Bursdagskrona

30/08/201730/08/2017 Kaffelatter4 kommentarer

Det er ikke alltid at jeg orker for mange mennesker og for mye leven på én gang. Unntaket er fødselsdagen min…

Kjekken ga meg en aldeles bedårende prinsessekrone en gang vi var på et museum. Jeg hadde vært flink og ikke mast i det hele tatt, og fikk krona da vi var i museumsbutikken. Har mistanke om at det var ren premiering for god oppførsel. Testa ut krona på café. Måtte jo kjenne hvordan den satt på hodet. Kjekken brydde seg ikke. Er grei sånn.

Da bursdagen nærmet seg, kom jeg på at jeg hadde krona. Den ble lagt frem, slik at jeg kunne ha den på meg når jeg skulle ha en liten feiring. Det skulle vise seg at jeg følte for feiring fra tidlig på morgenen. Tok den på meg da jeg sto opp, og beholdt den på til jeg la meg.

Å lufte hunder med prinsessekrone er undervurdert!

I år hadde jeg mulighet til å feire fødselsdagen på campingen. Storinnrykk med mange gjester. På et underlig vis så kjentes det helt riktig å svinse avgårde på vei til do; med flagrende kjole, prinsessekrone og rosa Crocs. Hurra for meg!

Sofarefleksjoner

Sommerlykke

23/08/201724/08/2017 Kaffelatter4 kommentarer

Når august er på hell, tar jeg som regel en mental oppsummering av hvordan sommeren har vært. Noen år har jeg vært veldig fornøyd med forløpet, mens andre har blitt arkivert som ikke fullt så vidunderlige…

Årets sommer hadde alle forutsetninger for å gå inn i historien som mindre vellykket. Det kan virke som om jeg har reist bort fra godværet gang på gang. Gummistøvler og regnjakke har i hvert fall vært flittig brukt. Formen har vært heller skrall. Kroppen har verket og knirket mer enn den pleier på sommeren.

Vannet har vært både for vått og for kaldt til å bade mye i. Jeg måtte krype til korset, og klippe av meg dreadsen. Som sagt; alt i alt en rekke faktorer og hendelser som til sammen og hver for seg kunne vært nok til å legge en demper på sommerlykken. Men ikke i år…

Lykken er venninner; som uten å stusse, kjører meg 400 meter til stranda fordi jeg er i dårlig form, og ikke hadde kommet meg dit på egen hånd. Som ser den innlysende nødvendigheten av å blåse opp gigantiske flamingoer, så vi kan ligge og flyte som dupper i sjøen.

Lykken er å sitte i en gammel stol foran ei grue; omgitt av spøken og alvoret til gode venner. Og så attpåtil klare å kjenne på hvor godt det er å være meg. Der. Med dem. I år òg. Lykken er når familien samles; ikke bare fordi vi må, men fordi vi trives så godt i hverandres selskap. Tenk å være så heldig!

Lykken er en skakk, liten hytte, med en enda skakkere veranda. Hvor regnet pøser ned; men det er helt greit, for kaffen er rykende varm, Kjekken har uendelig god tid og bikkjene ligger under bordet og sover.

Hvor den lokale nærradioen er så saktegående, at NRK bare kan gå og legge seg med minutt-for-minuttsendingene sine.

Og når beina er så slitne, at de nesten ikke klarer å stavre seg avgårde; når man er redd for at de skal visne og bli borte fordi en går så sakte… Da er det jaggu fint med rosa Crocks. Så blir det lettere å holde styr på villfarne føtter i gresset.

Latterdøra

Økt sex appeal

19/08/201723/08/2017 Kaffelatter2 kommentarer

I løpet av våren og sommeren har jeg merket at jeg har fått skikkelig draget på damer.

Jeg er virkelig ikke spesielt innbilsk; dette er påtagelig, samt litte grann flatterende. Først ble jeg sjekka opp ukentlig, så flere ganger i uka og tilslutt daglig.
Det begynte før jeg tok dreadsen, så det kan ikke väre hovedårsaken. Vinnende vesen, flotte hatter, fin rumpe? Så mange muligheter, men akk så få svar.

Nå tror kanskje du at jeg stirrer ned i bunnen av et glass, og sitter her og drikker meg pen? Kaffe og druer pleier som regel ikke å føre til selvforherligelse. Nei, dette er basert på klare fakta. Jeg er rett og slett en damemagnet!

Må jo si det er ganske flatterende å få venneforespørrelser fra yppige, unge kvinner. Bilder av seg selv sender de òg. Dette er stort sett jenter som enten er veldig late, eller som har ekstremt dårlig råd. De har i hvert fall ikke bh på.

Om det er fordi de ikke gadd å ta den på før de tok bilde, eller om de ikke har råd til å kjøpe en? Trolig det siste, for brystene deres er jevnt over så store, at de nok har blakket seg helt på å fylle dem ut. Da ble det vel ikke penger til overs til en ny bh. Jeg har tilbudt et par av de mest frosne damene at de kan få arve noen bher og gensere i str. XXL fra Ellos-katalogen. Har ennå ikke fått noe svar.

Unge, lesbiske kvinner har tydeligvis også ofte komplekser på grunn av bollekinn. Samtlige av disse kvinnene har sugd inn kinnene så hardt, at leppene krøller seg sammen og ligner store hemorroider.

Nå har jeg mer enn nok med Kjekken og to hunder, om jeg ikke i tillegg skal ta på meg ansvaret for giddelause, eventuelt blakke damer med masse komplekser. Men, for all del; lykke til med jakten!

Latterdøra

Min drømmemusikal

15/08/201715/08/2017 Kaffelatter3 kommentarer

Om hvordan dagens opplevelser kan veves inn i nattens drømmeteppe.

Jeg hadde vært på «Årringar», et av de mange spela som blir satt opp på sommeren rundt om i vårt langstrakte land. Både Kompis og Venninne var involvert i stykket, og jeg hadde sett det før – så jeg visste at det var en god musikal som skulle framføres. Sommerkveldene var fortsatt gode. Været var ikke all verden å skryte av, men reinsdyrskinn under baken og regntøy gjorde at det ikke var noe å klage på.

Når man ser en oppsetning for tredje gang, legger man merke til små detaljer som ikke oppfattes første gang man ser på. Husket brokker av sangtekster og melodier. Var spent på å se hvordan årets sammensetning av skuespillere og ensemble var.

Jeg har nevnt før at jeg er lettrørt. Første gang jeg så dette stykket, felte jeg en tåre i ny og ne der jeg antar at mange andre lot seg rive med òg. Andre gangen begynte jeg å snufse i god tid før jeg visste at det kom til å bli trist. Denne gangen? Orkesteret hadde knapt spilt en strofe, før tårene rant. Og da stykkets barnestjerne entret scenen, begynte jeg nesten å hulke. Jeg var ikke alene om dette. Selv garvede korister tørket en tåre eller fem av guttens klokkeklare stemme.

Forestillingen gikk strålende. En liten hånd vinket i smug fra scenen opp til et kjent fjes i publikum. Regnet lettet; mørket senket seg, og musikalen avsluttet i det kulda satt seg i kroppen. Jeg tok meg selv i å gå å nynne på brokker fra forestillingen resten av kvelden.

Da det var sengedags, hadde ikke knollen min gjort seg ferdig med forestillingen… I noe som for meg virker som en evighet, drømte jeg om spelet. Det vil si; jeg kan jo ikke tekstene skikkelig, så det kunne heller ikke noen i drømmen. Som i en loop sto alle i stykket og sang «na na nana na na. Kløyv den stokken! Na na na nana na.» Sjelden har jeg vært så trøtt etter en drøm…

Latterdøra

Billig dame

11/08/201711/08/2017 KaffelatterLegg igjen en kommentar

Noen ganger kan ord klinge feil. Veldig feil. Ting sagt i beste mening, kan høres skikkelig nedlatendes ut.

Vi sitter i en drosje, på vei hjem til Kjekken etter en kveld ute på byen. Han er småbrisen, og i veldig godt humør. «Du er ei skikkelig billig dame!» utbryter han fornøyd, og klapper meg på kneet. Jeg hører at drosjesjaføren trekker pusten. Han møter blikket mitt i speilet, og knokene hans blir bleke i det han klemmer litt ekstra hardt rundt rattet. Venter han seg bråk nå?

Jeg ler – høyt.» Du skjønner at den der kan høres veeeeldig feil ut? Hadde jeg vært litt nærtagende, så hadde jeg blitt skikkelig lei meg hvis noen sa noe sånt til meg!» Kjekken klapper på meg igjen.

«Ja, men du er uten tvil den billigste dama jeg har gått ut med noen gang! Når du bare drikker brus og kaffe? Blir jo ikke store greiene å spandere på deg!» Jeg ler. Drosjesjaføren senker skuldrene, og smiler til meg i speilet.

OK. Så er jeg ei billig dame.

fra barnemunn

Barnebarn

07/08/201707/08/2017 Kaffelatter2 kommentarer

Hvordan vinne med et smil og en god sjarmoffensiv.

Det er en helt vanlig ukedag. Jeg er i matbutikken, og vandrer mellom hyllene for å finne de varene jeg skal ha. Det samme gjør ei jente på fire-fem år. Hun går i sikksakk med en liten handlevogn. Oppi ligger det noe småtteri. Bak kommer en eldre kar. Han forteller jenta hva de skal ha, og hun kjører slalåm med vogna mellom hyllene.

Våre veier krysses med jevne og ujevne mellomrom. Både min og deres vogn fylles opp etterhvert. Da jeg nærmer meg kassa, ser jeg dem igjen. Jenta står nå og studerer de glorete barnemagasinene i bladhylla.

Mannen gjør tegn til at de skal gå mot kassa. Jenta tar opp et blad, og ser spørrende på mannen. Han rister sakte på hodet. «Bestefar, kan’ke jeg få et blad’a?» Hun spør med sin mest innbydende stemme. Han sier at det kan hun ikke, for det er ikke lørdag i dag.

Da setter hun inn det avgjørende støtet;

«Ja, men bestefar – det er alltid lørdag sammen med deg…»

Tror nesten jeg hadde kjøpt bladet til henne selv, om ikke bestefaren allerede hadde ligget der, helt smeltet i en pøl på gulvet.

fra barnemunn

Isbilen

02/08/201711/08/2017 Kaffelatter6 kommentarer

Enkelte ganger må vi bare spørre oss; hvem lurer hvem?

Kompis hadde delt samværsrett med datteren sin da hun vokste opp. Helgepappaer har det med å bli snurret rundt lillefingeren. Kompis var intet unntak. Dog hadde han noen smarte pappatriks i ermet da Juniora var liten. Et av dem var å unngå at hun maste om å få iskrem når isbilen kom. Han fortalte henne nemlig at når isbilen spiller musikk, så betyr det at den er utsolgt for is. Jeg bevitnet dette scenariet mange ganger, over flere år.

Hver gang vi kunne høre isbilen i det fjerne, utbrøt Kompis: «Å neiii, nå er det tomt for is IGJEN!» Hvorpå både han og Juniora uttrykte sin skuffelse. Og ferdig med den saken. Det ble derfor aldri noe mas om is de kveldene isbilen kom kjørende utenfor der de bodde. Jeg måtte innrømme at jeg syns han hadde gjort et noe sjofelt, men temmelig smart triks for å slippe unna kjøpepress.

Årene gikk, og dette gjentok seg stort sett hver gang Juniora var hos pappa’n sin. Helt til en dag. Juniora var nå åtte-ni år gammel. Isbilen kom, og Kompis begynte med den gamle regla: «Å neiii» «Pappa!» Hun avbrøt ham. «Det er is i isbilen. Jeg vet det nok!» Kompis begynte å le. «Jaså, du fant det ut tilslutt?!» Juniora så på pappa’n sin med et blikk som var fylt til randen av kjærlighet: «Jeg har visst det hele tiden. Men jeg trodde at du ikke visste det, så jeg ville ikke at du skulle bli flau og lei deg…» Tror du pappa’n smelta sånn bitte litt, kanskje?