Sofasatan Blues

Kræsjlanding

Når jeg har oppført meg som en unge som sklir på parketten i nye lakksko på juletrefest, litt for lenge. Og kræsjlander like elegant som en elg på rulleskøyter i nedoverbakke på grusvei.

Det var vel først etter at jeg hadde vært med i et medisinsk forskningsprosjekt for et par år siden; og glimtet til med halvannen måned uten symptomer, at jeg egentlig begynte å ta innover meg hvor dårlig jeg gradvis hadde blitt de siste årene. ME suger. Fibromyalgi suger.

Fallet etter den korte tilfriskningen var stort. Jeg kræsjlandet, og syns i grunnen ganske synd på meg sjøl en stund. Så gikk jeg tilbake til positiv tenkning, og å leve på minnene. Ikke minner om elleville fester eller en ungdommelig kropp som tar seg fantastisk ut i ettersittende klær.

Nei, her snakker vi om å minnes det å gå opp alle trappene til 3.etasje uten at det er så smertefullt at jeg blir kvalm av det. Minner om å kunne lufte hunder uten å bli sengeliggende. Minner om å kunne gå i butikken èn gang til fordi jeg glemte noe, uten å måtte avveie det opp mot energibanken. Vil kroppen tåle èn tur til opp og ned trappene i dag, eller må jeg vente til i morgen?

Jeg pleier å sortere kræsjlandinger i to båser. De planlagte, og de som kommer kastet på meg som jul på kjerringa. (Det siste uttrykket er forresten skikkelig teit; En må nærmest ha vært bevisstløs hele høsten dersom en ikke får med seg at det nærmer seg jul…)

Begge sorter oppleves som urettferdige og teite, men de planlagte klarer jeg på en måte å svelge. De kommer ihvertfall som en følge av at jeg har utrettet noe meningsfylt. Har jeg flaks, var det atpåtil fordi jeg har klart å være med på festligheter.

Men, de som kommer fordi jeg har båret en bag eller en tung handlepose litt for langt, eller fordi jeg ble litt for ivrig og hang opp tre klesvasker på èn dag… De blir jeg fortsatt forbanna over. Selv om det ikke hjelper et schpøtt å hisse seg opp. Sofasatan har makta over meg på dager som dette.

I dag sitter jeg som et slakt i sofaen, stablet opp med puter og pledd. Varm kaffe på termos, myke hunder i fanget. Netflix gjør nytta si. Jeg har vært så heldig å få feire jul sammen med familien. Har brukt opp all energi og det som måtte være av reservebatterier. Og er såre fornøyd. Kan ikke si annet enn at jeg har hatt en drømmejul. Da får det heller være at hjernetåka setter inn, at jeg ikke finner ord, og at det knirker og verker overalt. Jeg går i hi. Så sees vi plutselig.

Sofasatan Blues

Forglem meg ei.  

Noen er glad i meg.

Jeg vet det. Både fordi jeg blir fortalt det, og via gester. Snutenuss fra en hund. En klem som lader meg opp. Meldinger. En rykende varm kopp kaffe som bare står framfor meg uten at jeg har bedt om det. Jeg vet.

Allikevel har jeg dager med klump i magen. En rekke lidelser gjør at jeg er en selvforkynt B-vare. En sånn som fra tid til annen må inn til reparasjon. Kroppen funker rett og slett ikke som den skal. ME, Fibromyalgi, Migrene, Endometriose, Spiseforstyrrelser, IBS og uttallige allergier… Lista er lang. Men det er ikke den lista jeg vil nevne nå. Det er den kjipe klumpen i magen.

Jeg har et energinivå som er ca 80% nedsatt. De resterende 20 prosentene må derfor disponeres nøye. Sofaen er min beste venn og verste fiende. Jeg tilbringer mesteparten av min våkne tid der. Hverdagen min består stort sett av lading. Enten lader jeg opp til noe som skal skje, eller så er jeg utladet etter ting som har skjedd. Trakte kaffe, sette igang en vaskemaskin, gå i butikken, møte venner, besøke familie. Jeg timer hendelser, og hviler meg klar.

I perioder med høy hvilemodus, hender det at jeg blir angrepet av Sofasatan Blues. Tenk om… Tenk om de driver med misforstått skåning, og lar være å invitere meg fordi jeg sikkert ikke orker allikevel. Tenk om de tror at jeg ikke gidder. Tenk om jeg en dag har takket nei så mange ganger at de slutter å kontakte meg. Tenk om jeg sakte men sikkert går i glemmeboka. Tenk om…

Jeg følger med på det som skjer rundt meg. Leser eller hører på nyheter. Sjekker Facebook. Orker ikke alltid å svare når jeg får meldinger eller telefonen ringer. Men jeg får det med meg. Jeg har ikke glemt deg. Forglem meg ei.