Kategori: fra barnemunn

Feil i sangen
fra barnemunn

Feil i sangen

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Du har sikkert hørt artige historier om folk som feiltolker tekster. Men hva om det er sangens komponist som har bommet? Når et piratflagg og en sang setter fart på tankene til en liten filosof.

Jeg tilbringer mye tid på campingplass på sommeren. Å være fast gjest på camping er verdt et innlegg i seg selv, men det får bli senere. På store campingplasser med turister fra mange land, er det vanlig at folk henger ut flagg fra hjemlandet sitt.

Plassen hvor jeg holder til, ligger innenlands. Folk som er der fast kommer reisende fra en radius på ca 10 mil. Ingen langveisfarende folk fra Utlandia som ligger på plassen. Det forundrer meg derfor at de allikevel henger opp det norske flagget.

Flaggene henger oppe så lenge folk er der. Sjøl har jeg ikke helt sansen for å henge opp flagget så sant det ikke er merkedager. Derfor har jeg hengt opp et piratflagg. Totalt fritatt fra flaggregler og nasjonale stempler.

Piratflagg har vist seg gjentatte ganger å føre til at folk begynner å synge sjørøverviser.

«Kaptein Sabeltann er en farlig mann» Skøyern er på besøk, og har latt seg inspirere til spontansang. Dette barnet synger ikke sanger sånn uten videre. Han hører på tekstene, og anayserer dem. Grundig.

Vi går hånd i hånd ned mot stranda. Håndklær, bøtter, spader, solkrem og saft på flaske er med. «Hiiiiiv og hoi! Snart er skatten vår!» Skøyern synger av full hals imens vi trasker i takt.

«Da kan vi ta det rolig de neste hundre år!» Han stopper brått, og ser på meg. «Det må være feil!» «Hæ? Feil, hva er det som er feil?» sier jeg.

«Det må være feil i sangen! Han mener sikkert to dager eller noe sånt. DET ER VEL INGEN SOM VIL HVILE I HUNDRE ÅR!»

Den lille energibomba slipper hånda mi, og spretter videre. Selvfølgelig. Ingen fireåringer kan forestille seg at det går an å holde seg i ro så lenge…

Prinsessa
fra barnemunn

Prinsessa

Kaffelatter4 kommentarer

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.

Kalenderfilosofi
fra barnemunn

Kalenderfilosofi

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Et enkelt spørsmål i forbifarta, fra en liten filosof.

Venninne har i alle år hatt bordkalendere. Av den sorten med en dobbeltside per dag, som du blar om ettersom dagene går. Sidene er store nok til at hun bruker den som en dekorativ dagbok/avtalebok. Hun tegner små symboler for å markere hendelser. Kake med lys for fødselsdager, fly for reiser og så videre. Da Venninne var et barn så hun en bordkalender for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk. Dette sto øverst på ønskelista til jul.

Etter dette har neste års utgave vært en av de faste gavene under juletreet. En yngre utgave av Venninne hadde et fast nyttårsrituale. Første dag i nytt år ble tilbragt ved stuebordet. Formen var ikke alltid helt på topp etter nyttårsfeiringen; det passet greit å kombinere trang hjelm og skjelvende mage med nyttårskonsert og hopprenn på tv, imens hun skrev og tegnet inn fødselsdager og arrangementer på kalenderen.

Tradisjonen ble holdt vedlike. Da hun fikk barn ble dog den trange hjelmen heller byttet ut med et realt sovetryne. Har man middagsgjester, er det lett å bli sittende oppe litt for sent, selv om all erfaring tilsa at tobeinte vekkeklokker hadde det med å sprette opp i senga ekstra tidlig dersom en har ranglet oppe halve natta.

Da datteren hennes var liten, likte hun godt å se på at mamma’n tegnet symboler inn på kalenderen. Det ble en del av kalendertradisjonen. Mor og datter bladde seg gjennom side for side, og tegnet inn tanter og onklers fødselsdager, flagg for 17.mai og juletre for julaften.

Men hukommelsen og tidsbegrepet til et lite barn er flyktig. Vesla hadde fylt fire år. Romjulen kom, og det var en million evigheter siden de hadde sittet og tegnet på kalenderen. Vesla satt ved skrivebordet, og tegnet. Med ett fikk hun øye på bordkalenderen. Hun trakk den bort til seg, og bladde gjennom de få arkene som fortsatt var igjen av årets utgave.

«Mamma?!», sa Vesla med tynn stemme. «Ja?» Venninne hørte at datteren var bekymret. «Hva skal vi gjøre når dagene er brukt opp?» Hun så på moren sin med store øyne; holdt bordkalenderen opp, og blafret med de få sidene som var igjen. «Da begynner vi på nytt», sa Venninne og smilte. Hun gikk bort til skrivebordsskuffen, og fisket opp bordkalenderen for kommende år. Hun åpnet den, og satt den på plass etter sidene som var igjen av dette året.

Vesla trakk et lettelsens sukk. Så var de ikke helt ferdige allikevel. Fra da av tegnet de på kalenderen i romjula.

Punker?
fra barnemunn

Punker?

Kaffelatter1 kommentar

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å være noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A: «Hu er pønker.»

B: «Nei.»

A: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte. Rett under nesa mi.

B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke værra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…

Hoppebær
fra barnemunn

Hoppebær

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Et innlegg om å gripe muligheter når de kommer.

Jeg er av de som er mest begeistret for vår og sommer. Høsten består i stor grad av frost, smerter og melankoli. Heldigvis har jeg mye og mange rundt meg som peker på de fine tingene. Som gjør at jeg trosser det indre mørket; kler meg i ull og knall gule gummistøvler, og venter på at snøen skal pakke mørket inn i gnistrende hvitt.

Barn er ofte mye flinkere enn oss voksne til å gripe dagen, og la seg fascinere av alle årets fasetter. Juniora var definitivt en av disse. Høsten var fin, for da falt løv og kastanjer til bakken. Dette kunne vi lage kunst av, og fylle lommene med. Kakao smakte i følge henne aller best om høsten, særlig med stearinlys på bordet. Men aller best var kanskje hoppebærene.

Vet du ikke hva hoppebær er? Det er snøbær; giftige bær som vokser på prydbusker. På høsten faller bærene til bakken. Hvis du tråkker på dem kommer det et ørlite smell eller *popp*. Som barn syntes jeg at det var veldig moro å hoppe eller trampe på disse bærene. Juniora synes det samme. Hun synes de var så festlige, at hun nesten ikke klarte å gå forbi en hoppebærbusk uten at alle bær som lå på bakken var flate og lydløse.

Dette førte til at ønsket trikk nesten gikk fra oss på vei til skolen en morgen. Vi kom oss på i tide; men ble enige om at for å forhindre at det samme skulle skje igjen, måtte hun stå opp tidligere dagen etter. Som sagt, så gjort. Dagen etter sto vi opp en halvtime tidligere. Det var ei lys våken jente, som nesten ikke kunne få gjort unna morgenstell og frokost raskt nok. Denne morgenen og resten av hoppebærsesongen gjentok vi dette. Det var mange busker. Og mye hoppe-ti-hopp den høsten.

*Popp*

Puppeveske
fra barnemunn

Puppeveske

Kaffelatter4 kommentarer

Barn er som oftest helt rå på å forsøke å gjøre seg forstått. Med et manglende vokabular, settes fantasien i sving, og nye ord blir til. Noen ganger er de nye ordene nesten bedre enn originalen.

Det var en fin sommerdag. Venninne trengte barnepass en times tid, så jeg tok med Pjokken ut på tur. Vi ruslet rundt i et rolig villastrøk, og så om vi kunne finne en lekeplass. Pjokken var knapt to år, og var i den fasen hvor han spurte og grov – konstant. Han pekte hit og dit. «Hva er det?» «Hva heter den?» Vi luktet på blomster, løftet på steiner og så på insekter som gjemte seg under dem.

Jeg var ikke så godt kjent i dette området av byen, så jeg fant ingen lekeplass. Pjokken begynte å bli sliten, og lurte på om han kunne bæres litt? Jeg plukket gutten opp, og plasserte ham så han satt og hvilte på hofta mi. Han la armene rundt halsen min, og ga meg en god klem. Vi koste oss sammen, Pjokken og jeg.

Når jeg er sammen med små barn, bobler sangen i meg. Denne dagen var intet unntak. Jeg begynte å synge en slått. Jeg beveget meg i en rytmisk blanding av dans og gange. Pjokken lo, og klemte meg igjen. Så gikk vi der da; jeg dansegikk bortover, Pjokken holdt seg fast og nynnet med.

Nå må jeg komme med en tilleggsinformasjon til de av dere som ikke har møtt meg før. Jeg er ei av de damene som Rubens ville ha malt. Ergo; når jeg beveger meg, så duver og disser det. Når jeg danser? Det finnes knapt en bh som vil klare å holde brystene mine helt i ro. Så da overkroppen begynte å leve sitt eget liv, ble Pjokken stille et ørlite øyeblikk.

Så dro han i halsåpningen på t-skjorta mi, og tittet inni. «Hva er det?» Han dyttet forsiktig på Bh-en min. Jeg misforsto spørsmålet. «Det er en pupp», sa jeg. «Nei, hva er det?» Han hadde tatt tak i den ene bh-stroppen. «Det er en bh.» «Hva er det?» Nå gikk samtalen i turbofart, og jeg bare sa det første som falt meg inn; «det er en sånn jeg putter puppene inni, så de ikke skal dette ut av genseren.» For et svar! Førskolelærer my ass, for en elendig forklaring!

Pjokken derimot, gliste fornøyd. Dro en gang til i bh-stroppen, så brystet beveget seg igjen. «Neeeeei, det er en puppeveske!» Så vet vi dèt.

Tissedans
fra barnemunn

Tissedans

Kaffelatter1 kommentar

Å få barn til å slutte med bleie og å bli renslig, er ikke alltid så enkelt i et land hvor været i månedsvis tilsier lag på lag med klær. Det kan være greit å ha en eller annen form for belønning for flinke krabater som klarer å ha tørr truse, og holde seg til de kommer på do.

Da Venninnes datter var i ferd med å slutte med bleie, laget hun en liten dans – den såkalte tissedansen. Vi fulgte opp så godt vi kunne; etter hvert vellykkede dobesøk danset vi litt imens vi sang «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» Dansen var en umiddelbar suksess. Ved hver gylne dråpe som traff doskåla, ble det danset og sunget. Var du på besøk hos dem, ble du raskt invitert til tissedans dersom det var aktuelt. Og det var det jo alltid. Desto større publikum, jo mere frydet vesla seg.

Så ble det familieforøkelse. Festlig skulle døpes, og vi var mange i hus i forbindelse med den store festen. Rett før vi skulle til kirken, måtte Livlig på do. Venninne var opptatt med å amme dåpsbarnet, så Bestemor ble med henne på badet. Og joda, «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» hørtes ikke så lenge etterpå. Sjøl var jeg opptatt med mitt, og tenkte ikke videre over de to som holdt på med sitt der inne på bade. Helt til vi hørte en lys stemme, som sang høyt og tydelig «Bestemor har tissa, Bestemor har tissa!»

Barnebarn
fra barnemunn

Barnebarn

Kaffelatter2 kommentarer

Hvordan vinne med et smil og en god sjarmoffensiv.

Det er en helt vanlig ukedag. Jeg er i matbutikken, og vandrer mellom hyllene for å finne de varene jeg skal ha. Det samme gjør ei jente på fire-fem år. Hun går i sikksakk med en liten handlevogn. Oppi ligger det noe småtteri. Bak kommer en eldre kar. Han forteller jenta hva de skal ha, og hun kjører slalåm med vogna mellom hyllene.

Våre veier krysses med jevne og ujevne mellomrom. Både min og deres vogn fylles opp etterhvert. Da jeg nærmer meg kassa, ser jeg dem igjen. Jenta står nå og studerer de glorete barnemagasinene i bladhylla.

Mannen gjør tegn til at de skal gå mot kassa. Jenta tar opp et blad, og ser spørrende på mannen. Han rister sakte på hodet. «Bestefar, kan’ke jeg få et blad’a?» Hun spør med sin mest innbydende stemme. Han sier at det kan hun ikke, for det er ikke lørdag i dag.

Da setter hun inn det avgjørende støtet;

«Ja, men bestefar – det er alltid lørdag sammen med deg…»

Tror nesten jeg hadde kjøpt bladet til henne selv, om ikke bestefaren allerede hadde ligget der, helt smeltet i en pøl på gulvet.

Isbilen
fra barnemunn

Isbilen

Kaffelatter6 kommentarer

Enkelte ganger må vi bare spørre oss; hvem lurer hvem?

Kompis hadde delt samværsrett med datteren sin da hun vokste opp. Helgepappaer har det med å bli snurret rundt lillefingeren. Kompis var intet unntak. Dog hadde han noen smarte pappatriks i ermet da Juniora var liten. Et av dem var å unngå at hun maste om å få iskrem når isbilen kom. Han fortalte henne nemlig at når isbilen spiller musikk, så betyr det at den er utsolgt for is. Jeg bevitnet dette scenariet mange ganger, over flere år.

Hver gang vi kunne høre isbilen i det fjerne, utbrøt Kompis: «Å neiii, nå er det tomt for is IGJEN!» Hvorpå både han og Juniora uttrykte sin skuffelse. Og ferdig med den saken. Det ble derfor aldri noe mas om is de kveldene isbilen kom kjørende utenfor der de bodde. Jeg måtte innrømme at jeg syns han hadde gjort et noe sjofelt, men temmelig smart triks for å slippe unna kjøpepress.

Årene gikk, og dette gjentok seg stort sett hver gang Juniora var hos pappa’n sin. Helt til en dag. Juniora var nå åtte-ni år gammel. Isbilen kom, og Kompis begynte med den gamle regla: «Å neiii» «Pappa!» Hun avbrøt ham. «Det er is i isbilen. Jeg vet det nok!» Kompis begynte å le. «Jaså, du fant det ut tilslutt?!» Juniora så på pappa’n sin med et blikk som var fylt til randen av kjærlighet: «Jeg har visst det hele tiden. Men jeg trodde at du ikke visste det, så jeg ville ikke at du skulle bli flau og lei deg…» Tror du pappa’n smelta sånn bitte litt, kanskje?

Skikkelig død
fra barnemunn

Skikkelig død

Kaffelatter1 kommentar

Hvordan tv-bilder av en konge som gråter en skvett, fører til tanker om døden og nyvunnet logikk hos ei lita jente.

Venninnes datter Emma hadde fått med seg at Kong Harald fikk en statue av sin avdøde mor i 70-årspresang fra Stortinget. Hendelsen gjorde uten tvil inntrykk på jenta. Hun er vant til at folk rundt henne er lettrørt, så jeg tror ikke tårene i seg selv som gjorde utfallet. Kanskje var det heller det faktum at også voksne mennesker fortsetter å savne foreldrene sine lenge etter at de har gått bort?

Emma ytret ønske om å besøke kirkegården for å se på graven til sine forfedre, og så ville hun på slottet og se på statuen av Kronprinsesse Maud. Jeg skjønte etterhvert at Emma hadde en helt egen teori om døde folk. Når du dør, blir du til stein (gravstøtter), og med litt flaks: hvis du har vært død veldig lenge – blir du noen ganger til en statue.

Første stopp på turen vår, var kirkegården. Siden vi har felles slektninger, fant vi fram til graven deres. Emma stirret på graven. «Er DETTE oldemor og oldefar?» Joda, vi bekreftet at her lå de. Nå er ikke kirkegårder generelt kjent for å være steder som er fylt med futt og fart, så jenta var raskt ferdig med å beskue graven. Blikket hennes begynte å vandre. «Hvem ligger der?» Hun pekte på en tilfeldig grav i nærheten. Jeg leste navnet på den avdøde. «Og der?» Jeg leste to navn til.

Hun var ikke større enn at hun ikke fikk med seg det faktum at jeg leste opp navn, men trodde faktisk at jeg visste hvem alle der var. Vi gikk langs rekkene med graver. Emma stadig mer imponert over min kunnskap. Dette moret meg – og tydeligvis også moren hennes, for vi lot henne gå der i villfarelse uten å røpe oss.

Turen gikk videre til slottet. Emma var spent på om kongen var ute og så på statuen nå også. Den gang ei. Men, det sto en eldre dame foran statuen. Hun var pent antrukket med kåpe og hatt, og var åpenbart preget av stundens alvor. Så opp på statuen; felte noen tårer, og tørket dem bort med et nystrøket lommetørkle. Emma gikk bort til henne; og sa «Hun der…» og pekte opp mot statuen. «Hun der er skikkelig død!»