Publisert i fra barnemunn

Punker?

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å väre noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A
: «Hu er pønker

B
: «Nei

A
: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte.  Rett under nesa mi. 

 B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke värra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…

Publisert i fra barnemunn

Hoppebær

Et innlegg om å gripe muligheter når de kommer.

Jeg er av de som er mest begeistret for vår og sommer. Høsten består i stor grad av frost, smerter og melankoli. Heldigvis har jeg mye og mange rundt meg som peker på de fine tingene. Som gjør at jeg trosser det indre mørket; kler meg i ull og knall gule gummistøvler, og venter på at snøen skal pakke mørket inn i gnistrende hvitt.

Barn er ofte mye flinkere enn oss voksne til å gripe dagen, og la seg fascinere av alle årets fasetter. Juniora var definitivt en av disse. Høsten var fin, for da falt løv og kastanjer til bakken. Dette kunne vi lage kunst av, og fylle lommene med. Kakao smakte i følge henne aller best om høsten, særlig med stearinlys på bordet. Men aller best var kanskje hoppebærene.

Vet du ikke hva hoppebær er? Det er snøbær; giftige bær som vokser på prydbusker. På høsten faller bærene til bakken. Hvis du tråkker på dem kommer det et ørlite smell eller *popp*. Som barn syntes jeg at det var veldig moro å hoppe eller trampe på disse bærene. Juniora synes det samme. Hun synes de var så festlige, at hun nesten ikke klarte å gå forbi en hoppebærbusk uten at alle bær som lå på bakken var flate og lydløse.

Dette førte til at ønsket trikk nesten gikk fra oss på vei til skolen en morgen. Vi kom oss på i tide; men ble enige om at for å forhindre at det samme skulle skje igjen, måtte hun stå opp tidligere dagen etter. Som sagt, så gjort. Dagen etter sto vi opp en halvtime tidligere. Det var ei lys våken jente, som nesten ikke kunne få gjort unna morgenstell og frokost raskt nok. Denne morgenen og resten av hoppebærsesongen gjentok vi dette. Det var mange busker. Og mye hoppe-ti-hopp den høsten.

*Popp*

Publisert i fra barnemunn

Puppeveske

Barn er som oftest helt rå på å forsøke å gjøre seg forstått. Med et manglende vokabular, settes fantasien i sving, og nye ord blir til. Noen ganger er de nye ordene nesten bedre enn originalen.

Det var en fin sommerdag. Venninne trengte barnepass en times tid, så jeg tok med Pjokken ut på tur. Vi ruslet rundt i et rolig villastrøk, og så om vi kunne finne en lekeplass. Pjokken var knapt to år, og var i den fasen hvor han spurte og grov – konstant. Han pekte hit og dit. «Hva er det?» «Hva heter den?» Vi luktet på blomster, løftet på steiner og så på insekter som gjemte seg under dem.

Jeg var ikke så godt kjent i dette området av byen, så jeg fant ingen lekeplass. Pjokken begynte å bli sliten, og lurte på om han kunne bæres litt? Jeg plukket gutten opp, og plasserte ham så han satt og hvilte på hofta mi. Han la armene rundt halsen min, og ga meg en god klem. Vi koste oss sammen, Pjokken og jeg.

Når jeg er sammen med små barn, bobler sangen i meg. Denne dagen var intet unntak. Jeg begynte å synge en slått. Jeg beveget meg i en rytmisk blanding av dans og gange. Pjokken lo, og klemte meg igjen. Så gikk vi der da; jeg dansegikk bortover, Pjokken holdt seg fast og nynnet med.

Nå må jeg komme med en tilleggsinformasjon til de av dere som ikke har møtt meg før. Jeg er ei av de damene som Rubens ville ha malt. Ergo; når jeg beveger meg, så duver og disser det. Når jeg danser? Det finnes knapt en bh som vil klare å holde brystene mine helt i ro. Så da overkroppen begynte å leve sitt eget liv, ble Pjokken stille et ørlite øyeblikk.

Så dro han i halsåpningen på t-skjorta mi, og tittet inni. «Hva er det?» Han dyttet forsiktig på Bh-en min. Jeg misforsto spørsmålet. «Det er en pupp», sa jeg. «Nei, hva er det?» Han hadde tatt tak i den ene bh-stroppen. «Det er en bh.» «Hva er det?» Nå gikk samtalen i turbofart, og jeg bare sa det første som falt meg inn; «det er en sånn jeg putter puppene inni, så de ikke skal dette ut av genseren.» For et svar! Førskolelærer my ass, for en elendig forklaring!

Pjokken derimot, gliste fornøyd. Dro en gang til i bh-stroppen, så brystet beveget seg igjen. «Neeeeei, det er en puppeveske!» Så vet vi dèt.

Publisert i fra barnemunn

Tissedans

Å få barn til å slutte med bleie og å bli renslig, er ikke alltid så enkelt i et land hvor været i månedsvis tilsier lag på lag med klær. Det kan være greit å ha en eller annen form for belønning for flinke krabater som klarer å ha tørr truse, og holde seg til de kommer på do.

Da Venninnes datter var i ferd med å slutte med bleie, laget hun en liten dans – den såkalte tissedansen. Vi fulgte opp så godt vi kunne; etter hvert vellykkede dobesøk danset vi litt imens vi sang «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» Dansen var en umiddelbar suksess. Ved hver gylne dråpe som traff doskåla, ble det danset og sunget. Var du på besøk hos dem, ble du raskt invitert til tissedans dersom det var aktuelt. Og det var det jo alltid. Desto større publikum, jo mere frydet vesla seg.

Så ble det familieforøkelse. Festlig skulle døpes, og vi var mange i hus i forbindelse med den store festen. Rett før vi skulle til kirken, måtte Livlig på do. Venninne var opptatt med å amme dåpsbarnet, så Bestemor ble med henne på badet. Og joda, «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» hørtes ikke så lenge etterpå. Sjøl var jeg opptatt med mitt, og tenkte ikke videre over de to som holdt på med sitt der inne på bade. Helt til vi hørte en lys stemme, som sang høyt og tydelig «Bestemor har tissa, Bestemor har tissa!»

Publisert i fra barnemunn

Barnebarn

Hvordan vinne med et smil og en god sjarmoffensiv.

Det er en helt vanlig ukedag. Jeg er i matbutikken, og vandrer mellom hyllene for å finne de varene jeg skal ha. Det samme gjør ei jente på fire-fem år. Hun går i sikksakk med en liten handlevogn. Oppi ligger det noe småtteri. Bak kommer en eldre kar. Han forteller jenta hva de skal ha, og hun kjører slalåm med vogna mellom hyllene.

Våre veier krysses med jevne og ujevne mellomrom. Både min og deres vogn fylles opp etterhvert. Da jeg nærmer meg kassa, ser jeg dem igjen. Jenta står nå og studerer de glorete barnemagasinene i bladhylla.

Mannen gjør tegn til at de skal gå mot kassa. Jenta tar opp et blad, og ser spørrende på mannen. Han rister sakte på hodet. «Bestefar, kan’ke jeg få et blad’a?» Hun spør med sin mest innbydende stemme. Han sier at det kan hun ikke, for det er ikke lørdag i dag.

Da setter hun inn det avgjørende støtet;

«Ja, men bestefar – det er alltid lørdag sammen med deg…»

Tror nesten jeg hadde kjøpt bladet til henne selv, om ikke bestefaren allerede hadde ligget der, helt smeltet i en pøl på gulvet.

Publisert i fra barnemunn

Isbilen

Enkelte ganger må vi bare spørre oss; hvem lurer hvem?

Kompis hadde delt samværsrett med datteren sin da hun vokste opp. Helgepappaer har det med å bli snurret rundt lillefingeren. Kompis var intet unntak. Dog hadde han noen smarte pappatriks i ermet da Juniora var liten. Et av dem var å unngå at hun maste om å få iskrem når isbilen kom. Han fortalte henne nemlig at når isbilen spiller musikk, så betyr det at den er utsolgt for is. Jeg bevitnet dette scenariet mange ganger, over flere år.

Hver gang vi kunne høre isbilen i det fjerne, utbrøt Kompis: «Å neiii, nå er det tomt for is IGJEN!» Hvorpå både han og Juniora uttrykte sin skuffelse. Og ferdig med den saken. Det ble derfor aldri noe mas om is de kveldene isbilen kom kjørende utenfor der de bodde. Jeg måtte innrømme at jeg syns han hadde gjort et noe sjofelt, men temmelig smart triks for å slippe unna kjøpepress.

Årene gikk, og dette gjentok seg stort sett hver gang Juniora var hos pappa’n sin. Helt til en dag. Juniora var nå åtte-ni år gammel. Isbilen kom, og Kompis begynte med den gamle regla: «Å neiii» «Pappa!» Hun avbrøt ham. «Det er is i isbilen. Jeg vet det nok!» Kompis begynte å le. «Jaså, du fant det ut tilslutt?!» Juniora så på pappa’n sin med et blikk som var fylt til randen av kjærlighet: «Jeg har visst det hele tiden. Men jeg trodde at du ikke visste det, så jeg ville ikke at du skulle bli flau og lei deg…» Tror du pappa’n smelta sånn bitte litt, kanskje?

Publisert i fra barnemunn

Skikkelig død

Hvordan tv-bilder av en konge som gråter en skvett, fører til tanker om døden og nyvunnet logikk hos ei lita jente.

Venninnes datter Emma hadde fått med seg at Kong Harald fikk en statue av sin avdøde mor i 70-årspresang fra Stortinget. Hendelsen gjorde uten tvil inntrykk på jenta. Hun er vant til at folk rundt henne er lettrørt, så jeg tror ikke tårene i seg selv som gjorde utfallet. Kanskje var det heller det faktum at også voksne mennesker fortsetter å savne foreldrene sine lenge etter at de har gått bort?

Emma ytret ønske om å besøke kirkegården for å se på graven til sine forfedre, og så ville hun på slottet og se på statuen av Kronprinsesse Maud. Jeg skjønte etterhvert at Emma hadde en helt egen teori om døde folk. Når du dør, blir du til stein (gravstøtter), og med litt flaks: hvis du har vært død veldig lenge – blir du noen ganger til en statue.

Første stopp på turen vår, var kirkegården. Siden vi har felles slektninger, fant vi fram til graven deres. Emma stirret på graven. «Er DETTE oldemor og oldefar?» Joda, vi bekreftet at her lå de. Nå er ikke kirkegårder generelt kjent for å være steder som er fylt med futt og fart, så jenta var raskt ferdig med å beskue graven. Blikket hennes begynte å vandre. «Hvem ligger der?» Hun pekte på en tilfeldig grav i nærheten. Jeg leste navnet på den avdøde. «Og der?» Jeg leste to navn til.

Hun var ikke større enn at hun ikke fikk med seg det faktum at jeg leste opp navn, men trodde faktisk at jeg visste hvem alle der var. Vi gikk langs rekkene med graver. Emma stadig mer imponert over min kunnskap. Dette moret meg – og tydeligvis også moren hennes, for vi lot henne gå der i villfarelse uten å røpe oss.

Turen gikk videre til slottet. Emma var spent på om kongen var ute og så på statuen nå også. Den gang ei. Men, det sto en eldre dame foran statuen. Hun var pent antrukket med kåpe og hatt, og var åpenbart preget av stundens alvor. Så opp på statuen; felte noen tårer, og tørket dem bort med et nystrøket lommetørkle. Emma gikk bort til henne; og sa «Hun der…» og pekte opp mot statuen. «Hun der er skikkelig død!»

Publisert i fra barnemunn

Tolk 

Med så mange dialekter som vi har i vårt langstrakte land; er det ikke rart at barn kan gå litt i surr med hva ting betyr, eller hvordan det sies.

Festlig flyttet fra hovedstaden som baby, og har ikke vokst opp med bokmål i dagligtalen. Da hun var mindre, kunne hun bli skikkelig irritert på hvordan jeg uttalte ord, eller at jeg etter hennes mening brukte feil ord. Pysj var en gjenganger. «Da heite ikkje pysj, da e nattdrakt!»

I begynnelsen sa jeg ikke noe til dette, men etterhvert ble jeg litt lei av å bli rettet på støtt og stadig. Så jeg fortalte om norske dialekter. Om hvordan vi uttaler ting på forskjellig måte, og at vi en del ganger bruker forskjellige ord for samme ting. Snakket om at slik er det på alle språk. Festlig lot seg ikke rikke, selv om søsteren hennes kunne bekrefte at det er mange som sier pysj i Oslo. Temaet kom opp hver morgen og kveld når vi var sammen, noe som ikke er så alt for ofte.

Så kom Festlig til Oslo med mor. De reiste med tog, og siden de hadde med en baby i tillegg, møtte jeg dem på perrongen for å hjelpe til med avstigning og bagasje. Nå vet jeg ikke om mor i forkant hadde snakket med Festlig om å roe ned dialektkritikken, eller om dette var noe hun hadde grublet over på egen hånd. Her snakker vi om ei godhjerta jente, så muligheten er stor for at hun hadde funnet ut av dette selv.

I hvertfall; toget ankom Oslo S. Jeg fulgte den aktuelle vogna bortover, så jeg kunne ta dem imot så raskt som mulig. Festlig så meg igjennom vinduet på døra, og vinket gledesstrålende. Da toget stoppet, nærmest hoppet hun opp og ned av utålmodighet. Døra gikk opp. Festlig tok et skritt ned i trappa; slo ut med armene i rene Hamlet-stilen, og erklærte med høy og tydelig stemme: «I Oslo seier dei pysj!»

Er det noe rart jeg digger unger?!

Publisert i fra barnemunn

Fleecetrusa

Barn er snåle. Og herlige. Ofte gjør og sier de ting som for oss voksne virker uforståelig eller kanskje til og med litt frekt, men som fra deres side bare handler om å utforske, få svar på spørsmål, eller rett og slett konstantere fakta.

Dagens innlegg er om en dag for lenge siden. Så lenge siden at jeg gikk i trange jeans og kledde det. Dette var på den tiden hvor det knapt fantes ei bukse med normal linning. De var lave i livet, g-stringen var in, og hadde det med å snike seg over kanten på buksa. Vanligvis tenkte jeg vel ikke noe over dette; men da jeg skulle tilbringe litt tid i en barnehage, ble jeg konfrontert med dette på uventede måter.

Andre dag i barnehagen; jeg hjelper en gruppe barn på med klærne. Setter meg ned på huk. Genser glir opp, og buksa tydeligvis litt for mye ned – nok til at kanten på g-stringen synes. Et av de største barna går forbi meg; stopper litt opp, og sier «Du har to rumper i buksa di!» Hun går videre før jeg får sagt noe. Jeg drar genseren ned, og fortsetter med å finne ut av hvem som eier hvilke gummibukser.

Senere samme dag; barnegruppa på vei inn igjen – tøy skal av og henges på plass. Jeg hjelper en liten tass av med gjenstridige klær. Han lener seg mot meg, og lar den ene hånda hvile bak på ryggen min. Idet jeg drar av Tassens yttertøy, kjenner jeg med ett en liten hånd som drar opp genseren min der bak. Uten å lage noe fuzz ut av det, trekker jeg genseren ned igjen og fortsetter å dra av gummibuksa.

Men Tassen har tydeligvis andre planer. Han har åpenbart fått øye på noe da han dro opp genseren. Med ett kjenner jeg en ørliten finger tar tak; lager en krok med fingeren, og drar alt han kan i trusekanten. Tassen utfører et mesterstykke: Selv før han kan snakke rent, klemmer han til med et utilsiktet, dog temmelig smertefullt truserøsk.
Trukket opp av trusa som borrer seg oppover, spretter jeg opp. Jeg snur meg forskrekket rundt mot Tassen. Han ser på meg med et smørblidt ansikt, og sier «Sånn fjistjuse haj mamma’n min òg!»

Etter dette ble g-stringen byttet ut med boxere, og overdeler ble lengre når jeg var på jobb i barnehage. Men seriøst; trusa var ikke laget av fleece, altså!

Publisert i fra barnemunn

Æst

Det er ikke alltid så enkelt å si hva som fenger et barn. Noen ganger holder et minimum av kunnskap eller ferdigheter  mer enn nok.

Jeg er på ferie med venner. Venninnes datter Livlig er to år.  I området hvor vi bor, er det små Shetlandsponnier som de minste barna kan ri på. «Æst!» hviner Livlig frydefullt hver gang vi passerer dyra. Hun blir leid rundt på ponniene flere dager på rad. Like stas hver gang.
Med seg på reisen har hun et tegnebrett. Vi tegner sammen. Hun har alltid det samme ønsket; «Æst!» Jeg kan ikke lage detaljrike bilder, men tegner enkle hester, nesten som helleristninger.

 

Hver gang vi møtes utover sommeren og høsten, så vil hun at vi skal «tene æst» om igjen og om igjen. Selv jeg blir fornøyd med resultatet, når jeg har en blodfan som jubler hver gang jeg rabler ned en av de etter hvert mangfoldige hestene.
Livligs mor KAN tegne og male.  Hun legger ned mye flid i en hestetegning til datteren. Detaljrik og fin. Sjøl hadde jeg knapt klart å få til noe sånt om jeg så skulle tegnet over en original med matpapir. Da Livlig får se morens tegning, rynker hun på nesa. «Neeeeei…» Så henter hun en av mine kruseduller; peker på den, og sier «Æst!» imens hun nikker fornøyd.

Det er jenta si det!