Jeg har flytta. Ut av Oslo. For første gang i mitt liv. Også jeg, som har alltid ansett meg sjøl som innbarka byjente…

Liker lukta av varm asfalt etter lett sommerregn. Liker caféer med rykende ferske bakervarer og god kaffe. Liker innvandrerbutikker med hyllene fulle av krydder og frukter jeg ikke kan navnet på.

En kan være selvstendig i by’n. Med trikker som går hvert 5.minutt og butikker overalt, har man alt man trenger innen gåavstand.

Men så har det seg sånn, at helsa har blitt dårligere. Å bo i 3.etasje uten heis ble til slutt et uoverkommelig problem. Jeg løste det ved å slutte å gå ut. Isolerte meg mer enn godt var.

Konstant støy fra uendelige byggeprosjekter i Oslo sentrum gjorde det uutholdelig å være hjemme på sommeren. Det var leit å kjenne på at jeg mistrivdes i byen som i så mange år har gitt meg så mye.

Bikkjene var stressa. Jeg var dårlig. Det var på tide med forandring.

Inntar BygdeNorge med forsiktige skritt. Når man har tilbrakt nærmere 50 år i storbyjungelen, kan overgangen til en liten kommune bli stor.

Min største frykt er hverken ensomhet eller kjedsommelighet. Her boltrer hundene seg ute. Jeg har større bevegelsesradius, ved å slippe trapper. Fuglene kvitrer i trærne rundt meg. Kjekken er fortsatt Kjekken.

Å komme i kontakt med folk? Vis meg et veien til et kor eller et husflidslag, så blir jeg kjent med noen.

Nei, min største frykt er å bli oppfattet som ei fisefin byfrue som har urealistiske hipsterdrømmer om økologisk jordbruk og bonderomantikk.

Jeg er ikke typen til dét. Jeg har rett og slett bare flytta.