Publisert i Sofarefleksjoner

Juleglede

Et innlegg om å våge å glede seg til jul.

Høytider kan være mentalt belastende for mange. Ikke alle har gode minner knyttet opp mot dager, som tradisjonelt sett er programforplikta til å være forbundet med glede. Det kan dreie seg om savnet etter avdøde personer. Det kan være vonde minner om kjipe hendelser.

For min egen del tilbrakte jeg mange år sammen med en som ikke hadde gode juleminner. Med unntak av julekrybbe, ble hjemmet fylt med et klebrig teppe av jule(angstnev)roser og jule(fylle)kuler. Det la naturligvis en demper på hele høytiden for min del, og jeg begynte etterhvert å grue meg til jul og andre høytider, da jeg visste at det kom til å ende i tristesse samme hva jeg gjorde.

Da jeg flyttet ut, feiret jeg min første jul på en knøttliten hybel. Den ble overlesset med julepynt, julesanger og juleglede. Det året sendte jeg ut håndlagede julekort og julegaver, og hadde konstant rester av glitter på klær eller hår etter et av uendelig mange juleverksteder jeg hadde slengt meg på.

Jeg tok jula tilbake.

Juleentusiasmen har ikke blitt noe mindre med årene. Dog har jeg skjønt at jeg bør følge noen enkle kjøreregler for at folk rundt meg skal tolerere julesprudlinga mi.

1. Ikke begynne å spørre folk om hva de ønsker seg i juli. Samme hvor varmt det er da, så tenker jeg litt på jul hver gang jeg skriver navnet på måneden JUL(I).

2. Det er smart å alliere seg med andre juleentusiaster. Facebook har grupper for sånne som oss.

3. Ikke snakke for mye om jul før Halloween er over. Da kommer juleeffektene ut i butikkene, og jeg kan gå og titte litt på julepynt i smug (selv om det fortsatt er oktober).

4. Ikke spille julemusikk før 1.desember. Det føles tydeligvis litt påtrengende for folk rundt meg. Har allikevel lov til å spille igjennom, og eventuelt justere litt på julemusikklista på Spotify i november. Når jeg er alene. https://open.spotify.com/user/1195029876/playlist/2l8yLmr84pTVKl1XIgNxSS?si=IPzYAgaCRQCSVokIhZlJDg

5. Juleklær brukes kun i desember, eller på karneval. Gyldig unntak er dersom julekortfotografering foregår før desember.

Så lenge jeg holder meg innenfor disse grensene, får jeg stort sett styre på som jeg vil. Du hører meg nok når jeg kommer. Det er mye bjeller involvert i juleklær. Og blinkende lys.

«Du ser meg over taket der’a jordmor Matja bor.»

Publisert i Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Publisert i Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.

Publisert i Blødmer

Førstehjelp

En historie om hvordan jeg nærmest måtte sloss med en gammel dame, i et forsøk på å gi henne livreddende førstehjelp.

Jeg var på ferie i det store utland. Så langt unna Norge, at det ikke var noen selvfølge at folk skjønte noen av de språkene jeg behersket i større eller mindre grad. Det var varmt. Det var folk overalt. Med ett ble jeg overveldet av alle inntrykkene rundt meg. Der og da ble omgivelsene til en massiv kakofoni av lyder som boret seg inn i ørene mine. Bønnerop, bråkete mopeder, selgere som ropte ut sine slogans.

Jeg trakk meg tilbake til et skyggefullt sted. Stjal meg til litt tid for meg selv. For å få en liten timeout, lukket jeg øynene, og forsøkte å visualisere hvordan det kjennes å stikke føttene uti et kjølig og blikkstille fjellvann. I og med at jeg oppholdt meg et sted hvor det var nærmere 50 grader i skyggen, klarte jeg på ingen måte å fremkalle følelsen av kjølige fjellkulper. Men jeg fikk nå ihvertfall sitte i fred.

Med et ble jeg var at det var noen andre der sammen med meg. Da jeg åpnet øynene, så jeg at en eldre kvinne hadde kommet inn i skyggen. Vi nikket, og smilte til hverandre. Hun hadde åpenbart samme trangen som meg til å være i fred. Det passet meg utmerket. Vi kunne godt være stille sammen. Idet jeg lukket øynene for å stenge verden ute igjen, så jeg at hun rullet ut et sitteunderlag og satte seg ned på bakken. Så ség jeg inn i mørket igjen. Tenkte på min farmor hjemme i Norge, som ofte bar skaut på samme måte som den eldre kvinnen når hun skulle gå ut.

Men så hørte jeg lyder litt utenom alt bråket rundt oss. Jeg lukket opp øynene. Kvinnen mumlet for seg selv. Eller, var det artikulerte lyder i det hele tatt? Plutselig stupte hun framover med hodet ned mot bakken. Dette var bevegelsesmønster jeg hadde sett før. Hun hadde et epileptisk anfall rett foran øynene på meg!

Jeg gikk rett bort til henne, og forsøkte å få henne over i stabilt sideleie. Hun hadde sterke kramper, og det nyttet ikke å få henne over på siden. Valgte derfor å legge en stolpute under hodet hennes, så hun ikke skulle slå seg under anfallet. Hun sprellet med både armer og ben, og så helt forskremt ut. Men det hadde jeg sett så mange ganger før. Det oppleves tydeligvis ganske skremmende for noen å ha anfall. Jeg holdt rundt henne så godt jeg kunne, imens jeg ropte på hjelp. «Kan noen ringe etter ambulanse? En dame har et anfall!»

En yngre mann kom raskt til. Han bøyde seg over kvinnen, og sa noe til henne. Hun mumlet noe tilbake, og roet seg i armene mine. Så satt hun seg opp, imens både hun og den hjelpsomme mannen brøt ut i latter. Jeg så storøyd på dem. Mannen forsøkte å si noe til meg, men lo så fælt at jeg ikke fikk med meg hva han sa med en gang. «Hun hadde ikke noe anfall. Hun bøyde seg i bønn!» Jeg kjente rødmen stige på. Er det mulig!

Med ett gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort.

Ikke bare hadde jeg avbrutt kvinnen i bønn. Jeg hadde forsøkt å vri henne over i stabilt sideleie, og holdt henne nede med makt samtidig som jeg hadde brølt ut! Ikke rart hun sprellet, stakkar! Hun må jo ha blitt vettskremt… Ved nærmere ettersyn så jeg jo at det var et bønneteppe, og ikke noe sitteunderlag hun hadde lagt ut.

Ble hun sint på meg? Tvert imot. Hun mente det var et tegn fra oven på at hun ble passet på. Men jeg måtte love å se etter to ganger neste gang jeg ville utføre førstehjelp på folk som ikke trengte det.

Publisert i fra barnemunn

Punker?

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å väre noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A
: «Hu er pønker

B
: «Nei

A
: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte.  Rett under nesa mi. 

 B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke värra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…

Publisert i Latterdøra

Småord 

Hvordan ett eneste lite ord kan si så mye…

Jeg er i London. Det er rushtiden, og folk myldrer rundt meg. Selv går jeg litt på måfå, og leter etter en bussholdeplass. Om man ikke finner fram med det første, er det så mye å se på, at det er umulig å kjede seg. Jeg suger til meg inntrykk. Lyder, lukter. Folk i alle størrelser og koloritter.

Midt i mengden haster det en mann forbi. Han er mørk i huden. Antrukket i skikkelig businessklær. Det er ingenting ved han som avslører at han ikke er engelsk. Han går med mobilen til øret. Nikker og grynter bekreftende som man gjør når man lytter til noen i telefonen. I det han går forbi meg, avsløres nasjonaliteten hans.

Han kommer med en enkel frase som er noe av det norskeste av det norske en nordmann kan si. 

Personen i andre enden av telefonen sier åpenbart noe som forskrekker eller forbauser mannen. Han sperrer opp øynene, og sier HÆ?

Blir ikke norskere enn dét…

Publisert i Det var den gang

Boblejakka

Når en gjør valg som får pinlige konsekvenser, men som muligens er verdt det allikevel… Et innlegg om få ord, ei fæl boblejakke og en sabla kul Walkman.

Høsten 1983. Jeg begynte på ungdomsskolen, og livet besto etter min mening hovedsakelig av kvisekriser, elsker/elsker ikke og hormonelle krumspring. Egoet var høyst tilstedeværende, og konsekvenstenkinga ikke fullt så godt utviklet. Verden sirklet rundt meg – ikke omvendt. Voksne var stort sett imbesile idioter, som lett lot seg lure av min ungdommelige genialitet… Trodde jeg…

For å vise hvor voksen jeg var blitt, ville jeg handle vinterklær på egenhånd. Og joda, jeg fikk penger med hjemmefra for å gå ut i den store verden og gjøre egne innkjøp. Behovet for ny vinterjakke var prekært. Og jeg skulle kjøpe det altså – banna bein – hadde det ikke vært for den kule Walkman’en som var utstilt i vinduet til elektronikkbutikken på det lokale kjøpesenteret. Bare tanken på å kunne ha en kassettspiller som var så liten at jeg kunne ha den i lomma; og høre på musikk imens jeg gikk rundt, var besnærende.

Det gikk et par dager. Pengene brant i lomma, og jeg var som besatt av tanken på å eie dette elektroniske vidunderet av en nyskapning. Tilslutt gikk jeg inn i butikken for å se på den. Jeg var sjanseløs fra jeg satte foten innenfor døra. Fra høyttalerne dundret David Bowie’s «Let’s dance». Det var siste spikeren i kista. Jeg var solgt. Litt senere kom jeg ut fra butikken. I en altfor tynn jakke. Med en flunkende ny Walkman i lomma. Og hørte på David Bowie. «Put on your red shoes and dance the blues».

Men hva nå? Hvordan skulle jeg kunne komme hjem uten penger, uten vinterjakke men med en Walkman?

Med pubertalt overmot tenkte jeg at dette kunne skjules.

Dersom jeg smuglet Walkman’en inn på rommet – og bare hørte på musikk der, så ville de nok ikke merke at jeg ikke hadde kjøpt den jakka. Akkurat…

Høsten krøp inn under huden, og temperaturen på gradestokken gikk stadig nedover. I mangel av en god vinterjakke, begynte jeg å pakke meg inn i stadig flere tykke gensere under olajakka. Tilslutt følte jeg meg som en stappa julegris der jeg dro på meg en jakke som ble trangere for hver nye genser som kom under. Jeg frøs allikevel da det ble kuldegrader. Men pengene til vinterjakke var brukt opp, så jeg bet tennene sammen, og lot som ingenting.


Foreldrene mine nevnte ikke hendelsen med et eneste ord. Selvfølgelig hadde de fått med seg det faktum at vintertøy manglet , men valgte å avvente situasjonen, og se hva som skjedde. Jeg fløt fortsatt på overmot, men en kime av tvil hadde begynt å spire i meg. Den dårlige samvittigheten gjorde at jeg hørte mindre og mindre på musikk via Walkman’en. Det var da merkelig at de ikke hadde sagt noe som helst? De måtte da ha oppdaget det nå?

Om det var manglende vinterjakke, eller rett og slett bare basillusker som fløy i luften, er ikke godt å si. Resultatet av en tynnkledd høst ble i hvert fall at jeg ble helt nedsausa i en voldsom forkjølelse. Etter et par dager med fravær fra skolen, skulle jeg tilbake.Da hang den plutselig der. En av mammas urgammel boblejakker fra 70-tallet engang.

Nå må du huske på at tidlig på åttitallet så var ikke klær fra 70-tallet vintage. De var bare håpløst umoderne, og ikke noe de fleste tenåringer ville bli sett med. I hvert fall ikke ei jente på 13 år, som følte seg merkelig nok fra før, og som helst ville være usynlig. Rød av skam tok jeg på meg jakka, og gikk duknakket til skolen.


Gjett hva jeg fikk til jul det året? Joda, etter å ha gått med skammens jakke en stund, lå det heldigvis en ny vinterjakke under juletreet. Aldri har vel uuttalte ord vært så effektive.Da jeg neste gang fikk penger til å handle klær, kjøpte jeg akkurat det jeg hadde fått beskjed om…

Publisert i Pelskledd terapi

Rotterasisme

Hvordan jeg fikk rasismestempelet slengt i fleisen på grunn av ei rotte. Og fortjente det.

Grunnet allergi, var det aldri aktuelt med husdyr hjemme i min oppvekst. Jeg lærte meg til å ha et distansert forhold til dyr. Selvfølgelig var det individer som gjorde inntrykk, og fikk en spesiell plass i hjertet mitt. Gamle hunder som insisterte på å få bære egen bærepose hjem fra butikken, og katter som nesten fødte i senga hvor jeg lå. Joda, jeg smeltet fullstendig. Men forsøkte allikevel å holde avstand til nye bekjentskap. Kunne allikevel ikke ha noen selv. Lite ante jeg da at jeg skulle ende opp med å bli en tussete hundeeier!

Men dette innlegget handler om rotter. Etter å ha bodd over halve livet i forskjellige bygårder i Oslo sentrum, har jeg sett mer enn nok kloakkrotter til å få grøsninger bare jeg tenker på dem. Her snakker vi ikke om søte små som man koser med. Nei, dette er beist på størrelse med mellomstore katter. Som ikke lar seg affektere av at folk går rundt dem. Som er så store at de tar opp kampen mot en hund uten å mukke. Jeg er ikke sikker på hvordan et utfall ville blitt om en av hundene mine hadde jaget en av disse monsterrottene. Sjansen for at de ville kommet skadet fra det er kanskje absolutt tilstede.

Så hadde det seg sånn at Venninne passet en rotte. Grøss og gru! De første gangene jeg var på besøk, gikk jeg ikke engang inn i rommet hvor rotta var. Ettehvert kunne jeg gå igjennom rommet uten å holde pusten og tenke på svartedauden. Så ble Venninne syk, og ble innlagt på sykehus. Jeg flyttet hjem til henne for å passe barn og dyr. Deriblant Rotta. Da barn var gått til skolen, skulle jeg mate hund og katter… og Rotta. Allerede imens jeg matet kattene fortalte jeg Rotta at jeg syns det var ganske skummelt å tenke på at jeg skulle stikke hånda inn i buret hvor hun befant seg. Rotta så på meg og smattet.

Jeg gjorde klar maten jeg skulle gi henne. Stilte meg foran buret; møtte blikket hennes, og ba pent om at hun skulle holde seg unna hånden som kom inn i buret. Jaggu holdt hun avtalen. Jeg skiftet vann, og la inn fòr og en eplebit. Rotta satt inne i et rør, og lagde mye leven imens jeg holdt på med det hele. Jeg var sikker på at hun ga meg huden full av kjeft, men var sjeleglad for at hun ikke hadde gnaget av meg en finger eller fem.

Sakte, men sikkert klarte hun å sjarmere meg. Jeg merket det ikke sjøl, men først synes jeg at hun kanskje sto i et litt for kaldt rom, så jeg flyttet buret inn i stua. Tjatringa hennes fortsatte, så jeg satte buret rett ved siden av stolen min, så jeg kunne følge litt mere med på henne. Hun fulgte oppmerksomt med på strikketøyet mitt, og laget høye lyder hver gang jeg klippet over en tråd. Ville hun ha dem? Joda, de forsvant rett inn i redet hennes da jeg stakk noen garnrester inn imellom sprinklene.

Rotta smattet og tjatret så hunden min ble nysgjerrig. Han stakk snuta bort til buret. Jeg var sikker på at nå kom hun til å klore eller bite ham. Hun stakk fram den minste tunga jeg noen sinne har sett, og slikket ham på snuten. Han lot henne gjøre det. Er det noe som går rett hjem i tussete hundemødres hjerter, så er det når Tassebasser får nye venner. Etter dette var løpet kjørt. Da jeg skulle mate henne neste gang, klatret Rotta oppover armen min, og tygde litt på dreadsen, før hun gikk samme veien tilbake. Hver gang jeg kom inn i rommet, raste hun høylytt rundt i buret, før hun kom bort for å hilse.

Det var Venninne som lattermildt gjorde meg oppmerksom på at jeg hørtes ut som en rasist når jeg pratet om rotter. Tiradene jeg kom med, var slettes ikke så ulike frasene nettroll og andre nazzerasser lirer av seg. «De kommer med sykdommer, og driter der de spiser. Spiser maten vår, og ødelegger alt rundt seg. »

Ja, bortsett fra Rotta da! Rotta er ok. Men alle de andre…»

Den julaften feiret jeg sammen med Venninne. Da satt jeg med en rotte ved siden av meg hele kvelden. Som jeg hadde kjøpt, og pakket inn julegave til…

Publisert i Latterdøra

Garnityr

Dagens innlegg handler om å ha maks uflaks to ganger på rappen, med fare for å bli ansett som den verste kokken som noen gang har eksistert.

Jeg var student, og hadde falt pladask for en fyr. Denne Kjekkasen; som skulle ende opp med å bli Kjekken, var ikke så enkel å få på tomannshånd. Så jeg bestemte meg for å invitere ham på middag. Stearinlys, dempet musikk…Jeg så for meg en helaften for to; med hete blikk, dempet musikk i bakgrunnen og et måltid som traff. Veien til mannens hjerte går via magen og så videre.

Grunnet elendig økonomi, måtte dette måltidet planlegges nøye. I dagene som fulgte trålet jeg matbutikker i nærområdet i jakten på ingredienser. Endte opp med å handle inn til biff med soppstuing. Kjøpte til og med noen kantareller for å gjøre det litt mere eksklusivt.

Jeg gikk i gang med kokkeleringen med liv og lyst. Hakket sopp, surret løk i panna. Kjøttet var fullkomment; og lagt over på tallerkener, før jeg sjekket soppstuingen en siste gang. Hmmm, manglet bittelite salt. Jeg snudde saltbøssa for å gi et lett dryss over maten… *Plopp*, der løsnet lokket på bøssa, og en halv desiliter salt dundret nedi panna.

NEEEEEI! I og med at dette ikke var fast føde, så trakk saltet umiddelbart inn i maten. Ulykkelig serverte jeg kjøtt med kun en rømmeklatt til. Kjekken var høflig, og sa at man trengte ikke noe mer til kjøtt. Jeg gjennomskuet løgnen, og lovte å servere en mer vellykket middag neste gang.

I og med at festmiddagsbudsjettet allerede var brukt opp, måtte jeg ty til enklere midler og krydre med fantasi. Nok en gang inviterte jeg til middag. Fikk tak i noen flotte koteletter. Nok en gang, entusiastisk kokkelering pågikk. For å få et veldig enkelt måltid til å se bedre ut, tenkte jeg at her må vi kjøre på med garnityr. Så jeg la to koteletter på tallerkenen, med en ananasring på hver, og laget et smil av ketchup som «bandt» ansiktet sammen. Danderte ris så det skulle se ut som hår. Lot sausen stå ved siden av, da den ville ødelagt komposisjonen.

«Ta-da!» Jeg satt tallerkenen på bordet foran Kjekken. I dèt jeg satt maten ned, skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt. Han så ned på maten, opp på meg, og ned på maten igjen. Fortvilelsen sto skrevet i panna hans. Han kremtet.

«Eh, nå er jeg stort sett altetende altså, men det er av alle matsorter to ting jeg ikke liker…»

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. «Ja?» «Jo altså, jeg hæler virkelig ikke ananas og ketchup!» Deretter fulgte et øyeblikks pinlig taushet, før vi begge ristet på hodet og lo. Jeg plukket vekk ananasringene, og skrapet vekk ketchup fra maten hans. Så satt vi oss ned og spiste ujålete koteletter.

Og joda, det ble en tredje middag òg.

Publisert i Det var den gang

Krokodilleungen

En liten fortelling om å være på bærtur – i dobbelt forstand.

Friluftsliv var en viktig del av helger og ferier i min oppvekst. Ut på tur, aldri sur. Noen ganger hadde jeg sikkert mere lyst til å være hjemme og leke med dukker eller i sandkassa, men fysisk fostring sto i høysete. Unger, sekker og annet pikkpakk ble stablet inn i bilen, og så bar det avgårde til skogs. Jeg mener på ingen måte å klage altså, for det var alltid mye morsomt å finne på når vi kom fram. Men dørstokkmila eksisterer for små barn òg .

Vi lærte å gjenkjenne spor og bæsj fra forskjellige dyr. Navnet på fugler og planter. Kongler, bark og pinner ble fort til bondegårder med dyr. Jakten på den ultimate, glatte og fine steinen gjentok seg til stadighet. Vi dro et lite stykke ut av byen. Inn i skogen i området rundt der hvor julenissen bor. Med eventyret om snekker Andersen friskt i minne, var jeg på evig utkikk etter nissen og små nissebarn hver gang vi var til skogs. Kanskje denne gangen?

Denne dagen skulle vi på blåbærtur. Utstyrt med bøtter og bærplukkere, skulle vi plukke blåbær til syltetøy. Vel framme, var det tydelig at vi var kommet til rett plass. Det så ut som om det var et hav av blåbær. Hele skogen luktet søtt av disse blå herlighetene.

De voksne plukket kjapt og effektivt. Jeg plukket fem millioner tusen bær eller noe sånt. Og så satt jeg meg ned og spiste alt. I spannet var det uhorvelige mengder blader. Hmmm, kanskje jeg ikke hadde plukket så mye allikevel? Med ny iver plukket jeg tilsvarende nye fem millioner tusen og to bær. Satt fra meg spannet. Sa ifra at jeg skulle gå og lete etter nissen. Gikk i en liten sløyfe rundt foreldrene mine. Tittet særlig nøye rundt stubber og store steiner. Heller ikke denne dagen fant jeg noen nisser. Det jeg derimot fant, var mer enn jeg egentlig ville se.

Da jeg bøyde meg ned for å se mellom to store steiner, kom den snikende. Liten, lydløs og fryktelig skummel. Jeg satte i et hyl. «Krokodilleunge! Krokodilleunge!» «Hæ?» De voksne ristet på hodet, og sa at det ikke fantes krokodiller i skogen. «Ja men, jeg sååå den jo! Kanskje den har rømt fra et sirkus?» På dette tidspunktet var jeg rimelig oppjaget, og syntes jeg så krokodiller overalt. Pappa løftet meg opp på en stor stein, og sa at ingen krokodiller (eller firfisler som han påsto at de het) ville tørre å klatre så høyt. Og der satt jeg resten av turen. Da vi kom hjem, viste han meg bilder av firfisler i et leksikon.

Jeg godtok det – under sterk tvil.

Tvilen har aldri helt sluppet taket. Kanskje ikke så rart? Følgende punkter taler sterkt for at jeg har hatt rett hele tiden:

  • Jeg faktisk kanskje nesten sikkert en krokodilleunge i skogen.
  • Det var et sirkus i byen på den tiden.
  • Nissen og familien hans bor der, så hvorfor ikke en krokodille?
  • Pappa sa antageligvis det der med firfisla for å berolige meg.

Det som vipper det hele, og som gjør at jeg allikevel ikke er helt sikker: Hvilke triks kan en krokodille, liksom…