Publisert i Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Publisert i Det var den gang

Yrkesvalg 

Hva ville du bli da du fantaserte om framtiden som barn? Selv begynte jeg å dytte rundt på andres barnevogner fra jeg kunne stå på egne ben, så det er kanskje ikke så underlig at jeg endte opp som førskolelærer.

Men veien dit var lang, og særlig i barndommen hadde jeg endel… ehhh… interessante tanker om yrkesvalg. Det vil si, yrkene i seg selv er det overhode ikke noe å si på. Det er vel heller begrunnelsen for hvorfor jeg ville ha de spesifikke yrkene som var noe merkelig.

  • Frisør: Ubegrenset tilgang til krøllspenner. (Husk at dette var i permanentens glanstid). Få lov til å holde hårnåler mellom leppene uten at mamma sier at jeg kan svelge dem. Feste kreppbånd rundt halsen på folk, og ta på dem kapper. Bruke skarp saks. Heise stolene opp og ned. Holde fram speil, og si «nå ble du fin«.
  • Jobbe i kjøttdisk: Bruke hårnett og plastforklær. Skjære pålegg på sånn maskin som bråker. Pakke inn all maten. Ha klistremerke (prislappen) på hånda før jeg fester det på pakka. Eventuelt skrive på pakka med tusj. Trykke på knappen, og si «værsågod neste!»
  • Elektriker: Være veldig sterk. Få egen verktøykasse med navnet mitt på. Ha forskjellig teip i mange farger. Gå med arbeidsbukse med kniv og tommestokk i lomma. Spise matpakke i en brakke; fortelle vitser, banne og tøyse masse.
  • Sykepleier: Gå med kjole hver dag. Ha opp/nedklokke. Trille rundt med traller. Gi medisin i en liten kopp. Servere masse saft. Komme når noen trekker i en snor.
    Heise senger opp og ned. Si rare ting som «Hvordan har vi det i dag?» Sette på bandasjer og plaster. Hente blod ut av armen med en sprøyte.
  • Sitte i luka på Posten: Sitte bak en skranke på kontorstol. Ha masse stempler, binders i boks, gummifingerbøl, svamp og kulepenn som sitter fast i disken. Klistre små merker i bankbok når noen setter inn penger. Hente pakker bak på lageret. Skrive på lapper og rive av kopi. Stemple masse. Ha nøkkel til alle sparegriser.

Imens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg tenkt på hva det er mest sannsynlig at jeg hadde ønsket å bli dersom jeg var barn i dag? Kom fram til at jeg ville ha fantasert om å bli Batmanprinsesse som passer på Yodababyer. Jeg mener, noen må jo passe dem òg!

Publisert i Latterdøra

Falleksplosjoner

Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

  • Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
  • Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.

Publisert i fra barnemunn

Kalenderfilosofi

Et enkelt spørsmål i forbifarta, fra en liten filosof.

Venninne har i alle år hatt bordkalendere. Av den sorten med en dobbeltside per dag, som du blar om ettersom dagene går. Sidene er store nok til at hun bruker den som en dekorativ dagbok/avtalebok. Hun tegner små symboler for å markere hendelser. Kake med lys for fødselsdager, fly for reiser og så videre. Da Venninne var et barn så hun en bordkalender for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk. Dette sto øverst på ønskelista til jul.

Etter dette har neste års utgave vært en av de faste gavene under juletreet. En yngre utgave av Venninne hadde et fast nyttårsrituale. Første dag i nytt år ble tilbragt ved stuebordet. Formen var ikke alltid helt på topp etter nyttårsfeiringen; det passet greit å kombinere trang hjelm og skjelvende mage med nyttårskonsert og hopprenn på tv, imens hun skrev og tegnet inn fødselsdager og arrangementer på kalenderen.

Tradisjonen ble holdt vedlike. Da hun fikk barn ble dog den trange hjelmen heller byttet ut med et realt sovetryne. Har man middagsgjester, er det lett å bli sittende oppe litt for sent, selv om all erfaring tilsa at tobeinte vekkeklokker hadde det med å sprette opp i senga ekstra tidlig dersom en har ranglet oppe halve natta.

Da datteren hennes var liten, likte hun godt å se på at mamma’n tegnet symboler inn på kalenderen. Det ble en del av kalendertradisjonen. Mor og datter bladde seg gjennom side for side, og tegnet inn tanter og onklers fødselsdager, flagg for 17.mai og juletre for julaften.

Men hukommelsen og tidsbegrepet til et lite barn er flyktig. Vesla hadde fylt fire år. Romjulen kom, og det var en million evigheter siden de hadde sittet og tegnet på kalenderen. Vesla satt ved skrivebordet, og tegnet. Med ett fikk hun øye på bordkalenderen. Hun trakk den bort til seg, og bladde gjennom de få arkene som fortsatt var igjen av årets utgave.

«Mamma?!», sa Vesla med tynn stemme. «Ja?» Venninne hørte at datteren var bekymret. «Hva skal vi gjøre når dagene er brukt opp?» Hun så på moren sin med store øyne; holdt bordkalenderen opp, og blafret med de få sidene som var igjen. «Da begynner vi på nytt», sa Venninne og smilte. Hun gikk bort til skrivebordsskuffen, og fisket opp bordkalenderen for kommende år. Hun åpnet den, og satt den på plass etter sidene som var igjen av dette året.

Vesla trakk et lettelsens sukk. Så var de ikke helt ferdige allikevel. Fra da av tegnet de på kalenderen i romjula.

Publisert i Sofasatan Blues

Kræsjlanding

Når jeg har oppført meg som en unge som sklir på parketten i nye lakksko på juletrefest, litt for lenge. Og kræsjlander like elegant som en elg på rulleskøyter i nedoverbakke på grusvei.

Det var vel først etter at jeg hadde vært med i et medisinsk forskningsprosjekt for et par år siden; og glimtet til med halvannen måned uten symptomer, at jeg egentlig begynte å ta innover meg hvor dårlig jeg gradvis hadde blitt de siste årene. ME suger. Fibromyalgi suger.

Fallet etter den korte tilfriskningen var stort. Jeg kræsjlandet, og syns i grunnen ganske synd på meg sjøl en stund. Så gikk jeg tilbake til positiv tenkning, og å leve på minnene. Ikke minner om elleville fester eller en ungdommelig kropp som tar seg fantastisk ut i ettersittende klær.

Nei, her snakker vi om å minnes det å gå opp alle trappene til 3.etasje uten at det er så smertefullt at jeg blir kvalm av det. Minner om å kunne lufte hunder uten å bli sengeliggende. Minner om å kunne gå i butikken èn gang til fordi jeg glemte noe, uten å måtte avveie det opp mot energibanken. Vil kroppen tåle èn tur til opp og ned trappene i dag, eller må jeg vente til i morgen?

Jeg pleier å sortere kræsjlandinger i to båser. De planlagte, og de som kommer kastet på meg som jul på kjerringa. (Det siste uttrykket er forresten skikkelig teit; En må nærmest ha vært bevisstløs hele høsten dersom en ikke får med seg at det nærmer seg jul…)

Begge sorter oppleves som urettferdige og teite, men de planlagte klarer jeg på en måte å svelge. De kommer ihvertfall som en følge av at jeg har utrettet noe meningsfylt. Har jeg flaks, var det atpåtil fordi jeg har klart å være med på festligheter.

Men, de som kommer fordi jeg har båret en bag eller en tung handlepose litt for langt, eller fordi jeg ble litt for ivrig og hang opp tre klesvasker på èn dag… De blir jeg fortsatt forbanna over. Selv om det ikke hjelper et schpøtt å hisse seg opp. Sofasatan har makta over meg på dager som dette.

I dag sitter jeg som et slakt i sofaen, stablet opp med puter og pledd. Varm kaffe på termos, myke hunder i fanget. Netflix gjør nytta si. Jeg har vært så heldig å få feire jul sammen med familien. Har brukt opp all energi og det som måtte være av reservebatterier. Og er såre fornøyd. Kan ikke si annet enn at jeg har hatt en drømmejul. Da får det heller være at hjernetåka setter inn, at jeg ikke finner ord, og at det knirker og verker overalt. Jeg går i hi. Så sees vi plutselig.

Publisert i Sofarefleksjoner

Julekort

Desember. Kanskje den måneden i året hvor det er størst sjanse for at det dumper hyggelige overraskelser ned i postkassa. Vil hermed advare om at innholdet i følgende innlegg kan virke krenkende på noen lesere.

Skriver du julekort? Hvis svaret er nei, blir du kanskje overrasket hvis jeg sier at det er jeg glad for? Grunnen er enkel. Julekort bør være noe man sender eller gir bort fordi man ønsker å gjøre det. Ikke fordi det er en av mange bitre juletradisjonspiller man føler seg forpliktet til å svelge.

Når juleposten melder sin ankomst, er det som å få små, tidlige julegaver. Noen konvolutter kjenner jeg igjen skriften på. Andre er jeg mer usikre på. Desto bedre, da kan jeg gjette hvem avsenderen er.

Det trenger ikke å være lange avhandlinger om familiens hendelser i kronologisk rekkefølge, med dertil matchende bilder. For all del; julebrev av den sorten er veldig trivelige å motta, men ikke alle har overskudd til å skrive dem selv. Så disse hører til den sjeldne sorten.

Har funnet ut at det i grove trekk sirkulerer fire sorter julekort:

  1. Julebrevet: En person eller familie forteller om året som har gått. Gjerne pyntet med bilder. Tegninger eller produkter fra juleverksted kan følge med som bonus.
  2. Bildekortet: Avsender har brukt mer eller mindre tid på å ta bilder, og lage julekort av det. I denne kategorien kommer også de hjemmelagede kortene.
  3. De ekstravagante julekortene: Vakre julekort som ofte er flerdimensjonale. Utskjærte motiver. Glitter og stas. Tante sender slike kort. Konvolutten åpnes like andektig hvert år.
  4. De giddelause kortene: Ferdigkjøpte eller gratis kort fra et eller annet forbund, ordknappe og helt upersonlige. At kortet i seg selv ikke har kostet noe, er ikke det som gjør at jeg kaller dem giddelause. Det er heller det faktum at folk i det hele tatt sender fra seg et kort med to ord: God jul. Det oser ikke akkurat av engasjement og juleglede. Skulle tro det ble skrevet med kniv på strupen eller en revolver i bakhodet.

Selvfølgelig finnes det gråsoner i disse kategoriene. Noen sender lange avhandlinger som minner om årsrapporter, mens andre sender aldeles bedårende hilsener på gratiskort fra skjegg- og knemalerforbundet.

Jeg mottar ikke på langt nær så mange kort som jeg sender fra meg. Og det er helt greit! Setter vel så stor pris på en jule-SMS eller mail. Eller en klem i forbifarten på gata. Julekortklemmer er skikkelig hyggelige og veldig undervurderte.

Publisert i Sofarefleksjoner

Juleglede

Et innlegg om å våge å glede seg til jul.

Høytider kan være mentalt belastende for mange. Ikke alle har gode minner knyttet opp mot dager, som tradisjonelt sett er programforplikta til å være forbundet med glede. Det kan dreie seg om savnet etter avdøde personer. Det kan være vonde minner om kjipe hendelser.

For min egen del tilbrakte jeg mange år sammen med en som ikke hadde gode juleminner. Med unntak av julekrybbe, ble hjemmet fylt med et klebrig teppe av jule(angstnev)roser og jule(fylle)kuler. Det la naturligvis en demper på hele høytiden for min del, og jeg begynte etterhvert å grue meg til jul og andre høytider, da jeg visste at det kom til å ende i tristesse samme hva jeg gjorde.

Da jeg flyttet ut, feiret jeg min første jul på en knøttliten hybel. Den ble overlesset med julepynt, julesanger og juleglede. Det året sendte jeg ut håndlagede julekort og julegaver, og hadde konstant rester av glitter på klær eller hår etter et av uendelig mange juleverksteder jeg hadde slengt meg på.

Jeg tok jula tilbake.

Juleentusiasmen har ikke blitt noe mindre med årene. Dog har jeg skjønt at jeg bør følge noen enkle kjøreregler for at folk rundt meg skal tolerere julesprudlinga mi.

1. Ikke begynne å spørre folk om hva de ønsker seg i juli. Samme hvor varmt det er da, så tenker jeg litt på jul hver gang jeg skriver navnet på måneden JUL(I).

2. Det er smart å alliere seg med andre juleentusiaster. Facebook har grupper for sånne som oss.

3. Ikke snakke for mye om jul før Halloween er over. Da kommer juleeffektene ut i butikkene, og jeg kan gå og titte litt på julepynt i smug (selv om det fortsatt er oktober).

4. Ikke spille julemusikk før 1.desember. Det føles tydeligvis litt påtrengende for folk rundt meg. Har allikevel lov til å spille igjennom, og eventuelt justere litt på julemusikklista på Spotify i november. Når jeg er alene. https://open.spotify.com/user/1195029876/playlist/2l8yLmr84pTVKl1XIgNxSS?si=IPzYAgaCRQCSVokIhZlJDg

5. Juleklær brukes kun i desember, eller på karneval. Gyldig unntak er dersom julekortfotografering foregår før desember.

Så lenge jeg holder meg innenfor disse grensene, får jeg stort sett styre på som jeg vil. Du hører meg nok når jeg kommer. Det er mye bjeller involvert i juleklær. Og blinkende lys.

«Du ser meg over taket der’a jordmor Matja bor.»

Publisert i Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Publisert i Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.

Publisert i Blødmer

Førstehjelp

En historie om hvordan jeg nærmest måtte sloss med en gammel dame, i et forsøk på å gi henne livreddende førstehjelp.

Jeg var på ferie i det store utland. Så langt unna Norge, at det ikke var noen selvfølge at folk skjønte noen av de språkene jeg behersket i større eller mindre grad. Det var varmt. Det var folk overalt. Med ett ble jeg overveldet av alle inntrykkene rundt meg. Der og da ble omgivelsene til en massiv kakofoni av lyder som boret seg inn i ørene mine. Bønnerop, bråkete mopeder, selgere som ropte ut sine slogans.

Jeg trakk meg tilbake til et skyggefullt sted. Stjal meg til litt tid for meg selv. For å få en liten timeout, lukket jeg øynene, og forsøkte å visualisere hvordan det kjennes å stikke føttene uti et kjølig og blikkstille fjellvann. I og med at jeg oppholdt meg et sted hvor det var nærmere 50 grader i skyggen, klarte jeg på ingen måte å fremkalle følelsen av kjølige fjellkulper. Men jeg fikk nå ihvertfall sitte i fred.

Med et ble jeg var at det var noen andre der sammen med meg. Da jeg åpnet øynene, så jeg at en eldre kvinne hadde kommet inn i skyggen. Vi nikket, og smilte til hverandre. Hun hadde åpenbart samme trangen som meg til å være i fred. Det passet meg utmerket. Vi kunne godt være stille sammen. Idet jeg lukket øynene for å stenge verden ute igjen, så jeg at hun rullet ut et sitteunderlag og satte seg ned på bakken. Så ség jeg inn i mørket igjen. Tenkte på min farmor hjemme i Norge, som ofte bar skaut på samme måte som den eldre kvinnen når hun skulle gå ut.

Men så hørte jeg lyder litt utenom alt bråket rundt oss. Jeg lukket opp øynene. Kvinnen mumlet for seg selv. Eller, var det artikulerte lyder i det hele tatt? Plutselig stupte hun framover med hodet ned mot bakken. Dette var bevegelsesmønster jeg hadde sett før. Hun hadde et epileptisk anfall rett foran øynene på meg!

Jeg gikk rett bort til henne, og forsøkte å få henne over i stabilt sideleie. Hun hadde sterke kramper, og det nyttet ikke å få henne over på siden. Valgte derfor å legge en stolpute under hodet hennes, så hun ikke skulle slå seg under anfallet. Hun sprellet med både armer og ben, og så helt forskremt ut. Men det hadde jeg sett så mange ganger før. Det oppleves tydeligvis ganske skremmende for noen å ha anfall. Jeg holdt rundt henne så godt jeg kunne, imens jeg ropte på hjelp. «Kan noen ringe etter ambulanse? En dame har et anfall!»

En yngre mann kom raskt til. Han bøyde seg over kvinnen, og sa noe til henne. Hun mumlet noe tilbake, og roet seg i armene mine. Så satt hun seg opp, imens både hun og den hjelpsomme mannen brøt ut i latter. Jeg så storøyd på dem. Mannen forsøkte å si noe til meg, men lo så fælt at jeg ikke fikk med meg hva han sa med en gang. «Hun hadde ikke noe anfall. Hun bøyde seg i bønn!» Jeg kjente rødmen stige på. Er det mulig!

Med ett gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort.

Ikke bare hadde jeg avbrutt kvinnen i bønn. Jeg hadde forsøkt å vri henne over i stabilt sideleie, og holdt henne nede med makt samtidig som jeg hadde brølt ut! Ikke rart hun sprellet, stakkar! Hun må jo ha blitt vettskremt… Ved nærmere ettersyn så jeg jo at det var et bønneteppe, og ikke noe sitteunderlag hun hadde lagt ut.

Ble hun sint på meg? Tvert imot. Hun mente det var et tegn fra oven på at hun ble passet på. Men jeg måtte love å se etter to ganger neste gang jeg ville utføre førstehjelp på folk som ikke trengte det.