Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Pelskledd terapi

Einar

Noen ganger; når man sitter og nyter en nytraktet kopp kaffe, sola titter frem og livet i sin helhet er helt greit… Da hender det at man blir vitne til møter mellom tamme og ville dyr, som er nesten for gode til at det er sant.

Einar er et ekorn som holder til rundt der jeg drikker kaffe for tiden. Det er ikke en overdrivelse å si at Einar og Tassebass har et noe anstrengt forhold.

(Mel. Høyt på en grein)

Høyt i et tre et ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Høyt i et tre
et ekorn satt.

Han sanket fine kongler
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han sanket fine kongler små.

Nede på bakken sto det
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Nede på bakken sto en hund.

Han ville jage ekorn.
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han ville jage ekorn vekk.

Da tok det lille ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da tok det lille ekorn konglen fatt.

Den traff den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Den traff den sinte hunden i hodet.

Da ble den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da ble den sinte hunden taus.

Og sånn går dagene.

Sofarefleksjoner

Kaffe og Cognac

Noen ganger opplever man noe som forandrer livet. Sjelsettende møter, som gjør at man føler at brikker faller på plass i et puslespill man ikke engang ante at man holdt på med.

Enkelte ganger opplever man åpenbaringer som blir stående som subjektive sannheter; «Har aldri smakt så god sjokolade», «beste filmen jeg noen gang har sett.» Flere av disse meningene forandrer seg etter som tiden går.

Og så sant du ikke har brukt en formue på en sjokoladeoppskrift og fem tonn kakaobønner for å være selvforsynt med en spesifikk sjokolade for resten av livet, så er det helt greit å forandre mening.

Er det derimot levende vesener man får sansen for på denne måten, er det uten tvil en fordel at vedkommende viser gjensidig interesse. Ellers ender det gjerne som kleine og ulykkelige kjærlighetsdramaer.

Men, hvordan skjønner man at man har møtt noen som blir noe mer enn en sommerflørt?

  • Når du møter en person som liker deg tilstrekkelig til at dere begge har lyst til å tilbringe både ferier og hverdager sammen.
  • Når du møter én du er villig til å svelge kameler for. Av den enkle grunn at du skjønner at vedkommende også svelger tilsvarende kameler på grunn av dine mangler og irriterende atferd…
  • Når dere; selv i perioder hvor forelskelsen ikke akkurat blomstrer, allikevel ikke kunne tenke dere å være sammen med noen andre.
  • Når dere ikke går til sengs før eventuelle krigsøkser er begravet eller i det minste lagt på is.
  • Når dere syns det er fint å gå inn i nye livsfaser sammen.

Når du er min kaffe, og jeg er din Cognac.

Da…

fra barnemunn

Feil i sangen

Du har sikkert hørt artige historier om folk som feiltolker tekster. Men hva om det er sangens komponist som har bommet? Når et piratflagg og en sang setter fart på tankene til en liten filosof.

Jeg tilbringer mye tid på campingplass på sommeren. Å være fast gjest på camping er verdt et innlegg i seg selv, men det får bli senere. På store campingplasser med turister fra mange land, er det vanlig at folk henger ut flagg fra hjemlandet sitt.

Plassen hvor jeg holder til, ligger innenlands. Folk som er der fast kommer reisende fra en radius på ca 10 mil. Ingen langveisfarende folk fra Utlandia som ligger på plassen. Det forundrer meg derfor at de allikevel henger opp det norske flagget.

Flaggene henger oppe så lenge folk er der. Sjøl har jeg ikke helt sansen for å henge opp flagget så sant det ikke er merkedager. Derfor har jeg hengt opp et piratflagg. Totalt fritatt fra flaggregler og nasjonale stempler.

Piratflagg har vist seg gjentatte ganger å føre til at folk begynner å synge sjørøverviser.

«Kaptein Sabeltann er en farlig mann» Skøyern er på besøk, og har latt seg inspirere til spontansang. Dette barnet synger ikke sanger sånn uten videre. Han hører på tekstene, og anayserer dem. Grundig.

Vi går hånd i hånd ned mot stranda. Håndklær, bøtter, spader, solkrem og saft på flaske er med. «Hiiiiiv og hoi! Snart er skatten vår!» Skøyern synger av full hals imens vi trasker i takt.

«Da kan vi ta det rolig de neste hundre år!» Han stopper brått, og ser på meg. «Det må være feil!» «Hæ? Feil, hva er det som er feil?» sier jeg.

«Det må være feil i sangen! Han mener sikkert to dager eller noe sånt. DET ER VEL INGEN SOM VIL HVILE I HUNDRE ÅR

Den lille energibomba slipper hånda mi, og spretter videre. Selvfølgelig. Ingen fireåringer kan forestille seg at det går an å holde seg i ro så lenge…

Det var den gang

Badeland

Når navnet ikke alltid står til forventningene…

Som barn var jeg på årlige dagsturer til Vikersund. Siden jeg leste tidlig, fikk jeg raskt med meg skiltet hvor det viste retningen mot Modum Bad. For de som ikke har hørt om Modum Bad, så er det et sykehus som behandler psykiske lidelser.

Jeg har alltid vært langt over gjennomsnittet glad i å bade. Ergo; hver gang vi kjørte forbi sykehuset, begynte jeg å mase om at vi kunne dra dit. Jeg ville bade der!

«Nei», sa pappa. «Det er ikke et sånt bad.» Pøh! Den der gikk jeg ikke på. Kunne levende se for meg vannsklier med mange svinger, nøkkel i strikk rundt foten og klorlukt i nesa. «Jammen kan vi ikke VÆRSÅSNILL å dra til Modum Bad da?»

Noen ganger ble jeg fortalt at vi ikke hadde tid til å dra dit, andre ganger var grunnen at det var et bad bare for voksne. Dette svaret irriterte meg grovt, for det var et basta-bom-svar som ikke var diskuterbart.

Hadde de sagt noe om at Modum Bad var for voksne som var veldig lei seg, kan du banne på at jeg hadde blitt supertrist øyeblikkelig… Selvfølgelig ble alle i godt humør av å være på et badeland!

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at det ikke er alle bad man skal trakte etter å komme til. Ikke fordi det er noe galt i å bli innlagt der, men fordi man ikke ønsker å ha behov for et opphold.

Fortalte en bekjent om misforståelsen som fulgte meg i barndommen. Denne personen hadde tilbrakt endel tid der. Og kunne med et smil fortelle at de på en måte bader der. Man blir badet i omsorg og respekt. Og så er det dusjer der.

Men vannsklier med mange svinger? Hvem vet? Kanskje det hadde gjort seg også på Modum Bad.

Sofarefleksjoner

Hundre sofaunivers

For et år siden begynte jeg på en skriftlig reise i tid og rom. Minner og betraktninger kom ut i bokstavform. Hundre innlegg…

Gjentatte ganger har jeg vurdert å gi meg. Har en lei tendens til å hoppe etter Wirkola; sammenligner meg med bloggere som har holdt på lenge, og som har drøssevis av lesere. Er det noen vits når jeg ikke har så mange lesere? Og så tikker det inn en oppmuntrende melding, eller jeg får tilbakemeldinger fra folk jeg møter. Så skriver jeg vel litt til, da…

For å markere at jeg fortsatt skriver, og for å takke leserne for at de fortsatt leser, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre litt ekstra ut av dette innlegget. Ville kombinere to av de tingene jeg liker best. Burde kanskje ha skrevet en tekst med kaffe som blekk, eller strikket noen setninger?

Valget falt på musikk. Jeg ville spille inn en tekst til ære for leserne mine, og for å klappe meg sjøl på skulderen. Men, jeg kunne ikke lage en tekst til en allerede eksisterende melodi uten å begynne å surre med royalties. Sånt no’ har jeg lite peiling på, så like greit å holde seg unna. Nei, jeg ville aller helst lage noe sjøl. Det var bare det da, at jeg ikke lager melodier…

«Jeg har et musikkproblem!» skrev jeg i en melding til Kompis. «Å? Noe jeg kan hjelpe til med?» svarte Kompis. Og det var det. To måneder senere; noen øvinger, skriving, omskriving og jobbing i studio, så «Mitt Sofaunivers» dagens lys.

Takk og atter takk til Freddy og Rune som har stilt opp med åpne sinn og gode idéer. Uten dere hadde innlegget blitt …en tekst… Dere har hjulpet meg å skape noe som overgikk alle forventninger!

🎶Mitt Sofaunivers 🎵🎶

Elisabeth Bergersen: Tekst, vokal og arrangering.

Freddy Liabø: Melodi, Gitarer (nylonstrenger og stålstrenger), kor, arrangering.

Rune van Deurs: Bass med bue,

perkusjon, kor, lydeffekter.

Lydtekniker: Rune van Deurs
Produsenter: Freddy Liabø og Rune van Deurs
«Mitt Sofaunivers» er innspilt i Quickstep Foley Studio

Lek med Lister

Ti setninger man helst ikke vil høre

I mylderet av alle verdens ord som kan kombineres og bygge setninger og utsagn, er det alltids noen utsagn og/eller setninger jeg godt kan klare meg foruten å høre…

Det kan være setninger som i seg selv ikke har noen ukvemsord, men som; sagt i riktig setting kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

  • «Dette vet jeg ikke så mye om, men…» – Setningen kommer som regel fra folk som egentlig vet veldig mye om det de akkurat påsto at de ikke kunne så mye om. Her snakker vi om falsk beskjedent. Ta fram popcorn, notatblokk eller ørepropper. Dette kommer til å ta lang tid!
  • «Dette sier jeg ikke fordi jeg er full, altså!» – Hjelpes! Nå er det på tide å dra hjem fra festen. Antageligvis burde jeg ha dratt for en time siden. Dette kommer til å bli kleint!

  • «Du har vel forsikring på bilen?»Setningen ingen vil høre dersom de har lånt bort nevnte bil.
  • «Jeg skal bare titte litt!» – Sier noen dette, for så å strene inn i en spesialforretning; være seg Biltema, skobutikk eller bokhandel… Stjel lommeboka deres, jug på deg en akutt fødsel eller blindtarmbetennelse. Har dere felles konto, ring og sperr kontoen. Dette kommer til å ta lang tid, og kan dessuten bli svært kostbart.
  • «Den kledde du skikkelig godt!» – Du står utenfor et prøverom i en butikk. Du har på deg et plagg som får deg til å se ut som en stappa gris. Ekspeditøren har dollartegn i øynene, og er ute etter et kjapt salg.
  • «Har du forsøkt med…. Det vil være veldig bra for deg.» – Folk som skal gi meg gode råd om dette eller hint. Selv om jeg på ingen måte hadde bedt om råd i utgangspunktet, og de ikke er legen min. Som gjør at jeg føler at jeg er på ufrivillige forelesninger i antivaksinebevegelsen.
  • «Faren din har skikkelig fin rumpe!» – Jeg var tenåring, og venninna mi som bemerket dette, hadde vel forsåvidt rett. Min far var fortsatt i 30-åra, og trente så å si hver dag. Men jeg syntes allikevel at tanken var på at faren min skulle være en DILF, var direkte frastøtende. Dette utsagnet kommer i samme kategori som «Er lillesøsteren din singel, eller?» Heldigvis er det et fåtall som tenker på familiemedlemmer på den måten.
  • «Du får spise mindre, og trene mer.»Hadde det vært så jækla enkelt, ville man knapt funnet overvektige mennesker. Snakker du forresten på samme måte til alle som sliter med en eller annen form for avhengighetsproblematikk?
  • «Hvis jeg ikke liker maten, så sier jeg at jeg er allergisk.» – Du kan plukke vekk det du ikke liker. Dette fører til at restaurantnæringen ikke alltid tar allergikere på alvor. Jeg, og flere med meg, risikerer sykehusinnleggelser og dødelige reaksjoner dersom vi får noe vi ikke tåler i maten.
  • «Den er ikke farlig altså, vil bare hilse…» – hundeeiere har ikke alltid forståelse for at noen er redd hunder, eller at møtende hundeeiere går med hunder som av en eller annen grunn ikke skal hilse på andre hunder. Er man redd, så er man redd. Respekter andre rundt deg!

Jeg kunne ha nevnt flere setninger og uttrykk. Ti for være nok for denne gang. Har du uttrykk som får deg til å grøsse?

Latterdøra

Løpestreng

Når hundelufting absolutt må skje på minst passende tidspunkt.

Etter en heftig nyrebekkenbetennelse for et par år siden, virker det som om blæra har slutta å varsle om at den er i ferd med å bli full, før den er helt overfylt. Ergo har jeg klart å opparbeide meg et betydelig merkverdig ganglag dersom det skulle haste brått å komme seg til toalettet. Noe det gjør både titt og ofte.

Hjemme går det bra. Samme hvor jeg er i leiligheten, er det kun få meter til do. På hytta derimot, er det verre… Særlig om morgenen; etter mange timers søvn, er jeg så nøden at det skvulper. Idet jeg våkner, er det på med det aller nødvendigste av klær, for så å krøke seg avgårde til toalettet.

Det er bare ett aber; hundene spretter også opp, løper bort til døra, helt klare for å bli luftet. Noen ganger skjærer jeg igjennom, og kjapper meg på toalettet først, før jeg lufter hunder. Andre ganger vinner to bedende blikk.

Kjekken sover galant gjennom dette sirkuset hver morgen, og har ikke tatt meg helt på alvor når jeg har ymtet frampå at det kunne være veldig greit med en løpestreng til hundene; slik at jeg kan feste dem til den, og de får gjort sitt fornødne imens jeg haster avgårde til en sterkt tiltrengt dotur.

Da jeg våknet, var jeg noe så inni hampekrattet nøden. Fikk trukket en kjole over hodet, og satte kurs mot døra. Der sto Tassebass – like nøden som mor, og pep ut sin nød.
«Åååå, må du akkurat nå?» jamret jeg til hunden. Han så forhåpningsfull på meg. Jeg skottet bort på Kjekken. Ingen reaksjon. Tassebass logret med halen, og tok en lykkepiruett. Ikke sjans i havet at jeg klarer å motstå ham når han sier så tydelig ifra…

På med båndet, og ut døra i full fart. «Tisse nå da!» Men neida, plutselig skulle hver stein snuses på, hver kongle skulle betraktes og hvert grasstrå skulle katalogiseres. «Kom igjen!» jamret jeg, og skalv av blærespreng. Han strakk seg, og gjespet imens han lette etter en egnet plass å gjøre sitt fornødne.

Jeg tenkte på Saharaørkenen. Jeg tenkte på tørr kjeks. Jeg tenkte på tørkeruller og trekkpapir. Jeg tenkte at «nå er det for sent…»

Så sto jeg der da, med en hund i bånd, og tisset på meg.

Jeg vet ikke hvem som var mest forfjamset; jeg, som ikke klarte å holde meg, eller Tassebass som opplevde at mor tisset rett ved siden av ham. Kunne hunder måpe, så ville han hatt kjeften på vidt gap. Mulig trodde han at jeg markerte, for han har ikke gjort fra seg der siden.

Sjøl var jeg letta over at det ikke var noen andre som hadde stått opp på dette tidspunktet. Følte meg virkelig ikke høy i hatten der vi sto. Sjeleglad for at ingen hadde sett meg.

Men hva nå? Heldigvis hadde jeg ikke gummistøvler på meg. I så fall ville de ha vært våte inni nå. Tråkket ut av flippfloppene, Følte sterkt på at jeg ikke er i «riktig» alder til å hanskes med eget tissetøy. Alt for gammel, eventuelt alt for ung til dette…

Vet ikke hvor lenge jeg sto der, stiv som en saltstøtte. Tydeligvis en stund, for Tassebass begynte å dra i båndet og ville inn igjen. Jeg trampet bredbeint inn i hytta. «Går det bra?» sa Kjekken med hes sovestemme. «LØPESTRENG!» hveste jeg. «Nå har jeg stått utenfor her og tissa på meg, fordi vi ikke har en @#$& LØPESTRENG

Det kan være at jeg brukte noen kraftsalver innimellom der… Tilslutt sa jeg at «akkurat nå er jeg dritt… Nei PISSESUR på deg! Gi meg fem minutter, en dusj og en halv kopp kaffe, så kan jeg kanskje si noe fornuftig!» Så slang jeg vaieren til løpestrengen på senga, rev med meg et håndkle, og strenet avgårde.

Og snipp, snapp, snute – fem minutter senere var alt sinnet ute.

Gjett hvem som monterte løpestreng samme dag…

Lek med Lister

Ti på topp sanger fra tribunen

Det er enkelte samtaleemner som kan bli til de rene vepsebol dersom man ikke trår varlig med visse folk. Fotball er et av dem.

Det er så det kan gå helt i stå for de av oss som ikke følger intenst med. Det er nasjonale serier og cuper, Champions League, EM, VM, og så videre.

Mange har attpåtil favorittlag i flere land på én gang, og følger dermed ørtogførti cuper og serier samtidig.

Før jeg går videre; kan vel knapt huske å ha hørt noen uttale fotball korrekt. De fleste sier FOPPALL. Ergo skriver jeg foppall heretter.

Jeg var i en periode sånn passe ivrig foppallsupporter. Fikk med meg noen kamper på diverse stadioner, eller så kampene på en dertil egnet foppallpub.

Så ble jeg dårlig, og klarte hverken å gå på kamp, eller være tilstede på puben da det ble for mye støy. Sakte, men sikkert mistet jeg den store interessen.

Men én del av foppallkulturen har aldri sluttet å fascinere meg: SUPPORTERSANGENE.

En av mine musikklærere på høyskolen sa noe om at skal du høre kraftfulle mannskor, så gå på foppallkamp.

Hun hadde et poeng der. Samme hvor dårlige tekstene er, og samme hvor rævva enkelte av melodiene er; det er en kraft over disse sangsekvensene som vil få alt som er av korforbund og dirigenter til å vri seg av misunnelse.

Supportersanger er vel det nærmeste vi kommer til Maorifolkets «Haka» her i Norge.

Jeg har laget en liste over supporter-sanger som fascinerer meg. Enten fordi de er artige, noen fordi de er fengende, eller fordi lagene har adoptert sanger som gjør seg sabla godt som supportersanger.

Da jeg skrev dette blogginnlegget, kom det et par sure oppstøt fra sidelinja om «sviker» og «gå’kke an å ta med det eller det laget.» Sorry Mack; min blogg, mitt innlegg. Her kommer musikken i første rekke.

Jeg har laget en liste som på en måte er todelt. De første fem sangene er skrevet til ett konkret lag, som en supportersang.

De siste sangene er såkalt adopterte; det vil si at et lag bruker en sang som er skrevet av en artist som en underholdningssang, og bruker den som en av «sine» sanger.

Supportersanger skrevet til klubbene:

  • 20.000 tomme seter– Klovner i Kamp: Cupfinalen 2004 for Lyn. (Video hentet fra YouTube) Aldri noen sinne har en supportersang irritert meg noe så til de grader. At erkerivalen i byen skulle få seg en så kul låt er utrolig frustrerende. Den er kjempetøff. ÆSJ!
  • Rosenborgsangen – Thorstein Flakne/Dag Ingebrigtsen for RBK (Video hentet fra YouTube): Mange mener at dette er en dårlig låt. Jeg er sterkt uenig. Hvorfor? Hvis du i det hele tatt var født i 1988, så er sjansen stor for at du kan HELE sangen. Hvor mange andre motstanderlag sine sanger kan du godt? Flakne/Ingebrigtsen skrev en hit. At man blir lei en sang er noe helt annet. Men de fikk det til. Det skal de ha.
  • Faen i hælvete – Bare Egil & Ikke Bare Bare Egil Band Band for Grorud IL (Video hentet fra YouTube): Herr Hegerberg bestemte seg for å være behjelpelig med å skrive supportersanger til flere foppallag. Grorud IL var et av dem. Jeg flirer meg skakk når jeg tenker på hvor begeistret mammaene til Lilleputtspillerne egentlig er, når de små, håpefulle podene flyr rundt og gauler «Faen i hælvete». Sjøl gauler jeg i vei hver gang jeg hører den.
  • Bønda i fra Nord – Racer, for det norske Herrelandslaget (Video hentet fra YouTube): Dette er jo solid rock som står for seg selv. Nøff sedd.
  • The Fields of Anfield Road – Pete St. John laget i 1979 teksten på melodien «The Fields of Athenry» som supportersang til Liverpool FC (Video hentet fra YouTube). Jeg har hørt mange engelske supportersanger. Denne er min favoritt. En god ballade, som høres fantastisk ut når den blir sunget på kamper.

Adopterte sanger:

  • Vålerenga Kjerke – Bjølsen Valsemølle. Brukes som supportersang av VIF (Video hentet fra YouTube). Ja, det er én by og ett lag. Og jeg ble rørt til tårer hver eneste gang jeg sto sammen med Klanen og sang denne sangen. Låta i seg sjøl forteller en sterk historie fra Oslo, og egner seg utmerket som supportersang for laget som delvis har samme navn som sangen.
  • Just i dag är jag stark– Kenta. Brukt som supportersang av Hammarby IF (Video hentet fra YouTube). Dette er en görbra sang. Som supportersang er den fantastisk.
  • You’ll Never Walk Alone skrevet av R. Rodgers/O. Hammerstein II. (Video hentet fra YouTube) Brukt som supportersang av Liverpool, Celtic og Dortmund: Lite ante vel herrene Rodgers og Hammerstein II da de skrev låta som en av mange melodier til en musikal, at den skulle ende opp med å bli kanskje tidenes mest spilte supporterlåt for flere foppallag. Vi kjenner utgaven til Gerry and the Pacemakers best. Den spilles før kamper, og etter kamper. Og i oppladningen til Champions League-finalen spilles den både til frokost, middag og kvelds. Takk og pris at sangen er god. Ellers hadde jeg klikka i vinkel snart.
  • Blue Moon – R. Rodgers/L. Hart. (Video hentet fra YouTube) Brukes som supportersang av Manchester City: Før jeg klikket meg inn på en YouTubevideo for å høre supporterne synge denne, var jeg mildt talt skeptisk. Denne sangen kunne da ikke egne seg som allsang i så store forum? Der måtte jeg pent spise min musikkteoretiske hatt, for det høres fenomenalt bra ut!
  • I’m Forever Blowing Bubbles – J. Brockman/ N. Vincent. (Video hentet fra YouTube) Brukes som supportersang for West Ham United: Nommin… Å høre så mange menn synge en så søt sang gjør meg en smule ør. Ikke sikker på om det kaller på morsinstinktet i meg, eller om det er litt sånn «mann-i-bar-overkropp-med-kattunge-sexy». Ganske forvirrende, og fint på én gang.
  • Sámiid Æddnan – Sverre Kjeldsberg/Mattis Hætta: Sangens refreng blir (om enn ikke i joikeformat) brukt av supporterne til den engelske foppallklubben Accrington Stanley FC (Video hentet fra YouTube). Slettes ikke noen dum tribunesang!
Supportersanger er kanskje det jeg liker best ved foppall.

Jeg har laget en liste på Spotify. Den finner du via litt omveier HER, eller søk på «Sanger fra tribunen- Mitt Sofaunivers» direkte på Spotify.

Ikke alle sangene jeg har nevnt ovenfor er på spillelista, da de ikke var mulig å finne. Kanskje like greit; da slipper jeg å irritere meg over LYN-sangen…

Skulle det være noen sanger du mener jeg har glemt, skriv gjerne en kommentar.

Med det ønsker jeg alle foppallsupportere en fortsatt fin sesong!

Y.N.W.A .

Pelskledd terapi

Så er det på’n igjen…

Innlegget som følger ble skrevet og publisert ifjor. Da jeg ønsket å annonsere for det på Facebook, ble det stoppet i sensuren. De mente at innlegget kunne virke støtende, og at Tassebass kunne bli krenket.

Jeg skrev et utfyllende svar, hvor jeg redegjorde at Tassebass er en hund, og at han slettes ikke bryr seg om hva jeg skriver. Til ingen nytte. Innlegget ble nektet annonsering.

Så i år forsøker jeg på nytt. Med ny overskrift. Så får vi se om Facebook gjennomskuer evenuelle krenkelser på Tassebass’ vegne…

Alle som har vært i nærheten av ei tispe i løpetid og tiden som følger, skjønner betydningen av ordet «bitch». Å ha ei løpsk tispe og en overivrig hannhund sammen, setter hundeeierlivet på prøve…

Du veit den klamme følelsen, når det kjennes ut som du er med i en krysning av Big Brother og Paradise Hotel? Ikke?

Prøv et par netter i en liten hytte med to hunder; hvorav den ene har løpetid, og den andre er kastrert (men husker sånn langt der inne at det er noe med den lukta).

Hun med løpetid vil stemme ut grabukken, som uler, piper og finner på alle dårlige partytriks som finnes.

Den følelsen.

Tassebass flyr rundt, vill i blikket og helt fortvilt. «Det er et eller annet! Jeg vet ikke om jeg er tissetrengt, kåt eller sulten! Men det eeeeeeeer noe!»

Tussetass ser på ham med forakt fra gjemmestedet sitt under benken. Sukker tungt, og prøver å gjøre seg så liten som mulig. I neste øyeblikk kan hun gå forbi ham og vifte kokett med halen, og sende en aldeles uimotståelig godlukt i retning Tassebass.

Sånn går dagene. To ganger i året lover jeg meg selv at jeg aldri skal ha hannhund og tispe samtidig igjen.

Tassebass raller rundt som en desperat fyr på vei hjem fra en fuktig aften på byen, som i et siste krampaktig forsøk på å få napp prøver seg på samtlige damer i drosjekøen.

Tussetass er tvetydigheten selv; vil, vil ikke, vil, vil ikke. Du kan få meg, ha deg vekk.

Og med ett, like brått som galskapen starter, ligger de plutselig inntil hverandre og sover igjen. Som om ingenting skulle ha skjedd.

Rovdyret sover.

Løpetiden er over.