Følgende innlegg handler om min første hund. Når jeg beskriver vårt magiske møte, så tenker du kanskje at jeg ilegger hunden menneskelige følelser. Vet du; det er meg revnende likegyldig. Det er nettopp denne overfortolkningen som førte til at hun ble min.

Ella 
Jeg slet i flere år med sosial angst. Lammende, kvelende angst som førte til at det ble problematisk å ferdes ute på egenhånd. Store folkemengder var helt uaktuelt. På det tidspunktet jeg møtte Ella, hadde jeg knapt beveget meg ut av leiligheten uten følge på halvannet år. Et magisk møte skulle vise seg å snu min tilværelse opp ned.

Har alltid vært glad i dyr, men ikke en sånn som hiver meg over alt som går på fire ben, bare for å kose. Enda mindre planer hadde jeg om å anskaffe meg et selv. Jeg ble kjent med ei dame, som hadde en hund. Hun kalte seg for midlertidig fostermor, og var på jakt etter et varig hjem til hunden. Ella hadde hatt en tøff start på livet. Eiere som hadde neglisjert henne, og ikke gitt henne den tryggheten hun trengte.

Første gang vi møttes, var vi blandt mange mennesker ingen av oss kjente. Vi var begge nervøse og stresset, og hadde mer enn nok med å komme oss helskinnet tilbake  til til våre respektive hjem. Vårt neste møte skulle vise seg å bli annerledes. Jeg ble invitert hjem til dem. Til Ellas trygge havn.

Da jeg kom, holdt hun seg i bakgrunnen og var ikke lysten på å hilse. Etter en stund kom hun bort, og så på meg. Jeg ble nummen. Ikke av skrekk, men av gjenkjennelse. Hårene reiste seg på armene mine. Hun så, og jeg så. Vi speilet oss i hverandres øyne. Angst og sorg over påført smerte. Skepsis til andre. To skadeskutte sjeler møttes, og fant hverandre.

Hun la hodet i fanget mitt, og sukket tilfreds. Jeg masserte hodet og nakken hennes. Hun reiste seg opp, og slikket meg i ansiktet. Og jeg som ikke likte at hunder slikket meg på hånden engang! Et halvt år etter, flyttet hun hjem til meg. Sammen ble vi tøffere ute i den store, skumle verden. Ella og jeg.