Måned: mai 2017

I garderoben
Det var den gang

I garderoben

Kaffelatter2 kommentarer

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…

The Garden of Eden🇬🇧
Greetings from a couch potato

The Garden of Eden🇬🇧

KaffelatterLegg igjen en kommentar

I was not a rebellious teenager. Had my own opinions for sure, and dressed up in strange clothes.  But l was not much of a prankster. That’s why this unexpected event still remains a mystery to me…

Not far away from were I lived as a kid; in between houses and high-risers, there is a monastery. Surrounded by trees.  Green and luxuriant, like a Garden of Eden in miniature. 

The night was still bright, and I was riding my bike with Bestie. After a while we came to the monastery. How about a little peak into the garden? We parked our bikes, before we climbed over the fence.

The trees were bulging with fruits, and the smell was heavenly sweet. I couldn’t resist myself, and grabbed an apple. Let it slid down my pocket; and was about to take another one, when all of a sudden I heard a voice: “Well, hello there!” I froze, petrified over the fact that I was caught red-handed.

“Come with me!” The soft, yet firm voice belonged to an older nun. She reached out for our hands, and led us in to the monastery. We got a guided tour. The apple burned in my pocket. We drank tea together. The apple felt heavy in my pocket. She followed us out to the gate, and gave us a blessing on our way out. The apple? I put it unnoticed in the fruit bowl at home…

Edens Hage
Det var den gang

Edens Hage

Kaffelatter1 kommentar

Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…

Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.

Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.

Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.

«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…

Verdensherredømme 
Latterdøra

Verdensherredømme 

KaffelatterLegg igjen en kommentar

I dag er det en måned siden jeg la ut mitt første innlegg. Har lest endel om blogging i det siste. I vrimmelen av informasjon som ligger ute på nettet, så er det mye svada, mens andre kommer med matnyttige artikler. Et spørsmål som dukker opp flere steder er: «Hva er målet med bloggen?»

Målet? Er det ikke bare å sette i gang å skrive? Den gang ei. Her snakkes det om målgrupper og målsettinger. Oppsett og fonter. Bildeoppløsning og… Jøssenamm a’gitt, jeg vil jo bare skrive! Men, ok da – så satt jeg meg ned og lagde noen punkter:

Ser for meg en utfordrende sommer…

Lysskye affærer
Latterdøra

Lysskye affærer

Kaffelatter2 kommentarer

Hvordan jeg ved en tilfeldighet kom til å selge =Oslo.

Fredag ettermiddag på Oslo S. Jeg skal på hyttetur, og skal plukkes opp på parkeringsplassen. Et nytt nummer av = Oslo har nettopp kommet ut, og jeg kjøper et magasin så jeg har noe å lese på i bilen. Selv om jeg nok er glad i å prate med folk, ville jeg aldri ha turt å stå og selge magasiner på den måten. All honnør til de som fikser det!

I det jeg gir fra meg pengene og mottar bladet, får jeg et av de migreneanfallene som kommer som lyn fra klar himmel. Kommer meg litt unna den verste folkemengden. Hodepinen hamrer som en slegge, øynene føles som om de blir presset ut av hodet. Kvalm, svimmel, lyd- og lysømfintlig. Lukker øynene halvveis igjen for å slippe for mye lys, senker hodet ned og bruker skuldrene som ørebeskyttelse mot støy.

«Da kjøper jeg det siste!» Før jeg helt registrerer hva som skjer, har ei dame nappet magasinet ut av hendene mine, og står nå og vifter med en seddel foran meg. Jeg har aldri likt å lage kleine situasjoner dersom det kan unngås, så jeg tar imot seddelen, og mumler et takk. Går tilbake til fyren jeg kjøpte det første magasinet av, kjøper et nytt, og stapper det kjapt ned i sekken…

Nattmat
Latterdøra

Nattmat

KaffelatterLegg igjen en kommentar

​Det er midt på natta. Du ringer, og lurer på om jeg vil ha besøk. Hører på stemmen din at du er bedugget. Selv skal jeg tidlig opp neste dag, men det er alltid fint å sovne sammen med deg. 

Dupper visst av igjen, for det neste jeg husker er at du i et noe ukoordinert forsøk på å stryke meg på hodet, ender med å klaske meg lett i panna. «Schover du, jenta mi?» Jeg skjønner at her blir det nok ikke leggedags med det første, så jeg kan like gjerne stå opp. «Da jeg schto og skulle schøpe en kebab, tenkte jeg at du sikkert hadde lyst på litt mat du òg!» Ja jøss, mumler jeg for meg sjøl. Det beste jeg veit når jeg blir vekket midt på natta, er mat…

Du er i strålende humør. Idet jeg setter meg i sofaen, begynner du å vifte med armene som en tryllekunstner. «Ingenting her, ingenting der.» Og jaggu; som en magiker som drar en kanin ut av hatten – trekker du med upåklagelig eleganse – en kebab fram fra innerlomma på jakka di. «Med schterk saus, akkurat som du liker’n.»

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Som om det var 50 langstilkede roser, gir du meg kebaben. Som er lett krydret med tobakk og lommerusk. Fra samme lomme fiskes både serviett og gaffel fram. «Tenker på jenta mi, vett’u!» Selv om du lukter både fyll og gatekjøkken, er du utrolig sjarmerende der du står og svaier. Pliktskyldig begynner jeg å skrape vekk det verste av lommegarnityren fra maten, før jeg tar en bit. Mer trengs ikke. Du har slukna på sofaen. Tar på å trylle fram nattmat.

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Bytterett
Sofarefleksjoner

Bytterett

KaffelatterLegg igjen en kommentar

​Om å være en sprell levende B-vare.

Gjør du et innkjøp i en butikk, har du kjøpsloven i ryggen dersom produktet ikke skulle møte dine forventninger. Du har bytterett. Selv når du kjøper en hund har du fem års garanti. Hadde jeg vært en handelsvare av noe slag, så ville jeg ha vært byttet inn. For lengst.

Rart å tenke på at når broren min ble laget, så blandet genene fra våre foreldre seg til en god miks. Var det sånn at han fikk alle godbitene liksom? Og så blandet de sammen smulene, og ut kom jeg?!

Nå må du ikke tro at dette er et «stakkars lille meg»-innlegg. Tvert imot!  Jeg er dypt fascinert over det faktum at to utgaver fra samme genbank kan få såpass forskjellige utfall.

Når du ser Bror og meg sammen, så er det lett å se hvem som gikk av med seieren i genbank -lotteriet. Han kler til og med hatt!

Fra mitt synspunkt fikk jeg allikevel de mest nødvendige kvalitetene. Empati og kreativitet. Så får jeg bare leve med dårlig helse og en høylydt, klukkende latter. Og väre takknemlig for at foreldrene mine ikke hadde bytterett..

The wedding picture 🇬🇧 
Greetings from a couch potato

The wedding picture 🇬🇧 

KaffelatterLegg igjen en kommentar

The following post is about a short, yet clarifying conversation between me and my father when I was about four years old.

I was raised by young  parents. When they got married in the middle of the sixties, my mothers wedding dress was a bit tight in the waist. 4 ½ months later, my brother was born. This was never a shameful topic. My mother explained it quite simple: «Your dad and I sweetheart-cuddled a lot, and your brother grew  in Mummy’s belly. Then, after we got married, we cuddled even more, and then you grew in my belly.

 I have always been a hypersensitive person, but as a child I felt almost like I was without a filter. Was easily hurt or teased by others. My brother took great advantage of that. (Until later, when my life got tough, he was steady as a rock). One of his favorite acts was to lead me to our parents wedding picture; point at it, and say «I’m in the picture. You’re not!» I was devastated every time.

As time went by, he rubbed it in even more: «I was looking at the whole wedding through a hole in  Mummy’s belly button.» I thought this was really unfair, and as time went by I started to imagine I could see his face in the pattern of the laces of Mummy’s wedding dress. This sibling drama went on and on, and he perfected his act. He could just nod his head in the direction of the picture, and even without a single word said, I would burst into tears in a split second.

It was after one of these incidents that my father found me crying by the wedding picture. My brother had wisely disappeared into thin air. «It’s not fair that Brother is in the picture and l am not!» I was just as angry and heartbroken, as only a four year old can be. I suppose my father realized that this was a topic that would go on and on for years, unless he put an end to the whole argument.

«Sure, you’re in the picture as well. Don’t you see it?» I stopped crying. No, I couldn’t, but he had caught my attention. He pointed at the left jacket pocket on his coat in the picture. «You were right there. In my ‘roe bag’.» Through tear dripping eyes I could see it more and more clearly. Without any need for further explanation, I just knew that a ‘roe bag’ looked just like the fabric inside his pockets. Figure that! I was there all along. In our first family portrait.

Brudebildet
Det var den gang

Brudebildet

Kaffelatter1 kommentar

Dette innlegget handler om en kort, men oppklarende samtale mellom min far og meg da jeg var rundt fire år.

Jeg vokste opp med unge foreldre. Da de giftet seg på midten av 60-tallet, strammet det litt i livet på kjolen til mamma. 4 ½ måned senere ble min bror født. Dette var aldri noe skambelagt tema hjemme hos oss. Mamma sa det enkelt: «Vi kjærestekosa mye, og så kom broren din i mammas mage. Så gifta vi oss; og kjærestekosa mer, og da kom du.»

Jeg har alltid vært en høysensitiv person, men som barn var jeg nærmest hudløs. Lot meg erte og såre av de minste ting. Dette visste broren min å utnytte. (Til jeg fikk det tøft senere. Da var Bror en klippe). En favoritt var å ta meg med bort til våre foreldres brudebilde, og fortelle samme ting hver gang: «Jeg er med på bildet. Det er ikke du!» Jeg ble alltid like knust.

Etter hvert utbroderte han historien mer og mer; pekte på mammas mage, og sa at han hadde ligget der inne og sett på bryllupet gjennom et hull i navlen hennes. Dette fant jeg særdeles urettferdig, og kunne helt klart se for meg konturen av ansiktet hans i blondene på mammas brudekjole. Han perfeksjonerte akten til fingerspissene. Det gikk så langt at han kunne bare nikke bort mot bildet – og uten at han trengte å si et kløyva ord, begynte jeg å strigråte.

Det var etter en slik episode at faren min kom over meg, hulkende under brudebildet på veggen. Broder’n hadde; klokt nok, forduftet. «Det er uuuuurettferdig at Bror er med på bildet og ikke jeg!» Sagt sånn som bare en unge i trassalderen høres ut når noe går på tverke.

Jeg antar at min far skjønte der og da; at dette temaet kunne holde det gående i årevis, dersom han ikke stoppet det nå. «Joda, du er med på bildet. Ser du ikke det?» Gråten stilnet. Nei, jeg så forsåvidt ikke det.

Han pekte på venstresiden av jakka si på bildet. «Du lå her du, vett’u. I rognpåsan min!» Gjennom tåreslørete øyne så jeg det mer og mer tydelig. Jeg var jo med på bildet jeg òg! Uten at han trengte å forklare noe mer, visste jeg instinktivt at en rognpose ligner til forveksling på lommefôret til en smokingbukse. Tenk, jeg hadde vært der hele tiden. På vårt første familiebilde.

Badebomberumpe
Sofarefleksjoner

Badebomberumpe

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Dagens innlegg er ikke ment som noe form for forherligelse av det å være overvektig. Det er heller en appell til folk om å vise såpass anstendighet at de lar være å slenge dritt om andres utseende. Når badesesongen er her; gi blaffen i hvordan folk måtte se på deg, og kom deg ut i vannet!

Jeg ble utsatt for «fat shaming» på et badeanlegg. Da jeg visste at jeg skulle hoppe fra stupetårnet og leke i vannet, iførte jeg meg praktiske badeklær – en badetopp og en avklippet tights. (Bikinibukser har en tendens til å skli ned når en hopper og stuper.)

Reisefølget hadde dratt hjem, men jeg ville drøye en fin dag med en ekstra svømmetur i det friske vannet. Hadde lagt tingene mine ved håndkledet til ei venninne, og vi byttet på å være ute i vannet med badenymfen hun hadde med seg. Bak oss satt en gjeng unge voksne. Felles interesse er åpenbart fitness, så praten kretset rundt dette temaet. Greit nok, jeg liker også å prate med folk om felles interesser.

Typisk nok foregår «fat shaming» når en er alene. Denne gangen intet unntak. Venninne uti vannet, jeg opp for å skifte før jeg skulle dra hjem. Bak meg hørte jeg en stemme som sa «Hvis man er så feit at man ikke får tak i en vanlig bikini, burde man vel vurdere å holde seg hjemme!» Jeg snudde meg mot dem. Alle hadde senket hodene, noen fniste. Jeg sa ingenting. For hva i all verden skal en svare til slike kommentarer?!

Enden på historien: Dagen etter gikk jeg tilbake. I badetopp og avklippet tights. Har tross alt en perfekt vannbomberumpe, som kan sikte seg inn – for å lage et kjempeplask – i nærheten av selvutnevnte profeter. Som drar på stranda med en sveis som ikke tåler vann…