Publisert i Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Publisert i Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.

Publisert i Latterdøra

Småord 

Hvordan ett eneste lite ord kan si så mye…

Jeg er i London. Det er rushtiden, og folk myldrer rundt meg. Selv går jeg litt på måfå, og leter etter en bussholdeplass. Om man ikke finner fram med det første, er det så mye å se på, at det er umulig å kjede seg. Jeg suger til meg inntrykk. Lyder, lukter. Folk i alle størrelser og koloritter.

Midt i mengden haster det en mann forbi. Han er mørk i huden. Antrukket i skikkelig businessklær. Det er ingenting ved han som avslører at han ikke er engelsk. Han går med mobilen til øret. Nikker og grynter bekreftende som man gjør når man lytter til noen i telefonen. I det han går forbi meg, avsløres nasjonaliteten hans.

Han kommer med en enkel frase som er noe av det norskeste av det norske en nordmann kan si. 

Personen i andre enden av telefonen sier åpenbart noe som forskrekker eller forbauser mannen. Han sperrer opp øynene, og sier HÆ?

Blir ikke norskere enn dét…

Publisert i Latterdøra

Garnityr

Dagens innlegg handler om å ha maks uflaks to ganger på rappen, med fare for å bli ansett som den verste kokken som noen gang har eksistert.

Jeg var student, og hadde falt pladask for en fyr. Denne Kjekkasen; som skulle ende opp med å bli Kjekken, var ikke så enkel å få på tomannshånd. Så jeg bestemte meg for å invitere ham på middag. Stearinlys, dempet musikk…Jeg så for meg en helaften for to; med hete blikk, dempet musikk i bakgrunnen og et måltid som traff. Veien til mannens hjerte går via magen og så videre.

Grunnet elendig økonomi, måtte dette måltidet planlegges nøye. I dagene som fulgte trålet jeg matbutikker i nærområdet i jakten på ingredienser. Endte opp med å handle inn til biff med soppstuing. Kjøpte til og med noen kantareller for å gjøre det litt mere eksklusivt.

Jeg gikk i gang med kokkeleringen med liv og lyst. Hakket sopp, surret løk i panna. Kjøttet var fullkomment; og lagt over på tallerkener, før jeg sjekket soppstuingen en siste gang. Hmmm, manglet bittelite salt. Jeg snudde saltbøssa for å gi et lett dryss over maten… *Plopp*, der løsnet lokket på bøssa, og en halv desiliter salt dundret nedi panna.

NEEEEEI! I og med at dette ikke var fast føde, så trakk saltet umiddelbart inn i maten. Ulykkelig serverte jeg kjøtt med kun en rømmeklatt til. Kjekken var høflig, og sa at man trengte ikke noe mer til kjøtt. Jeg gjennomskuet løgnen, og lovte å servere en mer vellykket middag neste gang.

I og med at festmiddagsbudsjettet allerede var brukt opp, måtte jeg ty til enklere midler og krydre med fantasi. Nok en gang inviterte jeg til middag. Fikk tak i noen flotte koteletter. Nok en gang, entusiastisk kokkelering pågikk. For å få et veldig enkelt måltid til å se bedre ut, tenkte jeg at her må vi kjøre på med garnityr. Så jeg la to koteletter på tallerkenen, med en ananasring på hver, og laget et smil av ketchup som «bandt» ansiktet sammen. Danderte ris så det skulle se ut som hår. Lot sausen stå ved siden av, da den ville ødelagt komposisjonen.

«Ta-da!» Jeg satt tallerkenen på bordet foran Kjekken. I dèt jeg satt maten ned, skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt. Han så ned på maten, opp på meg, og ned på maten igjen. Fortvilelsen sto skrevet i panna hans. Han kremtet.

«Eh, nå er jeg stort sett altetende altså, men det er av alle matsorter to ting jeg ikke liker…»

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. «Ja?» «Jo altså, jeg hæler virkelig ikke ananas og ketchup!» Deretter fulgte et øyeblikks pinlig taushet, før vi begge ristet på hodet og lo. Jeg plukket vekk ananasringene, og skrapet vekk ketchup fra maten hans. Så satt vi oss ned og spiste ujålete koteletter.

Og joda, det ble en tredje middag òg.

Publisert i Latterdøra

Å rane gamle damer

Noen ganger tilsier all fornuft at man bør holde kjeft og gjøre det man blir bedt om. Det er ikke alltid man velger å høre på den stemmen. En fortelling om ei lita dame som var modigere enn de fleste.

Min farmor var lita og rund. Hun raget vel knapt 150 cm over bakken, men gjorde såpass mye ut av seg, at det ikke var så mange som la merke til at hun var lav. Vi oppfattet henne som totalt fryktløs. Selv påsto hun at etter at hun som tolvåring hadde gått imellom to stykker som sloss med kniv for å skille dem fra hverandre, og overlevd – ja da hadde hun ikke mer å være redd for. Det virket på meg som om hun faktisk mente det.

Følgende episode skjedde da hun var godt oppi 70-åra. Helsa var ikke på topp, men hun skulle gå og løse ut pensjonen sin. Minibanker og bankkort var ikke-eksisterende, så man måtte pent dra til bank eller postkontor for å ta ut penger. Hun gikk sammen med ei venninne, som antagelig var ute i samme ærend. 

Jeg ser dem tydelig for meg. To eldre damer – små og litt ustødige til beins. Farmor pyntet seg alltid før hun gikk ut, så hun var nok iført kjole, kåpe og hatt eller skaut på hodet. Da de hadde vært i banken og hentet pensjonen, var det en idiot som fikk det for seg at de nok var enkle å rane. (La oss nå applaudere for alle staute menn og kvinner som syns det er greit å rane gamle damer…)

Han skulle bare visst hva han bega seg utpå…

En ung mann hadde stått utenfor banken da de gikk inn, og så vel for seg at han nå skulle kunne slå to fluer i en smekk. Da de to eldre kvinnene hadde kommet ut av banken; og begynt å gå hjemover, slo han til. Gikk raskt forbi dem; snudde seg mot dem og trakk fram en revolver. «Gi meg penga deres, ellers skyter jeg!» 

Farmor var, som sagt – fryktløs. Hun visste at hun før eller senere skulle dø. Men hun visste også at det ikke skulle bli denne formiddagen.

Med en håndveske som var full av penger og alt annet som trengs i en dameveske, gikk hun til angrep. Med veska som våpen, hamret hun løs på ham. «Se til helvete å kom deg hjem til morra di, jævla drittunge!» Han må ha blitt fullstendig perpleks. Da hun gjenfortalte historien senere, sa hun at han løp gråtende derifra. Jeg tviler ikke. Å få juling av ei gammel dame er ikke drømmesituasjonen for en ung mann. Med revolver.

Min farmor var fryktløs.

Publisert i Latterdøra

Frank

Alle visste hvem han var. Det gikk gjetord om ham. De få som påsto at de hadde sett ham, fortalte om en som hadde stått og stirret på dem. På natten. I regnet. Utenfor et dametoalett.

Lenge trodde jeg kun det var en myte, eller en vandrehistorie. Du vet; av den sorten som starter med to fjær, og ender opp med en hønsegård. Rart med det – bygdedyret slår gjerne til i miniatyrutgave på campingplasser. Alle tror de vet mer om hverandre enn de gjør, og er snare til å gjøre seg opp meninger om hverandre. Vi trodde nok både dette og hint om Frank. Da jeg omsider møtte ham; skjedde alt i så rask rekkefølge, at jeg knapt fikk det med meg.

Midt på natten; iført regntøy, gummistøvler og hodelykt for å finne fram i mørket. Nesten framme ved toalettbygget, da han plutselig sto framfor meg. Jeg stivnet til. Hjertet hoppet opp i halsen, og pulsen dunket i ørene. Han så på meg med et iskaldt blikk. Helt stille. Stirrende. Jeg var såpass nøden, at jeg smatt forbi ham, og inn på toalettet. Visste jo at det var så mange i umiddelbar nærhet, så dersom jeg ropte på hjelp, ville noen komme meg til unnsetning.

Vel inne, da jeg satt der inne og gjorde mitt fornødne, så jeg det komiske i hele opptrinnet. Hvem er det som iler til doen på natta? Jo, det er først og fremst middelaldrende damer med mer eller mindre slapp blære. Frank hadde jaggu valgt seg et snodig tidspunkt å stå der, og en heller snever gruppe damer å titte på.

Da jeg kom ut igjen var han der fortsatt. Hadde ikke rikket seg av flekken. Jeg lyste på ham med hodelykta. «Jaså Frank, du står her og glor?» Han så på meg; plirte med øynene, og blåste opp kinnene. «Rrruuuo, rrruuuo», sa han, og vraltet ut i gresset. Senere hørte jeg ham, syngende på leit etter en passende make nede ved dammene.

Lurt det, Frank. Greit å finne ei på din egen størrelse. Så kanskje det blir rumpetroll i dammen i år òg.

Publisert i Latterdøra

Postkassa

Alle opplever fra tid til annen at ting går litt på tverke. Selv de enkleste oppgaver blir med ett nærmest uoverkommelige. Og føler man attpå til at man må forklare seg, så kan det bli skikkelig kleint. Jeg klarer sjeldent å holde kjeften i slike situasjoner. Det fører som regel til at jeg plumper uti det… Med begge bena.

Venninne var på ferie, og jeg skulle hente posten hennes. Siden hun bor i et boligkompleks med mange leiligheter, tenkte vi som så at jeg ikke trengte nøkkelen til inngangsdøra. Det var bare å vente til det kom noen som skulle inn eller ut, så kunne jeg gå inn og sjekke postkassa.

I og med at det var fellesferie, så valgte jeg å dra dit på ettermiddagen, på den tiden hvor folk begynner å komme hjem fra jobb. Som sagt, så gjort – jeg stilte meg opp foran døra, og venta. Og venta. Og venta. Hallo?!? En inngangsdør for mellom 40-50 leiligheter, og ikke et menneske å se! Etter å ha stått der mellom ti minutter og et kvarter, så kom det en fyr på motorsykkel kjørende.

Han gikk bort til inngangsdøra, og nølte da jeg vil bli med inn. «Jeg skal bare sjekke posten til venninna mi.» sa jeg, og viftet med postkassenøkkelen. «Ok». Han hørtes ikke overbevist ut, og ble stående og skulme på meg imens jeg lette etter riktig postkasse. Jeg så på ham i sidesynet. Syns virkelig han så mye større ut nå enn da han satt på sykkelen?Fant fram til riktig postkasse; stakk nøkkelen inn, og vred rundt. Ingenting skjedde. Jeg vred og vred, men fikk ikke åpnet noe som helst. Gløttet bort på fyren. Han så nå enda større og mere brysk ut, og begynte å minne meg litt om kara fra «Sons of Anarchy».

Tok fram mobilen, og ringte Venninne imens jeg vred nøkkelen forgjeves rundt i låsen. «Hei! Du, den postkassa di… Pleier den alltid å være så kjip eller? Ikke det, nei.» Bak meg hørte jeg noe som kunne minne om Hulken stå og pruste meg i nakken. Hjertet galopperte i rasende fart. «Ehhh, jeg tror ikke det er så lurt å fikle mer med den nå. Du får snakke med vaktmester eller postbudet når du kommer hjem!» Venninne synes muligens at jeg ga meg litt vel raskt, men jeg turte ikke å fortelle at det sto en morsk gladiator og voktet hver minste bevegelse jeg tok.

Jeg nikket beklemt til fyren, og gikk raskt ut derifra. Han sto fortsatt og så etter meg da jeg gikk ned trappa. Da jeg snudde meg for å se på ham, hadde han igjen krympet til normal størrelse, og var vel bare en nabo som passet på blokka si.

Postkassa? Enten så var låsen blokkert av for mye post, eller så hadde jeg vridd om nøkkelen feil vei. Venninne kom hjem, og fikk åpnet den lett som en plett.

Publisert i Latterdøra

Bursdagskrona

Det er ikke alltid at jeg orker for mange mennesker og for mye leven på én gang. Unntaket er fødselsdagen min…

Kjekken ga meg en aldeles bedårende prinsessekrone en gang vi var på et museum. Jeg hadde vært flink og ikke mast i det hele tatt, og fikk krona da vi var i museumsbutikken. Har mistanke om at det var ren premiering for god oppførsel. Testa ut krona på café. Måtte jo kjenne hvordan den satt på hodet. Kjekken brydde seg ikke. Er grei sånn.

Da bursdagen nærmet seg, kom jeg på at jeg hadde krona. Den ble lagt frem, slik at jeg kunne ha den på meg når jeg skulle ha en liten feiring. Det skulle vise seg at jeg følte for feiring fra tidlig på morgenen. Tok den på meg da jeg sto opp, og beholdt den på til jeg la meg.

Å lufte hunder med prinsessekrone er undervurdert!

I år hadde jeg mulighet til å feire fødselsdagen på campingen. Storinnrykk med mange gjester. På et underlig vis så kjentes det helt riktig å svinse avgårde på vei til do; med flagrende kjole, prinsessekrone og rosa Crocs. Hurra for meg!

Publisert i Latterdøra

Økt sex appeal

I løpet av våren og sommeren har jeg merket at jeg har fått skikkelig draget på damer.

Jeg er virkelig ikke spesielt innbilsk; dette er påtagelig, samt litte grann flatterende. Først ble jeg sjekka opp ukentlig, så flere ganger i uka og tilslutt daglig.
Det begynte før jeg tok dreadsen, så det kan ikke väre hovedårsaken. Vinnende vesen, flotte hatter, fin rumpe? Så mange muligheter, men akk så få svar.

 

Nå tror kanskje du at jeg stirrer ned i bunnen av et glass, og sitter her og drikker meg pen? Kaffe og druer pleier som regel ikke å føre til selvforherligelse. Nei, dette er basert på klare fakta. Jeg er rett og slett en damemagnet!

 
Må jo si det er ganske flatterende å få venneforespørrelser fra yppige, unge kvinner. Bilder av seg selv sender de òg. Dette er stort sett jenter som enten er veldig late, eller som har ekstremt dårlig råd. De har i hvert fall ikke bh på.

 

Om det er fordi de ikke gadd å ta den på før de tok bilde, eller om de ikke har råd til å kjøpe en? Trolig det siste, for brystene deres er jevnt over så store, at de nok har blakket seg helt på å fylle dem ut. Da ble det vel ikke penger til overs til en ny bh. Jeg har tilbudt et par av de mest frosne damene at de kan få arve noen bher og gensere i str. XXL fra Ellos-katalogen. Har ennå ikke fått noe svar.

Unge, lesbiske kvinner har tydeligvis også ofte komplekser på grunn av bollekinn. Samtlige av disse kvinnene har sugd inn kinnene så hardt, at leppene krøller seg sammen og ligner store hemorroider.

 

Nå har jeg mer enn nok med Kjekken og to hunder, om jeg ikke i tillegg skal ta på meg ansvaret for giddelause, eventuelt blakke damer med masse komplekser. Men, for all del; lykke til med jakten!

Publisert i Latterdøra

Min drømmemusikal

Om hvordan dagens opplevelser kan veves inn i nattens drømmeteppe.

Jeg hadde vært på «Årringar», et av de mange spela som blir satt opp på sommeren rundt om i vårt langstrakte land. Både Kompis og Venninne var involvert i stykket, og jeg hadde sett det før – så jeg visste at det var en god musikal som skulle framføres. Sommerkveldene var fortsatt gode. Været var ikke all verden å skryte av, men reinsdyrskinn under baken og regntøy gjorde at det ikke var noe å klage på.

Når man ser en oppsetning for tredje gang, legger man merke til små detaljer som ikke oppfattes første gang man ser på. Husket brokker av sangtekster og melodier. Var spent på å se hvordan årets sammensetning av skuespillere og ensemble var.

Jeg har nevnt før at jeg er lettrørt. Første gang jeg så dette stykket, felte jeg en tåre i ny og ne der jeg antar at mange andre lot seg rive med òg. Andre gangen begynte jeg å snufse i god tid før jeg visste at det kom til å bli trist. Denne gangen? Orkesteret hadde knapt spilt en strofe, før tårene rant. Og da stykkets barnestjerne entret scenen, begynte jeg nesten å hulke. Jeg var ikke alene om dette. Selv garvede korister tørket en tåre eller fem av guttens klokkeklare stemme.

Forestillingen gikk strålende. En liten hånd vinket i smug fra scenen opp til et kjent fjes i publikum. Regnet lettet; mørket senket seg, og musikalen avsluttet i det kulda satt seg i kroppen. Jeg tok meg selv i å gå å nynne på brokker fra forestillingen resten av kvelden.


Da det var sengedags, hadde ikke knollen min gjort seg ferdig med forestillingen… I noe som for meg virker som en evighet, drømte jeg om spelet. Det vil si; jeg kan jo ikke tekstene skikkelig, så det kunne heller ikke noen i drømmen. Som i en loop sto alle i stykket og sang «na na nana na na. Kløyv den stokken! Na na na nana na.» Sjelden har jeg vært så trøtt etter en drøm…