Latterdøra

Forvandlingen

Når du ser at noe er forandret, men omstendighetene gjør at du ikke kan se ordentlig etter…

I mine yngre dager gikk jeg mye på nudiststrender om sommeren. Det er befriende å kjenne sol, vind og vann slippe til i alle kriker og kroker. Strikker strammer ikke, ingenting blir presset inn i ukomfortabelt badetøy. Kropp får være kropp, så får det være at man syns at man har for mye eller for lite, eller at eksteriør mangler.

På disse strendene er det stort sett opplevelsen av å være i ett med naturen som betyr noe. Så får andre eventuelt velge «visesegfremstrender» i heite badedrakter og fleksende muskler, om de ønsker det.

Dagens innlegg foregår; som du sikkert allerede har fått med deg, på en nudiststrand. Det var midt på sommeren, og dette var et av de årene hvor det ikke krydde med godværsdager. Ergo så stimlet folk seg sammen på strendene som sild i tønner når sola først tittet frem. Og for å si det sånn, det er akkurat slik det føles når det er overfylt på nudiststrender. Man blir liggende så tett, at andres nakenhet kan bli litt påtrengende.

Jeg var først og fremst der for å bade. Planen var klar; svømmetur, kjøpe is, for så å ta en dukkert igjen før jeg pakket sammen og dro hjem. Etter første svømmetur gikk jeg mot kiosken.

Med ett ble jeg var et kjent ansikt. Bekjent satt på et pledd ved stien. Vi hilste, og utvekslet noen høflighetsfraser før jeg gikk videre mot kiosken. Men det var noe som plaget meg… Det var noe som ikke stemte med Bekjent… Jeg kunne ikke sette fingeren på det, og følte meg egentlig ganske teit.

Det eneste jeg hadde lyst til, var å gå tilbake og studere ham inngående. Men man gjør bare ikke det på nudiststrender! Det ansees ikke som god kutyme å glane på folk på disse strendene. Det er jo nettopp noe av det som gjør det så befriende å oppholde seg der, at du slipper folk som måler deg opp og ned med blikket.

Men nå var jeg altså kommet opp i et kinkig dilemma. Jeg ville veldig gjerne finne ut av hva som var annerledes ved Bekjent, men kunne ikke stirre. Løsningen fikk bli å gå forbi ham flere ganger.

Jeg smatt ut av køen, og gikk tilbake. «Ikke nok penger», plumpet det ut av meg da jeg slentret forbi ham. Hva sa du egentlig nå? tenkte jeg for meg selv. Det er da vel ingen som tror at jeg har gravd ned reservekontoen min i sanda her? Vel tilbake ved badehåndkledet mitt, surret jeg litt planløst rundt, før jeg gikk tilbake mot kiosken.

Bekjent satt og snakket med noen andre da jeg gikk forbi for tredje gang. «Mmm, nå skal det bli godt med en is, altså! Skal jeg ta med noe til deg, eller?» Jeg kunne ha bitt av meg tunga der jeg sto. Dette var en fyr jeg nikket en hilsen til om vi møttes på gata. Ikke en jeg ønsket å sitte naken sammen på et pledd og spise is… Bekjent så opp, og virket nesten litt beklemt. «Eh, nei ellers takk! Ikke akkurat nå…»

Jeg rødmet, og gikk med raske skritt mot kiosken. Nå hadde jeg oppført meg som en tulling; strenet frem og tilbake og vært uvanlig frampå. Han trodde vel ikke at jeg prøvde å legge an på ham? Jeg måtte tvinge beina til å stå rolig i køen. Stirret ned i bakken, og var skikkelig ubekvem.

Kjøpte den minste isen de hadde, så jeg kunne komme meg så raskt som mulig ut i vannet igjen. En god svømmetur nå, så bussen hjem! Svømte en god stund, og pakket sammen sakene mine. Her ville jeg ikke være lengre enn nødvendig!

Sa «ha det! » til Bekjent da jeg gikk forbi. Han så såvidt opp. Filler’n også! Alt dette oppstyret for ingenting! Jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hva som var annerledes ved ham, og nå var det altfor sent å spørre.

Da jeg kom fram til holdeplassen, så jeg bussen kjøre avgårde rundt svingen. Følte at det var en slags rettferdighet i at jeg måtte stå i nærmere en halvtime og vente på neste buss, imens jeg skammet meg over nysgjerrigperoppførsel.

Plutselig så jeg at Bekjent kom mot bussholdeplassen. Jeg så, og begynte å le – høyt. Barten! Han hadde fjernet barten! Med klærne på var det svimlende enkelt å se. «Ha ha, det var barten din! Barten er borte!» nærmest brølte jeg til Bekjent. Han begynte å le. «Er det derfor du har vært så pratsom i dag!»

Det er mange år siden jeg så Bekjent sist. Vi pratet aldri så mye mer sammen etter hendelsen. Men i lang tid i etterkant; hver gang vi møttes, la Bekjent en finger flatt under nesa, som om det var en bart…

Sofarefleksjoner

Grautgrams

Jeg hadde tenkt å skrive et oppløftende innlegg om havregrøtens fortreffeligheter. Men jeg er ikke så god til å juge…

Etter en sommer i slabbedaffens tegn, hadde jeg tenkt å bli flinkere til å spise frokost… Det vil si, å spise et eller annet vettugt innen et par timer etter at jeg har stått opp. Alt som var tidskrevende måtte skrelles bort. Her snakker vi om livsvarig motstand mot frokost, så det måtte bli noe som kunne inntas på sparket. Å varme opp halvstekte rundstykker tar for lang tid, brødskiver frister ikke på morgenen. Tåler ikke ditt og datt…

Valget falt derfor tilslutt på havregrøt. Og det er ikke til å stikke under en stol – jeg syns havregrøt er noe forbanna herk. Har aldri hatt sansen for det, men ikke bare applauderer magen min hver gang jeg spiser det, det er dessuten veldig raskt å tilberede.

Kanskje ikke så rart havren henger med hodet. Grøten smaker deretter…

Det forhindrer ikke at jeg tenker på armod, elendighet og de finske søndagsmatinèene de sendte på NrK på 70-tallet. «Utvandrarane», «Ungen» og Hamsunsk tungsinn.

Når jeg presser i meg den gråaktige og dertil slimete substansen, hører jeg lille Cosette fra «Les Miserables» synge. Slik må hun ha hatt det. Akkurat sånn havregrøtsforferdelig grusomt.

Det er tre faktorer som får meg til å fortsette. Jeg blir mett på en behagelig måte. IBS-magen blir fornøyd. Og sist, men ikke minst; Tassebass sitter og ser på meg med blanke øyne.

Kanskje, hvis lykken er komplett – har jeg små rester av grøt igjen som havner ned på gulvet til ham så han kam sleike skålen ren. Han gyver på med dødsforakt. Som et bytte som skal felles.

Greit det, Tassebass. Drep grøten, bare ta’n!» mumler jeg for meg selv.

Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.