Morsdag

08/02/202010/02/2020 Kaffelatter

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg hvor jeg ga uttrykk for irritasjon over konstruerte kjøpefestdager. Men så endte jeg opp med å skrive om sorg over noe som aldri ble til.

Så er den der igjen. Perioden før morsdag. Hvor butikker fylles med t-skjorter, krus og kort med «verdens beste mor». At en dag – som er skapt av handelsstanden – skal gå så inn på meg, er frustrerende.

I ukene før morsdag, stålsetter jeg meg før jeg drar og handler. Inni meg gjentar jeg til det kjedsommelige de samme setningene jeg har sagt til meg selv – og omverdenen – i alle år…

«Jeg er i allefall for syk til å ha barn.» «Det var meninga at jeg ikke skulle ha egne barn. Ellers hadde jeg kanskje ikke klart å engasjere meg så mye i de barna jeg jobbet med.» Og selv om begge deler stemmer, så har de en hul klang når jeg sier det.

For jeg ville jo det. Få barn. Bli mor.

Fra jeg gikk på ungdomsskolen, slet jeg med ualminnelig sterke menstruasjonssmerter. De første 3-4 dagene i hver syklus lå jeg bøyd over toalettskåla og kastet opp. Krampene var så sterke at jeg tilbrakte store deler av disse dagene i fosterstilling på varmt baderomsgulv.

Lege sendte meg til gynekolog. Der ble uttrykk som «en kvinnes lodd» og «det blir bedre når du får barn.» Akkurat som det virker beroligende på ei tenåringsjente! Så fikk jeg resept på muskelavslappende, med beskjed om at det var helt vanlig å ha litt vondt.

Fra da av nevnte jeg sjelden dette for leger. Ved hjelp av p-piller kunne jeg tilpasse så jeg hadde oppkastbøygen lagt til helger, så slapp jeg så mye fravær fra skole og arbeid.

På et tidspunkt sluttet jeg på p-piller, og forsøkte å bli gravid. Og jeg mente at jeg ble det. Gang på gang, samme lekse. 10-15 dager etter at forventede blødninger uteble, kjøpte jeg graviditetstest. Blødningene kom som regel samme dag. Noen ganger var test nr.1 positiv og test nr.2 negativ. Jeg skjønte at jeg bar på liv, men visste med meg selv at jeg kom til å miste det.

Bortsett fra at jeg hadde flere cyster på eggstokkene, ble det ikke konstatert noe unormalt. Men etterhvert ble jeg mer og mer sikker på at jeg aldri kom til å bære fram egne barn.

Snakket jeg om det? Nei, jeg gjorde ikke det. Har opp gjennom årene møtt flere kvinner som gjentatte ganger har fortalt at de er gravide, uten at det ble noen kul på magen. De ble ikke trodd.

Enten fordi de i utgangspunktet er kompulsive løgnere, eller fordi de var i samme situasjon som meg. Hva vet vel jeg. De ble møtt med liten eller ingen forståelse, og skrå blikk.

Så jeg holdt klokelig kjeft.

I 2008 fikk jeg endelig bekreftelse. En cyste vokste fra størrelsen på en drue til en grapefrukt på fem dager. Jeg ble innlagt til hasteoperasjon. Før operasjonen var jeg inne til samtale med kirurgen. Hun antok at jeg har Endometriose(1), men forklarte at det kun kan gis endelig diagnose ved operasjon.

Tanken på at over 25 års smerte-
helvete kunne bli historie, gjorde at jeg uten betenkningstid ga tillatelse til å fjerne livmor og eggstokkene. Da jeg visste at alle svangerskap etterlater et arr på livmoren, ba jeg kirurgen om å se etter om jeg hadde noen av disse.

Operasjonen gikk sin gang. Jeg var utrolig lettet da det hele var over. Bekreftelselse på Endometriose. Det var ikke bare i mitt hode. Smertene var reelle.

Beskjeden om at jeg aldri kunne få barn, og at jeg heller aldri hadde vært istand til å få det, var en lettelse. Da jeg spurte kirurgen om hun hadde sett etter arr, ble hun stille et øyeblikk. Så sa hun at hun hadde begynt å telle. Men at hum sluttet etter 30.

Mer enn 30 barn. Uten navn. Uten kiste.

Selvfølgelig hadde jeg ikke båret fram så mange barn. Men vissheten om at jeg har hatt rett hver gang, er bittersøt.

Og ja; jeg innrømmer det gjerne… Når morsdagen kommer, så er jeg nok ikke i mitt ess. Jeg sørger over så alt for mange avbrutte svangerskap. Sørger over drømmer som ikke ble til virkelighet.

Misforstå meg rett; jeg har gledet meg med venninner når de har fått barn. Men etter å ha holdt nyfødte barn som har blitt til rundt meg, har ført med seg mye babyblues. Det blir et motstridende følelseskaos som veller opp i meg. Gleder meg på deres vegne, men deler av meg ønsket at det var mine barn.

For litt siden kunne jeg for første gang i mitt liv holde et nyfødt barn i armene uten å kjenne på babybluesen.

Godt! Så er jeg på vei inn i en ny fase.

Kilde:
(1)Nesheim, Britt-Ingjerd. (2019, 26. september). endometriose. I Store medisinske leksikon. Hentet 8. februar 2020 fra https://sml.snl.no/endometriose

Sofasatan Blues

Kræsjlanding

26/12/201701/09/2018 Kaffelatter8 kommentarer

Når jeg har oppført meg som en unge som sklir på parketten i nye lakksko på juletrefest, litt for lenge. Og kræsjlander like elegant som en elg på rulleskøyter i nedoverbakke på grusvei.

Det var vel først etter at jeg hadde vært med i et medisinsk forskningsprosjekt for et par år siden; og glimtet til med halvannen måned uten symptomer, at jeg egentlig begynte å ta innover meg hvor dårlig jeg gradvis hadde blitt de siste årene. ME suger. Fibromyalgi suger.

Fallet etter den korte tilfriskningen var stort. Jeg kræsjlandet, og syns i grunnen ganske synd på meg sjøl en stund. Så gikk jeg tilbake til positiv tenkning, og å leve på minnene. Ikke minner om elleville fester eller en ungdommelig kropp som tar seg fantastisk ut i ettersittende klær.

Nei, her snakker vi om å minnes det å gå opp alle trappene til 3.etasje uten at det er så smertefullt at jeg blir kvalm av det. Minner om å kunne lufte hunder uten å bli sengeliggende. Minner om å kunne gå i butikken èn gang til fordi jeg glemte noe, uten å måtte avveie det opp mot energibanken. Vil kroppen tåle èn tur til opp og ned trappene i dag, eller må jeg vente til i morgen?

Jeg pleier å sortere kræsjlandinger i to båser. De planlagte, og de som kommer kastet på meg som jul på kjerringa. (Det siste uttrykket er forresten skikkelig teit; En må nærmest ha vært bevisstløs hele høsten dersom en ikke får med seg at det nærmer seg jul…)

Begge sorter oppleves som urettferdige og teite, men de planlagte klarer jeg på en måte å svelge. De kommer ihvertfall som en følge av at jeg har utrettet noe meningsfylt. Har jeg flaks, var det atpåtil fordi jeg har klart å være med på festligheter.

Men, de som kommer fordi jeg har båret en bag eller en tung handlepose litt for langt, eller fordi jeg ble litt for ivrig og hang opp tre klesvasker på èn dag… De blir jeg fortsatt forbanna over. Selv om det ikke hjelper et schpøtt å hisse seg opp. Sofasatan har makta over meg på dager som dette.

I dag sitter jeg som et slakt i sofaen, stablet opp med puter og pledd. Varm kaffe på termos, myke hunder i fanget. Netflix gjør nytta si. Jeg har vært så heldig å få feire jul sammen med familien. Har brukt opp all energi og det som måtte være av reservebatterier. Og er såre fornøyd. Kan ikke si annet enn at jeg har hatt en drømmejul. Da får det heller være at hjernetåka setter inn, at jeg ikke finner ord, og at det knirker og verker overalt. Jeg går i hi. Så sees vi plutselig.

Sofasatan Blues

Forglem meg ei.

22/04/201701/09/2018 Kaffelatter6 kommentarer

Noen er glad i meg.

Jeg vet det. Både fordi jeg blir fortalt det, og via gester. Snutenuss fra en hund. En klem som lader meg opp. Meldinger. En rykende varm kopp kaffe som bare står framfor meg uten at jeg har bedt om det. Jeg vet.

Allikevel har jeg dager med klump i magen. En rekke lidelser gjør at jeg er en selvforkynt B-vare. En sånn som fra tid til annen må inn til reparasjon. Kroppen funker rett og slett ikke som den skal. ME, Fibromyalgi, Migrene, Endometriose, Spiseforstyrrelser, IBS og uttallige allergier… Lista er lang. Men det er ikke den lista jeg vil nevne nå. Det er den kjipe klumpen i magen.

Jeg har et energinivå som er ca 80% nedsatt. De resterende 20 prosentene må derfor disponeres nøye. Sofaen er min beste venn og verste fiende. Jeg tilbringer mesteparten av min våkne tid der. Hverdagen min består stort sett av lading. Enten lader jeg opp til noe som skal skje, eller så er jeg utladet etter ting som har skjedd. Trakte kaffe, sette igang en vaskemaskin, gå i butikken, møte venner, besøke familie. Jeg timer hendelser, og hviler meg klar.

I perioder med høy hvilemodus, hender det at jeg blir angrepet av Sofasatan Blues. Tenk om… Tenk om de driver med misforstått skåning, og lar være å invitere meg fordi jeg sikkert ikke orker allikevel. Tenk om de tror at jeg ikke gidder. Tenk om jeg en dag har takket nei så mange ganger at de slutter å kontakte meg. Tenk om jeg sakte men sikkert går i glemmeboka. Tenk om…

Jeg følger med på det som skjer rundt meg. Leser eller hører på nyheter. Sjekker Facebook. Orker ikke alltid å svare når jeg får meldinger eller telefonen ringer. Men jeg får det med meg. Jeg har ikke glemt deg. Forglem meg ei.