Det var den gang

Sitter fast!

Nysgjerrigheten har ført meg på mange eventyr. Noen ble mer spennende enn jeg egentlig hadde tenkt meg…

Hva ville skjedd hvis jeg bare… Lurer på om jeg klarer… Som barn var jeg ganske pysete. Likte egentlig best å henge i skjørtene til moren min. I fantasien derimot, var jeg både vill og gæærn. Dog hendte det av og til at jeg ble fristet til å kjenne på, smake på, føle på. Som oftest endte dette i hyl og skrik, fordi jeg hadde en tendens til å sette meg fast på de merkeligste steder.

Jeg sto og ventet på bussen med moren min. Det var vinter, og kuldegradene hadde gjort byen hvit og glitrende. Jeg var særdeles fascinert av istapper og snøkrystaller. Det hang store, fristende spetter ned fra takrenner og hustak. Min mor og jeg var noe uenige om hvorvidt det var greit å spise disse istappene.

Jeg så aldri noe til den marken hun påsto var inni der.

Riktignok var det ikke noen istapper på bussholdeplassen, men det var fullt av bittesmå snøkrystaller på stolpen der hvor rutetidene sto. Det glitret så fint! Og jeg måtte… Bare smake… Bittelitt…

Jeg stakk tunga bortpå stolpen, og det gikk som det gjerne gjør med tunger på frossent metall. Den satt seg fast. Da bussen kom rett etterpå, sto jeg – med tunga fryst fast i stolpen og hylte, imens moren min forsøkte å dra meg løs. Enden på visa ble at bussjåføren kom ut av bussen, og dro meg løs. Vi kom oss med bussen. Jeg med blødende tunge og munnen full av papir.

Lenge etterpå kunne jeg se rester av tungespissen min på stolpen.

Lek med Lister

Listelykke

Listelykke

Vi har alle forskjellige aktiviteter som vi tyr til når vi vil slappe av. Det være seg brodering, jogging, skue utover havet, eller brødbaking. De fleste av oss har en eller annen måte å koble av på. Selv har jeg flere beroligende sysler på repertoaret, men én ting er tilbakevendende: Jeg skriver lister.

De første listene jeg kan erindre å ha skrevet er skolesekklistene. Hver kveld skrev jeg en liste over hva jeg skulle pakke i sekken til dagen etter. Da vi skulle på leirskole var jeg nærmest hysterisk opptatt av å få med alt som sto på pakkelista fra skolen. Lister er trygghet.

Senere fikk listeskrivinga like mye underholdningsverdi. I en periode hvor livet kunne fortegne seg som en smule kaotisk, satt jeg kveld ut og kveld inn sammen med Venninne og skrev lister. Undres hvor mange lister vi lirte ut av oss i denne perioden.

Det gikk mye i tre på topp sanger til forskjellige situasjoner, men også drømmereisemål og favoritter av mange slag. Etterhvert ble listene særere og særere: Ti på topp sanger til telefonsvareren til forskjellige yrkesgrupper eller avdøde artister/band jeg ville sett live…

I dag er listene mer av det praktiske slaget. Huskelister og motivasjonslister. Plukker jeg opp at noen rundt meg ønsker seg noe, så kommer det opp på gaveforslagslista. Etter at smarttelefonene kom på markedet, så finnes det apper som åpenbarer seg som rene Nirvana for gamle listeskrivere. Lister fremmer kreativiteten.

Nå hadde jeg bestemt meg for ikke å skrive noen liste her, men det tvang seg fram en aldri så liten en.

Rullerende lister:
• Strikkegaveliste (Kompis står øverst med pledd)
• Gaveidéer
• Huskeliste før avreise før tur
• Idéer til blogginnlegg
• Idéer til sanger som skal skrives
• Hobbyprosjekter
• Slabbedaffplan (for de dagene hvor alt går så tregt at man trenger mange delmål).

Lister er lykke.

Pelskledd terapi

Trøstepatruljen

Jeg har delt inn livet mitt i flere før og etter-epoker. Livet før hund var friere, men på ingen måte rikere. Til tross for sporadisk smugspising av bæsj, upassende interesse for andres underliv og roting i søpla dersom de får mulighet til det, ville jeg ikke vært mine firbente samboere foruten.

Tassebass er en renraset bakgårdsmiks. Skikkelig eventyrblanding. Han ble født på mitt soverom. Jeg har fulgt ham fra første åndedrag. Fra han var like liten som en damefot.

Allerede i valpebingen var han noe for seg selv. Hver natt krøp han bort fra klyngen av sovende valper; spiste litt, gjemte unna noen godbiter til senere, før han bokstavelig talt hev seg over flokken, så alle de andre våknet. Når han hadde vekket søsknene; som da begynte å sjangle trøtte og forvirret rundt i bingen og stelle i stand et skikkelig haraball, kunne Tassebass legge seg på favorittplassen sin helt innerst i et hjørne, og sove videre.

Da Tassebass og søsknene hans skulle legges ut for salg, glemte jeg nesten helt tilfeldig å legge ved bilder av ham. Heldigvis var det skylapper både her og der, for det var heller ingen andre som oppdaget dette. Tassebass hadde allerede krøpet inn i hjertet, og det var umulig å gi ham fra seg. Seks valper forsvant ut, og større seng kom inn. Nå skulle det være plass til to hunder.

En liten snåling ble til en litt større snåling. Tøff i trynet, men ikke fullt så høy i hatten når det kommer til et stykke. Hadde Tassebass fått vilja si, så hadde alle han anser som en del av flokken vært sammen hele tiden. Å bli forlatt er ugreit. Selv om det fortsatt er andre tilstede. «Kan vi ikke bare være sammen’a?»

Da jeg skrev dette innlegget, hadde jeg tenkt å tegne Tassebass. Og det gjorde jeg – i utallige varianter. Men det ble ikke riktig. Kanskje ren hengivenhet ikke lar seg fange av streker? Jeg endte tilslutt opp med å legge ved et foto som jeg drodlet oppå. Så får de andre tegningene bli stående som vitner på at jeg ikke skal søke jobb som portrettillustratør med det første…

Jeg har ofte undret meg over hva han ville sagt dersom han hadde verbalt språk. Da han var yngre, skjønte han ikke at jeg trengte total stillhet rundt meg når migreneanfallene satte inn. Han oppfattet helt klart at jeg var dårlig, men i stedet for å ligge inntil meg, stilte han seg opp ved inngangsdøra og bjeffet av full hals til alle som gikk forbi.

Jeg fantaserte om at han var en sint dørvakt, som brølte til folk; «IKKE GÅ FORBI DØRA VÅR! MOR ER DÅRLIG OG TRENGER RO! HYSJ, SA JEG! HOOOLD KJEEEEEFT!!!»

Dette har heldigvis dempet seg med årene. Når jeg nå har en dårlig dag, holder Tassebass seg i umiddelbar nærhet. Om dette er til egen vinning (hvis mor er glad og frisk er det større sjans for kos, tur og godis), eller om det er fordi han er intuitiv? Det spiller egentlig ingen rolle.

Han ligger hos meg i senga eller på sofaen og er mykheten sjøl. Får jeg krampesmerter, så ligger han oppå bena mine eller tett inntil meg. Slikker vekk tårer og venter sammen med meg til det blir bedre. Trøstepatruljen er alltid beredt!

Det samme skjer dersom jeg er lei meg. Det vil si; Tassebass merker forskjell på hva jeg gråter for. Sitter jeg og sipper til en film eller noe jeg leser, tar ham det hele med knusende ro. Er jeg lei meg, derimot – så hopper han opp i sofaen og er der. Trøstepatruljen er parat.

Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Det var den gang

Yrkesvalg 

Hva ville du bli da du fantaserte om framtiden som barn? Selv begynte jeg å dytte rundt på andres barnevogner fra jeg kunne stå på egne ben, så det er kanskje ikke så underlig at jeg endte opp som førskolelærer.

Men veien dit var lang, og særlig i barndommen hadde jeg endel… ehhh… interessante tanker om yrkesvalg. Det vil si, yrkene i seg selv er det overhode ikke noe å si på. Det er vel heller begrunnelsen for hvorfor jeg ville ha de spesifikke yrkene som var noe merkelig.

  • Frisør: Ubegrenset tilgang til krøllspenner. (Husk at dette var i permanentens glanstid). Få lov til å holde hårnåler mellom leppene uten at mamma sier at jeg kan svelge dem. Feste kreppbånd rundt halsen på folk, og ta på dem kapper. Bruke skarp saks. Heise stolene opp og ned. Holde fram speil, og si «nå ble du fin«.
  • Jobbe i kjøttdisk: Bruke hårnett og plastforklær. Skjære pålegg på sånn maskin som bråker. Pakke inn all maten. Ha klistremerke (prislappen) på hånda før jeg fester det på pakka. Eventuelt skrive på pakka med tusj. Trykke på knappen, og si «værsågod neste!»
  • Elektriker: Være veldig sterk. Få egen verktøykasse med navnet mitt på. Ha forskjellig teip i mange farger. Gå med arbeidsbukse med kniv og tommestokk i lomma. Spise matpakke i en brakke; fortelle vitser, banne og tøyse masse.
  • Sykepleier: Gå med kjole hver dag. Ha opp/nedklokke. Trille rundt med traller. Gi medisin i en liten kopp. Servere masse saft. Komme når noen trekker i en snor.
    Heise senger opp og ned. Si rare ting som «Hvordan har vi det i dag?» Sette på bandasjer og plaster. Hente blod ut av armen med en sprøyte.
  • Sitte i luka på Posten: Sitte bak en skranke på kontorstol. Ha masse stempler, binders i boks, gummifingerbøl, svamp og kulepenn som sitter fast i disken. Klistre små merker i bankbok når noen setter inn penger. Hente pakker bak på lageret. Skrive på lapper og rive av kopi. Stemple masse. Ha nøkkel til alle sparegriser.

Imens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg tenkt på hva det er mest sannsynlig at jeg hadde ønsket å bli dersom jeg var barn i dag? Kom fram til at jeg ville ha fantasert om å bli Batmanprinsesse som passer på Yodababyer. Jeg mener, noen må jo passe dem òg!

Latterdøra

Falleksplosjoner

Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

  • Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
  • Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.