Latterdøra

Løpestreng

Når hundelufting absolutt må skje på minst passende tidspunkt.

Etter en heftig nyrebekkenbetennelse for et par år siden, virker det som om blæra har slutta å varsle om at den er i ferd med å bli full, før den er helt overfylt. Ergo har jeg klart å opparbeide meg et betydelig merkverdig ganglag dersom det skulle haste brått å komme seg til toalettet. Noe det gjør både titt og ofte.

Hjemme går det bra. Samme hvor jeg er i leiligheten, er det kun få meter til do. På hytta derimot, er det verre… Særlig om morgenen; etter mange timers søvn, er jeg så nøden at det skvulper. Idet jeg våkner, er det på med det aller nødvendigste av klær, for så å krøke seg avgårde til toalettet.

Det er bare ett aber; hundene spretter også opp, løper bort til døra, helt klare for å bli luftet. Noen ganger skjærer jeg igjennom, og kjapper meg på toalettet først, før jeg lufter hunder. Andre ganger vinner to bedende blikk.

Kjekken sover galant gjennom dette sirkuset hver morgen, og har ikke tatt meg helt på alvor når jeg har ymtet frampå at det kunne være veldig greit med en løpestreng til hundene; slik at jeg kan feste dem til den, og de får gjort sitt fornødne imens jeg haster avgårde til en sterkt tiltrengt dotur.

Da jeg våknet, var jeg noe så inni hampekrattet nøden. Fikk trukket en kjole over hodet, og satte kurs mot døra. Der sto Tassebass – like nøden som mor, og pep ut sin nød.
«Åååå, må du akkurat nå?» jamret jeg til hunden. Han så forhåpningsfull på meg. Jeg skottet bort på Kjekken. Ingen reaksjon. Tassebass logret med halen, og tok en lykkepiruett. Ikke sjans i havet at jeg klarer å motstå ham når han sier så tydelig ifra…

På med båndet, og ut døra i full fart. «Tisse nå da!» Men neida, plutselig skulle hver stein snuses på, hver kongle skulle betraktes og hvert grasstrå skulle katalogiseres. «Kom igjen!» jamret jeg, og skalv av blærespreng. Han strakk seg, og gjespet imens han lette etter en egnet plass å gjøre sitt fornødne.

Jeg tenkte på Saharaørkenen. Jeg tenkte på tørr kjeks. Jeg tenkte på tørkeruller og trekkpapir. Jeg tenkte at «nå er det for sent…»

Så sto jeg der da, med en hund i bånd, og tisset på meg.

Jeg vet ikke hvem som var mest forfjamset; jeg, som ikke klarte å holde meg, eller Tassebass som opplevde at mor tisset rett ved siden av ham. Kunne hunder måpe, så ville han hatt kjeften på vidt gap. Mulig trodde han at jeg markerte, for han har ikke gjort fra seg der siden.

Sjøl var jeg letta over at det ikke var noen andre som hadde stått opp på dette tidspunktet. Følte meg virkelig ikke høy i hatten der vi sto. Sjeleglad for at ingen hadde sett meg.

Men hva nå? Heldigvis hadde jeg ikke gummistøvler på meg. I så fall ville de ha vært våte inni nå. Tråkket ut av flippfloppene, Følte sterkt på at jeg ikke er i «riktig» alder til å hanskes med eget tissetøy. Alt for gammel, eventuelt alt for ung til dette…

Vet ikke hvor lenge jeg sto der, stiv som en saltstøtte. Tydeligvis en stund, for Tassebass begynte å dra i båndet og ville inn igjen. Jeg trampet bredbeint inn i hytta. «Går det bra?» sa Kjekken med hes sovestemme. «LØPESTRENG!» hveste jeg. «Nå har jeg stått utenfor her og tissa på meg, fordi vi ikke har en @#$& LØPESTRENG

Det kan være at jeg brukte noen kraftsalver innimellom der… Tilslutt sa jeg at «akkurat nå er jeg dritt… Nei PISSESUR på deg! Gi meg fem minutter, en dusj og en halv kopp kaffe, så kan jeg kanskje si noe fornuftig!» Så slang jeg vaieren til løpestrengen på senga, rev med meg et håndkle, og strenet avgårde.

Og snipp, snapp, snute – fem minutter senere var alt sinnet ute.

Gjett hvem som monterte løpestreng samme dag…

Latterdøra

MR med komplikasjoner

Jeg skulle sjekke hodet. Muligens for å se om det var noen løse skruer der, eller kanskje noe annet. Det er i utgangspunktet ikke særlig behagelig å ligge helt stille inne i en MR-trommel. Når radioen blander seg inn i tillegg, blir det nesten kav umulig å holde seg i ro…

Radiografen tok meg vennlig imot; informerte meg om hva som skulle skje, og forklarte at jeg måtte ligge heeeeelt stille.

Opp på benken, på med hørselvern og gitter foran hodet. Alarmknapp i hånda, sånn i tilfelle. Har ikke klaustrofobi, men det ER veldig trangt inni der. Så det var faktisk ganske betryggende med den knappen.

Ved spørsmål om hvilken radiokanal jeg ville høre på, valgte jeg en av de «sikre» stasjonene; som ikke spiller FOR ungdommelig musikk, og som ikke har programledere som får meg til å knekke sammen av latter. Det hadde jo vært dumt, å ødelegge hele skanninga bare fordi jeg lå og lo underveis.

Jeg lukket øynene, og fokuserte på musikken idet jeg ble ført inn i trommelen. Selv med hørselvern og musikk på ørene kunne jeg høre hvordan det smalt og summet rundt meg. Stille nå, ligg helt stille. Tenkte at jeg kunne beregne tiden sånn cirka utfra hvor mange sanger som ble spilt.

*Dunk, dunk, dunk*. Maskinen gikk for fullt rundt hodet mitt. Tenkte på hvordan bilder av hjernen ser ut. Fniste litt ved tanken på at min hjerne er som oftest fylt av strikkeoppskrifter, tekster og musikk.

Tenk om de kunne se hva folk tenkte…

«Da er det tid for neste spørsmål i quizen.»

Radiostemnen fikk meg til å spisse ørene. Jeg digger quiz! «Vi vil ha navnet på skuespilleren som spilte mot Richard Gere i «Pretty Woman». JULIA ROBERTS! Det var like før jeg skrek ut svaret. Neste sang ble spilt. Hvor ofte hører jeg på sånne quizer? Ikke så ofte. Og nå kunne jeg ha deltatt… Ja ja. Stille nå, ligg helt stille.

«Ja, da venter vi bare på ditt svar» sa Radiostemmen.

«JULIA ROBERTS! HALLO, JEG VET HVEM DET ER!»

Nå ble jeg skikkelig utålmodig. Det var da som bare… Med ett stanset bråket rundt meg. I dèt jeg ble ført ut av trommelen, hørte jeg Radiostemmen si «og da har vi en lytter med oss…»

«Gikk det greit?» Radiografen ventet smilende utenfor trommelen. «Joda, men det var like før det hele gikk til helvete!» svarte jeg. «Å, ble du redd?» sa hun med bekymret mine. «Nei da, men jeg kunne jo svaret på quizen!» Hun lo. «Ja da må du se å komme deg ut, så du får svart!»

På vei ut derifra, fantaserte jeg igjen om hva de ville sett dersom de kunne sett hva jeg tenkte. Jeg flirte for meg sjøl.

Da ville de store deler av undersøkelsen sett vekselbilder av en mobil, og Julia Roberts i høye støvletter.

Latterdøra

Den pinlige dietten

Noen få stavelser feil. Ett lite ord kan gjøre så stor forskjell. På aksept og sosialt selvmord.

Før jeg ble skikkelig utredet for matallergi og fikk konstatert at jeg hadde IBS (Irritabel Tarmsyndrom), testet jeg i stadig mer desperasjon ut forskjellige dietter for å få bukt med mageproblemer. Disse diettene førte til vektnedgang, men ikke noe mer glad mage. FODMAP-redusert kosthold viste seg å være redninga for meg, men det får eventuelt bli tema i et annet innlegg.

Da denne episoden inntraff, gikk jeg på Candida-dietten; hvor tanken er – i korte trekk – at man har en soppinfeksjon i magen, og fjerner mat som inneholder gjær og sukker fra kostholdet.

Dietten var omfattende, og jeg hadde et strengt matregime. Som forventet; vektnedgang forbindes med slanking, og omgivelsene rundt meg fokuserte stort sett på det faktum at jeg krympet. At jeg hadde sterke magesmerter som jeg så gjerne ville bli kvitt, så ikke ut til å være særlig adekvat.

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg gikk ned mange kilo. Men når man har alt for mange kilo ekstra, er det ikke de ti første kiloene man går ned som syns. Det er de ti neste.

Etter å ha gått på dietten i en god stund, begynte det virkelig å synes at jeg minsket i omfang. Såpass at det ble en snakkis blant kollegaer. Sånn er det nå engang, at folk snakker om hverandre. Trenger ikke være noe gæærnt med det.

Da jeg kom inn på personalrommet i lunsjen, var tydeligvis «vidunderdietten» et tema. På dette tidspunktet var jeg skikkelig gladsingel. Etter ti år i et dysfunksjonelt forhold, kysset jeg gjerne kjekke gutter som krysset mine stier.

Det var vel kanskje derfor jeg synes følgende hendelse ble ekstra pinlig…

«Hei du!» En av kollegaene henvendte seg til meg. «Hei!» Jeg stoppet opp ved bordet hvor en fem-seks kollegaer satt. «Det er Klamydia du har, ikke sant?» «Hva?!?» Jeg rødmer ikke så ofte, men nå kokte det i toppen idet jeg kjente at jeg blusset opp.

«Nei, jeg håper da ikke det!» Jeg må ha sett rimelig fortvilet ut. «Ja, men går ikke du på sånn Klamydiadiett da?» Dæven, som jeg lo! «Nei, jeg har ikke noen kjønnssykdom å snakke om. Candidadietten, mener du vel.»

Det ble mye fnising i den pausa.

Latterdøra

Helt på grensa

Å reise til utlandet med folk som har alternative fortolkninger av tollkvotebestemmelsene, kan være en prøvelse for ei pingle som meg.

Joda, jeg har nok tatt med meg for mye gjennom tollen selv. En flaske vin her, Litt for mye tobakk der. Noen pakker med rullingspapir ekstra. Men aldri så mye at det ville fått fatale konsekvenser.

Jeg hadde fått bot, eventuelt blitt fratatt varene dersom jeg hadde blitt stoppet i tollen. Men ikke så mye at jeg noen gang har sett for meg verre konsekvenser.

Men, ettersom åra har gått, har jeg blitt mer og mer nøye på å holde meg innenfor kvotebestemmelsene. Ikke fordi jeg er enig med kjipt strengt reglement, men fordi jeg blir fysisk dårlig av tanken på å bli tatt på fersken med for mye i bagasjen.

Lykken var derfor stor da jeg oppdaget tollautomaten på Danskebåten.

Da jeg skrev dette innlegget, kom jeg dessuten over denne gratisappen: Kvoteappen fra Tollvesenet. Her er det altså lagt opp til at du kan fortolle varer direkte. Med andre ord; den norske stats svar på katolikkenes skriftemål.

Dette innlegget har en fortsettelse. Nå skal jeg fortelle om en matauketur jeg var på med min mor i Sverige. Så skal jeg skrive om alternative kvoteregler for gamle skruller. Kommer tilbake til sistnevnte i neste innlegg. Først om en handletur i grenseland for hva jeg tålte.

For ordens skyld: Min mor har godkjent at jeg bekjenner våre synder på trykk… 😂

Mine foreldre skulle ha et stort selskap, og jeg ble bedt om å være med Moder’n til Sverige, så hun kunne bruke kvota mi. Greit nok – jeg liker dagsturer, så jeg hang meg på.

Allerede i matbutikken lurte jeg på om alle som var der skulle ha store selskap, for de hamstret som gale! Sjøl hadde jeg ikke fryser på dette tidspunktet, så jeg nøyde meg med å bunkre opp med kaffe. Man blir lett revet med av handlegalskapen, så det havnet noen kilo opp i vogna.

Moder’n handla stort, men med tanke på alle gjestene hun skulle ha, så jeg behovet. Ut i bilen med varer, og inn på Systembolaget.

Der klarte jeg så vidt å holde følge med henne, som strenet avgårde – rett bort til hyllene med pappvin. Med stjerner i øya og roser i kinn nesten hvisket hun; «Også så BILLIG!» Hvorpå hun begynte å lesse treliters vinkartonger oppi handlevogna, som om det var firepakninger med brus.

Så fulgte et scenario hvor hun lempet vin opp i vogna, og jeg tok den ut igjen, og satt den tilbake i hylla. Vi måtte justere litt frem og tilbake før vi kom fram til en slags enighet.

Da jeg begynte å gå mot kassa, føk hun igjen avgårde, og kom tilbake med en flaske Portvin til pappa. Skulle vel ikke gå utover ham at han ikke fikk vært med og brukt kvota si!

Jeg trillet handlevogna bort til kassa; gikk rødmende forbi kassaapparatet, og mumlet «hu der er ikke morra mi…». Mamma var strålende fornøyd med handelen, og kvitret «pakke varene for mamma’n din da, Lille Blomst!»

Hadde jeg vært 40 år yngre, hadde jeg på dette tidspunktet ligget på gulvet og hylt av mine fulle lungers kraft. Men da jeg hverken er liten eller spesielt blomstrende, satt jeg opp en ganske så der passiv-aggressiv mine, og holdt kjeft.

Vel ute i bilen kjente jeg på meg at turen gjennom tollen kom til å bli nervepirrende. Ikke sånn nå-blir-vi-bura-inne-ubehagelig, men vi hadde nok baki bilen til at vi nok hadde endt opp med en bot dersom vi kjørte på grønt og ble stoppet.

Moren min er nok litt fargeblind, for hun kjører på grønt samme hva.

Jeg satt med strikketøyet i fanget. Da jeg så at det var storkontroll i tollen, gikk pinnene raskere og raskere jo nærmere vi kom.

«Nå tar du av deg parykken!» freste jeg til mamma. Hun tok den av seg, og kjørte videre imens hun fniste. (Det er en kjensgjerning at folk ofte blir satt ut av flintskallede damer som ikke har barbert hodet av en eller annen grunn).

Ikke godt å si om det var mammas blanke isse, eller om vi rett og slett hadde flaks. I hvert fall; de stoppet alle andre, men ikke oss.

Jeg tror ikke jeg pustet skikkelig igjen på flere kilometer.

Latterdøra

Dårlig forbindelse

Hvordan en mobil som hang seg opp uten at jeg la merke til det, skulle føre til en av de merkeligste telefonsamtaler jeg noen gang har hatt.

Jeg har alltid vært glad i tekniske duppeditter. Telefoner intet unntak. Endelig satt jeg med en ny telefon i hånda. O lykke!

For at det nye vidunderet skulle lades skikkelig, satt jeg inn SIM-kortet i den gamle telefonen, og skrev en fellesmelding for å varsle om endringer. «Jeg har fått nytt telefonnummer. Heretter kan du nå meg på ********. Ha en fortsatt god helg.» Så ble meldinga sendt til så å si alle på kontaktlista mi.

Uten å tenke noe mer på saken, tok jeg meg en dusj. Brukte god tid på badet. Da jeg sjekka mobilen etter 20 minutter, ble jeg helt satt ut. Et ti-talls SMS, og nesten like mange tapte anrop ventet på meg.

Hjertet begynte å slå fortere. Hadde det skjedd noe alvorlig?! Med skjelvende hender tok jeg opp mobilen, og begynte å lese meldingene.

De inneholdt stort sett samme type beskjed; «Takk for ÅTTE meldinger om nytt telefonnummer. Holder nå, eller?»

Oi, telefonen hadde hengt seg opp, og jeg hadde drevet med andre ting såpass lenge at den hadde fått tid til å spytte ut et betydelig antall meldinger. Rundt 800 stykker faktisk!

Det var da voldsomt! Jeg skrudde straks av telefonen, og startet den opp igjen. Flere grunner til at jeg hadde kjøpt ny telefon, ja! Sendte en beklagelse til de som hadde meldt ifra, og håpet på at ikke den skulle gå amok igjen.

Litt senere ringte en venninne. Vi hadde ikke sett hverandre på en god stund, og hun visste ikke at jeg hadde en løpsk telefon. Hun stusset over alle meldingene som poppet opp på skjermen hennes fra et ukjent nummer.

Som så mange andre, er Venninne skeptisk til å svare på anrop fra ukjente nummer. Men, når det kom så mange meldinger på rappen, tok hun sjansen og ringte opp igjen. Jeg; på min side, ble glad for å høre stemmen hennes, og nærmest hvinte av begeistring da hun ringte. «HEIIII!»

Venninne ble brått bekymret. Det var da voldsomt med entusiasme! Hadde det rablet helt for meg? Var dette et slags rop om hjelp? Samtalen som fulgte var av det bisarre slaget. Vi satt begge på offentlig transportmidler; og med kjøring inn og ut av tuneller, var det mye bakgrunnsstøy i begge ender.

  • VENNINNE: (Med veldig formell stemme) «Hallo, det er Venninne. Hvem er det jeg snakker med?»
  • JEG: (hvinende, blid og fornøyd) «HEEEEEI Venninne! Det er jo bare meg!»
  • VENNINNE: (Med bekymret stemme) «Ehhh, går det bra med deg? Jeg fikk så mange meldinger…»
  • JEG: *lo* «Ja, jeg skulle bare melde fra om nytt nummer. Så gikk jeg i dusjen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt 800 meldinger!» *lo enda mer*
  • VENNINNE: «Oi, blir ikke det veldig dyrt da? Hvor er du forresten?» (på dette tidspunktet kunne jeg høre på stemmen hennes at hun var bekymret. For hva da, egentlig?)
  • JEG: «Nei altså, jeg har gratis meldinger.» (Jeg reiste meg opp, og gjorde meg klar til å gå av.) «Jeg er på linje 5, ehhh t-banen, men skal av på neste stasjon.»

(Her har kombinasjonen av at jeg snakket litt for raskt, og folkemengder i begge ender av samtalen og støy fra t-banene gjort at Venninne hørte feil. Mulig noen i nærheten av meg snakket arabisk. Hun oppfattet det slik: «Jeg er på LInje 5, ehhh t-BANen, men skal av på neste stasjON.»)

  • VENNINNE: *brølte* «ER DU I LIBANON?!»
  • JEG: (lettere forvirret) «Ehhh nei, jeg er på Tøyen…»
  • VENNINNE: (nå minst like forvirret som meg) «Så du er ikke i Libanon, altså? Det går bra med deg?»

Jeg vet ikke hvem av oss som først brøt ut i latter. Jeg vet bare at jeg lo så tårene trillet da jeg gikk av banen.

Fortsatt ikke i Libanon.

Latterdøra

Skrapelodd

Om å få en gave, hvor man blir sittende og klø seg i huet og lurer på hva i huleste motivasjonen var for å gi bort noe sånt.

Fra vi er små, blir de fleste lært opp til at det er stygt å lyve. Samtidig lærer vi å gjøre det allikevel. Jeg snakker da om de sosiale løgnene. Man lærer raskt at det er uhøflig å kommentere andres klær og hårfasonger selv om man misliker det. Enten så lar man være å kommentere, eller så bruker man en sosial løgn; «så fin du er». Blir man servert hjemmelaget mat, sier man at den er god, samme hvor høgg det smaker.

Etter som man blir eldre, vil de fleste forhåpentligvis se et større bilde: Her ser jeg klær/hårfasong jeg ikke synes noe særlig om – men personen foran meg er strålende fornøyd, og bærer sin uglybugly nye genser som om det var en kostbar skatt. Da blir personen – på en merkverdig måte, fin allikevel.

Det samme gjelder gaver. Det blir ansett som uhøflig å vise misnøye med en gave, så sant ikke gaven er humoristisk ment. Det er dog ikke alltid så lett å se forskjellen. Jeg blir for eksempel stadig like overrasket når folk gir meg alkoholrelaterte gaver, i og med at jeg er avholds.

Å finne riktige gaver til barn som er i brytningstid over til å bli ungdommer, kan være et mareritt. I det ene øyeblikket er noe kult, men uka etter er det kjempebarnslig. Men det er nettopp barn i denne alderen som gir meg trua på framtiden. Jeg har selv sittet en julaften, og sett på at ei stor jente åpne gave fra bestefaren, og med full juleentusiasme tatt på seg en plastikktiara som passet for småbarn, imens hun takket for gaven og smilte tappert.

Så er det de gangene man bommer selv. Hjemmelagede ting som har blitt ødelagt på veien. Filmer som ikke falt i smak. Billetter til dårlige konserter. Men for et par år siden ga jeg en gave som viste seg ikke å være noe gave i det hele tatt…

Venninne hadde fødselsdag. Jeg hadde lyst til å gi en bitteliten gave, så jeg kjøpte et bursdagskort, og fire skrapelodd. To som jeg skulle putte i konvolutten, og to jeg kunne skrape selv imens jeg ventet på Venninne.

Jeg satt ute i sola, og koste meg med kaffe, skrapelodd og godt selskap. Da jeg så at Venninne kom nedi gata, puttet jeg skrapeloddene som skulle gis bort ned i konvolutten, og la den fram på bordet. Utenpå konvolutten skrev jeg noe sånt som «Lykke til med skrapesyken».

Da Venninne leste teksten, lo hun og la konvolutten ned i veska. «Så har jeg noe å kose meg med når jeg kommer hjem i kveld.» Vel og bra så langt. Helt til jeg kom hjem. Og oppdaget at jeg hadde to uskrapte lodd i veska. Det måtte jo bety at jeg hadde puttet to ferdigskrapte lodd – uten premie – i konvolutten jeg hadde gitt fra meg.

Venninne hadde stusset på dette. Hun hadde brukt riktig så lang tid på å lete etter premier. Det måtte da være premier på loddene siden de var ferdigskrapte? Dagen etter møttes vi igjen. Jeg møtte opp, slukøret med to uskrapte lodd i hånda.

Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Latterdøra

Falleksplosjoner

Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

  • Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
  • Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.

Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.