Pelskledd terapi

Tassebass går amok

Alle som har vært i nærheten av ei tispe i løpetid og tiden som følger, skjønner betydningen av ordet «bitch». Å ha ei løpsk tispe og en overivrig hannhund sammen, setter hundeeierlivet på prøve…

Du veit den klamme følelsen, når det kjennes ut som du er med i en krysning av Big Brother og Paradise Hotel? Ikke?

Prøv et par netter i en liten hytte med to hunder; hvorav den ene har løpetid, og den andre er kastrert (men husker sånn langt der inne at det er noe med den lukta).

Hun med løpetid vil stemme ut grabukken, som uler, piper og finner på alle dårlige partytriks som finnes.

Den følelsen.

Tassebass flyr rundt, vill i blikket og helt fortvilt. «Det er et eller annet! Jeg vet ikke om jeg er tissetrengt, kåt eller sulten! Men det eeeeeeeer noe!»

Tussetass ser på ham med forakt fra gjemmestedet sitt under benken. Sukker tungt, og prøver å gjøre seg så liten som mulig. I neste øyeblikk kan hun gå forbi ham og vifte kokett med halen, og sende en aldeles uimotståelig godlukt i retning Tassebass.

Sånn går dagene. To ganger i året lover jeg meg selv at jeg aldri skal ha hannhund og tispe samtidig igjen.

Tassebass raller rundt som en desperat fyr på vei hjem fra en fuktig aften på byen, som i et siste krampaktig forsøk på å få napp prøver seg på samtlige damer i drosjekøen.

Tussetass er tvetydigheten selv; vil, vil ikke, vil, vil ikke. Du kan få meg, ha deg vekk.

Og med ett, like brått som galskapen starter, ligger de plutselig inntil hverandre og sover igjen. Som om ingenting skulle ha skjedd.

Rovdyret sover.

Løpetiden er over.

Pelskledd terapi

Trøstepatruljen

Jeg har delt inn livet mitt i flere før og etter-epoker. Livet før hund var friere, men på ingen måte rikere. Til tross for sporadisk smugspising av bæsj, upassende interesse for andres underliv og roting i søpla dersom de får mulighet til det, ville jeg ikke vært mine firbente samboere foruten.

Tassebass er en renraset bakgårdsmiks. Skikkelig eventyrblanding. Han ble født på mitt soverom. Jeg har fulgt ham fra første åndedrag. Fra han var like liten som en damefot.

Allerede i valpebingen var han noe for seg selv. Hver natt krøp han bort fra klyngen av sovende valper; spiste litt, gjemte unna noen godbiter til senere, før han bokstavelig talt hev seg over flokken, så alle de andre våknet. Når han hadde vekket søsknene; som da begynte å sjangle trøtte og forvirret rundt i bingen og stelle i stand et skikkelig haraball, kunne Tassebass legge seg på favorittplassen sin helt innerst i et hjørne, og sove videre.

Da Tassebass og søsknene hans skulle legges ut for salg, glemte jeg nesten helt tilfeldig å legge ved bilder av ham. Heldigvis var det skylapper både her og der, for det var heller ingen andre som oppdaget dette. Tassebass hadde allerede krøpet inn i hjertet, og det var umulig å gi ham fra seg. Seks valper forsvant ut, og større seng kom inn. Nå skulle det være plass til to hunder.

En liten snåling ble til en litt større snåling. Tøff i trynet, men ikke fullt så høy i hatten når det kommer til et stykke. Hadde Tassebass fått vilja si, så hadde alle han anser som en del av flokken vært sammen hele tiden. Å bli forlatt er ugreit. Selv om det fortsatt er andre tilstede. «Kan vi ikke bare være sammen’a?»

Da jeg skrev dette innlegget, hadde jeg tenkt å tegne Tassebass. Og det gjorde jeg – i utallige varianter. Men det ble ikke riktig. Kanskje ren hengivenhet ikke lar seg fange av streker? Jeg endte tilslutt opp med å legge ved et foto som jeg drodlet oppå. Så får de andre tegningene bli stående som vitner på at jeg ikke skal søke jobb som portrettillustratør med det første…

Jeg har ofte undret meg over hva han ville sagt dersom han hadde verbalt språk. Da han var yngre, skjønte han ikke at jeg trengte total stillhet rundt meg når migreneanfallene satte inn. Han oppfattet helt klart at jeg var dårlig, men i stedet for å ligge inntil meg, stilte han seg opp ved inngangsdøra og bjeffet av full hals til alle som gikk forbi.

Jeg fantaserte om at han var en sint dørvakt, som brølte til folk; «IKKE GÅ FORBI DØRA VÅR! MOR ER DÅRLIG OG TRENGER RO! HYSJ, SA JEG! HOOOLD KJEEEEEFT!!!»

Dette har heldigvis dempet seg med årene. Når jeg nå har en dårlig dag, holder Tassebass seg i umiddelbar nærhet. Om dette er til egen vinning (hvis mor er glad og frisk er det større sjans for kos, tur og godis), eller om det er fordi han er intuitiv? Det spiller egentlig ingen rolle.

Han ligger hos meg i senga eller på sofaen og er mykheten sjøl. Får jeg krampesmerter, så ligger han oppå bena mine eller tett inntil meg. Slikker vekk tårer og venter sammen med meg til det blir bedre. Trøstepatruljen er alltid beredt!

Det samme skjer dersom jeg er lei meg. Det vil si; Tassebass merker forskjell på hva jeg gråter for. Sitter jeg og sipper til en film eller noe jeg leser, tar ham det hele med knusende ro. Er jeg lei meg, derimot – så hopper han opp i sofaen og er der. Trøstepatruljen er parat.

Pelskledd terapi

Rotterasisme

Hvordan jeg fikk rasismestempelet slengt i fleisen på grunn av ei rotte. Og fortjente det.

Grunnet allergi, var det aldri aktuelt med husdyr hjemme i min oppvekst. Jeg lærte meg til å ha et distansert forhold til dyr. Selvfølgelig var det individer som gjorde inntrykk, og fikk en spesiell plass i hjertet mitt. Gamle hunder som insisterte på å få bære egen bærepose hjem fra butikken, og katter som nesten fødte i senga hvor jeg lå. Joda, jeg smeltet fullstendig. Men forsøkte allikevel å holde avstand til nye bekjentskap. Kunne allikevel ikke ha noen selv. Lite ante jeg da at jeg skulle ende opp med å bli en tussete hundeeier!

Men dette innlegget handler om rotter. Etter å ha bodd over halve livet i forskjellige bygårder i Oslo sentrum, har jeg sett mer enn nok kloakkrotter til å få grøsninger bare jeg tenker på dem. Her snakker vi ikke om søte små som man koser med. Nei, dette er beist på størrelse med mellomstore katter. Som ikke lar seg affektere av at folk går rundt dem. Som er så store at de tar opp kampen mot en hund uten å mukke. Jeg er ikke sikker på hvordan et utfall ville blitt om en av hundene mine hadde jaget en av disse monsterrottene. Sjansen for at de ville kommet skadet fra det er kanskje absolutt tilstede.

Så hadde det seg sånn at Venninne passet en rotte. Grøss og gru! De første gangene jeg var på besøk, gikk jeg ikke engang inn i rommet hvor rotta var. Ettehvert kunne jeg gå igjennom rommet uten å holde pusten og tenke på svartedauden. Så ble Venninne syk, og ble innlagt på sykehus. Jeg flyttet hjem til henne for å passe barn og dyr. Deriblant Rotta. Da barn var gått til skolen, skulle jeg mate hund og katter… og Rotta. Allerede imens jeg matet kattene fortalte jeg Rotta at jeg syns det var ganske skummelt å tenke på at jeg skulle stikke hånda inn i buret hvor hun befant seg. Rotta så på meg og smattet.

Jeg gjorde klar maten jeg skulle gi henne. Stilte meg foran buret; møtte blikket hennes, og ba pent om at hun skulle holde seg unna hånden som kom inn i buret. Jaggu holdt hun avtalen. Jeg skiftet vann, og la inn fòr og en eplebit. Rotta satt inne i et rør, og lagde mye leven imens jeg holdt på med det hele. Jeg var sikker på at hun ga meg huden full av kjeft, men var sjeleglad for at hun ikke hadde gnaget av meg en finger eller fem.

Sakte, men sikkert klarte hun å sjarmere meg. Jeg merket det ikke sjøl, men først synes jeg at hun kanskje sto i et litt for kaldt rom, så jeg flyttet buret inn i stua. Tjatringa hennes fortsatte, så jeg satte buret rett ved siden av stolen min, så jeg kunne følge litt mere med på henne. Hun fulgte oppmerksomt med på strikketøyet mitt, og laget høye lyder hver gang jeg klippet over en tråd. Ville hun ha dem? Joda, de forsvant rett inn i redet hennes da jeg stakk noen garnrester inn imellom sprinklene.

Rotta smattet og tjatret så hunden min ble nysgjerrig. Han stakk snuta bort til buret. Jeg var sikker på at nå kom hun til å klore eller bite ham. Hun stakk fram den minste tunga jeg noen sinne har sett, og slikket ham på snuten. Han lot henne gjøre det. Er det noe som går rett hjem i tussete hundemødres hjerter, så er det når Tassebasser får nye venner. Etter dette var løpet kjørt. Da jeg skulle mate henne neste gang, klatret Rotta oppover armen min, og tygde litt på dreadsen, før hun gikk samme veien tilbake. Hver gang jeg kom inn i rommet, raste hun høylytt rundt i buret, før hun kom bort for å hilse.

Det var Venninne som lattermildt gjorde meg oppmerksom på at jeg hørtes ut som en rasist når jeg pratet om rotter. Tiradene jeg kom med, var slettes ikke så ulike frasene nettroll og andre nazzerasser lirer av seg. «De kommer med sykdommer, og driter der de spiser. Spiser maten vår, og ødelegger alt rundt seg. »

Ja, bortsett fra Rotta da! Rotta er ok. Men alle de andre…»

Den julaften feiret jeg sammen med Venninne. Da satt jeg med en rotte ved siden av meg hele kvelden. Som jeg hadde kjøpt, og pakket inn julegave til…

Pelskledd terapi

#JegErBob

Et innlegg om glade hoppetusser og følelsen av å stange huet i veggen.

Hunder er; som mennesker, forskjellige av natur. Sjøl har jeg to stykker. Som regel er de bedagelige sofakosere, mens andre ganger er de elleville hoppetusser. Hoppetusser er hunder som gjerne vil hoppe opp på deg, og gjerne rundsleike deg i ansiktet når de skal hilse. Slettes ikke alle synes dette er et sjarmerende trekk ved hunder. Dem om det.

Men, dette innlegget handler ikke om hundedressur. Ikke om båndtvang eller ei. Heller ikke om spesifikke hunderaser eller blandinger. Det er nemlig ikke sakens kjerne.
Saken handler om hunden Bob, og rettsaken om hvorvidt han skal dømmes til døden eller ikke. Du kjenner ikke Bob, så saken angår ikke deg? Nei, hvis du ikke har hund, og heller ikke har tenkt å anskaffe deg en – så skjønner jeg at du ikke lar deg rive med. Men har du hund, derimot…

Dersom Bob blir dømt til døden i høyesterett, vil det ha påvirkning på alle hunder her til lands. Istedenfor å sosialisere hunder fra de er valper, vil mange kvie seg for å la dem møte fremmede. Hunder hopper på andre dersom de blir for ivrige. De kan klaske til med labbene.

Har du en liten hund, kan du løfte den opp og unngå at den kommer i nærheten av andre. Men, har du en hund som ikke sånn uten videre kan løftes opp, må du begynne å gå på steder der det ikke er andre folk, eller for all del passe på at bikkja di ikke kommer i nærheten av andre levende vesener. Drastisk, sier du? Ja, men i motsetning til når mennesker skader andre, så vil alle skader en hund påfører andre, kunne føre til avlivning. Rift fra klo vil telle like mye som alvorlig bitt.

Vil vi ha et samfunn der alle hunder må gå med munnkurv og potevotter for å kunne være i nærheten av andre levende vesener?

Det må da være mulig for rettsvesenet å tenke i andre baner enn kun avliving eller ikke. Døm til omplassering, døm eiere til å bruke munnkurv på hundene sine, krev heller at enkelte hunder skal gå i bånd så sant de ikke er på inngjerdet område. Dødsstraff burde være siste utvei.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10155736758564509&id=21603349508

Pelskledd terapi

Fredagskos 

​Om å unne seg litt ekstra på en fredag formiddag.

Jeg er på vei til sentrum, og tar trikken. På setet ved siden av meg sitter en eldre mann. Pent antrukket. Ved føttene hans ligger en hund – også den av eldre årgang.

 

Når jeg setter meg ned, logrer bikkja, og værer med snuta. Kjenner at det lukter hund av meg òg. Mannen og jeg smiler til hverandre. Vi kommer i prat. Snakker om hundene våre.
«Etter at jeg ble alene har vi lagt oss til en vane.» Han nikker ned mot hunden. «Hver fredag tar vi trikken ned til by’n. Jeg kjøper en kaffe og to boller I en kiosk. Så setter vi oss på en benk, og ser på de som går forbi.

 

Jeg drikker kaffen min, og spiser ei bolle. Hun vet jo at det ikke er lov til å tigge; så jeg later som om jeg mister ei bolle, så koser vi oss begge to…»

 

Snakk om kjærlighet…

Pelskledd terapi

Ellas bucket list 

Tiden nærmet seg med stormskritt. Ella ble dårligere for hver dag som gikk, men humøret var fortsatt på topp. Det var avgjort at hun skulle få slippe når hun selv sa ifra. I mellomtiden ville jeg gjøre morsomme og fine ting med henne. Oppfylle Ellas bucket list.

Men; var dette ting hun genuint ville like å gjøre, eller gjorde jeg det kun for å lette på egen dårlige samvittighet? Antakelig litt av begge deler. Etter litt grubling, kom jeg fram til følgende liste over ting hun likte, eller kunne ha lyst til å gjøre:

  • Sole seg.
  • Grave i blomsterbed.
  • Rulle seg i gresset. Gjerne på gammel bæsj eller døde smådyr.
  • Snuse inn svettelukt – særlig fra menn.
  • Stjele mat fra grillen.
  • Vasse i fontener.
  • Spise sjokolade.
  • Sitte på fanget når vi reiste med trikk.
  • Sove i armkroken.
  • Spise barn.
  • Drepe rullatorer og støvsugere.

 

Venninne stilte opp, og vi hadde en ettermiddag hvor vi fikk gjort unna mesteparten av lista. Vi tok trikken. Selv om hun egentlig var for stor til å sitte på fanget, gjorde hun det disse siste reisene. Hun klemte snuta inntil ruta, og fulgte fornøyd med på alt vi passerte. Turen gikk til et område med fotballbane. Det var en varm sommer, og jommen hadde vi flaks. En gjeng unge menn spilte kamp. Vi rigget oss til med pledd og pølser på grillen. Ella fikk ligge ganske nære banen.

 

Jeg følte meg som en småpervers titter, men holdt ut da jeg så hvordan snuten hennes været fornøyd ut i luften hver gang en av spillerne løp forbi. Dersom en av dem ble stående rolig et øyeblikk; logret hun fornøyd, og snuste til seg svettelukta.
Sjøl fokuserte jeg mer på grillinga. Pølsene var klare, men jeg lot flere ligge igjen på grillen. Som antatt var det en riktig så fornøyd hund som forsynte seg med «stjålne» godbiter da kampen var ferdig, og mennene var borte. Her satt vi; to godt voksne damer – og så på en skikkelig rævva fotballkamp.

 

Ville noen i det hele tatt ha trodd på oss dersom vi fortalte at vi var der i ens ærend for at bikkja mi skulle få bade i svettelukt og stjele mat?! Neppe…

 

Tre dager senere signaliserte Ella at tiden var inne. Hun orket ikke å hoppe opp på Kjekken da han kom. Hun sluttet å spise og drikke. I fem år hadde hun forsøkt å tigge til seg sjokolade – uten hell. Den kvelden fikk hun en sjokoladebit. Som hun ikke likte. Ukene i forveien hadde hun ikke lengre villet sove i senga på nettene. Den siste natta kom hun opp i senga, og sov i armkroken.

 

Så, bortsett fra det der med å spise barn og å drepe rullatorer og støvsugere, så fikk vi gjennomført lista hennes.

Pelskledd terapi

Et magisk møte 

 

Følgende innlegg handler om min første hund. Når jeg beskriver vårt magiske møte, så tenker du kanskje at jeg ilegger hunden menneskelige følelser. Vet du; det er meg revnende likegyldig. Det er nettopp denne overfortolkningen som førte til at hun ble min.


Ella 
Jeg slet i flere år med sosial angst. Lammende, kvelende angst som førte til at det ble problematisk å ferdes ute på egenhånd. Store folkemengder var helt uaktuelt. På det tidspunktet jeg møtte Ella, hadde jeg knapt beveget meg ut av leiligheten uten følge på halvannet år. Et magisk møte skulle vise seg å snu min tilværelse opp ned.

Har alltid vært glad i dyr, men ikke en sånn som hiver meg over alt som går på fire ben, bare for å kose. Enda mindre planer hadde jeg om å anskaffe meg et selv. Jeg ble kjent med ei dame, som hadde en hund. Hun kalte seg for midlertidig fostermor, og var på jakt etter et varig hjem til hunden. Ella hadde hatt en tøff start på livet. Eiere som hadde neglisjert henne, og ikke gitt henne den tryggheten hun trengte.

Første gang vi møttes, var vi blandt mange mennesker ingen av oss kjente. Vi var begge nervøse og stresset, og hadde mer enn nok med å komme oss helskinnet tilbake  til til våre respektive hjem. Vårt neste møte skulle vise seg å bli annerledes. Jeg ble invitert hjem til dem. Til Ellas trygge havn.

Da jeg kom, holdt hun seg i bakgrunnen og var ikke lysten på å hilse. Etter en stund kom hun bort, og så på meg. Jeg ble nummen. Ikke av skrekk, men av gjenkjennelse. Hårene reiste seg på armene mine. Hun så, og jeg så. Vi speilet oss i hverandres øyne. Angst og sorg over påført smerte. Skepsis til andre. To skadeskutte sjeler møttes, og fant hverandre.

Hun la hodet i fanget mitt, og sukket tilfreds. Jeg masserte hodet og nakken hennes. Hun reiste seg opp, og slikket meg i ansiktet. Og jeg som ikke likte at hunder slikket meg på hånden engang! Et halvt år etter, flyttet hun hjem til meg. Sammen ble vi tøffere ute i den store, skumle verden. Ella og jeg.