Publisert i Sofarefleksjoner

Sommerlykke

Når august er på hell, tar jeg som regel en mental oppsummering av hvordan sommeren har vært. Noen år har jeg vært veldig fornøyd med forløpet, mens andre har blitt arkivert som ikke fullt så vidunderlige…

Årets sommer hadde alle forutsetninger for å gå inn i historien som mindre vellykket. Det kan virke som om jeg har reist bort fra godværet gang på gang. Gummistøvler og regnjakke har i hvert fall vært flittig brukt. Formen har vært heller skrall. Kroppen har verket og knirket mer enn den pleier på sommeren.

Vannet har vært både for vått og for kaldt til å bade mye i. Jeg måtte krype til korset, og klippe av meg dreadsen. Som sagt; alt i alt en rekke faktorer og hendelser som til sammen og hver for seg kunne vært nok til å legge en demper på sommerlykken. Men ikke i år…

Lykken er venninner; som uten å stusse, kjører meg 400 meter til stranda fordi jeg er i dårlig form, og ikke hadde kommet meg dit på egen hånd. Som ser den innlysende nødvendigheten av å blåse opp gigantiske flamingoer, så vi kan ligge og flyte som dupper i sjøen.

Lykken er å sitte i en gammel stol foran ei grue; omgitt av spøken og alvoret til gode venner. Og så attpåtil klare å kjenne på hvor godt det er å være meg. Der. Med dem. I år òg. Lykken er når familien samles; ikke bare fordi vi må, men fordi vi trives så godt i hverandres selskap. Tenk å være så heldig!

Lykken er en skakk, liten hytte, med en enda skakkere veranda. Hvor regnet pøser ned; men det er helt greit, for kaffen er rykende varm, Kjekken har uendelig god tid og bikkjene ligger under bordet og sover.

Hvor den lokale nærradioen er så saktegående, at NRK bare kan gå og legge seg med minutt-for-minuttsendingene sine.

Og når beina er så slitne, at de nesten ikke klarer å stavre seg avgårde; når man er redd for at de skal visne og bli borte fordi en går så sakte… Da er det jaggu fint med rosa Crocks. Så blir det lettere å holde styr på villfarne føtter i gresset.

Publisert i Latterdøra

Økt sex appeal

I løpet av våren og sommeren har jeg merket at jeg har fått skikkelig draget på damer.

Jeg er virkelig ikke spesielt innbilsk; dette er påtagelig, samt litte grann flatterende. Først ble jeg sjekka opp ukentlig, så flere ganger i uka og tilslutt daglig.
Det begynte før jeg tok dreadsen, så det kan ikke väre hovedårsaken. Vinnende vesen, flotte hatter, fin rumpe? Så mange muligheter, men akk så få svar.

 

Nå tror kanskje du at jeg stirrer ned i bunnen av et glass, og sitter her og drikker meg pen? Kaffe og druer pleier som regel ikke å føre til selvforherligelse. Nei, dette er basert på klare fakta. Jeg er rett og slett en damemagnet!

 
Må jo si det er ganske flatterende å få venneforespørrelser fra yppige, unge kvinner. Bilder av seg selv sender de òg. Dette er stort sett jenter som enten er veldig late, eller som har ekstremt dårlig råd. De har i hvert fall ikke bh på.

 

Om det er fordi de ikke gadd å ta den på før de tok bilde, eller om de ikke har råd til å kjøpe en? Trolig det siste, for brystene deres er jevnt over så store, at de nok har blakket seg helt på å fylle dem ut. Da ble det vel ikke penger til overs til en ny bh. Jeg har tilbudt et par av de mest frosne damene at de kan få arve noen bher og gensere i str. XXL fra Ellos-katalogen. Har ennå ikke fått noe svar.

Unge, lesbiske kvinner har tydeligvis også ofte komplekser på grunn av bollekinn. Samtlige av disse kvinnene har sugd inn kinnene så hardt, at leppene krøller seg sammen og ligner store hemorroider.

 

Nå har jeg mer enn nok med Kjekken og to hunder, om jeg ikke i tillegg skal ta på meg ansvaret for giddelause, eventuelt blakke damer med masse komplekser. Men, for all del; lykke til med jakten!

Publisert i Latterdøra

Min drømmemusikal

Om hvordan dagens opplevelser kan veves inn i nattens drømmeteppe.

Jeg hadde vært på «Årringar», et av de mange spela som blir satt opp på sommeren rundt om i vårt langstrakte land. Både Kompis og Venninne var involvert i stykket, og jeg hadde sett det før – så jeg visste at det var en god musikal som skulle framføres. Sommerkveldene var fortsatt gode. Været var ikke all verden å skryte av, men reinsdyrskinn under baken og regntøy gjorde at det ikke var noe å klage på.

Når man ser en oppsetning for tredje gang, legger man merke til små detaljer som ikke oppfattes første gang man ser på. Husket brokker av sangtekster og melodier. Var spent på å se hvordan årets sammensetning av skuespillere og ensemble var.

Jeg har nevnt før at jeg er lettrørt. Første gang jeg så dette stykket, felte jeg en tåre i ny og ne der jeg antar at mange andre lot seg rive med òg. Andre gangen begynte jeg å snufse i god tid før jeg visste at det kom til å bli trist. Denne gangen? Orkesteret hadde knapt spilt en strofe, før tårene rant. Og da stykkets barnestjerne entret scenen, begynte jeg nesten å hulke. Jeg var ikke alene om dette. Selv garvede korister tørket en tåre eller fem av guttens klokkeklare stemme.

Forestillingen gikk strålende. En liten hånd vinket i smug fra scenen opp til et kjent fjes i publikum. Regnet lettet; mørket senket seg, og musikalen avsluttet i det kulda satt seg i kroppen. Jeg tok meg selv i å gå å nynne på brokker fra forestillingen resten av kvelden.


Da det var sengedags, hadde ikke knollen min gjort seg ferdig med forestillingen… I noe som for meg virker som en evighet, drømte jeg om spelet. Det vil si; jeg kan jo ikke tekstene skikkelig, så det kunne heller ikke noen i drømmen. Som i en loop sto alle i stykket og sang «na na nana na na. Kløyv den stokken! Na na na nana na.» Sjelden har jeg vært så trøtt etter en drøm…

Publisert i Latterdøra

Billig dame

Noen ganger kan ord klinge feil. Veldig feil. Ting sagt i beste mening, kan høres skikkelig nedlatendes ut.

Vi sitter i en drosje, på vei hjem til Kjekken etter en kveld ute på byen. Han er småbrisen, og i veldig godt humør. «Du er ei skikkelig billig dame!» utbryter han fornøyd, og klapper meg på kneet. Jeg hører at drosjesjaføren trekker pusten. Han møter blikket mitt i speilet, og knokene hans blir bleke i det han klemmer litt ekstra hardt rundt rattet. Venter han seg bråk nå?

 

Jeg ler – høyt.» Du skjønner at den der kan høres veeeeldig feil ut? Hadde jeg vært litt nærtagende, så hadde jeg blitt skikkelig lei meg hvis noen sa noe sånt til meg!» Kjekken klapper på meg igjen.

 

«Ja, men du er uten tvil den billigste dama jeg har gått ut med noen gang! Når du bare drikker brus og kaffe? Blir jo ikke store greiene å spandere på deg!» Jeg ler. Drosjesjaføren senker skuldrene, og smiler til meg i speilet.

 

OK. Så er jeg ei billig dame.

Publisert i fra barnemunn

Barnebarn

Hvordan vinne med et smil og en god sjarmoffensiv.

Det er en helt vanlig ukedag. Jeg er i matbutikken, og vandrer mellom hyllene for å finne de varene jeg skal ha. Det samme gjør ei jente på fire-fem år. Hun går i sikksakk med en liten handlevogn. Oppi ligger det noe småtteri. Bak kommer en eldre kar. Han forteller jenta hva de skal ha, og hun kjører slalåm med vogna mellom hyllene.

Våre veier krysses med jevne og ujevne mellomrom. Både min og deres vogn fylles opp etterhvert. Da jeg nærmer meg kassa, ser jeg dem igjen. Jenta står nå og studerer de glorete barnemagasinene i bladhylla.

Mannen gjør tegn til at de skal gå mot kassa. Jenta tar opp et blad, og ser spørrende på mannen. Han rister sakte på hodet. «Bestefar, kan’ke jeg få et blad’a?» Hun spør med sin mest innbydende stemme. Han sier at det kan hun ikke, for det er ikke lørdag i dag.

Da setter hun inn det avgjørende støtet;

«Ja, men bestefar – det er alltid lørdag sammen med deg…»

Tror nesten jeg hadde kjøpt bladet til henne selv, om ikke bestefaren allerede hadde ligget der, helt smeltet i en pøl på gulvet.

Publisert i fra barnemunn

Isbilen

Enkelte ganger må vi bare spørre oss; hvem lurer hvem?

Kompis hadde delt samværsrett med datteren sin da hun vokste opp. Helgepappaer har det med å bli snurret rundt lillefingeren. Kompis var intet unntak. Dog hadde han noen smarte pappatriks i ermet da Juniora var liten. Et av dem var å unngå at hun maste om å få iskrem når isbilen kom. Han fortalte henne nemlig at når isbilen spiller musikk, så betyr det at den er utsolgt for is. Jeg bevitnet dette scenariet mange ganger, over flere år.

Hver gang vi kunne høre isbilen i det fjerne, utbrøt Kompis: «Å neiii, nå er det tomt for is IGJEN!» Hvorpå både han og Juniora uttrykte sin skuffelse. Og ferdig med den saken. Det ble derfor aldri noe mas om is de kveldene isbilen kom kjørende utenfor der de bodde. Jeg måtte innrømme at jeg syns han hadde gjort et noe sjofelt, men temmelig smart triks for å slippe unna kjøpepress.

Årene gikk, og dette gjentok seg stort sett hver gang Juniora var hos pappa’n sin. Helt til en dag. Juniora var nå åtte-ni år gammel. Isbilen kom, og Kompis begynte med den gamle regla: «Å neiii» «Pappa!» Hun avbrøt ham. «Det er is i isbilen. Jeg vet det nok!» Kompis begynte å le. «Jaså, du fant det ut tilslutt?!» Juniora så på pappa’n sin med et blikk som var fylt til randen av kjærlighet: «Jeg har visst det hele tiden. Men jeg trodde at du ikke visste det, så jeg ville ikke at du skulle bli flau og lei deg…» Tror du pappa’n smelta sånn bitte litt, kanskje?

Publisert i Latterdøra

Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.

Publisert i fra barnemunn

Skikkelig død

Hvordan tv-bilder av en konge som gråter en skvett, fører til tanker om døden og nyvunnet logikk hos ei lita jente.

Venninnes datter Emma hadde fått med seg at Kong Harald fikk en statue av sin avdøde mor i 70-årspresang fra Stortinget. Hendelsen gjorde uten tvil inntrykk på jenta. Hun er vant til at folk rundt henne er lettrørt, så jeg tror ikke tårene i seg selv som gjorde utfallet. Kanskje var det heller det faktum at også voksne mennesker fortsetter å savne foreldrene sine lenge etter at de har gått bort?

Emma ytret ønske om å besøke kirkegården for å se på graven til sine forfedre, og så ville hun på slottet og se på statuen av Kronprinsesse Maud. Jeg skjønte etterhvert at Emma hadde en helt egen teori om døde folk. Når du dør, blir du til stein (gravstøtter), og med litt flaks: hvis du har vært død veldig lenge – blir du noen ganger til en statue.

Første stopp på turen vår, var kirkegården. Siden vi har felles slektninger, fant vi fram til graven deres. Emma stirret på graven. «Er DETTE oldemor og oldefar?» Joda, vi bekreftet at her lå de. Nå er ikke kirkegårder generelt kjent for å være steder som er fylt med futt og fart, så jenta var raskt ferdig med å beskue graven. Blikket hennes begynte å vandre. «Hvem ligger der?» Hun pekte på en tilfeldig grav i nærheten. Jeg leste navnet på den avdøde. «Og der?» Jeg leste to navn til.

Hun var ikke større enn at hun ikke fikk med seg det faktum at jeg leste opp navn, men trodde faktisk at jeg visste hvem alle der var. Vi gikk langs rekkene med graver. Emma stadig mer imponert over min kunnskap. Dette moret meg – og tydeligvis også moren hennes, for vi lot henne gå der i villfarelse uten å røpe oss.

Turen gikk videre til slottet. Emma var spent på om kongen var ute og så på statuen nå også. Den gang ei. Men, det sto en eldre dame foran statuen. Hun var pent antrukket med kåpe og hatt, og var åpenbart preget av stundens alvor. Så opp på statuen; felte noen tårer, og tørket dem bort med et nystrøket lommetørkle. Emma gikk bort til henne; og sa «Hun der…» og pekte opp mot statuen. «Hun der er skikkelig død!»

Publisert i Latterdøra

Mobilforviklinger

Om små og store forviklinger med mobilen.

På midten av nittitallet; da mobilen begynte å bli mer og mer vanlig i Norge, lot folk flest seg både begeistre og forarge over alminneliggjøringen av dette bærbare telefonapparatet. Selv kjøpte jeg min første mobiltelefon etter å ha hatt en klein opplevelse – hvor jeg måtte gå til nærmeste telefonkiosk for å ringe til arbeidsplassen og melde om sykefravær, med spypose i hånda.

Hele opplegget var nærmest litt magisk. En bekjent imponerte meg ved å kjenne igjen så og si alle nummere som ringte ham. Jeg var dypt imponert over den vanvittige hukommelsen hans, helt til han forklarte at navnet på de som ringte ble vist på displayet.

Faren min ble; som de fleste av oss, litt overrumplet over denne teknologien. Selv en mann med store tekniske kunnskaper, hadde sine utfordringer i møte med mobilen.

Rett etter at sms ble tilgjengelig, fikk jeg en dag et underlig anrop.

«Hallo?» Jeg hørte pappas litt usikre stemme i den andre enden. «Hallo!» svarte jeg. «Hallo?» sa han igjen. «Hei pappa!» svarte jeg, og stusset litt over nølingen i stemmen hans. Han var stille et øyeblikk, før han sa «Eh, er det du som ringer meg, eller jeg som ringer deg?» «Du ringer meg.» sa jeg, men nå ble jeg jaggu litt usikker sjøl. «Åh! Jeg trodde jeg sendte deg en tekstmelding, jeg…»

Nå må det tas med at faren min kjapt ble helt rå på å sende både tekst og bilder til meg. Men vår helt spesielle form for korrespondanse får bli en egen post, ved en senere anledning.

Publisert i fra barnemunn

Tolk 

Med så mange dialekter som vi har i vårt langstrakte land; er det ikke rart at barn kan gå litt i surr med hva ting betyr, eller hvordan det sies.

Festlig flyttet fra hovedstaden som baby, og har ikke vokst opp med bokmål i dagligtalen. Da hun var mindre, kunne hun bli skikkelig irritert på hvordan jeg uttalte ord, eller at jeg etter hennes mening brukte feil ord. Pysj var en gjenganger. «Da heite ikkje pysj, da e nattdrakt!»

I begynnelsen sa jeg ikke noe til dette, men etterhvert ble jeg litt lei av å bli rettet på støtt og stadig. Så jeg fortalte om norske dialekter. Om hvordan vi uttaler ting på forskjellig måte, og at vi en del ganger bruker forskjellige ord for samme ting. Snakket om at slik er det på alle språk. Festlig lot seg ikke rikke, selv om søsteren hennes kunne bekrefte at det er mange som sier pysj i Oslo. Temaet kom opp hver morgen og kveld når vi var sammen, noe som ikke er så alt for ofte.

Så kom Festlig til Oslo med mor. De reiste med tog, og siden de hadde med en baby i tillegg, møtte jeg dem på perrongen for å hjelpe til med avstigning og bagasje. Nå vet jeg ikke om mor i forkant hadde snakket med Festlig om å roe ned dialektkritikken, eller om dette var noe hun hadde grublet over på egen hånd. Her snakker vi om ei godhjerta jente, så muligheten er stor for at hun hadde funnet ut av dette selv.

I hvertfall; toget ankom Oslo S. Jeg fulgte den aktuelle vogna bortover, så jeg kunne ta dem imot så raskt som mulig. Festlig så meg igjennom vinduet på døra, og vinket gledesstrålende. Da toget stoppet, nærmest hoppet hun opp og ned av utålmodighet. Døra gikk opp. Festlig tok et skritt ned i trappa; slo ut med armene i rene Hamlet-stilen, og erklærte med høy og tydelig stemme: «I Oslo seier dei pysj!»

Er det noe rart jeg digger unger?!