Krokodilleungen

30/10/201730/10/2017 Kaffelatter4 kommentarer

En liten fortelling om å være på bærtur – i dobbelt forstand.

Friluftsliv var en viktig del av helger og ferier i min oppvekst. Ut på tur, aldri sur. Noen ganger hadde jeg sikkert mere lyst til å være hjemme og leke med dukker eller i sandkassa, men fysisk fostring sto i høysete. Unger, sekker og annet pikkpakk ble stablet inn i bilen, og så bar det avgårde til skogs. Jeg mener på ingen måte å klage altså, for det var alltid mye morsomt å finne på når vi kom fram. Men dørstokkmila eksisterer for små barn òg .

Vi lærte å gjenkjenne spor og bæsj fra forskjellige dyr. Navnet på fugler og planter. Kongler, bark og pinner ble fort til bondegårder med dyr. Jakten på den ultimate, glatte og fine steinen gjentok seg til stadighet. Vi dro et lite stykke ut av byen. Inn i skogen i området rundt der hvor julenissen bor. Med eventyret om snekker Andersen friskt i minne, var jeg på evig utkikk etter nissen og små nissebarn hver gang vi var til skogs. Kanskje denne gangen?

Denne dagen skulle vi på blåbærtur. Utstyrt med bøtter og bærplukkere, skulle vi plukke blåbær til syltetøy. Vel framme, var det tydelig at vi var kommet til rett plass. Det så ut som om det var et hav av blåbær. Hele skogen luktet søtt av disse blå herlighetene.

De voksne plukket kjapt og effektivt. Jeg plukket fem millioner tusen bær eller noe sånt. Og så satt jeg meg ned og spiste alt. I spannet var det uhorvelige mengder blader. Hmmm, kanskje jeg ikke hadde plukket så mye allikevel? Med ny iver plukket jeg tilsvarende nye fem millioner tusen og to bær. Satt fra meg spannet. Sa ifra at jeg skulle gå og lete etter nissen. Gikk i en liten sløyfe rundt foreldrene mine. Tittet særlig nøye rundt stubber og store steiner. Heller ikke denne dagen fant jeg noen nisser. Det jeg derimot fant, var mer enn jeg egentlig ville se.

Da jeg bøyde meg ned for å se mellom to store steiner, kom den snikende. Liten, lydløs og fryktelig skummel. Jeg satte i et hyl. «Krokodilleunge! Krokodilleunge!» «Hæ?» De voksne ristet på hodet, og sa at det ikke fantes krokodiller i skogen. «Ja men, jeg sååå den jo! Kanskje den har rømt fra et sirkus?» På dette tidspunktet var jeg rimelig oppjaget, og syntes jeg så krokodiller overalt. Pappa løftet meg opp på en stor stein, og sa at ingen krokodiller (eller firfisler som han påsto at de het) ville tørre å klatre så høyt. Og der satt jeg resten av turen. Da vi kom hjem, viste han meg bilder av firfisler i et leksikon.

Jeg godtok det – under sterk tvil.

Tvilen har aldri helt sluppet taket. Kanskje ikke så rart? Følgende punkter taler sterkt for at jeg har hatt rett hele tiden:

Jeg så faktisk kanskje nesten sikkert en krokodilleunge i skogen.
Det var et sirkus i byen på den tiden.
Nissen og familien hans bor der, så hvorfor ikke en krokodille?
Pappa sa antageligvis det der med firfisla for å berolige meg.

Det som vipper det hele, og som gjør at jeg allikevel ikke er helt sikker: Hvilke triks kan en krokodille, liksom…

fra barnemunn

Hoppebær

27/10/201727/10/2017 KaffelatterLegg igjen en kommentar

Et innlegg om å gripe muligheter når de kommer.

Jeg er av de som er mest begeistret for vår og sommer. Høsten består i stor grad av frost, smerter og melankoli. Heldigvis har jeg mye og mange rundt meg som peker på de fine tingene. Som gjør at jeg trosser det indre mørket; kler meg i ull og knall gule gummistøvler, og venter på at snøen skal pakke mørket inn i gnistrende hvitt.

Barn er ofte mye flinkere enn oss voksne til å gripe dagen, og la seg fascinere av alle årets fasetter. Juniora var definitivt en av disse. Høsten var fin, for da falt løv og kastanjer til bakken. Dette kunne vi lage kunst av, og fylle lommene med. Kakao smakte i følge henne aller best om høsten, særlig med stearinlys på bordet. Men aller best var kanskje hoppebærene.

Vet du ikke hva hoppebær er? Det er snøbær; giftige bær som vokser på prydbusker. På høsten faller bærene til bakken. Hvis du tråkker på dem kommer det et ørlite smell eller *popp*. Som barn syntes jeg at det var veldig moro å hoppe eller trampe på disse bærene. Juniora synes det samme. Hun synes de var så festlige, at hun nesten ikke klarte å gå forbi en hoppebærbusk uten at alle bær som lå på bakken var flate og lydløse.

Dette førte til at ønsket trikk nesten gikk fra oss på vei til skolen en morgen. Vi kom oss på i tide; men ble enige om at for å forhindre at det samme skulle skje igjen, måtte hun stå opp tidligere dagen etter. Som sagt, så gjort. Dagen etter sto vi opp en halvtime tidligere. Det var ei lys våken jente, som nesten ikke kunne få gjort unna morgenstell og frokost raskt nok. Denne morgenen og resten av hoppebærsesongen gjentok vi dette. Det var mange busker. Og mye hoppe-ti-hopp den høsten.

*Popp*

Latterdøra

Å rane gamle damer

21/10/201721/10/2017 Kaffelatter5 kommentarer

Noen ganger tilsier all fornuft at man bør holde kjeft og gjøre det man blir bedt om. Det er ikke alltid man velger å høre på den stemmen. En fortelling om ei lita dame som var modigere enn de fleste.

Min farmor var lita og rund. Hun raget vel knapt 150 cm over bakken, men gjorde såpass mye ut av seg, at det ikke var så mange som la merke til at hun var lav. Vi oppfattet henne som totalt fryktløs. Selv påsto hun at etter at hun som tolvåring hadde gått imellom to stykker som sloss med kniv for å skille dem fra hverandre, og overlevd – ja da hadde hun ikke mer å være redd for. Det virket på meg som om hun faktisk mente det.

Følgende episode skjedde da hun var godt oppi 70-åra. Helsa var ikke på topp, men hun skulle gå og løse ut pensjonen sin. Minibanker og bankkort var ikke-eksisterende, så man måtte pent dra til bank eller postkontor for å ta ut penger. Hun gikk sammen med ei venninne, som antagelig var ute i samme ærend.

Jeg ser dem tydelig for meg. To eldre damer – små og litt ustødige til beins. Farmor pyntet seg alltid før hun gikk ut, så hun var nok iført kjole, kåpe og hatt eller skaut på hodet. Da de hadde vært i banken og hentet pensjonen, var det en idiot som fikk det for seg at de nok var enkle å rane. (La oss nå applaudere for alle staute menn og kvinner som syns det er greit å rane gamle damer…)

Han skulle bare visst hva han bega seg utpå…

En ung mann hadde stått utenfor banken da de gikk inn, og så vel for seg at han nå skulle kunne slå to fluer i en smekk. Da de to eldre kvinnene hadde kommet ut av banken; og begynt å gå hjemover, slo han til. Gikk raskt forbi dem; snudde seg mot dem og trakk fram en revolver. «Gi meg penga deres, ellers skyter jeg!»

Farmor var, som sagt – fryktløs. Hun visste at hun før eller senere skulle dø. Men hun visste også at det ikke skulle bli denne formiddagen.

Med en håndveske som var full av penger og alt annet som trengs i en dameveske, gikk hun til angrep. Med veska som våpen, hamret hun løs på ham. «Se til helvete å kom deg hjem til morra di, jævla drittunge!» Han må ha blitt fullstendig perpleks. Da hun gjenfortalte historien senere, sa hun at han løp gråtende derifra. Jeg tviler ikke. Å få juling av ei gammel dame er ikke drømmesituasjonen for en ung mann. Med revolver.

Min farmor var fryktløs.

Pelskledd terapi

#JegErBob

11/10/201711/10/2017 Kaffelatter4 kommentarer

Et innlegg om glade hoppetusser og følelsen av å stange huet i veggen.

Hunder er; som mennesker, forskjellige av natur. Sjøl har jeg to stykker. Som regel er de bedagelige sofakosere, mens andre ganger er de elleville hoppetusser. Hoppetusser er hunder som gjerne vil hoppe opp på deg, og gjerne rundsleike deg i ansiktet når de skal hilse. Slettes ikke alle synes dette er et sjarmerende trekk ved hunder. Dem om det.

Men, dette innlegget handler ikke om hundedressur. Ikke om båndtvang eller ei. Heller ikke om spesifikke hunderaser eller blandinger. Det er nemlig ikke sakens kjerne.
Saken handler om hunden Bob, og rettsaken om hvorvidt han skal dømmes til døden eller ikke. Du kjenner ikke Bob, så saken angår ikke deg? Nei, hvis du ikke har hund, og heller ikke har tenkt å anskaffe deg en – så skjønner jeg at du ikke lar deg rive med. Men har du hund, derimot…

Dersom Bob blir dømt til døden i høyesterett, vil det ha påvirkning på alle hunder her til lands. Istedenfor å sosialisere hunder fra de er valper, vil mange kvie seg for å la dem møte fremmede. Hunder hopper på andre dersom de blir for ivrige. De kan klaske til med labbene.

Har du en liten hund, kan du løfte den opp og unngå at den kommer i nærheten av andre. Men, har du en hund som ikke sånn uten videre kan løftes opp, må du begynne å gå på steder der det ikke er andre folk, eller for all del passe på at bikkja di ikke kommer i nærheten av andre levende vesener. Drastisk, sier du? Ja, men i motsetning til når mennesker skader andre, så vil alle skader en hund påfører andre, kunne føre til avlivning. Rift fra klo vil telle like mye som alvorlig bitt.

Vil vi ha et samfunn der alle hunder må gå med munnkurv og potevotter for å kunne være i nærheten av andre levende vesener?

Det må da være mulig for rettsvesenet å tenke i andre baner enn kun avliving eller ikke. Døm til omplassering, døm eiere til å bruke munnkurv på hundene sine, krev heller at enkelte hunder skal gå i bånd så sant de ikke er på inngjerdet område. Dødsstraff burde være siste utvei.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10155736758564509&id=21603349508

fra barnemunn

Puppeveske

07/10/201708/10/2017 Kaffelatter4 kommentarer

Barn er som oftest helt rå på å forsøke å gjøre seg forstått. Med et manglende vokabular, settes fantasien i sving, og nye ord blir til. Noen ganger er de nye ordene nesten bedre enn originalen.

Det var en fin sommerdag. Venninne trengte barnepass en times tid, så jeg tok med Pjokken ut på tur. Vi ruslet rundt i et rolig villastrøk, og så om vi kunne finne en lekeplass. Pjokken var knapt to år, og var i den fasen hvor han spurte og grov – konstant. Han pekte hit og dit. «Hva er det?» «Hva heter den?» Vi luktet på blomster, løftet på steiner og så på insekter som gjemte seg under dem.

Jeg var ikke så godt kjent i dette området av byen, så jeg fant ingen lekeplass. Pjokken begynte å bli sliten, og lurte på om han kunne bæres litt? Jeg plukket gutten opp, og plasserte ham så han satt og hvilte på hofta mi. Han la armene rundt halsen min, og ga meg en god klem. Vi koste oss sammen, Pjokken og jeg.

Når jeg er sammen med små barn, bobler sangen i meg. Denne dagen var intet unntak. Jeg begynte å synge en slått. Jeg beveget meg i en rytmisk blanding av dans og gange. Pjokken lo, og klemte meg igjen. Så gikk vi der da; jeg dansegikk bortover, Pjokken holdt seg fast og nynnet med.

Nå må jeg komme med en tilleggsinformasjon til de av dere som ikke har møtt meg før. Jeg er ei av de damene som Rubens ville ha malt. Ergo; når jeg beveger meg, så duver og disser det. Når jeg danser? Det finnes knapt en bh som vil klare å holde brystene mine helt i ro. Så da overkroppen begynte å leve sitt eget liv, ble Pjokken stille et ørlite øyeblikk.

Så dro han i halsåpningen på t-skjorta mi, og tittet inni. «Hva er det?» Han dyttet forsiktig på Bh-en min. Jeg misforsto spørsmålet. «Det er en pupp», sa jeg. «Nei, hva er det?» Han hadde tatt tak i den ene bh-stroppen. «Det er en bh.» «Hva er det?» Nå gikk samtalen i turbofart, og jeg bare sa det første som falt meg inn; «det er en sånn jeg putter puppene inni, så de ikke skal dette ut av genseren.» For et svar! Førskolelærer my ass, for en elendig forklaring!

Pjokken derimot, gliste fornøyd. Dro en gang til i bh-stroppen, så brystet beveget seg igjen. «Neeeeei, det er en puppeveske!» Så vet vi dèt.

Sofarefleksjoner

A4

03/10/201703/10/2017 Kaffelatter4 kommentarer

Litt om hvordan vi kategoriserer folk rundt oss, for å skape en slags orden. Og hvordan frykten for A4 sitter i mange.

Som lita jente hadde jeg vel som barn flest, ikke så mange kategorier å sette folk i. Kjent/ukjent, og skummel/ikke skummel. I og med at jeg var veldig skeptisk til alt jeg ikke kjente svært godt, så havnet de fleste i skummelkategorien. Så verden besto i grove trekk av tre typer mennesker:

• Skumle
• Litt skumle
• Trygge

Som tenåring, ble disse kategoriene utvidet og sammensatte, ettersom jeg fikk mere livserfaring. Aldri har jeg vel følt meg så klok og dypsindig som da! Til tross for at jeg nærmest satt på alle verdens svar, var jeg ikke snauere enn at jeg kategoriserte svært så enkelt.

Fortsatt gjaldt gradene av skummelhet, men de ble nå blandet med hvem som var kule/ukule, soss/freak/rocka. Skolelys gikk som regel blant de ukule. Begrep som nerd og geek hadde ikke kommet til Norge på den tiden.

Allerede i denne perioden begynte begrepet A4 å feste seg som noe klebrig vi ikke vil ha på oss. Dette skulle henge i til langt inn i voksenalder. Si hva du vil, men ikke kall meg dèt! Nå slapp jeg vel glatt unna det stempelet i årevis; med forkjærlighet for svart og eller svært fargerikt hår og bekledning, ble jeg antagelig kalt mye rart.

Den store skrekken var å få dette fryktede A4-stempelet. Sjøl puttet jeg alt og alle som var kjedelige, uoriginale og som ikke torde å slippe seg litt løs inn i den båsen. Ja, da etter mine standarder altså!

Men hvem har egentlig malen?

Ettersom tiden har gått, og hanekammer og åttefargede hårsveiser har fått vike for pinekort, grått hår… Da jeg byttet ut ton-i-ton svartsvarte antrekk med grå klær, så ikke hundehår skulle synes så veldig i bikkjenes røytetid. Da jeg kunne tillate meg å begynne og høre på annet enn skranglerock, punk og gammel jazz. Ja, da kom jeg kanskje inn i den forhatte kategorien sjøl. Og hva så?

Overalt finnes grupperinger. Folk går inn i samme bås, fordi de deler en interesse eller ideologi. Være seg for eksempel fotball, kor, idrettslag, politisk parti eller interesseorganisasjoner. Innad i disse foreningene har folk stort sett temmelig lik oppfatning; Vålerenga i mitt hjerte, man må varme opp for å synge skikkelig bra, dette partiet fører den beste politikken osv.

Med andre ord; de fleste av oss er ganske streite når det kommer til et stykke.

Det har til alle tider vært enkeltindivider som har likt å gjøre ting på sin egen måte, uten å bry seg om hva folk måtte tro eller mene. Så har vi hatt bølger hvor alle skal være unike og individualister.

Hipsterbølgen er et godt eksempel på dette. Sjelden har vi vel opplevd at så mange unge mennesker dyrke kunsten å bake surdeigbrød, strikker egne klær, går for gjenbruk, brygger øl. Ut i skogen, opp i trærne. Og mange har en formening om at dette er unikt.

Beklager å måtte si det folkens, men dere dyrker tradisjonelle manns- og kvinneferdigheter fra mine besteforeldre var unge. Ikke noe eksepsjonelt spesielt ved det. Faktisk ganske flinkis. Eller A4 om du vil.

Dette synes i de fleste kulturer og samlinger. Folk er relativt samkjørte og regelbundne i sine miljøer. Og det er det ikke noe galt med. Det som blir feil, er når folk setter seg sjøl på pidestall med «jeg, meg selv og mitt unike indre.»

Dersom du er så unik, så vil jeg heller bli fascinert av å finne ut av det selv. Ikke fortell meg det. Det fungerer som en dårlig spoilerallert.

Alle er unike. Vi er det bare på ulike måter.

Tenk om vi hadde vært litt flinkere til å gå utenfor vår lille komfortsone. Det kunne ha resultert i noe som dette:

Noe som var helt unikt – og vanlig.