den gang ei. Men, det sto en eldre dame foran statuen. Hun var pent antrukket med kåpe og hatt, og var åpenbart preget av stundens alvor. Så opp på statuen; felte noen tårer, og tørket dem bort med et nystrøket lommetørkle. Emma gikk bort til henne; og sa «Hun der…» og pekte opp mot statuen. «Hun der er skikkelig død!»

Publisert i Latterdøra

Mobilforviklinger

Om små og store forviklinger med mobilen.

På midten av nittitallet; da mobilen begynte å bli mer og mer vanlig i Norge, lot folk flest seg både begeistre og forarge over alminneliggjøringen av dette bærbare telefonapparatet. Selv kjøpte jeg min første mobiltelefon etter å ha hatt en klein opplevelse – hvor jeg måtte gå til nærmeste telefonkiosk for å ringe til arbeidsplassen og melde om sykefravær, med spypose i hånda.

Hele opplegget var nærmest litt magisk. En bekjent imponerte meg ved å kjenne igjen så og si alle nummere som ringte ham. Jeg var dypt imponert over den vanvittige hukommelsen hans, helt til han forklarte at navnet på de som ringte ble vist på displayet.

Faren min ble; som de fleste av oss, litt overrumplet over denne teknologien. Selv en mann med store tekniske kunnskaper, hadde sine utfordringer i møte med mobilen.

Rett etter at sms ble tilgjengelig, fikk jeg en dag et underlig anrop.

«Hallo?» Jeg hørte pappas litt usikre stemme i den andre enden. «Hallo!» svarte jeg. «Hallo?» sa han igjen. «Hei pappa!» svarte jeg, og stusset litt over nølingen i stemmen hans. Han var stille et øyeblikk, før han sa «Eh, er det du som ringer meg, eller jeg som ringer deg?» «Du ringer meg.» sa jeg, men nå ble jeg jaggu litt usikker sjøl. «Åh! Jeg trodde jeg sendte deg en tekstmelding, jeg…»

Nå må det tas med at faren min kjapt ble helt rå på å sende både tekst og bilder til meg. Men vår helt spesielle form for korrespondanse får bli en egen post, ved en senere anledning.

Publisert i fra barnemunn

Tolk 

Med så mange dialekter som vi har i vårt langstrakte land; er det ikke rart at barn kan gå litt i surr med hva ting betyr, eller hvordan det sies.

Festlig flyttet fra hovedstaden som baby, og har ikke vokst opp med bokmål i dagligtalen. Da hun var mindre, kunne hun bli skikkelig irritert på hvordan jeg uttalte ord, eller at jeg etter hennes mening brukte feil ord. Pysj var en gjenganger. «Da heite ikkje pysj, da e nattdrakt!»

I begynnelsen sa jeg ikke noe til dette, men etterhvert ble jeg litt lei av å bli rettet på støtt og stadig. Så jeg fortalte om norske dialekter. Om hvordan vi uttaler ting på forskjellig måte, og at vi en del ganger bruker forskjellige ord for samme ting. Snakket om at slik er det på alle språk. Festlig lot seg ikke rikke, selv om søsteren hennes kunne bekrefte at det er mange som sier pysj i Oslo. Temaet kom opp hver morgen og kveld når vi var sammen, noe som ikke er så alt for ofte.

Så kom Festlig til Oslo med mor. De reiste med tog, og siden de hadde med en baby i tillegg, møtte jeg dem på perrongen for å hjelpe til med avstigning og bagasje. Nå vet jeg ikke om mor i forkant hadde snakket med Festlig om å roe ned dialektkritikken, eller om dette var noe hun hadde grublet over på egen hånd. Her snakker vi om ei godhjerta jente, så muligheten er stor for at hun hadde funnet ut av dette selv.

I hvertfall; toget ankom Oslo S. Jeg fulgte den aktuelle vogna bortover, så jeg kunne ta dem imot så raskt som mulig. Festlig så meg igjennom vinduet på døra, og vinket gledesstrålende. Da toget stoppet, nærmest hoppet hun opp og ned av utålmodighet. Døra gikk opp. Festlig tok et skritt ned i trappa; slo ut med armene i rene Hamlet-stilen, og erklærte med høy og tydelig stemme: «I Oslo seier dei pysj!»

Er det noe rart jeg digger unger?!

Publisert i Latterdøra

Lurepupp på babykino

Noen ganger kommer jeg med forslag som ikke nødvendigvis er supergjennomtenkt.

Venninne hadde født sitt første barn, leste jeg ved en tilfeldighet om babykino. Konseptet Babykino i seg selv er genialt. Ikke altfor stor kinosal, og forestillingene går på formiddagen. Dempet belysning i salen, og volumet på filmen er noe lavere enn vanlig. Tenkte at dette ville være en passende formiddagsaktivitet å ta med Venninne og Mini på.

 
Vi troppet opp; utstyrt med vogn, bleier, babyleker og alskens remedier som befinner seg i en stellebag. Av gammel vane hadde jeg også med meg litt kinosnop. Køen inn til kinosalen var lang, men det var ikke så rart. 40 barnevogner på vei inn til Babykino tar mye plass.

 
Mini ble plukket opp av vogna, og vi satt oss ned. Hadde jeg tenkt meg om, så burde jeg ha visst hva som skjedde deretter. Den gang ei. Venninne hadde drøyd ammingen til vi kom på kinoen, slik at Mini kom til å sovne etterpå, og hun kunne få med seg mest mulig av handlingen i filmen. Det hadde de 39 resterende mødre òg…

 
Rundt meg spratt det nå fram pupper. Overalt! Jeg er forkjemper for at barn skal kunne ammes i det offentlige rom. Men dette ble i det meste laget selv for meg. Tro du meg, lyden av rundt 40 babyer som blir ammet på én gang, er ganske intens. Det var smatting, suging og rapelyder. Som lyden fra et godt surroundanlegg.

Vurderte et øyeblikk å slenge fram en pupp sjøl, sånn for å være litt med, liksom.

Men lot det være med tanken. Tomme lurepupper har ikke noe utenfor genseren å gjøre på kino. Så jeg puttet et drops i munnen, og sugde litt ekstra hardt på det. Tygde det i stykker. Ikke ofte en kan gjøre det på kino uten å få kjeft! Venninne var ferdig med å amme, og jeg kunne fornøyd legge en klut over skulderen, og klappe på Mini til luft og gulp var ute.

Publisert i Det var den gang

Svømmelæreren 

Hvordan lærte du å svømme? Jeg, og flere barn med meg hadde en noe uvanlig svømmelærer.

Min barndoms sommerparadis var på en campingplass. Som den badenymfa jeg er, var vannet alltid glovarmt, og været alltid perfekt for et bad. Dykking, stuping og vannski. At jeg ikke kunne svømme var helt uvesentlig. Kom meg fram ved å svømme under vann, og plasket avgårde med redningsvest på dypet. Vannski? Satt på nakken til pappa til jeg var stor nok til å stå selv.

Kom som regel ikke frivillig opp av vannet. Ble derfor fra tid til annen dratt opp på land, og lagt til tining under et håndkle. Der lå jeg og hutrer helt til jeg fikk tilbake følelsen i beina. Så var det uti igjen. Hadde konstant blålig lepper etter for mye bading i kaldt vann.

Så kom sommeren før skoleåret hvor vi skulle ha svømme-undervisning på skolen. Ikke så lenge før, hadde jeg fått operert inn dren i øret, og kunne ikke ha hodet under vann i en periode framover. Ergo; plutselig visste jeg ikke lengre hvordan jeg skulle svømme…

Men, på campingen gikk løsningen på problemet – på fire bein. Min svømmelærer var en hund…

Eieren var klar i sin sak; dette er noe bikkja liker å være med på, ellers hadde han satt seg på bakbeina og nektet. Æsop var en stor brande av en Labrador. Han var godt trent i agility, og jeg digget å se på når han gjorde triks.

Fremgangsmåten for svømmetreningen var enkel, men effektiv: Vi gikk ut i vannet. Jeg holdt hunden i halen. Eier kastet en shampooflaske et stykke foran hunden. Hunden svømte etter flaske. Jeg hang bak og holdt meg flytende, samtidig som jeg lærte å ta svømmetak i et ikke altfor høyt tempo. Vi trente gjentatte ganger den sommeren.

Og jaggu lærte jeg å svømme. Av en firbeint lærer med hale.

Publisert i fra barnemunn

Fleecetrusa

Barn er snåle. Og herlige. Ofte gjør og sier de ting som for oss voksne virker uforståelig eller kanskje til og med litt frekt, men som fra deres side bare handler om å utforske, få svar på spørsmål, eller rett og slett konstantere fakta.

Dagens innlegg er om en dag for lenge siden. Så lenge siden at jeg gikk i trange jeans og kledde det. Dette var på den tiden hvor det knapt fantes ei bukse med normal linning. De var lave i livet, g-stringen var in, og hadde det med å snike seg over kanten på buksa. Vanligvis tenkte jeg vel ikke noe over dette; men da jeg skulle tilbringe litt tid i en barnehage, ble jeg konfrontert med dette på uventede måter.

Andre dag i barnehagen; jeg hjelper en gruppe barn på med klærne. Setter meg ned på huk. Genser glir opp, og buksa tydeligvis litt for mye ned – nok til at kanten på g-stringen synes. Et av de største barna går forbi meg; stopper litt opp, og sier «Du har to rumper i buksa di!» Hun går videre før jeg får sagt noe. Jeg drar genseren ned, og fortsetter med å finne ut av hvem som eier hvilke gummibukser.

Senere samme dag; barnegruppa på vei inn igjen – tøy skal av og henges på plass. Jeg hjelper en liten tass av med gjenstridige klær. Han lener seg mot meg, og lar den ene hånda hvile bak på ryggen min. Idet jeg drar av Tassens yttertøy, kjenner jeg med ett en liten hånd som drar opp genseren min der bak. Uten å lage noe fuzz ut av det, trekker jeg genseren ned igjen og fortsetter å dra av gummibuksa.

Men Tassen har tydeligvis andre planer. Han har åpenbart fått øye på noe da han dro opp genseren. Med ett kjenner jeg en ørliten finger tar tak; lager en krok med fingeren, og drar alt han kan i trusekanten. Tassen utfører et mesterstykke: Selv før han kan snakke rent, klemmer han til med et utilsiktet, dog temmelig smertefullt truserøsk.
Trukket opp av trusa som borrer seg oppover, spretter jeg opp. Jeg snur meg forskrekket rundt mot Tassen. Han ser på meg med et smørblidt ansikt, og sier «Sånn fjistjuse haj mamma’n min òg!»

Etter dette ble g-stringen byttet ut med boxere, og overdeler ble lengre når jeg var på jobb i barnehage. Men seriøst; trusa var ikke laget av fleece, altså!

Publisert i Sofarefleksjoner

Telefonkaffe

Venninne flyttet et stykke unna for flere år siden. Allikevel snakkes vi ikke så altfor sjelden.

«Kaffe?» En melding popper opp på telefonen. «10 minutter!» svarer jeg, og setter på kaffetrakteren. Litt senere ringer hun. Avstanden blir borte, og jeg blir hel.

Jeg vet at det ikke er noe vits i å pynte på realiteten når jeg har Venninne på tråden. Hun ser – og hører tvers igjennom meg. Vi snakker om livet og kjærligheten. Om unger, bikkjer og familie. Har blitt såpass voksne nå, at vi spør hvordan det går med foreldre òg.

Noen ganger har vi trøtte og litt korte samtaler, men som oftest er det sprudling og mye latter. Og ikke rent så sjelden blir jeg rørt til tårer av et eller annet hun forteller om barna sine. Tross alt – dette er unger jeg har fulgt nesten siden unnfangelsen, så jeg var nærmest litt sympatigravid med dem.

Og så er det de altfor sjeldne, men dyrebare øyeblikkene hvor vi sitter i samme rom og drikker kaffe. Selv om mye er annerledes, er allikevel alt som før. Jeg suger til meg lukter og lyder, og nyter samvær med Venninne. Og har kaffeslabberas med kattekopp.

Publisert i Latterdøra

Steikepanna 

Om små handlinger som får store ringvirkninger.

Hadde vasket opp en stekepanne; og skulle til å sette den på plass, da jeg med ett oppdaget at den hadde blitt helt bulkete i bunnen. Jeg testet den på benkeplaten. Jovisst, den vinglet som en vippedukke. Ristet på hodet, oppgitt over at det faktisk produseres stekepanner som ikke tåler sterk varme… Bestemte  meg for å vise den til Kjekken.
«Er’e mulig?!» Jeg var nok i overkant engasjert over en billig teflonpannes ufullkommenhet. Gestikulerte, og la ut om bulkene i bunnen av steikepanna. Viste på stuebordet hvordan den ikke lengre sto støtt på underlaget. Kjekken så ut til å more seg over engasjementet mitt, men brydde seg nok ikke så voldsomt om min tordentale.
Han gjorde det som funker bra oss to imellom når jeg hisser meg opp over bagateller; det vil si – han avledet meg med humor. Imens jeg demonstrerte hvor vinglete steikepanna hadde blitt, kilte han meg i siden, og sa «dikke-dikke-dikk» som om han tøyset med et lite barn.

 

Jeg reagerte – lynraskt og brutalt, og klinket steikepanna i hodet på ham.
Lyden av teflon som delvis traff brilleinnfatning og delvis pannebrask, var forferdelig. Allerede i det jeg slo, visste jeg med meg selv at dette var dumt. Noe så inni granskauen dumt. Men, jeg klarte ikke å stoppe bevegelsen. Jeg ble hysterisk. Satte i et hyl, og begynte å gråte. En voldelig drapsmaskin, det er hva jeg er!

 

Kjekken så på meg, der jeg sto og tutet, med steikepanna i hånda. Han satte i et latterbrøl av de sjeldne, imens han tok seg til hodet. «Slo du meg akkurat i hodet med en steikepanne?» Han lo så han grein. Under hånda hans vokste det fram en hevelse i panna. En sånn skikkelig tegneseriekul.

 

Jeg var helt fra meg av skam og anger. Han trøstet meg med at bare synet av meg idet jeg slo, var minneverdig nok i seg selv, og verdt en smell.
Steikepanna ble ettertrykkelig kasta i søpla. Og Kjekken? Han melket hendelsen for alt den var verdt. Så lenge kulen var synlig, moret han seg med å fortelle om den forferdelige dama hans som slår ham i hodet med steikepanner.

Publisert i Pelskledd terapi

Fredagskos 

​Om å unne seg litt ekstra på en fredag formiddag.

Jeg er på vei til sentrum, og tar trikken. På setet ved siden av meg sitter en eldre mann. Pent antrukket. Ved føttene hans ligger en hund – også den av eldre årgang.

 

Når jeg setter meg ned, logrer bikkja, og værer med snuta. Kjenner at det lukter hund av meg òg. Mannen og jeg smiler til hverandre. Vi kommer i prat. Snakker om hundene våre.
«Etter at jeg ble alene har vi lagt oss til en vane.» Han nikker ned mot hunden. «Hver fredag tar vi trikken ned til by’n. Jeg kjøper en kaffe og to boller I en kiosk. Så setter vi oss på en benk, og ser på de som går forbi.

 

Jeg drikker kaffen min, og spiser ei bolle. Hun vet jo at det ikke er lov til å tigge; så jeg later som om jeg mister ei bolle, så koser vi oss begge to…»

 

Snakk om kjærlighet…