Publisert i Pelskledd terapi

Et magisk møte 

Følgende innlegg handler om min første hund. Når jeg beskriver vårt magiske møte, så tenker du kanskje at jeg ilegger hunden menneskelige følelser. Vet du; det er meg revnende likegyldig. Det er nettopp denne overfortolkningen som førte til at hun ble min.


Ella 
Jeg slet i flere år med sosial angst. Lammende, kvelende angst som førte til at det ble problematisk å ferdes ute på egenhånd. Store folkemengder var helt uaktuelt. På det tidspunktet jeg møtte Ella, hadde jeg knapt beveget meg ut av leiligheten uten følge på halvannet år. Et magisk møte skulle vise seg å snu min tilværelse opp ned.

Har alltid vært glad i dyr, men ikke en sånn som hiver meg over alt som går på fire ben, bare for å kose. Enda mindre planer hadde jeg om å anskaffe meg et selv. Jeg ble kjent med ei dame, som hadde en hund. Hun kalte seg for midlertidig fostermor, og var på jakt etter et varig hjem til hunden. Ella hadde hatt en tøff start på livet. Eiere som hadde neglisjert henne, og ikke gitt henne den tryggheten hun trengte.

Første gang vi møttes, var vi blandt mange mennesker ingen av oss kjente. Vi var begge nervøse og stresset, og hadde mer enn nok med å komme oss helskinnet tilbake  til til våre respektive hjem. Vårt neste møte skulle vise seg å bli annerledes. Jeg ble invitert hjem til dem. Til Ellas trygge havn.

Da jeg kom, holdt hun seg i bakgrunnen og var ikke lysten på å hilse. Etter en stund kom hun bort, og så på meg. Jeg ble nummen. Ikke av skrekk, men av gjenkjennelse. Hårene reiste seg på armene mine. Hun så, og jeg så. Vi speilet oss i hverandres øyne. Angst og sorg over påført smerte. Skepsis til andre. To skadeskutte sjeler møttes, og fant hverandre.

Hun la hodet i fanget mitt, og sukket tilfreds. Jeg masserte hodet og nakken hennes. Hun reiste seg opp, og slikket meg i ansiktet. Og jeg som ikke likte at hunder slikket meg på hånden engang! Et halvt år etter, flyttet hun hjem til meg. Sammen ble vi tøffere ute i den store, skumle verden. Ella og jeg.

Hvordan ER det du ser ut?!?

Jeg har et rikt indre liv. Tankene flyr, og dagdrømmene kan väre innholdsrike. Så hvis du møter meg, og jeg ser tvers igjennom deg uten tilsynelatende å kjenne deg igjen? Da går jeg etter all sannsynlighet bare og surrer med mitt…

Denne episoden hendte for mange år siden. Jeg sto og ventet på at moren min skulle komme og hente meg. Foreldrene mine hadde kjøpt ny bil, som de hadde forhåndsbestilt fra forhandleren. Bilen var kommet i butikkene samme dag, så jeg visste at nå kom hun i en hvit Audi. 



Det var en fin dag, så jeg gikk ut litt tidlig for å vente i vårsola. Så sto jeg der da, og småfjerna for meg sjøl. Så kom bilen – sakte rullende inn til siden av fortauet, og stoppet opp.



Min mor har Alopecia Areata, og bruker derfor parykk når hun ikke er hjemme. Denne dagen var det tydeligvis ikke bare ny bil hun skulle vise fram, men også ny hodepryd. Bilruta gled ned. Hun sjokkerte meg fullstendig. Ikke bare hadde hun en lang, blond parykk – hun hadde sminket seg så mye at jeg knapt kjente henne igjen! 



Moren min har aldri värt helt tam, men nå synes jeg hun gikk over alle støvleskaft. Helt satt ut av spill närmest ropte jeg “Hvordan ER det du ser ut?!?” “Hva mener du?” pep hun.



BANG! Der fikk jeg klarsynet tilbake. I bilen satt en vilt fremmed dame; tydelig preget av å ha blitt skjelt ut på åpen gate, med en kartbok i hånda. “Jeg bare ville spørre om veien…” sa hun med tynn stemme. Før jeg fikk sagt noe, kjørte hun av gårde. Da moren min kom like etterpå, sto jeg fortsatt og lo…



Så til deg, du stakkars menneske som krysset min vei på Majorstua på slutten av 90-tallet en gang. Det er ikke noe galt med deg, du ligner bare ikke på moren min! Unnskyld!



*fnis*

Publisert i Sofarefleksjoner

Hilsen fra sofakroken

Noen ganger tenker jeg lange, fine og snirklete tankerekker. Sånne med fine kruseduller, nesten som en mandala. En gang i blandt husker jeg på å skrive dem ned. Tankerekker som blir for store, tunge og skarpe i kantene – og som bare er til for å plage meg selv? Fjernes effektivt; om ikke konstruktivt med mat, musikk eller strikketøy.

Målet med å blogge er ikke å lage en visuell klagemur, selv om allerede neste innlegg kan komme til å virke som akkurat dèt. Nei, det er mere for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Ikke bare skrive to setninger, sende dem som tekstmelding til meg sjøl og tenke at nå har jeg en ny tekst på gang.

Skrive bilder, rett og slett.

Foto: Elisabeth Bergersen 

Publisert i Sofasatan Blues

Forglem meg ei.  

Noen er glad i meg.

Jeg vet det. Både fordi jeg blir fortalt det, og via gester. Snutenuss fra en hund. En klem som lader meg opp. Meldinger. En rykende varm kopp kaffe som bare står framfor meg uten at jeg har bedt om det. Jeg vet.

Allikevel har jeg dager med klump i magen. En rekke lidelser gjør at jeg er en selvforkynt B-vare. En sånn som fra tid til annen må inn til reparasjon. Kroppen funker rett og slett ikke som den skal. ME, Fibromyalgi, Migrene, Endometriose, Spiseforstyrrelser, IBS og uttallige allergier… Lista er lang. Men det er ikke den lista jeg vil nevne nå. Det er den kjipe klumpen i magen.

Jeg har et energinivå som er ca 80% nedsatt. De resterende 20 prosentene må derfor disponeres nøye. Sofaen er min beste venn og verste fiende. Jeg tilbringer mesteparten av min våkne tid der. Hverdagen min består stort sett av lading. Enten lader jeg opp til noe som skal skje, eller så er jeg utladet etter ting som har skjedd. Trakte kaffe, sette igang en vaskemaskin, gå i butikken, møte venner, besøke familie. Jeg timer hendelser, og hviler meg klar.

I perioder med høy hvilemodus, hender det at jeg blir angrepet av Sofasatan Blues. Tenk om… Tenk om de driver med misforstått skåning, og lar være å invitere meg fordi jeg sikkert ikke orker allikevel. Tenk om de tror at jeg ikke gidder. Tenk om jeg en dag har takket nei så mange ganger at de slutter å kontakte meg. Tenk om jeg sakte men sikkert går i glemmeboka. Tenk om…

Jeg følger med på det som skjer rundt meg. Leser eller hører på nyheter. Sjekker Facebook. Orker ikke alltid å svare når jeg får meldinger eller telefonen ringer. Men jeg får det med meg. Jeg har ikke glemt deg. Forglem meg ei.