Publisert i Latterdøra

Frank

Alle visste hvem han var. Det gikk gjetord om ham. De få som påsto at de hadde sett ham, fortalte om en som hadde stått og stirret på dem. På natten. I regnet. Utenfor et dametoalett.

Lenge trodde jeg kun det var en myte, eller en vandrehistorie. Du vet; av den sorten som starter med to fjær, og ender opp med en hønsegård. Rart med det – bygdedyret slår gjerne til i miniatyrutgave på campingplasser. Alle tror de vet mer om hverandre enn de gjør, og er snare til å gjøre seg opp meninger om hverandre. Vi trodde nok både dette og hint om Frank. Da jeg omsider møtte ham; skjedde alt i så rask rekkefølge, at jeg knapt fikk det med meg.

Midt på natten; iført regntøy, gummistøvler og hodelykt for å finne fram i mørket. Nesten framme ved toalettbygget, da han plutselig sto framfor meg. Jeg stivnet til. Hjertet hoppet opp i halsen, og pulsen dunket i ørene. Han så på meg med et iskaldt blikk. Helt stille. Stirrende. Jeg var såpass nøden, at jeg smatt forbi ham, og inn på toalettet. Visste jo at det var så mange i umiddelbar nærhet, så dersom jeg ropte på hjelp, ville noen komme meg til unnsetning.

Vel inne, da jeg satt der inne og gjorde mitt fornødne, så jeg det komiske i hele opptrinnet. Hvem er det som iler til doen på natta? Jo, det er først og fremst middelaldrende damer med mer eller mindre slapp blære. Frank hadde jaggu valgt seg et snodig tidspunkt å stå der, og en heller snever gruppe damer å titte på.

Da jeg kom ut igjen var han der fortsatt. Hadde ikke rikket seg av flekken. Jeg lyste på ham med hodelykta. «Jaså Frank, du står her og glor?» Han så på meg; plirte med øynene, og blåste opp kinnene. «Rrruuuo, rrruuuo», sa han, og vraltet ut i gresset. Senere hørte jeg ham, syngende på leit etter en passende make nede ved dammene.

Lurt det, Frank. Greit å finne ei på din egen størrelse. Så kanskje det blir rumpetroll i dammen i år òg.

Publisert i Latterdøra

Postkassa

Alle opplever fra tid til annen at ting går litt på tverke. Selv de enkleste oppgaver blir med ett nærmest uoverkommelige. Og føler man attpå til at man må forklare seg, så kan det bli skikkelig kleint. Jeg klarer sjeldent å holde kjeften i slike situasjoner. Det fører som regel til at jeg plumper uti det… Med begge bena.

Venninne var på ferie, og jeg skulle hente posten hennes. Siden hun bor i et boligkompleks med mange leiligheter, tenkte vi som så at jeg ikke trengte nøkkelen til inngangsdøra. Det var bare å vente til det kom noen som skulle inn eller ut, så kunne jeg gå inn og sjekke postkassa.

I og med at det var fellesferie, så valgte jeg å dra dit på ettermiddagen, på den tiden hvor folk begynner å komme hjem fra jobb. Som sagt, så gjort – jeg stilte meg opp foran døra, og venta. Og venta. Og venta. Hallo?!? En inngangsdør for mellom 40-50 leiligheter, og ikke et menneske å se! Etter å ha stått der mellom ti minutter og et kvarter, så kom det en fyr på motorsykkel kjørende.

Han gikk bort til inngangsdøra, og nølte da jeg vil bli med inn. «Jeg skal bare sjekke posten til venninna mi.» sa jeg, og viftet med postkassenøkkelen. «Ok». Han hørtes ikke overbevist ut, og ble stående og skulme på meg imens jeg lette etter riktig postkasse. Jeg så på ham i sidesynet. Syns virkelig han så mye større ut nå enn da han satt på sykkelen?Fant fram til riktig postkasse; stakk nøkkelen inn, og vred rundt. Ingenting skjedde. Jeg vred og vred, men fikk ikke åpnet noe som helst. Gløttet bort på fyren. Han så nå enda større og mere brysk ut, og begynte å minne meg litt om kara fra «Sons of Anarchy».

Tok fram mobilen, og ringte Venninne imens jeg vred nøkkelen forgjeves rundt i låsen. «Hei! Du, den postkassa di… Pleier den alltid å være så kjip eller? Ikke det, nei.» Bak meg hørte jeg noe som kunne minne om Hulken stå og pruste meg i nakken. Hjertet galopperte i rasende fart. «Ehhh, jeg tror ikke det er så lurt å fikle mer med den nå. Du får snakke med vaktmester eller postbudet når du kommer hjem!» Venninne synes muligens at jeg ga meg litt vel raskt, men jeg turte ikke å fortelle at det sto en morsk gladiator og voktet hver minste bevegelse jeg tok.

Jeg nikket beklemt til fyren, og gikk raskt ut derifra. Han sto fortsatt og så etter meg da jeg gikk ned trappa. Da jeg snudde meg for å se på ham, hadde han igjen krympet til normal størrelse, og var vel bare en nabo som passet på blokka si.

Postkassa? Enten så var låsen blokkert av for mye post, eller så hadde jeg vridd om nøkkelen feil vei. Venninne kom hjem, og fikk åpnet den lett som en plett.

Publisert i Latterdøra

Bursdagskrona

Det er ikke alltid at jeg orker for mange mennesker og for mye leven på én gang. Unntaket er fødselsdagen min…

Kjekken ga meg en aldeles bedårende prinsessekrone en gang vi var på et museum. Jeg hadde vært flink og ikke mast i det hele tatt, og fikk krona da vi var i museumsbutikken. Har mistanke om at det var ren premiering for god oppførsel. Testa ut krona på café. Måtte jo kjenne hvordan den satt på hodet. Kjekken brydde seg ikke. Er grei sånn.

Da bursdagen nærmet seg, kom jeg på at jeg hadde krona. Den ble lagt frem, slik at jeg kunne ha den på meg når jeg skulle ha en liten feiring. Det skulle vise seg at jeg følte for feiring fra tidlig på morgenen. Tok den på meg da jeg sto opp, og beholdt den på til jeg la meg.

Å lufte hunder med prinsessekrone er undervurdert!

I år hadde jeg mulighet til å feire fødselsdagen på campingen. Storinnrykk med mange gjester. På et underlig vis så kjentes det helt riktig å svinse avgårde på vei til do; med flagrende kjole, prinsessekrone og rosa Crocs. Hurra for meg!

Publisert i Latterdøra

Økt sex appeal

I løpet av våren og sommeren har jeg merket at jeg har fått skikkelig draget på damer.

Jeg er virkelig ikke spesielt innbilsk; dette er påtagelig, samt litte grann flatterende. Først ble jeg sjekka opp ukentlig, så flere ganger i uka og tilslutt daglig.
Det begynte før jeg tok dreadsen, så det kan ikke väre hovedårsaken. Vinnende vesen, flotte hatter, fin rumpe? Så mange muligheter, men akk så få svar.

 

Nå tror kanskje du at jeg stirrer ned i bunnen av et glass, og sitter her og drikker meg pen? Kaffe og druer pleier som regel ikke å føre til selvforherligelse. Nei, dette er basert på klare fakta. Jeg er rett og slett en damemagnet!

 
Må jo si det er ganske flatterende å få venneforespørrelser fra yppige, unge kvinner. Bilder av seg selv sender de òg. Dette er stort sett jenter som enten er veldig late, eller som har ekstremt dårlig råd. De har i hvert fall ikke bh på.

 

Om det er fordi de ikke gadd å ta den på før de tok bilde, eller om de ikke har råd til å kjøpe en? Trolig det siste, for brystene deres er jevnt over så store, at de nok har blakket seg helt på å fylle dem ut. Da ble det vel ikke penger til overs til en ny bh. Jeg har tilbudt et par av de mest frosne damene at de kan få arve noen bher og gensere i str. XXL fra Ellos-katalogen. Har ennå ikke fått noe svar.

Unge, lesbiske kvinner har tydeligvis også ofte komplekser på grunn av bollekinn. Samtlige av disse kvinnene har sugd inn kinnene så hardt, at leppene krøller seg sammen og ligner store hemorroider.

 

Nå har jeg mer enn nok med Kjekken og to hunder, om jeg ikke i tillegg skal ta på meg ansvaret for giddelause, eventuelt blakke damer med masse komplekser. Men, for all del; lykke til med jakten!

Publisert i Latterdøra

Min drømmemusikal

Om hvordan dagens opplevelser kan veves inn i nattens drømmeteppe.

Jeg hadde vært på «Årringar», et av de mange spela som blir satt opp på sommeren rundt om i vårt langstrakte land. Både Kompis og Venninne var involvert i stykket, og jeg hadde sett det før – så jeg visste at det var en god musikal som skulle framføres. Sommerkveldene var fortsatt gode. Været var ikke all verden å skryte av, men reinsdyrskinn under baken og regntøy gjorde at det ikke var noe å klage på.

Når man ser en oppsetning for tredje gang, legger man merke til små detaljer som ikke oppfattes første gang man ser på. Husket brokker av sangtekster og melodier. Var spent på å se hvordan årets sammensetning av skuespillere og ensemble var.

Jeg har nevnt før at jeg er lettrørt. Første gang jeg så dette stykket, felte jeg en tåre i ny og ne der jeg antar at mange andre lot seg rive med òg. Andre gangen begynte jeg å snufse i god tid før jeg visste at det kom til å bli trist. Denne gangen? Orkesteret hadde knapt spilt en strofe, før tårene rant. Og da stykkets barnestjerne entret scenen, begynte jeg nesten å hulke. Jeg var ikke alene om dette. Selv garvede korister tørket en tåre eller fem av guttens klokkeklare stemme.

Forestillingen gikk strålende. En liten hånd vinket i smug fra scenen opp til et kjent fjes i publikum. Regnet lettet; mørket senket seg, og musikalen avsluttet i det kulda satt seg i kroppen. Jeg tok meg selv i å gå å nynne på brokker fra forestillingen resten av kvelden.


Da det var sengedags, hadde ikke knollen min gjort seg ferdig med forestillingen… I noe som for meg virker som en evighet, drømte jeg om spelet. Det vil si; jeg kan jo ikke tekstene skikkelig, så det kunne heller ikke noen i drømmen. Som i en loop sto alle i stykket og sang «na na nana na na. Kløyv den stokken! Na na na nana na.» Sjelden har jeg vært så trøtt etter en drøm…

Publisert i Latterdøra

Billig dame

Noen ganger kan ord klinge feil. Veldig feil. Ting sagt i beste mening, kan høres skikkelig nedlatendes ut.

Vi sitter i en drosje, på vei hjem til Kjekken etter en kveld ute på byen. Han er småbrisen, og i veldig godt humør. «Du er ei skikkelig billig dame!» utbryter han fornøyd, og klapper meg på kneet. Jeg hører at drosjesjaføren trekker pusten. Han møter blikket mitt i speilet, og knokene hans blir bleke i det han klemmer litt ekstra hardt rundt rattet. Venter han seg bråk nå?

 

Jeg ler – høyt.» Du skjønner at den der kan høres veeeeldig feil ut? Hadde jeg vært litt nærtagende, så hadde jeg blitt skikkelig lei meg hvis noen sa noe sånt til meg!» Kjekken klapper på meg igjen.

 

«Ja, men du er uten tvil den billigste dama jeg har gått ut med noen gang! Når du bare drikker brus og kaffe? Blir jo ikke store greiene å spandere på deg!» Jeg ler. Drosjesjaføren senker skuldrene, og smiler til meg i speilet.

 

OK. Så er jeg ei billig dame.

Publisert i Latterdøra

Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.

Publisert i Latterdøra

Mobilforviklinger

Om små og store forviklinger med mobilen.

På midten av nittitallet; da mobilen begynte å bli mer og mer vanlig i Norge, lot folk flest seg både begeistre og forarge over alminneliggjøringen av dette bærbare telefonapparatet. Selv kjøpte jeg min første mobiltelefon etter å ha hatt en klein opplevelse – hvor jeg måtte gå til nærmeste telefonkiosk for å ringe til arbeidsplassen og melde om sykefravær, med spypose i hånda.

Hele opplegget var nærmest litt magisk. En bekjent imponerte meg ved å kjenne igjen så og si alle nummere som ringte ham. Jeg var dypt imponert over den vanvittige hukommelsen hans, helt til han forklarte at navnet på de som ringte ble vist på displayet.

Faren min ble; som de fleste av oss, litt overrumplet over denne teknologien. Selv en mann med store tekniske kunnskaper, hadde sine utfordringer i møte med mobilen.

Rett etter at sms ble tilgjengelig, fikk jeg en dag et underlig anrop.

«Hallo?» Jeg hørte pappas litt usikre stemme i den andre enden. «Hallo!» svarte jeg. «Hallo?» sa han igjen. «Hei pappa!» svarte jeg, og stusset litt over nølingen i stemmen hans. Han var stille et øyeblikk, før han sa «Eh, er det du som ringer meg, eller jeg som ringer deg?» «Du ringer meg.» sa jeg, men nå ble jeg jaggu litt usikker sjøl. «Åh! Jeg trodde jeg sendte deg en tekstmelding, jeg…»

Nå må det tas med at faren min kjapt ble helt rå på å sende både tekst og bilder til meg. Men vår helt spesielle form for korrespondanse får bli en egen post, ved en senere anledning.

Publisert i Latterdøra

Lurepupp på babykino

Noen ganger kommer jeg med forslag som ikke nødvendigvis er supergjennomtenkt.

Venninne hadde født sitt første barn, leste jeg ved en tilfeldighet om babykino. Konseptet Babykino i seg selv er genialt. Ikke altfor stor kinosal, og forestillingene går på formiddagen. Dempet belysning i salen, og volumet på filmen er noe lavere enn vanlig. Tenkte at dette ville være en passende formiddagsaktivitet å ta med Venninne og Mini på.

 
Vi troppet opp; utstyrt med vogn, bleier, babyleker og alskens remedier som befinner seg i en stellebag. Av gammel vane hadde jeg også med meg litt kinosnop. Køen inn til kinosalen var lang, men det var ikke så rart. 40 barnevogner på vei inn til Babykino tar mye plass.

 
Mini ble plukket opp av vogna, og vi satt oss ned. Hadde jeg tenkt meg om, så burde jeg ha visst hva som skjedde deretter. Den gang ei. Venninne hadde drøyd ammingen til vi kom på kinoen, slik at Mini kom til å sovne etterpå, og hun kunne få med seg mest mulig av handlingen i filmen. Det hadde de 39 resterende mødre òg…

 
Rundt meg spratt det nå fram pupper. Overalt! Jeg er forkjemper for at barn skal kunne ammes i det offentlige rom. Men dette ble i det meste laget selv for meg. Tro du meg, lyden av rundt 40 babyer som blir ammet på én gang, er ganske intens. Det var smatting, suging og rapelyder. Som lyden fra et godt surroundanlegg.

Vurderte et øyeblikk å slenge fram en pupp sjøl, sånn for å være litt med, liksom.

Men lot det være med tanken. Tomme lurepupper har ikke noe utenfor genseren å gjøre på kino. Så jeg puttet et drops i munnen, og sugde litt ekstra hardt på det. Tygde det i stykker. Ikke ofte en kan gjøre det på kino uten å få kjeft! Venninne var ferdig med å amme, og jeg kunne fornøyd legge en klut over skulderen, og klappe på Mini til luft og gulp var ute.

Publisert i Latterdøra

Steikepanna 

Om små handlinger som får store ringvirkninger.

Hadde vasket opp en stekepanne; og skulle til å sette den på plass, da jeg med ett oppdaget at den hadde blitt helt bulkete i bunnen. Jeg testet den på benkeplaten. Jovisst, den vinglet som en vippedukke. Ristet på hodet, oppgitt over at det faktisk produseres stekepanner som ikke tåler sterk varme… Bestemte  meg for å vise den til Kjekken.
«Er’e mulig?!» Jeg var nok i overkant engasjert over en billig teflonpannes ufullkommenhet. Gestikulerte, og la ut om bulkene i bunnen av steikepanna. Viste på stuebordet hvordan den ikke lengre sto støtt på underlaget. Kjekken så ut til å more seg over engasjementet mitt, men brydde seg nok ikke så voldsomt om min tordentale.
Han gjorde det som funker bra oss to imellom når jeg hisser meg opp over bagateller; det vil si – han avledet meg med humor. Imens jeg demonstrerte hvor vinglete steikepanna hadde blitt, kilte han meg i siden, og sa «dikke-dikke-dikk» som om han tøyset med et lite barn.

 

Jeg reagerte – lynraskt og brutalt, og klinket steikepanna i hodet på ham.
Lyden av teflon som delvis traff brilleinnfatning og delvis pannebrask, var forferdelig. Allerede i det jeg slo, visste jeg med meg selv at dette var dumt. Noe så inni granskauen dumt. Men, jeg klarte ikke å stoppe bevegelsen. Jeg ble hysterisk. Satte i et hyl, og begynte å gråte. En voldelig drapsmaskin, det er hva jeg er!

 

Kjekken så på meg, der jeg sto og tutet, med steikepanna i hånda. Han satte i et latterbrøl av de sjeldne, imens han tok seg til hodet. «Slo du meg akkurat i hodet med en steikepanne?» Han lo så han grein. Under hånda hans vokste det fram en hevelse i panna. En sånn skikkelig tegneseriekul.

 

Jeg var helt fra meg av skam og anger. Han trøstet meg med at bare synet av meg idet jeg slo, var minneverdig nok i seg selv, og verdt en smell.
Steikepanna ble ettertrykkelig kasta i søpla. Og Kjekken? Han melket hendelsen for alt den var verdt. Så lenge kulen var synlig, moret han seg med å fortelle om den forferdelige dama hans som slår ham i hodet med steikepanner.