Sofarefleksjoner

Ulljakker

Livet tar noen rare vendinger. Ikke nødvendigvis dårlige retninger, men enkelte ganger allikevel ikke som forventet.

Ikke visste vel
jeg
at jeg skulle
ende opp
som en av de damene
som alltid sleper rundt
på et sjal
eller en varm jakke.

Det er da bare
gæmliser
som gjør det,
mumler jeg
for meg selv,
og ser meg i speilet.

Lar fingrene
gli gjennom håret.
Stålgrått,
nesten hvitt.

Jepp!
Bare gæmliser,
konstaterer jeg
og pakker
meg godt inn i jakka.

Latterdøra

Forvandlingen

Når du ser at noe er forandret, men omstendighetene gjør at du ikke kan se ordentlig etter…

I mine yngre dager gikk jeg mye på nudiststrender om sommeren. Det er befriende å kjenne sol, vind og vann slippe til i alle kriker og kroker. Strikker strammer ikke, ingenting blir presset inn i ukomfortabelt badetøy. Kropp får være kropp, så får det være at man syns at man har for mye eller for lite, eller at eksteriør mangler.

På disse strendene er det stort sett opplevelsen av å være i ett med naturen som betyr noe. Så får andre eventuelt velge «visesegfremstrender» i heite badedrakter og fleksende muskler, om de ønsker det.

Dagens innlegg foregår; som du sikkert allerede har fått med deg, på en nudiststrand. Det var midt på sommeren, og dette var et av de årene hvor det ikke krydde med godværsdager. Ergo så stimlet folk seg sammen på strendene som sild i tønner når sola først tittet frem. Og for å si det sånn, det er akkurat slik det føles når det er overfylt på nudiststrender. Man blir liggende så tett, at andres nakenhet kan bli litt påtrengende.

Jeg var først og fremst der for å bade. Planen var klar; svømmetur, kjøpe is, for så å ta en dukkert igjen før jeg pakket sammen og dro hjem. Etter første svømmetur gikk jeg mot kiosken.

Med ett ble jeg var et kjent ansikt. Bekjent satt på et pledd ved stien. Vi hilste, og utvekslet noen høflighetsfraser før jeg gikk videre mot kiosken. Men det var noe som plaget meg… Det var noe som ikke stemte med Bekjent… Jeg kunne ikke sette fingeren på det, og følte meg egentlig ganske teit.

Det eneste jeg hadde lyst til, var å gå tilbake og studere ham inngående. Men man gjør bare ikke det på nudiststrender! Det ansees ikke som god kutyme å glane på folk på disse strendene. Det er jo nettopp noe av det som gjør det så befriende å oppholde seg der, at du slipper folk som måler deg opp og ned med blikket.

Men nå var jeg altså kommet opp i et kinkig dilemma. Jeg ville veldig gjerne finne ut av hva som var annerledes ved Bekjent, men kunne ikke stirre. Løsningen fikk bli å gå forbi ham flere ganger.

Jeg smatt ut av køen, og gikk tilbake. «Ikke nok penger», plumpet det ut av meg da jeg slentret forbi ham. Hva sa du egentlig nå? tenkte jeg for meg selv. Det er da vel ingen som tror at jeg har gravd ned reservekontoen min i sanda her? Vel tilbake ved badehåndkledet mitt, surret jeg litt planløst rundt, før jeg gikk tilbake mot kiosken.

Bekjent satt og snakket med noen andre da jeg gikk forbi for tredje gang. «Mmm, nå skal det bli godt med en is, altså! Skal jeg ta med noe til deg, eller?» Jeg kunne ha bitt av meg tunga der jeg sto. Dette var en fyr jeg nikket en hilsen til om vi møttes på gata. Ikke en jeg ønsket å sitte naken sammen på et pledd og spise is… Bekjent så opp, og virket nesten litt beklemt. «Eh, nei ellers takk! Ikke akkurat nå…»

Jeg rødmet, og gikk med raske skritt mot kiosken. Nå hadde jeg oppført meg som en tulling; strenet frem og tilbake og vært uvanlig frampå. Han trodde vel ikke at jeg prøvde å legge an på ham? Jeg måtte tvinge beina til å stå rolig i køen. Stirret ned i bakken, og var skikkelig ubekvem.

Kjøpte den minste isen de hadde, så jeg kunne komme meg så raskt som mulig ut i vannet igjen. En god svømmetur nå, så bussen hjem! Svømte en god stund, og pakket sammen sakene mine. Her ville jeg ikke være lengre enn nødvendig!

Sa «ha det! » til Bekjent da jeg gikk forbi. Han så såvidt opp. Filler’n også! Alt dette oppstyret for ingenting! Jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hva som var annerledes ved ham, og nå var det altfor sent å spørre.

Da jeg kom fram til holdeplassen, så jeg bussen kjøre avgårde rundt svingen. Følte at det var en slags rettferdighet i at jeg måtte stå i nærmere en halvtime og vente på neste buss, imens jeg skammet meg over nysgjerrigperoppførsel.

Plutselig så jeg at Bekjent kom mot bussholdeplassen. Jeg så, og begynte å le – høyt. Barten! Han hadde fjernet barten! Med klærne på var det svimlende enkelt å se. «Ha ha, det var barten din! Barten er borte!» nærmest brølte jeg til Bekjent. Han begynte å le. «Er det derfor du har vært så pratsom i dag!»

Det er mange år siden jeg så Bekjent sist. Vi pratet aldri så mye mer sammen etter hendelsen. Men i lang tid i etterkant; hver gang vi møttes, la Bekjent en finger flatt under nesa, som om det var en bart…

Sofarefleksjoner

Grautgrams

Jeg hadde tenkt å skrive et oppløftende innlegg om havregrøtens fortreffeligheter. Men jeg er ikke så god til å juge…

Etter en sommer i slabbedaffens tegn, hadde jeg tenkt å bli flinkere til å spise frokost… Det vil si, å spise et eller annet vettugt innen et par timer etter at jeg har stått opp. Alt som var tidskrevende måtte skrelles bort. Her snakker vi om livsvarig motstand mot frokost, så det måtte bli noe som kunne inntas på sparket. Å varme opp halvstekte rundstykker tar for lang tid, brødskiver frister ikke på morgenen. Tåler ikke ditt og datt…

Valget falt derfor tilslutt på havregrøt. Og det er ikke til å stikke under en stol – jeg syns havregrøt er noe forbanna herk. Har aldri hatt sansen for det, men ikke bare applauderer magen min hver gang jeg spiser det, det er dessuten veldig raskt å tilberede.

Kanskje ikke så rart havren henger med hodet. Grøten smaker deretter…

Det forhindrer ikke at jeg tenker på armod, elendighet og de finske søndagsmatinèene de sendte på NrK på 70-tallet. «Utvandrarane», «Ungen» og Hamsunsk tungsinn.

Når jeg presser i meg den gråaktige og dertil slimete substansen, hører jeg lille Cosette fra «Les Miserables» synge. Slik må hun ha hatt det. Akkurat sånn havregrøtsforferdelig grusomt.

Det er tre faktorer som får meg til å fortsette. Jeg blir mett på en behagelig måte. IBS-magen blir fornøyd. Og sist, men ikke minst; Tassebass sitter og ser på meg med blanke øyne.

Kanskje, hvis lykken er komplett – har jeg små rester av grøt igjen som havner ned på gulvet til ham så han kam sleike skålen ren. Han gyver på med dødsforakt. Som et bytte som skal felles.

Greit det, Tassebass. Drep grøten, bare ta’n!» mumler jeg for meg selv.

Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Pelskledd terapi

Einar

Noen ganger; når man sitter og nyter en nytraktet kopp kaffe, sola titter frem og livet i sin helhet er helt greit… Da hender det at man blir vitne til møter mellom tamme og ville dyr, som er nesten for gode til at det er sant.

Einar er et ekorn som holder til rundt der jeg drikker kaffe for tiden. Det er ikke en overdrivelse å si at Einar og Tassebass har et noe anstrengt forhold.

(Mel. Høyt på en grein)

Høyt i et tre et ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Høyt i et tre
et ekorn satt.

Han sanket fine kongler
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han sanket fine kongler små.

Nede på bakken sto det
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Nede på bakken sto en hund.

Han ville jage ekorn.
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han ville jage ekorn vekk.

Da tok det lille ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da tok det lille ekorn konglen fatt.

Den traff den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Den traff den sinte hunden i hodet.

Da ble den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da ble den sinte hunden taus.

Og sånn går dagene.

Sofarefleksjoner

Kaffe og Cognac

Noen ganger opplever man noe som forandrer livet. Sjelsettende møter, som gjør at man føler at brikker faller på plass i et puslespill man ikke engang ante at man holdt på med.

Enkelte ganger opplever man åpenbaringer som blir stående som subjektive sannheter; «Har aldri smakt så god sjokolade», «beste filmen jeg noen gang har sett.» Flere av disse meningene forandrer seg etter som tiden går.

Og så sant du ikke har brukt en formue på en sjokoladeoppskrift og fem tonn kakaobønner for å være selvforsynt med en spesifikk sjokolade for resten av livet, så er det helt greit å forandre mening.

Er det derimot levende vesener man får sansen for på denne måten, er det uten tvil en fordel at vedkommende viser gjensidig interesse. Ellers ender det gjerne som kleine og ulykkelige kjærlighetsdramaer.

Men, hvordan skjønner man at man har møtt noen som blir noe mer enn en sommerflørt?

  • Når du møter en person som liker deg tilstrekkelig til at dere begge har lyst til å tilbringe både ferier og hverdager sammen.
  • Når du møter én du er villig til å svelge kameler for. Av den enkle grunn at du skjønner at vedkommende også svelger tilsvarende kameler på grunn av dine mangler og irriterende atferd…
  • Når dere; selv i perioder hvor forelskelsen ikke akkurat blomstrer, allikevel ikke kunne tenke dere å være sammen med noen andre.
  • Når dere ikke går til sengs før eventuelle krigsøkser er begravet eller i det minste lagt på is.
  • Når dere syns det er fint å gå inn i nye livsfaser sammen.

Når du er min kaffe, og jeg er din Cognac.

Da…

fra barnemunn

Feil i sangen

Du har sikkert hørt artige historier om folk som feiltolker tekster. Men hva om det er sangens komponist som har bommet? Når et piratflagg og en sang setter fart på tankene til en liten filosof.

Jeg tilbringer mye tid på campingplass på sommeren. Å være fast gjest på camping er verdt et innlegg i seg selv, men det får bli senere. På store campingplasser med turister fra mange land, er det vanlig at folk henger ut flagg fra hjemlandet sitt.

Plassen hvor jeg holder til, ligger innenlands. Folk som er der fast kommer reisende fra en radius på ca 10 mil. Ingen langveisfarende folk fra Utlandia som ligger på plassen. Det forundrer meg derfor at de allikevel henger opp det norske flagget.

Flaggene henger oppe så lenge folk er der. Sjøl har jeg ikke helt sansen for å henge opp flagget så sant det ikke er merkedager. Derfor har jeg hengt opp et piratflagg. Totalt fritatt fra flaggregler og nasjonale stempler.

Piratflagg har vist seg gjentatte ganger å føre til at folk begynner å synge sjørøverviser.

«Kaptein Sabeltann er en farlig mann» Skøyern er på besøk, og har latt seg inspirere til spontansang. Dette barnet synger ikke sanger sånn uten videre. Han hører på tekstene, og anayserer dem. Grundig.

Vi går hånd i hånd ned mot stranda. Håndklær, bøtter, spader, solkrem og saft på flaske er med. «Hiiiiiv og hoi! Snart er skatten vår!» Skøyern synger av full hals imens vi trasker i takt.

«Da kan vi ta det rolig de neste hundre år!» Han stopper brått, og ser på meg. «Det må være feil!» «Hæ? Feil, hva er det som er feil?» sier jeg.

«Det må være feil i sangen! Han mener sikkert to dager eller noe sånt. DET ER VEL INGEN SOM VIL HVILE I HUNDRE ÅR

Den lille energibomba slipper hånda mi, og spretter videre. Selvfølgelig. Ingen fireåringer kan forestille seg at det går an å holde seg i ro så lenge…

Det var den gang

Badeland

Når navnet ikke alltid står til forventningene…

Som barn var jeg på årlige dagsturer til Vikersund. Siden jeg leste tidlig, fikk jeg raskt med meg skiltet hvor det viste retningen mot Modum Bad. For de som ikke har hørt om Modum Bad, så er det et sykehus som behandler psykiske lidelser.

Jeg har alltid vært langt over gjennomsnittet glad i å bade. Ergo; hver gang vi kjørte forbi sykehuset, begynte jeg å mase om at vi kunne dra dit. Jeg ville bade der!

«Nei», sa pappa. «Det er ikke et sånt bad.» Pøh! Den der gikk jeg ikke på. Kunne levende se for meg vannsklier med mange svinger, nøkkel i strikk rundt foten og klorlukt i nesa. «Jammen kan vi ikke VÆRSÅSNILL å dra til Modum Bad da?»

Noen ganger ble jeg fortalt at vi ikke hadde tid til å dra dit, andre ganger var grunnen at det var et bad bare for voksne. Dette svaret irriterte meg grovt, for det var et basta-bom-svar som ikke var diskuterbart.

Hadde de sagt noe om at Modum Bad var for voksne som var veldig lei seg, kan du banne på at jeg hadde blitt supertrist øyeblikkelig… Selvfølgelig ble alle i godt humør av å være på et badeland!

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at det ikke er alle bad man skal trakte etter å komme til. Ikke fordi det er noe galt i å bli innlagt der, men fordi man ikke ønsker å ha behov for et opphold.

Fortalte en bekjent om misforståelsen som fulgte meg i barndommen. Denne personen hadde tilbrakt endel tid der. Og kunne med et smil fortelle at de på en måte bader der. Man blir badet i omsorg og respekt. Og så er det dusjer der.

Men vannsklier med mange svinger? Hvem vet? Kanskje det hadde gjort seg også på Modum Bad.

Sofarefleksjoner

Hundre sofaunivers

For et år siden begynte jeg på en skriftlig reise i tid og rom. Minner og betraktninger kom ut i bokstavform. Hundre innlegg…

Gjentatte ganger har jeg vurdert å gi meg. Har en lei tendens til å hoppe etter Wirkola; sammenligner meg med bloggere som har holdt på lenge, og som har drøssevis av lesere. Er det noen vits når jeg ikke har så mange lesere? Og så tikker det inn en oppmuntrende melding, eller jeg får tilbakemeldinger fra folk jeg møter. Så skriver jeg vel litt til, da…

For å markere at jeg fortsatt skriver, og for å takke leserne for at de fortsatt leser, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre litt ekstra ut av dette innlegget. Ville kombinere to av de tingene jeg liker best. Burde kanskje ha skrevet en tekst med kaffe som blekk, eller strikket noen setninger?

Valget falt på musikk. Jeg ville spille inn en tekst til ære for leserne mine, og for å klappe meg sjøl på skulderen. Men, jeg kunne ikke lage en tekst til en allerede eksisterende melodi uten å begynne å surre med royalties. Sånt no’ har jeg lite peiling på, så like greit å holde seg unna. Nei, jeg ville aller helst lage noe sjøl. Det var bare det da, at jeg ikke lager melodier…

«Jeg har et musikkproblem!» skrev jeg i en melding til Kompis. «Å? Noe jeg kan hjelpe til med?» svarte Kompis. Og det var det. To måneder senere; noen øvinger, skriving, omskriving og jobbing i studio, så «Mitt Sofaunivers» dagens lys.

Takk og atter takk til Freddy og Rune som har stilt opp med åpne sinn og gode idéer. Uten dere hadde innlegget blitt …en tekst… Dere har hjulpet meg å skape noe som overgikk alle forventninger!

🎶Mitt Sofaunivers 🎵🎶

Elisabeth Bergersen: Tekst, vokal og arrangering.

Freddy Liabø: Melodi, Gitarer (nylonstrenger og stålstrenger), kor, arrangering.

Rune van Deurs: Bass med bue,

perkusjon, kor, lydeffekter.

Lydtekniker: Rune van Deurs
Produsenter: Freddy Liabø og Rune van Deurs
«Mitt Sofaunivers» er innspilt i Quickstep Foley Studio

Lek med Lister

Ti setninger man helst ikke vil høre

I mylderet av alle verdens ord som kan kombineres og bygge setninger og utsagn, er det alltids noen utsagn og/eller setninger jeg godt kan klare meg foruten å høre…

Det kan være setninger som i seg selv ikke har noen ukvemsord, men som; sagt i riktig setting kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

  • «Dette vet jeg ikke så mye om, men…» – Setningen kommer som regel fra folk som egentlig vet veldig mye om det de akkurat påsto at de ikke kunne så mye om. Her snakker vi om falsk beskjedent. Ta fram popcorn, notatblokk eller ørepropper. Dette kommer til å ta lang tid!
  • «Dette sier jeg ikke fordi jeg er full, altså!» – Hjelpes! Nå er det på tide å dra hjem fra festen. Antageligvis burde jeg ha dratt for en time siden. Dette kommer til å bli kleint!

  • «Du har vel forsikring på bilen?»Setningen ingen vil høre dersom de har lånt bort nevnte bil.
  • «Jeg skal bare titte litt!» – Sier noen dette, for så å strene inn i en spesialforretning; være seg Biltema, skobutikk eller bokhandel… Stjel lommeboka deres, jug på deg en akutt fødsel eller blindtarmbetennelse. Har dere felles konto, ring og sperr kontoen. Dette kommer til å ta lang tid, og kan dessuten bli svært kostbart.
  • «Den kledde du skikkelig godt!» – Du står utenfor et prøverom i en butikk. Du har på deg et plagg som får deg til å se ut som en stappa gris. Ekspeditøren har dollartegn i øynene, og er ute etter et kjapt salg.
  • «Har du forsøkt med…. Det vil være veldig bra for deg.» – Folk som skal gi meg gode råd om dette eller hint. Selv om jeg på ingen måte hadde bedt om råd i utgangspunktet, og de ikke er legen min. Som gjør at jeg føler at jeg er på ufrivillige forelesninger i antivaksinebevegelsen.
  • «Faren din har skikkelig fin rumpe!» – Jeg var tenåring, og venninna mi som bemerket dette, hadde vel forsåvidt rett. Min far var fortsatt i 30-åra, og trente så å si hver dag. Men jeg syntes allikevel at tanken var på at faren min skulle være en DILF, var direkte frastøtende. Dette utsagnet kommer i samme kategori som «Er lillesøsteren din singel, eller?» Heldigvis er det et fåtall som tenker på familiemedlemmer på den måten.
  • «Du får spise mindre, og trene mer.»Hadde det vært så jækla enkelt, ville man knapt funnet overvektige mennesker. Snakker du forresten på samme måte til alle som sliter med en eller annen form for avhengighetsproblematikk?
  • «Hvis jeg ikke liker maten, så sier jeg at jeg er allergisk.» – Du kan plukke vekk det du ikke liker. Dette fører til at restaurantnæringen ikke alltid tar allergikere på alvor. Jeg, og flere med meg, risikerer sykehusinnleggelser og dødelige reaksjoner dersom vi får noe vi ikke tåler i maten.
  • «Den er ikke farlig altså, vil bare hilse…» – hundeeiere har ikke alltid forståelse for at noen er redd hunder, eller at møtende hundeeiere går med hunder som av en eller annen grunn ikke skal hilse på andre hunder. Er man redd, så er man redd. Respekter andre rundt deg!

Jeg kunne ha nevnt flere setninger og uttrykk. Ti for være nok for denne gang. Har du uttrykk som får deg til å grøsse?