Publisert i Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Publisert i Det var den gang

Yrkesvalg 

Hva ville du bli da du fantaserte om framtiden som barn? Selv begynte jeg å dytte rundt på andres barnevogner fra jeg kunne stå på egne ben, så det er kanskje ikke så underlig at jeg endte opp som førskolelærer.

Men veien dit var lang, og særlig i barndommen hadde jeg endel… ehhh… interessante tanker om yrkesvalg. Det vil si, yrkene i seg selv er det overhode ikke noe å si på. Det er vel heller begrunnelsen for hvorfor jeg ville ha de spesifikke yrkene som var noe merkelig.

  • Frisør: Ubegrenset tilgang til krøllspenner. (Husk at dette var i permanentens glanstid). Få lov til å holde hårnåler mellom leppene uten at mamma sier at jeg kan svelge dem. Feste kreppbånd rundt halsen på folk, og ta på dem kapper. Bruke skarp saks. Heise stolene opp og ned. Holde fram speil, og si «nå ble du fin«.
  • Jobbe i kjøttdisk: Bruke hårnett og plastforklær. Skjære pålegg på sånn maskin som bråker. Pakke inn all maten. Ha klistremerke (prislappen) på hånda før jeg fester det på pakka. Eventuelt skrive på pakka med tusj. Trykke på knappen, og si «værsågod neste!»
  • Elektriker: Være veldig sterk. Få egen verktøykasse med navnet mitt på. Ha forskjellig teip i mange farger. Gå med arbeidsbukse med kniv og tommestokk i lomma. Spise matpakke i en brakke; fortelle vitser, banne og tøyse masse.
  • Sykepleier: Gå med kjole hver dag. Ha opp/nedklokke. Trille rundt med traller. Gi medisin i en liten kopp. Servere masse saft. Komme når noen trekker i en snor.
    Heise senger opp og ned. Si rare ting som «Hvordan har vi det i dag?» Sette på bandasjer og plaster. Hente blod ut av armen med en sprøyte.
  • Sitte i luka på Posten: Sitte bak en skranke på kontorstol. Ha masse stempler, binders i boks, gummifingerbøl, svamp og kulepenn som sitter fast i disken. Klistre små merker i bankbok når noen setter inn penger. Hente pakker bak på lageret. Skrive på lapper og rive av kopi. Stemple masse. Ha nøkkel til alle sparegriser.

Imens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg tenkt på hva det er mest sannsynlig at jeg hadde ønsket å bli dersom jeg var barn i dag? Kom fram til at jeg ville ha fantasert om å bli Batmanprinsesse som passer på Yodababyer. Jeg mener, noen må jo passe dem òg!

Publisert i Latterdøra

Falleksplosjoner

Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

  • Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
  • Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.