Publisert i Sofarefleksjoner

Juleglede

Et innlegg om å våge å glede seg til jul.

Høytider kan være mentalt belastende for mange. Ikke alle har gode minner knyttet opp mot dager, som tradisjonelt sett er programforplikta til å være forbundet med glede. Det kan dreie seg om savnet etter avdøde personer. Det kan være vonde minner om kjipe hendelser.

For min egen del tilbrakte jeg mange år sammen med en som ikke hadde gode juleminner. Med unntak av julekrybbe, ble hjemmet fylt med et klebrig teppe av jule(angstnev)roser og jule(fylle)kuler. Det la naturligvis en demper på hele høytiden for min del, og jeg begynte etterhvert å grue meg til jul og andre høytider, da jeg visste at det kom til å ende i tristesse samme hva jeg gjorde.

Da jeg flyttet ut, feiret jeg min første jul på en knøttliten hybel. Den ble overlesset med julepynt, julesanger og juleglede. Det året sendte jeg ut håndlagede julekort og julegaver, og hadde konstant rester av glitter på klær eller hår etter et av uendelig mange juleverksteder jeg hadde slengt meg på.

Jeg tok jula tilbake.

Juleentusiasmen har ikke blitt noe mindre med årene. Dog har jeg skjønt at jeg bør følge noen enkle kjøreregler for at folk rundt meg skal tolerere julesprudlinga mi.

1. Ikke begynne å spørre folk om hva de ønsker seg i juli. Samme hvor varmt det er da, så tenker jeg litt på jul hver gang jeg skriver navnet på måneden JUL(I).

2. Det er smart å alliere seg med andre juleentusiaster. Facebook har grupper for sånne som oss.

3. Ikke snakke for mye om jul før Halloween er over. Da kommer juleeffektene ut i butikkene, og jeg kan gå og titte litt på julepynt i smug (selv om det fortsatt er oktober).

4. Ikke spille julemusikk før 1.desember. Det føles tydeligvis litt påtrengende for folk rundt meg. Har allikevel lov til å spille igjennom, og eventuelt justere litt på julemusikklista på Spotify i november. Når jeg er alene. https://open.spotify.com/user/1195029876/playlist/2l8yLmr84pTVKl1XIgNxSS?si=IPzYAgaCRQCSVokIhZlJDg

5. Juleklær brukes kun i desember, eller på karneval. Gyldig unntak er dersom julekortfotografering foregår før desember.

Så lenge jeg holder meg innenfor disse grensene, får jeg stort sett styre på som jeg vil. Du hører meg nok når jeg kommer. Det er mye bjeller involvert i juleklær. Og blinkende lys.

«Du ser meg over taket der’a jordmor Matja bor.»

Publisert i Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Publisert i Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.