Publisert i Pelskledd terapi

#JegErBob

Et innlegg om glade hoppetusser og følelsen av å stange huet i veggen.

Hunder er; som mennesker, forskjellige av natur. Sjøl har jeg to stykker. Som regel er de bedagelige sofakosere, mens andre ganger er de elleville hoppetusser. Hoppetusser er hunder som gjerne vil hoppe opp på deg, og gjerne rundsleike deg i ansiktet når de skal hilse. Slettes ikke alle synes dette er et sjarmerende trekk ved hunder. Dem om det.

Men, dette innlegget handler ikke om hundedressur. Ikke om båndtvang eller ei. Heller ikke om spesifikke hunderaser eller blandinger. Det er nemlig ikke sakens kjerne.
Saken handler om hunden Bob, og rettsaken om hvorvidt han skal dømmes til døden eller ikke. Du kjenner ikke Bob, så saken angår ikke deg? Nei, hvis du ikke har hund, og heller ikke har tenkt å anskaffe deg en – så skjønner jeg at du ikke lar deg rive med. Men har du hund, derimot…

Dersom Bob blir dømt til døden i høyesterett, vil det ha påvirkning på alle hunder her til lands. Istedenfor å sosialisere hunder fra de er valper, vil mange kvie seg for å la dem møte fremmede. Hunder hopper på andre dersom de blir for ivrige. De kan klaske til med labbene.

Har du en liten hund, kan du løfte den opp og unngå at den kommer i nærheten av andre. Men, har du en hund som ikke sånn uten videre kan løftes opp, må du begynne å gå på steder der det ikke er andre folk, eller for all del passe på at bikkja di ikke kommer i nærheten av andre levende vesener. Drastisk, sier du? Ja, men i motsetning til når mennesker skader andre, så vil alle skader en hund påfører andre, kunne føre til avlivning. Rift fra klo vil telle like mye som alvorlig bitt.

Vil vi ha et samfunn der alle hunder må gå med munnkurv og potevotter for å kunne være i nærheten av andre levende vesener?

Det må da være mulig for rettsvesenet å tenke i andre baner enn kun avliving eller ikke. Døm til omplassering, døm eiere til å bruke munnkurv på hundene sine, krev heller at enkelte hunder skal gå i bånd så sant de ikke er på inngjerdet område. Dødsstraff burde være siste utvei.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10155736758564509&id=21603349508

Publisert i Pelskledd terapi

Fredagskos 

​Om å unne seg litt ekstra på en fredag formiddag.

Jeg er på vei til sentrum, og tar trikken. På setet ved siden av meg sitter en eldre mann. Pent antrukket. Ved føttene hans ligger en hund – også den av eldre årgang.

 

Når jeg setter meg ned, logrer bikkja, og værer med snuta. Kjenner at det lukter hund av meg òg. Mannen og jeg smiler til hverandre. Vi kommer i prat. Snakker om hundene våre.
«Etter at jeg ble alene har vi lagt oss til en vane.» Han nikker ned mot hunden. «Hver fredag tar vi trikken ned til by’n. Jeg kjøper en kaffe og to boller I en kiosk. Så setter vi oss på en benk, og ser på de som går forbi.

 

Jeg drikker kaffen min, og spiser ei bolle. Hun vet jo at det ikke er lov til å tigge; så jeg later som om jeg mister ei bolle, så koser vi oss begge to…»

 

Snakk om kjærlighet…

Publisert i Pelskledd terapi

Ellas bucket list 

Tiden nærmet seg med stormskritt. Ella ble dårligere for hver dag som gikk, men humøret var fortsatt på topp. Det var avgjort at hun skulle få slippe når hun selv sa ifra. I mellomtiden ville jeg gjøre morsomme og fine ting med henne. Oppfylle Ellas bucket list.

Men; var dette ting hun genuint ville like å gjøre, eller gjorde jeg det kun for å lette på egen dårlige samvittighet? Antakelig litt av begge deler. Etter litt grubling, kom jeg fram til følgende liste over ting hun likte, eller kunne ha lyst til å gjøre:

  • Sole seg.
  • Grave i blomsterbed.
  • Rulle seg i gresset. Gjerne på gammel bæsj eller døde smådyr.
  • Snuse inn svettelukt – særlig fra menn.
  • Stjele mat fra grillen.
  • Vasse i fontener.
  • Spise sjokolade.
  • Sitte på fanget når vi reiste med trikk.
  • Sove i armkroken.
  • Spise barn.
  • Drepe rullatorer og støvsugere.

 

Venninne stilte opp, og vi hadde en ettermiddag hvor vi fikk gjort unna mesteparten av lista. Vi tok trikken. Selv om hun egentlig var for stor til å sitte på fanget, gjorde hun det disse siste reisene. Hun klemte snuta inntil ruta, og fulgte fornøyd med på alt vi passerte. Turen gikk til et område med fotballbane. Det var en varm sommer, og jommen hadde vi flaks. En gjeng unge menn spilte kamp. Vi rigget oss til med pledd og pølser på grillen. Ella fikk ligge ganske nære banen.

 

Jeg følte meg som en småpervers titter, men holdt ut da jeg så hvordan snuten hennes været fornøyd ut i luften hver gang en av spillerne løp forbi. Dersom en av dem ble stående rolig et øyeblikk; logret hun fornøyd, og snuste til seg svettelukta.
Sjøl fokuserte jeg mer på grillinga. Pølsene var klare, men jeg lot flere ligge igjen på grillen. Som antatt var det en riktig så fornøyd hund som forsynte seg med «stjålne» godbiter da kampen var ferdig, og mennene var borte. Her satt vi; to godt voksne damer – og så på en skikkelig rævva fotballkamp.

 

Ville noen i det hele tatt ha trodd på oss dersom vi fortalte at vi var der i ens ærend for at bikkja mi skulle få bade i svettelukt og stjele mat?! Neppe…

 

Tre dager senere signaliserte Ella at tiden var inne. Hun orket ikke å hoppe opp på Kjekken da han kom. Hun sluttet å spise og drikke. I fem år hadde hun forsøkt å tigge til seg sjokolade – uten hell. Den kvelden fikk hun en sjokoladebit. Som hun ikke likte. Ukene i forveien hadde hun ikke lengre villet sove i senga på nettene. Den siste natta kom hun opp i senga, og sov i armkroken.

 

Så, bortsett fra det der med å spise barn og å drepe rullatorer og støvsugere, så fikk vi gjennomført lista hennes.

Publisert i Pelskledd terapi

Et magisk møte 

Følgende innlegg handler om min første hund. Når jeg beskriver vårt magiske møte, så tenker du kanskje at jeg ilegger hunden menneskelige følelser. Vet du; det er meg revnende likegyldig. Det er nettopp denne overfortolkningen som førte til at hun ble min.


Ella 
Jeg slet i flere år med sosial angst. Lammende, kvelende angst som førte til at det ble problematisk å ferdes ute på egenhånd. Store folkemengder var helt uaktuelt. På det tidspunktet jeg møtte Ella, hadde jeg knapt beveget meg ut av leiligheten uten følge på halvannet år. Et magisk møte skulle vise seg å snu min tilværelse opp ned.

Har alltid vært glad i dyr, men ikke en sånn som hiver meg over alt som går på fire ben, bare for å kose. Enda mindre planer hadde jeg om å anskaffe meg et selv. Jeg ble kjent med ei dame, som hadde en hund. Hun kalte seg for midlertidig fostermor, og var på jakt etter et varig hjem til hunden. Ella hadde hatt en tøff start på livet. Eiere som hadde neglisjert henne, og ikke gitt henne den tryggheten hun trengte.

Første gang vi møttes, var vi blandt mange mennesker ingen av oss kjente. Vi var begge nervøse og stresset, og hadde mer enn nok med å komme oss helskinnet tilbake  til til våre respektive hjem. Vårt neste møte skulle vise seg å bli annerledes. Jeg ble invitert hjem til dem. Til Ellas trygge havn.

Da jeg kom, holdt hun seg i bakgrunnen og var ikke lysten på å hilse. Etter en stund kom hun bort, og så på meg. Jeg ble nummen. Ikke av skrekk, men av gjenkjennelse. Hårene reiste seg på armene mine. Hun så, og jeg så. Vi speilet oss i hverandres øyne. Angst og sorg over påført smerte. Skepsis til andre. To skadeskutte sjeler møttes, og fant hverandre.

Hun la hodet i fanget mitt, og sukket tilfreds. Jeg masserte hodet og nakken hennes. Hun reiste seg opp, og slikket meg i ansiktet. Og jeg som ikke likte at hunder slikket meg på hånden engang! Et halvt år etter, flyttet hun hjem til meg. Sammen ble vi tøffere ute i den store, skumle verden. Ella og jeg.