Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg hvor jeg ga uttrykk for irritasjon over konstruerte kjøpefestdager. Men så endte jeg opp med å skrive om sorg over noe som aldri ble til.

Så er den der igjen. Perioden før morsdag. Hvor butikker fylles med t-skjorter, krus og kort med «verdens beste mor». At en dag – som er skapt av handelsstanden – skal gå så inn på meg, er frustrerende.

I ukene før morsdag, stålsetter jeg meg før jeg drar og handler. Inni meg gjentar jeg til det kjedsommelige de samme setningene jeg har sagt til meg selv – og omverdenen – i alle år…

«Jeg er i allefall for syk til å ha barn.» «Det var meninga at jeg ikke skulle ha egne barn. Ellers hadde jeg kanskje ikke klart å engasjere meg så mye i de barna jeg jobbet med.» Og selv om begge deler stemmer, så har de en hul klang når jeg sier det.


For jeg ville jo det. Få barn. Bli mor.


Fra jeg gikk på ungdomsskolen, slet jeg med ualminnelig sterke menstruasjonssmerter. De første 3-4 dagene i hver syklus lå jeg bøyd over toalettskåla og kastet opp. Krampene var så sterke at jeg tilbrakte store deler av disse dagene i fosterstilling på varmt baderomsgulv.

Lege sendte meg til gynekolog. Der ble uttrykk som «en kvinnes lodd» og «det blir bedre når du får barn.» Akkurat som det virker beroligende på ei tenåringsjente! Så fikk jeg resept på muskelavslappende, med beskjed om at det var helt vanlig å ha litt vondt.

Fra da av nevnte jeg sjelden dette for leger. Ved hjelp av p-piller kunne jeg tilpasse så jeg hadde oppkastbøygen lagt til helger, så slapp jeg så mye fravær fra skole og arbeid.

På et tidspunkt sluttet jeg på p-piller, og forsøkte å bli gravid. Og jeg mente at jeg ble det. Gang på gang, samme lekse. 10-15 dager etter at forventede blødninger uteble, kjøpte jeg graviditetstest. Blødningene kom som regel samme dag. Noen ganger var test nr.1 positiv og test nr.2 negativ.  Jeg skjønte at jeg bar på liv, men visste med meg selv at jeg kom til å miste det.

Bortsett fra at jeg hadde flere cyster på eggstokkene, ble det ikke konstatert noe unormalt. Men etterhvert ble jeg mer og mer sikker på at jeg aldri kom til å bære fram egne barn.

Snakket jeg om det? Nei, jeg gjorde ikke det. Har opp gjennom årene møtt flere kvinner som gjentatte ganger har fortalt at de er gravide, uten at det ble noen kul på magen. De ble ikke trodd.

Enten fordi de i utgangspunktet er kompulsive løgnere, eller fordi de var i samme situasjon som meg. Hva vet vel jeg. De ble møtt med liten eller ingen forståelse, og skrå blikk.


Så jeg holdt klokelig kjeft.


I 2008 fikk jeg endelig bekreftelse. En cyste vokste fra størrelsen på en drue til en grapefrukt på fem dager. Jeg ble innlagt til hasteoperasjon. Før operasjonen var jeg inne til samtale med kirurgen. Hun antok at jeg har Endometriose(1), men forklarte at det kun kan gis endelig diagnose ved operasjon.

Tanken på at over 25 års smerte-
helvete kunne bli historie, gjorde at jeg uten betenkningstid ga tillatelse til å fjerne livmor og eggstokkene. Da jeg visste at alle svangerskap etterlater et arr på livmoren, ba jeg kirurgen om å se etter om jeg hadde noen av disse.

Operasjonen gikk sin gang. Jeg var utrolig lettet da det hele var over. Bekreftelselse på Endometriose. Det var ikke bare i mitt hode. Smertene var reelle.

Beskjeden om at jeg aldri kunne få barn, og at jeg heller aldri hadde vært istand til å få det, var en lettelse. Da jeg spurte kirurgen om hun hadde sett etter arr, ble hun stille et øyeblikk. Så sa hun at hun hadde begynt å telle. Men at hum sluttet etter 30.


Mer enn 30 barn. Uten navn. Uten kiste.


Selvfølgelig hadde jeg ikke båret fram så mange barn. Men vissheten om at jeg har hatt rett hver gang, er bittersøt.

Og ja; jeg innrømmer det gjerne… Når morsdagen kommer, så er jeg nok ikke i mitt ess. Jeg sørger over så alt for mange avbrutte svangerskap. Sørger over drømmer som ikke ble til virkelighet.

Misforstå meg rett; jeg har gledet meg med venninner når de har fått barn. Men etter å ha holdt nyfødte barn som har blitt til rundt meg, har ført med seg mye babyblues. Det blir et motstridende følelseskaos som veller opp i meg. Gleder meg på deres vegne, men deler av meg ønsket at det var mine barn.


For litt siden kunne jeg for første gang i mitt liv holde et nyfødt barn i armene uten å kjenne på babybluesen.


Godt! Så er jeg på vei inn i en ny fase.


Kilde:
(1)Nesheim, Britt-Ingjerd. (2019, 26. september). endometriose. I Store medisinske leksikon. Hentet 8. februar 2020 fra https://sml.snl.no/endometriose