Stikkord: barndomsminner

Heltedåder 
Det var den gang

Heltedåder 

Kaffelatter2 kommentarer

Dersom det er flere barn i en familie, blir ofte logistikken slik, at ett eller flere barn noen ganger blir dratt med på ting som kanskje ikke er helt aldersadekvate. Og ganske ofte syns nok særlig de eldre barna at småsøsken oppfører seg utrolig teit. Vår familie er ikke noe unntak.

Ved flere anledninger har jeg utført heltedåder for å redde Bror fra grusomme hendelser. Tror du han har takket meg? Nei, ikke noe annet enn kjeft å få. Snakk om utakknemlig slyngel!

Heltedåd 1:

Bror har begynt på skolen. Det er teaterforestilling i gymsalen, og jeg sitter bakerst sammen med Mamma. Husker ikke lengre handlingen i stykket, men med ett kommer det en skummel heks snikende inn i gymsalen. Jeg blir urolig, for det er faktisk ingen andre som legger merke til henne.

Bror og de andre barna følger med på det som skjer på scenen. Heksa lusker rundt i bakgrunnen. Undertegnede er tre år og veldig sjenert, men skjønner at her må noe gjøres. Heksa huker seg ned i nærheten av Bror. Jeg blir fullstendig hysterisk; reiser meg opp, og roper med skingrende stemme: «Heksa! Pass dere for heksa!» Rundt meg hører jeg latter. Bror synker skamfull sammen mellom klassekameratene sine, og jeg blir båret gråtende ut derifra.

 

Heltedåd 2:

Et par år senere er familien i Legoland. Bror er gammel nok til å være med på en del ting som jeg ikke kan. Bryr meg ikke stort, for jeg kan lete etter gull og kjøre små biler. Alt vel så langt. Helt til vi møter på sheriffen. Dog kan Bror være litt rampete noen ganger, men nok til at sheriffen skal komme sånn helt ut av det blå; arrestere ham og sette ham i fengsel?!  Alt skjer så raskt at jeg ikke reagerer før det er for sent.

Der står Bror; sperret inne av den onde sheriffen, og rister i gitteret. Du tror kanskje at dette er en lek? Det tror tydeligvis foreldrene våre òg, for de bare ler og lar han være der… Da er det jaggu bra å ha en lillesøster som vet å ta affære når det trengs! Jeg løper gråtende bort til sheriffen, sparker ham av alle krefter i skinnleggen, imens jeg brøler «Slipp løs broren min!»

Heltedåder 2 Illustrasjon Elisabeth Bergersen Kaffelatter.com

Heller ikke denne gangen virker Bror særlig imponert over innsatsen min…

Frøken, gi meg himmelens nummer 
Det var den gang

Frøken, gi meg himmelens nummer 

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Jeg har alltid vært lettrørt. På grensa til det patetiske, vil jeg nesten si. Søte kattunger eller en trist hendelse på tv? Jeg gråter en liten skvett. Og ser jeg det i reprise, ja da begynner jeg å gråte litt i forkant av hendelsen. Fordi jeg vet hva som kommer. Det toppa seg vel da jeg tok meg sjøl i å felle noen tårer da Labbetuss hadde bursdag på barne-tv…

Som lita jente, ble ofte dette oppfattet som mye mer dramatisk enn det jo i grunnen var. Hjemme var det greit, for resten av familien var like ille som meg. «Huset på prærien» eller en Charles Dickens-film på tv, og vi satt og snufsa og grein hele gjengen.

 

Men, det var to scenarier som gjentok seg med jevne mellomrom. Det ene var at jeg ville ha Torbjørn Egners «Den uheldige mannen» og Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» som nattasanger. Begge disse er triste, og jeg valgte med andre ord å gråte meg i søvn.
Det andre var «Frøken, gi meg himmelens nummer». Moder’n satt ved orgelet og spilte et eller annet, og jeg kom ilende. Og ville at hun skulle spille denne sangen. En forferdelig trist vise om ei jente som savner sin døde mor.

 

Mamma visste hva konsekvensene ble, og forsikret seg om at jeg ville dette.» Ja da», jeg nikket entusiastisk. Hun rakk knapt å finne fram partituret; og spille de første akkordene, før jeg knakk sammen – helt oppløst i tårer. Ja ja, en får ikke mer moro enn man lager sjøl…

Tekst: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken,_gi_meg_himmelens_nummer

I garderoben
Det var den gang

I garderoben

Kaffelatter2 kommentarer

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…