Publisert i Det var den gang

Svømmelæreren 

Hvordan lærte du å svømme? Jeg, og flere barn med meg hadde en noe uvanlig svømmelærer.

Min barndoms sommerparadis var på en campingplass. Som den badenymfa jeg er, var vannet alltid glovarmt, og været alltid perfekt for et bad. Dykking, stuping og vannski. At jeg ikke kunne svømme var helt uvesentlig. Kom meg fram ved å svømme under vann, og plasket avgårde med redningsvest på dypet. Vannski? Satt på nakken til pappa til jeg var stor nok til å stå selv.

Kom som regel ikke frivillig opp av vannet. Ble derfor fra tid til annen dratt opp på land, og lagt til tining under et håndkle. Der lå jeg og hutrer helt til jeg fikk tilbake følelsen i beina. Så var det uti igjen. Hadde konstant blålig lepper etter for mye bading i kaldt vann.

Så kom sommeren før skoleåret hvor vi skulle ha svømme-undervisning på skolen. Ikke så lenge før, hadde jeg fått operert inn dren i øret, og kunne ikke ha hodet under vann i en periode framover. Ergo; plutselig visste jeg ikke lengre hvordan jeg skulle svømme…

Men, på campingen gikk løsningen på problemet – på fire bein. Min svømmelærer var en hund…

Eieren var klar i sin sak; dette er noe bikkja liker å være med på, ellers hadde han satt seg på bakbeina og nektet. Æsop var en stor brande av en Labrador. Han var godt trent i agility, og jeg digget å se på når han gjorde triks.

Fremgangsmåten for svømmetreningen var enkel, men effektiv: Vi gikk ut i vannet. Jeg holdt hunden i halen. Eier kastet en shampooflaske et stykke foran hunden. Hunden svømte etter flaske. Jeg hang bak og holdt meg flytende, samtidig som jeg lærte å ta svømmetak i et ikke altfor høyt tempo. Vi trente gjentatte ganger den sommeren.

Og jaggu lærte jeg å svømme. Av en firbeint lærer med hale.

Publisert i fra barnemunn

Fleecetrusa

Barn er snåle. Og herlige. Ofte gjør og sier de ting som for oss voksne virker uforståelig eller kanskje til og med litt frekt, men som fra deres side bare handler om å utforske, få svar på spørsmål, eller rett og slett konstantere fakta.

Dagens innlegg er om en dag for lenge siden. Så lenge siden at jeg gikk i trange jeans og kledde det. Dette var på den tiden hvor det knapt fantes ei bukse med normal linning. De var lave i livet, g-stringen var in, og hadde det med å snike seg over kanten på buksa. Vanligvis tenkte jeg vel ikke noe over dette; men da jeg skulle tilbringe litt tid i en barnehage, ble jeg konfrontert med dette på uventede måter.

Andre dag i barnehagen; jeg hjelper en gruppe barn på med klærne. Setter meg ned på huk. Genser glir opp, og buksa tydeligvis litt for mye ned – nok til at kanten på g-stringen synes. Et av de største barna går forbi meg; stopper litt opp, og sier «Du har to rumper i buksa di!» Hun går videre før jeg får sagt noe. Jeg drar genseren ned, og fortsetter med å finne ut av hvem som eier hvilke gummibukser.

Senere samme dag; barnegruppa på vei inn igjen – tøy skal av og henges på plass. Jeg hjelper en liten tass av med gjenstridige klær. Han lener seg mot meg, og lar den ene hånda hvile bak på ryggen min. Idet jeg drar av Tassens yttertøy, kjenner jeg med ett en liten hånd som drar opp genseren min der bak. Uten å lage noe fuzz ut av det, trekker jeg genseren ned igjen og fortsetter å dra av gummibuksa.

Men Tassen har tydeligvis andre planer. Han har åpenbart fått øye på noe da han dro opp genseren. Med ett kjenner jeg en ørliten finger tar tak; lager en krok med fingeren, og drar alt han kan i trusekanten. Tassen utfører et mesterstykke: Selv før han kan snakke rent, klemmer han til med et utilsiktet, dog temmelig smertefullt truserøsk.
Trukket opp av trusa som borrer seg oppover, spretter jeg opp. Jeg snur meg forskrekket rundt mot Tassen. Han ser på meg med et smørblidt ansikt, og sier «Sånn fjistjuse haj mamma’n min òg!»

Etter dette ble g-stringen byttet ut med boxere, og overdeler ble lengre når jeg var på jobb i barnehage. Men seriøst; trusa var ikke laget av fleece, altså!

Publisert i Sofarefleksjoner

Telefonkaffe

Venninne flyttet et stykke unna for flere år siden. Allikevel snakkes vi ikke så altfor sjelden.

«Kaffe?» En melding popper opp på telefonen. «10 minutter!» svarer jeg, og setter på kaffetrakteren. Litt senere ringer hun. Avstanden blir borte, og jeg blir hel.

Jeg vet at det ikke er noe vits i å pynte på realiteten når jeg har Venninne på tråden. Hun ser – og hører tvers igjennom meg. Vi snakker om livet og kjærligheten. Om unger, bikkjer og familie. Har blitt såpass voksne nå, at vi spør hvordan det går med foreldre òg.

Noen ganger har vi trøtte og litt korte samtaler, men som oftest er det sprudling og mye latter. Og ikke rent så sjelden blir jeg rørt til tårer av et eller annet hun forteller om barna sine. Tross alt – dette er unger jeg har fulgt nesten siden unnfangelsen, så jeg var nærmest litt sympatigravid med dem.

Og så er det de altfor sjeldne, men dyrebare øyeblikkene hvor vi sitter i samme rom og drikker kaffe. Selv om mye er annerledes, er allikevel alt som før. Jeg suger til meg lukter og lyder, og nyter samvær med Venninne. Og har kaffeslabberas med kattekopp.

Publisert i Latterdøra

Steikepanna 

Om små handlinger som får store ringvirkninger.

Hadde vasket opp en stekepanne; og skulle til å sette den på plass, da jeg med ett oppdaget at den hadde blitt helt bulkete i bunnen. Jeg testet den på benkeplaten. Jovisst, den vinglet som en vippedukke. Ristet på hodet, oppgitt over at det faktisk produseres stekepanner som ikke tåler sterk varme… Bestemte  meg for å vise den til Kjekken.
«Er’e mulig?!» Jeg var nok i overkant engasjert over en billig teflonpannes ufullkommenhet. Gestikulerte, og la ut om bulkene i bunnen av steikepanna. Viste på stuebordet hvordan den ikke lengre sto støtt på underlaget. Kjekken så ut til å more seg over engasjementet mitt, men brydde seg nok ikke så voldsomt om min tordentale.
Han gjorde det som funker bra oss to imellom når jeg hisser meg opp over bagateller; det vil si – han avledet meg med humor. Imens jeg demonstrerte hvor vinglete steikepanna hadde blitt, kilte han meg i siden, og sa «dikke-dikke-dikk» som om han tøyset med et lite barn.

 

Jeg reagerte – lynraskt og brutalt, og klinket steikepanna i hodet på ham.
Lyden av teflon som delvis traff brilleinnfatning og delvis pannebrask, var forferdelig. Allerede i det jeg slo, visste jeg med meg selv at dette var dumt. Noe så inni granskauen dumt. Men, jeg klarte ikke å stoppe bevegelsen. Jeg ble hysterisk. Satte i et hyl, og begynte å gråte. En voldelig drapsmaskin, det er hva jeg er!

 

Kjekken så på meg, der jeg sto og tutet, med steikepanna i hånda. Han satte i et latterbrøl av de sjeldne, imens han tok seg til hodet. «Slo du meg akkurat i hodet med en steikepanne?» Han lo så han grein. Under hånda hans vokste det fram en hevelse i panna. En sånn skikkelig tegneseriekul.

 

Jeg var helt fra meg av skam og anger. Han trøstet meg med at bare synet av meg idet jeg slo, var minneverdig nok i seg selv, og verdt en smell.
Steikepanna ble ettertrykkelig kasta i søpla. Og Kjekken? Han melket hendelsen for alt den var verdt. Så lenge kulen var synlig, moret han seg med å fortelle om den forferdelige dama hans som slår ham i hodet med steikepanner.

Publisert i Pelskledd terapi

Fredagskos 

​Om å unne seg litt ekstra på en fredag formiddag.

Jeg er på vei til sentrum, og tar trikken. På setet ved siden av meg sitter en eldre mann. Pent antrukket. Ved føttene hans ligger en hund – også den av eldre årgang.

 

Når jeg setter meg ned, logrer bikkja, og værer med snuta. Kjenner at det lukter hund av meg òg. Mannen og jeg smiler til hverandre. Vi kommer i prat. Snakker om hundene våre.
«Etter at jeg ble alene har vi lagt oss til en vane.» Han nikker ned mot hunden. «Hver fredag tar vi trikken ned til by’n. Jeg kjøper en kaffe og to boller I en kiosk. Så setter vi oss på en benk, og ser på de som går forbi.

 

Jeg drikker kaffen min, og spiser ei bolle. Hun vet jo at det ikke er lov til å tigge; så jeg later som om jeg mister ei bolle, så koser vi oss begge to…»

 

Snakk om kjærlighet…

Publisert i fra barnemunn

Æst

Det er ikke alltid så enkelt å si hva som fenger et barn. Noen ganger holder et minimum av kunnskap eller ferdigheter  mer enn nok.

Jeg er på ferie med venner. Venninnes datter Livlig er to år.  I området hvor vi bor, er det små Shetlandsponnier som de minste barna kan ri på. «Æst!» hviner Livlig frydefullt hver gang vi passerer dyra. Hun blir leid rundt på ponniene flere dager på rad. Like stas hver gang.
Med seg på reisen har hun et tegnebrett. Vi tegner sammen. Hun har alltid det samme ønsket; «Æst!» Jeg kan ikke lage detaljrike bilder, men tegner enkle hester, nesten som helleristninger.

 

Hver gang vi møtes utover sommeren og høsten, så vil hun at vi skal «tene æst» om igjen og om igjen. Selv jeg blir fornøyd med resultatet, når jeg har en blodfan som jubler hver gang jeg rabler ned en av de etter hvert mangfoldige hestene.
Livligs mor KAN tegne og male.  Hun legger ned mye flid i en hestetegning til datteren. Detaljrik og fin. Sjøl hadde jeg knapt klart å få til noe sånt om jeg så skulle tegnet over en original med matpapir. Da Livlig får se morens tegning, rynker hun på nesa. «Neeeeei…» Så henter hun en av mine kruseduller; peker på den, og sier «Æst!» imens hun nikker fornøyd.

Det er jenta si det!

Publisert i Pelskledd terapi

Ellas bucket list 

Tiden nærmet seg med stormskritt. Ella ble dårligere for hver dag som gikk, men humøret var fortsatt på topp. Det var avgjort at hun skulle få slippe når hun selv sa ifra. I mellomtiden ville jeg gjøre morsomme og fine ting med henne. Oppfylle Ellas bucket list.

Men; var dette ting hun genuint ville like å gjøre, eller gjorde jeg det kun for å lette på egen dårlige samvittighet? Antakelig litt av begge deler. Etter litt grubling, kom jeg fram til følgende liste over ting hun likte, eller kunne ha lyst til å gjøre:

  • Sole seg.
  • Grave i blomsterbed.
  • Rulle seg i gresset. Gjerne på gammel bæsj eller døde smådyr.
  • Snuse inn svettelukt – særlig fra menn.
  • Stjele mat fra grillen.
  • Vasse i fontener.
  • Spise sjokolade.
  • Sitte på fanget når vi reiste med trikk.
  • Sove i armkroken.
  • Spise barn.
  • Drepe rullatorer og støvsugere.

 

Venninne stilte opp, og vi hadde en ettermiddag hvor vi fikk gjort unna mesteparten av lista. Vi tok trikken. Selv om hun egentlig var for stor til å sitte på fanget, gjorde hun det disse siste reisene. Hun klemte snuta inntil ruta, og fulgte fornøyd med på alt vi passerte. Turen gikk til et område med fotballbane. Det var en varm sommer, og jommen hadde vi flaks. En gjeng unge menn spilte kamp. Vi rigget oss til med pledd og pølser på grillen. Ella fikk ligge ganske nære banen.

 

Jeg følte meg som en småpervers titter, men holdt ut da jeg så hvordan snuten hennes været fornøyd ut i luften hver gang en av spillerne løp forbi. Dersom en av dem ble stående rolig et øyeblikk; logret hun fornøyd, og snuste til seg svettelukta.
Sjøl fokuserte jeg mer på grillinga. Pølsene var klare, men jeg lot flere ligge igjen på grillen. Som antatt var det en riktig så fornøyd hund som forsynte seg med «stjålne» godbiter da kampen var ferdig, og mennene var borte. Her satt vi; to godt voksne damer – og så på en skikkelig rævva fotballkamp.

 

Ville noen i det hele tatt ha trodd på oss dersom vi fortalte at vi var der i ens ærend for at bikkja mi skulle få bade i svettelukt og stjele mat?! Neppe…

 

Tre dager senere signaliserte Ella at tiden var inne. Hun orket ikke å hoppe opp på Kjekken da han kom. Hun sluttet å spise og drikke. I fem år hadde hun forsøkt å tigge til seg sjokolade – uten hell. Den kvelden fikk hun en sjokoladebit. Som hun ikke likte. Ukene i forveien hadde hun ikke lengre villet sove i senga på nettene. Den siste natta kom hun opp i senga, og sov i armkroken.

 

Så, bortsett fra det der med å spise barn og å drepe rullatorer og støvsugere, så fikk vi gjennomført lista hennes.

Publisert i Latterdøra

Stemmer i natten

Samtaler jeg ikke kan erindre å ha hatt. Om å snakke i søvne.

Jeg har visstnok snakket i søvne hele mitt liv. Da jeg var barn gikk jeg også søvngjenger-turer rundt i huset. Særlig etter at jeg begynte på skolen. Jeg kom inn til foreldrene mine, snakket engelsk og bøyde verb. Eller fortalte at jeg måtte på do.

Men etter at mobilen kom, fikk det uante følger for søvnsnakkinga mi. Hva som har utløst det, er ikke godt å si. Lyden av en mobil et eller annet sted i blokka? En bilalarm eller sirene utenfor? Eller at det rett og slett har hatt seg slik at det har vært en del av det jeg har drømt den natten. Heldigvis har jeg kun ringt til folk jeg kjenner godt…

 

Samtalene forløper omtrent likt hver gang.
Jeg ringer Venninne. Midt på natten.

Venninne: «Hallo?»

Jeg: «Hallo?»

Venninne: «Ja, hallo ja!»

Jeg: «Unnskyld, men kan du ringe meg i morgen eller? Jeg sover faktisk nå!»

Og så legger jeg på. 

 

Når jeg våkner opp igjen på morgenen, ser jeg på displayet, og vet at jeg snart får en telefon fra en mer eller mindre forvirret venninne…

Publisert i Det var den gang

Babyen min 

Da jeg fikk min egen, lille baby. Sånn nesten, ihvertfall…

Som liten var jeg sugen på å oppdage verden. Bare ikke i så store doser av gangen… Fortauet på utsiden av huset vårt var mer enn langt nok til å legge ut på eventyr. Særlig likte jeg å smette ut porten idet bussen kom. Da ble uvitende forbipasserende raskt innlemmet som statister i lekene jeg holdt på med.
Det var særlig en mann som ble offer for forestillingene mine. Han var alltid korrekt kledd, med frakk, hatt og en dokumentmappe i hånda. Jeg likte mannen med hatten, som jeg kalte ham.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg spankulerte fram og tilbake på det nevnte fortau. Iført min tantes crushlack-støvletter og studentlue, var jeg riktig så fjong. «Nei men, så fin du er i dag da!» Mannen stoppet, og smilte. «Jeg er stor, for jeg har voksenlue!» sa jeg, og pekte på studenterhatten. «Jaså, hvor gammel er du da?» spurte han. «Ni – snart 13!» sa jeg, og subbet av gårde i altfor store sko.

Vi hadde flere lignende samtaler etterhvert som årene gikk, så han ble vant til å høre at det kom mye rart fra min kant. Men da jeg var seks år gammel, dro jeg fortausturene til nye høyder. Jeg fikk nemlig en baby!
Vel, teknisk sett så var det vel ei tante som fødte babyen; men fra første gang jeg så det lille nurket, så var hun også min. Jeg fulgte nøye med på alt hva dette vidunderet angikk, og snart kunne jeg både skifte bleier og bysse i søvn. Den lille sovnet ikke så lett – men jeg hadde en stor porsjon tålmodighet, som nå kom godt med.

 

En av favorittmetodene mine for å få henne til å sove, var å trille henne rundt i dukkevogna mi. Med forsikringer om at jeg ikke skulle løfte henne opp, fikk jeg tantes tillatelse til å gå på trilletur på fortauet alene. Jeg trillet vogna fram og tilbake, fram og tilbake – i cirka hundre evigheter.

 

Babyen gråt, men jeg sang og rugget forsiktig på vogna imens jeg gikk. Tilslutt sovnet hun, men jeg visste at hun kom til å våkne så snart jeg stoppet. Så jeg fortsatte.
Med ett så jeg bussen komme, og der kom jammen mannen med hatten òg. Jeg trillet vogna i hans retning, og som forventet stoppet han opp og vekslet et par ord. «Er du ute og triller dukken din du da?» «Nei, det er jo babyen min!» sa jeg tilfreds. Han bøyde seg ned, og tittet opp i vogna. Da det beveget seg under dyna trodde han antagelig at jeg hadde en kattunge liggende nedi der. Men da kusine vrælte ut sin misnøye over at vogna hadde stoppet, skvatt han til.


«Ehh, hvor er mammaen til babyen da?» sa han litt betenkt. «Hun bor langt borte, så jeg har fått henne!» Før han rakk å si noe mer, fortet jeg meg videre. Da jeg gikk inn porten til huset vårt, sto han fortsatt og så etter meg…

 

 Etterord: Da jeg spurte min tante om lov til å skrive dette innlegget, lo hun og sa «Ja, det er vel for sent å bli meldt til barnevernet nå…» Skulle tro det, tante – skulle tro det. 40 år er vel å regne som foreldet sak.

Publisert i Sofarefleksjoner

Kaffelatters Sofaunivers 

Om personvern av de jeg har med i mine innlegg.

Etter å ha jobbet mange år i skoleverket og helsevesenet, var jeg opptatt av personvern da jeg skulle starte opp med blogg. Nå har det blitt til at jeg stort sett skriver om selvopplevde episoder. Fellesnevner for alle, er at dette er ting som har hendt i virkeligheten.
Det dukker stadig opp andre personer i disse historiene. Jeg velger bevisst ikke å bruke navn på noen av dem som blir beskrevet. Dette fører til to ting: Ingen blir uthengt, og historiene blir mer tidløse. Venninne, Kompis og Kjekken kan derfor være forskjellige personer fra historie til historie.

 

Jeg har ikke født egne barn, men har värt så heldig at jeg har fått følge andres barn på nært hold, igjennom mange år. Disse har også fått fiktive navn.
Dersom jeg skriver om andre, spør jeg om tillatelse til å publisere. Så sant det ikke har vært historier hvor jeg er den eneste som burde ha noen grunn til å være reservert over å bli utlevert…