Det var den gang

Barn som forteller vitser

Husker du den første vitsen du lærte? Jeg lagde en selv. Det er ikke dermed sagt at den var god.

Små barn forteller ofte ganske teite vitser. I beste fall har de dårlige poeng. Ofte forteller de den samme vitsen om igjen og om igjen. I verste fall har barnet glemt deler av vitsen, og forteller noe som egentlig bare blir helt meningsløst.

«Har du hørt om dansken og svensken og nordmannen som…» «Kom an, Ketchup!» Vi fortalte dem som barn, og flere av de samme vitsene blir jammen fortalt av små barn den dag i dag.

Vitser formidles ofte fra de store barna, til de mindre. På samme måte som annen kunnskapsformidling mellom barn. Noe funker, mens andre ting blir vridd på eller forandret til det ugjenkjennelige underveis. (Eksempelvis forplantningslæren.)

Den første vitsen jeg kan erindre å fortelle, fant jeg på selv. Vitsen i seg sjøl var totalt blottet for humor, og helt poengløs. Jeg hadde ikke fått med meg oppbyggingen av vitser, men det trengte jeg for så vidt heller ikke, for folk lo som bare det når jeg fortalte den!

Det har seg slik, at jeg var så full av forventninger da jeg fortalte vitsen, at det nok var mitt oppsyn folk lo av. Tross alt, det er en viss sjarm over et barn som stråler av glede, og som finner sin egen historie så fornøyelig at hun hikster av latter når hun forteller vitsen…

Men kunsten å få andre til å le, er ikke den verste form for bekreftelse en unge kan være ute etter.

Jeg vil herved takke mine foreldre, tanter og onkler; Takk for at dere lo av den elendige humoren min! (Hmmm, dere ler fortsatt…)

Jeg har lyst til å fortelle vitsen til deg òg. Men jeg skal forsøke å gjenskape måten jeg fortalte den på. Da jeg var et blygt barn, tok jeg som oftest mot til meg, og nærmest ropte ut vitsen. Derfor skriver jeg monologen med store bokstaver. Se samtidig for deg ei lita jente, som er stappfull av forventning om å slå til med en alle tiders god historie, stå og brøle en vits. Ansiktsuttrykket mitt må ha vært ubetalelig…

«VIL DU HØRE EN VITS?» (Jeg ventet aldri på svar, bare kjørte på.) HE HE HE, «DET VAR EN GANG EN KROKODILLE!» *fnis* «OG NÅR DEN VAR FERDIG PÅ DO», HE HE HE HE, «SÅ SATT DEN FAST HALEN I DØRA!» HE HE HE HE…

På dette tidspunktet lo jeg så tårene trillet.

Paradokset; de voksne lo av meg, ergo fortsatte jeg å fortelle den samme vitsen…

Stand-up-komiker var neppe et av superlativene som ble brukt om meg…

Latterdøra

Den pinlige dietten

Noen få stavelser feil. Ett lite ord kan gjøre så stor forskjell. På aksept og sosialt selvmord.

Før jeg ble skikkelig utredet for matallergi og fikk konstatert at jeg hadde IBS (Irritabel Tarmsyndrom), testet jeg i stadig mer desperasjon ut forskjellige dietter for å få bukt med mageproblemer. Disse diettene førte til vektnedgang, men ikke noe mer glad mage. FODMAP-redusert kosthold viste seg å være redninga for meg, men det får eventuelt bli tema i et annet innlegg.

Da denne episoden inntraff, gikk jeg på Candida-dietten; hvor tanken er – i korte trekk – at man har en soppinfeksjon i magen, og fjerner mat som inneholder gjær og sukker fra kostholdet.

Dietten var omfattende, og jeg hadde et strengt matregime. Som forventet; vektnedgang forbindes med slanking, og omgivelsene rundt meg fokuserte stort sett på det faktum at jeg krympet. At jeg hadde sterke magesmerter som jeg så gjerne ville bli kvitt, så ikke ut til å være særlig adekvat.

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg gikk ned mange kilo. Men når man har alt for mange kilo ekstra, er det ikke de ti første kiloene man går ned som syns. Det er de ti neste.

Etter å ha gått på dietten i en god stund, begynte det virkelig å synes at jeg minsket i omfang. Såpass at det ble en snakkis blant kollegaer. Sånn er det nå engang, at folk snakker om hverandre. Trenger ikke være noe gæærnt med det.

Da jeg kom inn på personalrommet i lunsjen, var tydeligvis «vidunderdietten» et tema. På dette tidspunktet var jeg skikkelig gladsingel. Etter ti år i et dysfunksjonelt forhold, kysset jeg gjerne kjekke gutter som krysset mine stier.

Det var vel kanskje derfor jeg synes følgende hendelse ble ekstra pinlig…

«Hei du!» En av kollegaene henvendte seg til meg. «Hei!» Jeg stoppet opp ved bordet hvor en fem-seks kollegaer satt. «Det er Klamydia du har, ikke sant?» «Hva?!?» Jeg rødmer ikke så ofte, men nå kokte det i toppen idet jeg kjente at jeg blusset opp.

«Nei, jeg håper da ikke det!» Jeg må ha sett rimelig fortvilet ut. «Ja, men går ikke du på sånn Klamydiadiett da?» Dæven, som jeg lo! «Nei, jeg har ikke noen kjønnssykdom å snakke om. Candidadietten, mener du vel.»

Det ble mye fnising i den pausa.

Lek med Lister

10 sanger som er skrevet om til norsk

Du har etter all sannsynlighet hørt norske sanger som er oversatt fra andre språk, uten å være klar over at de ikke er originaltekster.

Å oversette prosatekster, er relativt grei skuring dersom du behersker originalspråket sånn noenlunde, og skriver tekster fra før. Går nevnte tekst på rim, derimot – skal du ha tunga rett i munn. Derfor er som oftest dikt og sanger omskrevet; de har ofte samme handling, men er tilpasset norske forhold.

Noen band og artister har bygget en karriere med egne tekster og lånte melodier, mens andre har omskrevet én eller et fåtall sanger.

Felles for alle sangene på lista; de er skrevet om på en så god måte, at de fremstår som solide og troverdige tekster også i norsk innpakning.

  • Ride ranke – Finn Kalvik ↔ Cats in The Cradle – Harry Chapin: Takk, O store Finn Kalvik! Å skrive om en tekst til en melodi med så mye synkoper, og allikevel få den til å sitte som et skudd, er mesterlig gjort. Det var denne sangen som i sin tid gjorde at jeg fikk øynene opp for hva det vil si å skrive om en sang, men samtidig ha en så respektfull nærhet til originalen. Jeg bøyer meg i støvet.
  • Grepa tolk – Prima Vera Let’s Call the Whole Thing Off – George Gershwin, Ira Gershwin: Å skrive om svulstig musikalmusikk til norsk slapstickhumor er en kunstart. Prima Vera gjorde det, om igjen og om igjen.
  • Jeg vil aldri bli stor – Skrujern I don’t wanna grow up – Tom Waits: Med fare for å erte på meg Tom Waits-fans, så har etter min mening Skrujern laget en utgave som overgår originalen en høy gang. Det er sånn den burde ha vært fra starten av.
  • Ho Birgit Lien – Hellbillies Sweet Rosie Jones – Buck Owens: Før Hellbillies gikk over til å skrive egne melodier til tekstene sine, skrev de om utenlandske tekster til Ål-dialekt. Som om sangene aldri har vært laget på et annet språk i første omgang.
  • Ferje over Mjøsa – Vazelina Bilopphøggers Ferry Cross the Mersey – Gerry Mardsen (Gerry and the Pacemakers): Et glimrende eksempel på hvordan en sang blir gjenfødt i ny språkdrakt. Lokalt, originalt og kult.
  • Fordi eg elskar deg – Ingebjørg Bratland (norsk tekst Bjarte Hjelmeland)Make You Feel My Love – Bob Dylan: Hjelmeland har skrevet om en vakker tekst, til en annen nydelig tekst. Han synger den bra sjøl, men når Ingebjørg Bratland smyger inn krudling i den klokkeklare tolkningen sin, blir jeg mo i knærne og varm i hjertet.
  • Barn av regnbuen – Lillebjørn NilsenMy Rainbow Race – Pete Seeger: Det gikk mange år før jeg fant ut at dette ikke var en original Lillebjørn Nilsen-låt. Den er så innkjørt i den norske folkesjela, at den virker helnorsk.
Ti sanger som er skrevet om til norsk
  • Fru Johnsen – Inger Lise Andersen (norsk tekst Terje Mosnes)Harper Valley P.T.A. – Tom T. Hall: Inger Lise Andersen ( senere Rypdal) var skikkelig raff der hun fremførte en ganske frekk låt. I dag framstår hverken låta eller artisten som spesielt frekke, men stilig er det fortsatt.
  • Så kom du – Ravi Calling you – Eva Weel Skram, Thomas Stenersen, Simon Walker: En spesiell vri i den forstand at begge utgavene er skrevet av norske utøvere. Igjen en vakker låt, som – om mulig, har fått en enda vakrere innpakning på norsk. Denne utgaven har en tekst som er så vár, at jeg blir litt rørt bare jeg tenker på den.
  • Alle vet jo det – Kari Bremnes (norsk tekst Håvard Rem)Everybody Knows – Leonard Cohen: Artistenes kontrast i stemmer tatt betraktning, kunne dette ha blitt skikkelig kleint. Det er det slettes ikke. Kari Bremnes gjør en kraftfull utgave, som er en Cohen-sang verdig.

Sangene fra lista er tilgjengelig som en spilleliste på Spotify: Mitt Sofaunivers: Sanger som er skrevet om til norsk. Link til spillelista blir lagt ut på Facebook.

Har du forslag til flere sanger som burde vært nevnt? Tips mottas med takk.

Sofarefleksjoner

Hviskeleken

Å promotere seg selv som blogger er ikke gjort i en fei. Så sant en ikke har et kjent navn, blogger om spesifikke temaer som interesserer mange, eller har betydelig mere å rutte med til betalte kampanjer enn jeg har. Men det må da finnes andre måter?

Om ikke så lenge har jeg et jubileum. Et par måneder framover i tid kommer jeg til å publisere innlegg nummer 💯! Det begynte som skrivetrening for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Akkurat det funket ikke så bra. 87 blogginnlegg og to sangtekster er rimelig skeiv fordeling.

Uten leserne hadde det stoppet ganske raskt. Folk i 30 forskjellige land har klikket seg inn, og lest innlegg over 6700 ganger. Facebook er uten tvil min største arena: 1634 likes, hjerter, wow, og tårer har dere gitt. 405 kommentarer.

Hver og en av disse er belønninger for meg. Jeg får betalt i ikoner, bokstaver og mye hjertevarme.

Facebook opererer med algoritmer; hver gang du liker noe, blir det registrert. Jo flere som liker et innlegg, desto flere vil få dette innlegget opp i feeden sin. Skulle du være så elskverdig å sette et ❤, 😄 eller andre følelsesikoner, liker algoritmen dette enda bedre. Ergo: jeg blir ekstra glad når dere trykker på disse tegnene.

Når jeg har en Facebookside tilknyttet bloggen min, er det en del regler jeg må følge:

Jeg har lov til å be dere om å like siden og innlegg, men jeg har ikke lov til å be dere om å følge siden.

Forståelig nok; det er irriterende med pushy snikreklame. Som om ikke dette er snikreklame…

Men hvordan skal jeg få flere følgere uten å be konkret om det?!?
Da kom jeg til å tenke på noe jeg lekte som barn: Hviskeleken! Hvis dere nevner litt sånn tilfeldig at folk bør klikke seg inn på kaffelatter.com

Idéen virket glimrende, helt til jeg husket at de fleste av leserne er godt voksne. Hvis brøkparten av dem og deres venner er like tette i øra som meg, vil de kunne ende opp på de merkeligste nettsider.

Derfor ber jeg heller om at dere sprer det gode budskap på andre måter: Ring en venn, bank på hos naboen, del ut pamfletter, lag en heftig tatovering med kaffelatter.com eller Mitt Sofauniverslogoen. Skriv om bloggen i aviser, fortell om den på radio og tv. Men for all del – ikke del innleggene.

Ihvertfall ikke fordi jeg har bedt deg om å gjøre det.

Sofarefleksjoner

Selvjanting med blyant.

Janteloven er godt banket inn i den norske folkesjela. Mer merkbar enn noen gang, med nåtidens gapestokk, det vil si sosial media. Dog – den verste kritikken og nedrakkingen står vi som regel for selv. Jeg har kalt det for SELVJANTING . Er du en selvjanter?

Ikke alltid så enkel balansegang; er jeg selvkritisk på en sunn måte, eller driver jeg med selvjanting? Dette er en stram line; mer som en knivegg, som jeg trår varsomt over når jeg skriver. Bytt ut, lim inn, slett, slett, slett.

Enkelte ganger kommer tekstene nesten av seg selv. Skjønner godt at folk har klart å spinne mystikk rundt dette fenomenet. Begreper som transe og automatskrift blir brukt av enkelte, som mener at de har fått hjelp «utenifra» for å skrive en tekst.

Selv tror jeg vel at det er så enkelt som at når inspirasjonen virkelig er tilstede, så fokuserer man så intenst, at det nesten virker som resten av verden blir borte. Tid og sted flyter i ett. Og på ett eller annet tidspunkt kan jeg konstatere at en tekst har blitt til.

Det samme fenomenet kan oppstå med tegning eller strikking, for den saks skyld. Neppe mystisk; bare altoppslukende og egentlig ganske slitsomt.

Men de fleste tekster skriver jeg med Jante på skulderen.

Ikke klarer jeg å skrive hver dag. Enten så blir innleggene for lange, eller så er de ikke lange nok. For alvorlige, eller ikke alvorlige nok. Plump humor. Og tegningene… De er et kapittel i seg selv.

Da jeg ikke har funnet noen illustrasjoner som passer til Mitt Sofaunivers, så er jeg pent nødt til å lage dem sjøl.

Det er bare ett problem; jeg er ikke så glad i å tegne! Det vil si, jeg liker å tegne, men ikke nødvendigvis tegninger som ligner på noe.

Derfor er det utfordrende for meg å lage illustrasjoner til innleggene. Særlig når jeg vet hvor mange jeg har rundt meg som tegner fantastisk bra.
Jante nærmest skriker meg i øret: «Tegningene er stygge og underutviklede! Du klarer ikke å tegne en rett strek om du så bruker linjal!»

Da må jeg faktisk minne meg selv på at det er nettopp derfor jeg illustrerer sjøl. Fordi jeg ikke vil ha perfekte tegninger.

Jeg knirker; tekstene mine humper av gårde, så hvorfor skal tegningene være annerledes? Nettopp dette fører noen ganger til at jeg dropper tegninger fordi jeg jobbet så lenge med dem at de ble for fine…

Det er liksom om å gjøre å tenke verst mulig om seg sjøl. Etter snart 100 innlegg får jeg fortsatt hjerteklapp og blir skjelven idet jeg publiserer noe.

Så kan man sagtes spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt fortsetter å legge ut det ene innlegget etter det andre. Der har jeg ikke noe ensartet svar.

  • Jeg liker å skrive.
  • Det er tross alt enklere å anonymisere folk og fe i bloggform, enn i innlegg i en statusoppdatering på Facebook. Dessuten scroller folk flest videre dersom en tekst er for lang på Facebook.
  • Jeg liker å bli lest. Jeg blir henrykt til det absurde når folk kommenterer, eller legger igjen likes, hjerter eller smilefjes.

Burde sikkert tenkt at det viktigste er å få uttrykt meg. Joda, men jeg er så svak, så svak for oppmerksomhet rundt skriblerier.

Og hvem vet, neste innlegg kan enten være det siste jeg skriver, eller springbrettet til verdensherredømme.

Se der du, Jante gikk og la seg gitt!

Kilder: Janteloven. (2014, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 5. april 2018 fra https://snl.no/Janteloven.

Lek med Lister

Alternative tollbestemmelser for nordmenn på tur

I en av årets travleste uker for grensehandel, valfarter nordmenn til Sverige for å gjøre en stohandel. Overraskende mange legger igjen samvittigheten hjemme.

Så vidt meg bekjent; før eller senere går de fleste på en smell, og bryter lover og regler. Være seg at man går på rødt lys, tar med én pose ekstra når man pakker varer i butikken, eller regelbrudd som er så alvorlige at det får rettslige konsekvenser… Før eller siden vil det skje. Noen ganger ubevisst, andre ganger med fullt overlegg.

En form for lovovertredelser som veldig mange har et merkelig avslappet forhold til, er smugling av alkohol og tobakk fra utlandet. Det sier vel like mye om hvor latterlige de små kvotene vi har er i forhold til mange andre land. Dog er det ikke tema for dette innlegget.

Opp igjennom årene har jeg hørt mange rare historier om folks tolkninger av kvotebestemmelsene. Unnskyldningene for å rettferdiggjøre smugling er til dels så fantasifulle, at jeg har valgt å samle noen av dem her:

  1. Alkohol eller tobakk som kjøpes for andre, gjelds ikke. Det går ikke på min kvote hvis det ikke er til meg.
  2. Hvis andre er forhindret i å bli med på reisen, fortjener de sin egen kvote. Ergo, det telles ikke inn i min kvote.
  3. Tobakk og alkohol som skal gis bort som en del av en gave, er nettopp – en gave. Ergo ikke en del av kvoten.
  4. Tobakk og alkohol som skal legges i et påskeegg eller i en julestrømpe, regnes som godteri, og går derfor ikke inn i kvoten.
  5. Løse pakker med sigaretter og enkle bokser med øl gjelder heller ikke. Det er jo bare én.
  6. Kjøper man med noe til noen som har dårlig råd, anses det for å være almisser. Heller ikke kvotebelagt.
  7. Flasker med pen etikett er pynt. Ikke alkohol. Ergo tollfritt.
  8. Har man kjøpt vin etter å ha vært på vinkurs, anses det som undervisningsmateriell.
  9. Årgangsprodukter er antikviteter, ikke alkohol. Her gjelder nok andre regler.
  10. Er det tilbud med tre til prisen av to, gjelds ikke den tredje. Det er ikke min skyld at det var sånn. Jeg kjøpte bare to.

Jeg påstår ikke at folk bør forholde seg til disse reglene. Jeg har bare observert at det forholder seg slik. Så får heller pingler som meg holde seg innenfor kvotebestemmelsene, eller bruke KvoteAppen fra Tollvesenet.

God tur!

Latterdøra

Helt på grensa

Å reise til utlandet med folk som har alternative fortolkninger av tollkvotebestemmelsene, kan være en prøvelse for ei pingle som meg.

Joda, jeg har nok tatt med meg for mye gjennom tollen selv. En flaske vin her, Litt for mye tobakk der. Noen pakker med rullingspapir ekstra. Men aldri så mye at det ville fått fatale konsekvenser.

Jeg hadde fått bot, eventuelt blitt fratatt varene dersom jeg hadde blitt stoppet i tollen. Men ikke så mye at jeg noen gang har sett for meg verre konsekvenser.

Men, ettersom åra har gått, har jeg blitt mer og mer nøye på å holde meg innenfor kvotebestemmelsene. Ikke fordi jeg er enig med kjipt strengt reglement, men fordi jeg blir fysisk dårlig av tanken på å bli tatt på fersken med for mye i bagasjen.

Lykken var derfor stor da jeg oppdaget tollautomaten på Danskebåten.

Da jeg skrev dette innlegget, kom jeg dessuten over denne gratisappen: Kvoteappen fra Tollvesenet. Her er det altså lagt opp til at du kan fortolle varer direkte. Med andre ord; den norske stats svar på katolikkenes skriftemål.

Dette innlegget har en fortsettelse. Nå skal jeg fortelle om en matauketur jeg var på med min mor i Sverige. Så skal jeg skrive om alternative kvoteregler for gamle skruller. Kommer tilbake til sistnevnte i neste innlegg. Først om en handletur i grenseland for hva jeg tålte.

For ordens skyld: Min mor har godkjent at jeg bekjenner våre synder på trykk… 😂

Mine foreldre skulle ha et stort selskap, og jeg ble bedt om å være med Moder’n til Sverige, så hun kunne bruke kvota mi. Greit nok – jeg liker dagsturer, så jeg hang meg på.

Allerede i matbutikken lurte jeg på om alle som var der skulle ha store selskap, for de hamstret som gale! Sjøl hadde jeg ikke fryser på dette tidspunktet, så jeg nøyde meg med å bunkre opp med kaffe. Man blir lett revet med av handlegalskapen, så det havnet noen kilo opp i vogna.

Moder’n handla stort, men med tanke på alle gjestene hun skulle ha, så jeg behovet. Ut i bilen med varer, og inn på Systembolaget.

Der klarte jeg så vidt å holde følge med henne, som strenet avgårde – rett bort til hyllene med pappvin. Med stjerner i øya og roser i kinn nesten hvisket hun; «Også så BILLIG!» Hvorpå hun begynte å lesse treliters vinkartonger oppi handlevogna, som om det var firepakninger med brus.

Så fulgte et scenario hvor hun lempet vin opp i vogna, og jeg tok den ut igjen, og satt den tilbake i hylla. Vi måtte justere litt frem og tilbake før vi kom fram til en slags enighet.

Da jeg begynte å gå mot kassa, føk hun igjen avgårde, og kom tilbake med en flaske Portvin til pappa. Skulle vel ikke gå utover ham at han ikke fikk vært med og brukt kvota si!

Jeg trillet handlevogna bort til kassa; gikk rødmende forbi kassaapparatet, og mumlet «hu der er ikke morra mi…». Mamma var strålende fornøyd med handelen, og kvitret «pakke varene for mamma’n din da, Lille Blomst!»

Hadde jeg vært 40 år yngre, hadde jeg på dette tidspunktet ligget på gulvet og hylt av mine fulle lungers kraft. Men da jeg hverken er liten eller spesielt blomstrende, satt jeg opp en ganske så der passiv-aggressiv mine, og holdt kjeft.

Vel ute i bilen kjente jeg på meg at turen gjennom tollen kom til å bli nervepirrende. Ikke sånn nå-blir-vi-bura-inne-ubehagelig, men vi hadde nok baki bilen til at vi nok hadde endt opp med en bot dersom vi kjørte på grønt og ble stoppet.

Moren min er nok litt fargeblind, for hun kjører på grønt samme hva.

Jeg satt med strikketøyet i fanget. Da jeg så at det var storkontroll i tollen, gikk pinnene raskere og raskere jo nærmere vi kom.

«Nå tar du av deg parykken!» freste jeg til mamma. Hun tok den av seg, og kjørte videre imens hun fniste. (Det er en kjensgjerning at folk ofte blir satt ut av flintskallede damer som ikke har barbert hodet av en eller annen grunn).

Ikke godt å si om det var mammas blanke isse, eller om vi rett og slett hadde flaks. I hvert fall; de stoppet alle andre, men ikke oss.

Jeg tror ikke jeg pustet skikkelig igjen på flere kilometer.

Sofarefleksjoner

Lys i tunellen

Når jeg hadde forsonet meg med at alt håp var ute. Endelig. Den vårlige snuoperasjonen er igangsatt.

Gradestokken har kjørt seg fast, og det er minus, minus, minus. Snøen, som la seg som et lunt teppe over byen ved juletider, fremstår nå som flass på skulderen. Som en rennende nese som aldri slutter å produsere snørr.

Frosten rir meg som en mare. Føler meg som en satt, gammel kjerring. Kroppen klager på dette tidspunktet så høylydt, at hodet har begynt å kjøre seg fast i en nedadgående spiral av negative tanker.

Krykkebambi i snø er ikke gøy. Forsåvidt er ikke noe morsomt lenger.

Men, så kommer øyeblikket jeg har ventet på i månedsvis. Står i den skjøre vårsola. Blek, nesten gjennomsiktig. De vare strålende varmer forsiktig. Jeg hører det såvidt. Små sildrende plopp fra en takrenne.

Det første vårtegn: Lyden av snø som sakte smelter, og drypper ned fra et tak.

Selv om den hvite massen virker like bastant og kald som i går, vet jeg at for hvert drypp jeg hører, desto nærmere er gresset.

Og snart, ganske snart – kan vi begynne å lete etter hestehovknopper i grøftekantene.

Lek med Lister

Ti sanger som morer meg

Toner satt i system danner musikk. Som alle andre kunstformer, så er noen sjangre mer attraktive enn andre. Dette innlegget er en hyllest til norske artister som har våget å bruke humor i musikken.

Smaken er som baken, men klassens klovn blir når alt kommer til alt ofte ikke verdsatt på samme måte som resten. Jeg har aldri helt skjønt dette. At noe ikke skal kunne være bra bare fordi det er morsomt.

Flere av artistene på lista nedenfor er eminente musikere. Noen er mest kjent fra revyscenen, eller humorprogram på tv. Andre har hatt musikken som hovedgeskjeft hele tiden. Om de skriver satire eller bløtkakehumor; det alle har til felles er at de tilfører latter til en ellers nokså selvhøytidelig bransje.

Noen av artistene har spredt seg i forskjellige formasjoner opp igjennom årene. Et eksempel på dette er Gartnerlosjen. Ut ifra dette bandet ble det igjen dannet flertallige band, og et plateselskap. Duplex Records huser flere band. De holder konserter som er en blanding av performance art, revy og drivende god rock. Reine Kinderegget, med andre ord.

Lista er helt subjektiv. Dette er sanger jeg syns er artige. Rekkefølgen er tilfeldig. Her er ti gode sanger. Det kunne vært ti til.

  • Arne (går mot døra) – Bare Egil Band: Tenk at noen fant ut at de skulle lage en sang om en som slår seg i hjel. Ganske fælt, men veldig morsomt. (Video fra YouTube)
  • Torsken kommerKLM: Menn som står i regntøy og sydvester, og synger imens de vifter med fisker. Dette var stor, norsk tv-underholdning da det kom, og er etter min mening fortsatt artig. (Video fra YouTube)
    Nei til runkesti på Ekeberg Black Debbath: Disse karene kan i grunnen synge om hva som helst. De er så samkjørte og spiller så tight rock, at skivene er verdt å høre på uansett hva du syns om tekstene. Dobbeltbonus for oss som liker både tekst og melodi, der altså. Dette er dyktige musikere! Når de atpåtil lager en sang om en park i nabolaget… (Video fra YouTube)
    Dum og deilig – Knutsen & Ludvigsen: Var det barnemusikk, eller voksenmusikk? Ett fett. Duoen traff folk i alle aldersgrupper med sangene sine. (Video fra YouTube)
    Arne Belinda – Prima Vera: Husker at den kom ut. Morsom da, og morsom nå. (Video fra YouTube)
  • Dine røde lepper – Trond Viggo Torgersen: Lege, programleder i barne-tv, stand-up-komiker… Noen folk er flinke til mange ting. Trond Viggo Torgersen er blant dem. Når han gestalter karakterer som er musikere, gjør han det med glans. (Video fra YouTube)
  • Å, livet svinger – Tramteateret: Ikke bare sto de bak ikoniske serier med Pelle Parafins Bøljeband, de skrev bra sanger òg! (Video fra YouTube)
  • Mæsjen og Poshen Ole Paus: En mester i satire, men skriver også alvorlige sanger. Men denne lo vi av da den kom. Trekker fortsatt på smilebåndet av den. (Video fra YouTube)
  • Dødsbo – Øystein Sunde: En ordkunstner og gitarvirtuose av de sjeldne. Mon tro hvor mange nye ord han har klart å tilføre norske ordbøker? Selv når han skriver om tekstene til andre norske artister, klarer han å sette sitt eget preg på låta. (Video fra YouTube)
  • Sprit & Snus & Billigt Fläsk – Eda-Pelle & Arvikingarna: Eda-Pelle, eller Øivind Roos som han egentlig heter, er en av mange artister som lager artig musikk. Kanskje for de spesielt interesserte i grensetraktene i Kongsvingerområdet? Skjønt, det må vel folk ha tenkt om Vazelina Bilopphøggers og Oluf i sin tid òg. (Video fra YouTube)

Det er skuffende få damer på lista. Jeg antar at det er fordi jeg ikke alltid følger med i timen. Tar gjerne imot tips om kvinnelige artister som synger humoristiske tekster! Jeg kunne ha valgt Vazelina Bilopphøggers, Ylvis, Kristian Valen og mange, mange andre. De fikk ikke plass denne gangen.

Det kommer nye lister senere. Med plass til flere.