Publisert i Sofasatan Blues

Forglem meg ei.  

Noen er glad i meg.

Jeg vet det. Både fordi jeg blir fortalt det, og via gester. Snutenuss fra en hund. En klem som lader meg opp. Meldinger. En rykende varm kopp kaffe som bare står framfor meg uten at jeg har bedt om det. Jeg vet.

Allikevel har jeg dager med klump i magen. En rekke lidelser gjør at jeg er en selvforkynt B-vare. En sånn som fra tid til annen må inn til reparasjon. Kroppen funker rett og slett ikke som den skal. ME, Fibromyalgi, Migrene, Endometriose, Spiseforstyrrelser, IBS og uttallige allergier… Lista er lang. Men det er ikke den lista jeg vil nevne nå. Det er den kjipe klumpen i magen.

Jeg har et energinivå som er ca 80% nedsatt. De resterende 20 prosentene må derfor disponeres nøye. Sofaen er min beste venn og verste fiende. Jeg tilbringer mesteparten av min våkne tid der. Hverdagen min består stort sett av lading. Enten lader jeg opp til noe som skal skje, eller så er jeg utladet etter ting som har skjedd. Trakte kaffe, sette igang en vaskemaskin, gå i butikken, møte venner, besøke familie. Jeg timer hendelser, og hviler meg klar.

I perioder med høy hvilemodus, hender det at jeg blir angrepet av Sofasatan Blues. Tenk om… Tenk om de driver med misforstått skåning, og lar være å invitere meg fordi jeg sikkert ikke orker allikevel. Tenk om de tror at jeg ikke gidder. Tenk om jeg en dag har takket nei så mange ganger at de slutter å kontakte meg. Tenk om jeg sakte men sikkert går i glemmeboka. Tenk om…

Jeg følger med på det som skjer rundt meg. Leser eller hører på nyheter. Sjekker Facebook. Orker ikke alltid å svare når jeg får meldinger eller telefonen ringer. Men jeg får det med meg. Jeg har ikke glemt deg. Forglem meg ei.