fra barnemunn

Æst

Det er ikke alltid så enkelt å si hva som fenger et barn. Noen ganger holder et minimum av kunnskap eller ferdigheter  mer enn nok.

Jeg er på ferie med venner. Venninnes datter Livlig er to år.  I området hvor vi bor, er det små Shetlandsponnier som de minste barna kan ri på. «Æst!» hviner Livlig frydefullt hver gang vi passerer dyra. Hun blir leid rundt på ponniene flere dager på rad. Like stas hver gang.
Med seg på reisen har hun et tegnebrett. Vi tegner sammen. Hun har alltid det samme ønsket; «Æst!» Jeg kan ikke lage detaljrike bilder, men tegner enkle hester, nesten som helleristninger.

 

Hver gang vi møtes utover sommeren og høsten, så vil hun at vi skal «tene æst» om igjen og om igjen. Selv jeg blir fornøyd med resultatet, når jeg har en blodfan som jubler hver gang jeg rabler ned en av de etter hvert mangfoldige hestene.
Livligs mor KAN tegne og male.  Hun legger ned mye flid i en hestetegning til datteren. Detaljrik og fin. Sjøl hadde jeg knapt klart å få til noe sånt om jeg så skulle tegnet over en original med matpapir. Da Livlig får se morens tegning, rynker hun på nesa. «Neeeeei…» Så henter hun en av mine kruseduller; peker på den, og sier «Æst!» imens hun nikker fornøyd.

Det er jenta si det!

Pelskledd terapi

Ellas bucket list 

Tiden nærmet seg med stormskritt. Ella ble dårligere for hver dag som gikk, men humøret var fortsatt på topp. Det var avgjort at hun skulle få slippe når hun selv sa ifra. I mellomtiden ville jeg gjøre morsomme og fine ting med henne. Oppfylle Ellas bucket list.

Men; var dette ting hun genuint ville like å gjøre, eller gjorde jeg det kun for å lette på egen dårlige samvittighet? Antakelig litt av begge deler. Etter litt grubling, kom jeg fram til følgende liste over ting hun likte, eller kunne ha lyst til å gjøre:

  • Sole seg.
  • Grave i blomsterbed.
  • Rulle seg i gresset. Gjerne på gammel bæsj eller døde smådyr.
  • Snuse inn svettelukt – særlig fra menn.
  • Stjele mat fra grillen.
  • Vasse i fontener.
  • Spise sjokolade.
  • Sitte på fanget når vi reiste med trikk.
  • Sove i armkroken.
  • Spise barn.
  • Drepe rullatorer og støvsugere.

 

Venninne stilte opp, og vi hadde en ettermiddag hvor vi fikk gjort unna mesteparten av lista. Vi tok trikken. Selv om hun egentlig var for stor til å sitte på fanget, gjorde hun det disse siste reisene. Hun klemte snuta inntil ruta, og fulgte fornøyd med på alt vi passerte. Turen gikk til et område med fotballbane. Det var en varm sommer, og jommen hadde vi flaks. En gjeng unge menn spilte kamp. Vi rigget oss til med pledd og pølser på grillen. Ella fikk ligge ganske nære banen.

 

Jeg følte meg som en småpervers titter, men holdt ut da jeg så hvordan snuten hennes været fornøyd ut i luften hver gang en av spillerne løp forbi. Dersom en av dem ble stående rolig et øyeblikk; logret hun fornøyd, og snuste til seg svettelukta.
Sjøl fokuserte jeg mer på grillinga. Pølsene var klare, men jeg lot flere ligge igjen på grillen. Som antatt var det en riktig så fornøyd hund som forsynte seg med «stjålne» godbiter da kampen var ferdig, og mennene var borte. Her satt vi; to godt voksne damer – og så på en skikkelig rævva fotballkamp.

 

Ville noen i det hele tatt ha trodd på oss dersom vi fortalte at vi var der i ens ærend for at bikkja mi skulle få bade i svettelukt og stjele mat?! Neppe…

 

Tre dager senere signaliserte Ella at tiden var inne. Hun orket ikke å hoppe opp på Kjekken da han kom. Hun sluttet å spise og drikke. I fem år hadde hun forsøkt å tigge til seg sjokolade – uten hell. Den kvelden fikk hun en sjokoladebit. Som hun ikke likte. Ukene i forveien hadde hun ikke lengre villet sove i senga på nettene. Den siste natta kom hun opp i senga, og sov i armkroken.

 

Så, bortsett fra det der med å spise barn og å drepe rullatorer og støvsugere, så fikk vi gjennomført lista hennes.

Latterdøra

Stemmer i natten

Samtaler jeg ikke kan erindre å ha hatt. Om å snakke i søvne.

Jeg har visstnok snakket i søvne hele mitt liv. Da jeg var barn gikk jeg også søvngjenger-turer rundt i huset. Særlig etter at jeg begynte på skolen. Jeg kom inn til foreldrene mine, snakket engelsk og bøyde verb. Eller fortalte at jeg måtte på do.

Men etter at mobilen kom, fikk det uante følger for søvnsnakkinga mi. Hva som har utløst det, er ikke godt å si. Lyden av en mobil et eller annet sted i blokka? En bilalarm eller sirene utenfor? Eller at det rett og slett har hatt seg slik at det har vært en del av det jeg har drømt den natten. Heldigvis har jeg kun ringt til folk jeg kjenner godt…

 

Samtalene forløper omtrent likt hver gang.
Jeg ringer Venninne. Midt på natten.

Venninne: «Hallo?»

Jeg: «Hallo?»

Venninne: «Ja, hallo ja!»

Jeg: «Unnskyld, men kan du ringe meg i morgen eller? Jeg sover faktisk nå!»

Og så legger jeg på.

Når jeg våkner opp igjen på morgenen, ser jeg på displayet, og vet at jeg snart får en telefon fra en mer eller mindre forvirret venninne…

Det var den gang

Babyen min 

Da jeg fikk min egen, lille baby. Sånn nesten, ihvertfall…

Som liten var jeg sugen på å oppdage verden. Bare ikke i så store doser av gangen… Fortauet på utsiden av huset vårt var mer enn langt nok til å legge ut på eventyr. Særlig likte jeg å smette ut porten idet bussen kom. Da ble uvitende forbipasserende raskt innlemmet som statister i lekene jeg holdt på med.
Det var særlig en mann som ble offer for forestillingene mine. Han var alltid korrekt kledd, med frakk, hatt og en dokumentmappe i hånda. Jeg likte mannen med hatten, som jeg kalte ham.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg spankulerte fram og tilbake på det nevnte fortau. Iført min tantes crushlack-støvletter og studentlue, var jeg riktig så fjong. «Nei men, så fin du er i dag da!» Mannen stoppet, og smilte. «Jeg er stor, for jeg har voksenlue!» sa jeg, og pekte på studenterhatten. «Jaså, hvor gammel er du da?» spurte han. «Ni – snart 13!» sa jeg, og subbet av gårde i altfor store sko.

Vi hadde flere lignende samtaler etterhvert som årene gikk, så han ble vant til å høre at det kom mye rart fra min kant. Men da jeg var seks år gammel, dro jeg fortausturene til nye høyder. Jeg fikk nemlig en baby!
Vel, teknisk sett så var det vel ei tante som fødte babyen; men fra første gang jeg så det lille nurket, så var hun også min. Jeg fulgte nøye med på alt hva dette vidunderet angikk, og snart kunne jeg både skifte bleier og bysse i søvn. Den lille sovnet ikke så lett – men jeg hadde en stor porsjon tålmodighet, som nå kom godt med.

 

En av favorittmetodene mine for å få henne til å sove, var å trille henne rundt i dukkevogna mi. Med forsikringer om at jeg ikke skulle løfte henne opp, fikk jeg tantes tillatelse til å gå på trilletur på fortauet alene. Jeg trillet vogna fram og tilbake, fram og tilbake – i cirka hundre evigheter.

 

Babyen gråt, men jeg sang og rugget forsiktig på vogna imens jeg gikk. Tilslutt sovnet hun, men jeg visste at hun kom til å våkne så snart jeg stoppet. Så jeg fortsatte.
Med ett så jeg bussen komme, og der kom jammen mannen med hatten òg. Jeg trillet vogna i hans retning, og som forventet stoppet han opp og vekslet et par ord. «Er du ute og triller dukken din du da?» «Nei, det er jo babyen min!» sa jeg tilfreds. Han bøyde seg ned, og tittet opp i vogna. Da det beveget seg under dyna trodde han antagelig at jeg hadde en kattunge liggende nedi der. Men da kusine vrælte ut sin misnøye over at vogna hadde stoppet, skvatt han til.


«Ehh, hvor er mammaen til babyen da?» sa han litt betenkt. «Hun bor langt borte, så jeg har fått henne!» Før han rakk å si noe mer, fortet jeg meg videre. Da jeg gikk inn porten til huset vårt, sto han fortsatt og så etter meg…

 

 Etterord: Da jeg spurte min tante om lov til å skrive dette innlegget, lo hun og sa «Ja, det er vel for sent å bli meldt til barnevernet nå…» Skulle tro det, tante – skulle tro det. 40 år er vel å regne som foreldet sak.

Sofarefleksjoner

Kaffelatters Sofaunivers 

Om personvern av de jeg har med i mine innlegg.

Etter å ha jobbet mange år i skoleverket og helsevesenet, var jeg opptatt av personvern da jeg skulle starte opp med blogg. Nå har det blitt til at jeg stort sett skriver om selvopplevde episoder. Fellesnevner for alle, er at dette er ting som har hendt i virkeligheten.
Det dukker stadig opp andre personer i disse historiene. Jeg velger bevisst ikke å bruke navn på noen av dem som blir beskrevet. Dette fører til to ting: Ingen blir uthengt, og historiene blir mer tidløse. Venninne, Kompis og Kjekken kan derfor være forskjellige personer fra historie til historie.

Jeg har ikke født egne barn, men har värt så heldig at jeg har fått følge andres barn på nært hold, igjennom mange år. Disse har også fått fiktive navn.
Dersom jeg skriver om andre, spør jeg om tillatelse til å publisere. Så sant det ikke har vært historier hvor jeg er den eneste som burde ha noen grunn til å være reservert over å bli utlevert…

Det var den gang

Trøst

Hvordan trøst kan komme i uventet form.

Mamma ligger på sykehus, og skal fjerne livmora. På denne tiden var dette et relativt stort inngrep. Jeg skjønner nok ikke alvoret, men vet at operasjon er seriøse greier. Ser jo at pappa – som ellers oppleves som sterk og trygg – er bekymret, og det gjør inntrykk.
Jeg går i småskolen. Tusler rund for meg selv ute i skolegården, og gråter når vi har friminutt. Stille, så ingen skal legge merke til meg. Kompis ser meg til tross for at jeg prøver å gjemme meg, og kommer bort til meg.
Han lurer på hva som er i veien. Jeg forteller om legen som skal skjære i magen til mamma med kniv, og ta ut livmora. Også skal de sy sammen magen. Etter å ha utbrodert alle blodige fakta jeg mener å besitte – blir jeg stille, før jeg gråter enda mer over skrekkscenarioet.
Kompis klapper meg på skulderen, og gir meg den beste trøst jeg noensinne har fått. Med følgende ord roer han meg ned; «Faren min har gjort akkurat det samme, og han ble helt frisk!» Jeg blir så utrolig letta!
Blid og fornøyd kommer jeg på sykehusbesøk til mamma, og forteller gledesstrålende om Kompis og faren hans. Mamma ler opp flere sting…

Det var den gang

Heltedåder 

Dersom det er flere barn i en familie, blir ofte logistikken slik, at ett eller flere barn noen ganger blir dratt med på ting som kanskje ikke er helt aldersadekvate. Og ganske ofte syns nok særlig de eldre barna at småsøsken oppfører seg utrolig teit. Vår familie er ikke noe unntak.

Ved flere anledninger har jeg utført heltedåder for å redde Bror fra grusomme hendelser. Tror du han har takket meg? Nei, ikke noe annet enn kjeft å få. Snakk om utakknemlig slyngel!

Heltedåd 1:

Bror har begynt på skolen. Det er teaterforestilling i gymsalen, og jeg sitter bakerst sammen med Mamma. Husker ikke lengre handlingen i stykket, men med ett kommer det en skummel heks snikende inn i gymsalen. Jeg blir urolig, for det er faktisk ingen andre som legger merke til henne.

Bror og de andre barna følger med på det som skjer på scenen. Heksa lusker rundt i bakgrunnen. Undertegnede er tre år og veldig sjenert, men skjønner at her må noe gjøres. Heksa huker seg ned i nærheten av Bror. Jeg blir fullstendig hysterisk; reiser meg opp, og roper med skingrende stemme: «Heksa! Pass dere for heksa!» Rundt meg hører jeg latter. Bror synker skamfull sammen mellom klassekameratene sine, og jeg blir båret gråtende ut derifra.

 

Heltedåd 2:

Et par år senere er familien i Legoland. Bror er gammel nok til å være med på en del ting som jeg ikke kan. Bryr meg ikke stort, for jeg kan lete etter gull og kjøre små biler. Alt vel så langt. Helt til vi møter på sheriffen. Dog kan Bror være litt rampete noen ganger, men nok til at sheriffen skal komme sånn helt ut av det blå; arrestere ham og sette ham i fengsel?!  Alt skjer så raskt at jeg ikke reagerer før det er for sent.

Der står Bror; sperret inne av den onde sheriffen, og rister i gitteret. Du tror kanskje at dette er en lek? Det tror tydeligvis foreldrene våre òg, for de bare ler og lar han være der… Da er det jaggu bra å ha en lillesøster som vet å ta affære når det trengs! Jeg løper gråtende bort til sheriffen, sparker ham av alle krefter i skinnleggen, imens jeg brøler «Slipp løs broren min!»

Heltedåder 2 Illustrasjon Elisabeth Bergersen Kaffelatter.com

Heller ikke denne gangen virker Bror særlig imponert over innsatsen min…

Latterdøra

Gamle vrak

Om folk som blir krenka på andres vegne.

Jeg er på KISS-konsert. Har hørt på musikken i mange år, men aldri sett dem live. Tenker at når flere av medlemmene er godt opp i 60-åra, så må jeg benytte sjansen til å få oppleve dem i aksjon, imens det fortsatt er trøkk i bandet.

 

Og jeg blir ikke skuffet. KISS leverer. Så til de grader. Det er rock ‘n roll, glam og sirkus. Pyroeffekter, stiletthæler, blodig bassist og gitarknusing. Alt man kunne drømme om, og mere til. Publikum er i hundre.

 

Etter å ha stått i lang tid på betonggulv er jeg helt kjørt. Setter meg litt i trappa. Blir jaget av vakter. Er så sigen, at jeg er pukka nødt til å få hvilt skrotten. Kompis – som også kjenner betongen i ryggen – blir med utafor i røykeavdelingen. Her finner vi hvile i å lene oss mot en vegg. «For noen gamle vrak!» stønner jeg, og prøver å strekke ut litt.

Da kan jeg med ett fornemme at noen stirrer på meg. Du vet, den ubehagelige følelsen av at noen gjennomborer deg med blikket. Snur meg, og helt riktig. Der står det en fyr og stirrer. Olmt. Kunne blikk ha drept, så hadde jeg vært steindød på dette tidspunktet.
«Vi!» Jeg peker på meg sjøl; «Er noen gamle vrak som ikke klarer to timer på et betonggulv. Det leveres som bare dèt på scenen, og her henger vi…» Den olme nikker kort. Jeg puster lettet ut. Å KISS-krenke en blodfan på konsert, er ingen god idé.
Note to myself: Ikke komme med noe som kan minne om geriatriske vitser når man er på konsert med gamlekara. Nedslagsfeltet er for stort…

Det var den gang

Frøken, gi meg himmelens nummer 

Jeg har alltid vært lettrørt. På grensa til det patetiske, vil jeg nesten si. Søte kattunger eller en trist hendelse på tv? Jeg gråter en liten skvett. Og ser jeg det i reprise, ja da begynner jeg å gråte litt i forkant av hendelsen. Fordi jeg vet hva som kommer. Det toppa seg vel da jeg tok meg sjøl i å felle noen tårer da Labbetuss hadde bursdag på barne-tv…

Som lita jente, ble ofte dette oppfattet som mye mer dramatisk enn det jo i grunnen var. Hjemme var det greit, for resten av familien var like ille som meg. «Huset på prærien» eller en Charles Dickens-film på tv, og vi satt og snufsa og grein hele gjengen.

 

Men, det var to scenarier som gjentok seg med jevne mellomrom. Det ene var at jeg ville ha Torbjørn Egners «Den uheldige mannen» og Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» som nattasanger. Begge disse er triste, og jeg valgte med andre ord å gråte meg i søvn.
Det andre var «Frøken, gi meg himmelens nummer». Moder’n satt ved orgelet og spilte et eller annet, og jeg kom ilende. Og ville at hun skulle spille denne sangen. En forferdelig trist vise om ei jente som savner sin døde mor.

 

Mamma visste hva konsekvensene ble, og forsikret seg om at jeg ville dette.» Ja da», jeg nikket entusiastisk. Hun rakk knapt å finne fram partituret; og spille de første akkordene, før jeg knakk sammen – helt oppløst i tårer. Ja ja, en får ikke mer moro enn man lager sjøl…

Tekst: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken,_gi_meg_himmelens_nummer