Latterdøra

Å rane gamle damer

Noen ganger tilsier all fornuft at man bør holde kjeft og gjøre det man blir bedt om. Det er ikke alltid man velger å høre på den stemmen. En fortelling om ei lita dame som var modigere enn de fleste.

Min farmor var lita og rund. Hun raget vel knapt 150 cm over bakken, men gjorde såpass mye ut av seg, at det ikke var så mange som la merke til at hun var lav. Vi oppfattet henne som totalt fryktløs. Selv påsto hun at etter at hun som tolvåring hadde gått imellom to stykker som sloss med kniv for å skille dem fra hverandre, og overlevd – ja da hadde hun ikke mer å være redd for. Det virket på meg som om hun faktisk mente det.

Følgende episode skjedde da hun var godt oppi 70-åra. Helsa var ikke på topp, men hun skulle gå og løse ut pensjonen sin. Minibanker og bankkort var ikke-eksisterende, så man måtte pent dra til bank eller postkontor for å ta ut penger. Hun gikk sammen med ei venninne, som antagelig var ute i samme ærend. 

Jeg ser dem tydelig for meg. To eldre damer – små og litt ustødige til beins. Farmor pyntet seg alltid før hun gikk ut, så hun var nok iført kjole, kåpe og hatt eller skaut på hodet. Da de hadde vært i banken og hentet pensjonen, var det en idiot som fikk det for seg at de nok var enkle å rane. (La oss nå applaudere for alle staute menn og kvinner som syns det er greit å rane gamle damer…)

Han skulle bare visst hva han bega seg utpå…

En ung mann hadde stått utenfor banken da de gikk inn, og så vel for seg at han nå skulle kunne slå to fluer i en smekk. Da de to eldre kvinnene hadde kommet ut av banken; og begynt å gå hjemover, slo han til. Gikk raskt forbi dem; snudde seg mot dem og trakk fram en revolver. «Gi meg penga deres, ellers skyter jeg!» 

Farmor var, som sagt – fryktløs. Hun visste at hun før eller senere skulle dø. Men hun visste også at det ikke skulle bli denne formiddagen.

Med en håndveske som var full av penger og alt annet som trengs i en dameveske, gikk hun til angrep. Med veska som våpen, hamret hun løs på ham. «Se til helvete å kom deg hjem til morra di, jævla drittunge!» Han må ha blitt fullstendig perpleks. Da hun gjenfortalte historien senere, sa hun at han løp gråtende derifra. Jeg tviler ikke. Å få juling av ei gammel dame er ikke drømmesituasjonen for en ung mann. Med revolver.

Min farmor var fryktløs.

fra barnemunn

Tissedans

Å få barn til å slutte med bleie og å bli renslig, er ikke alltid så enkelt i et land hvor været i månedsvis tilsier lag på lag med klær. Det kan være greit å ha en eller annen form for belønning for flinke krabater som klarer å ha tørr truse, og holde seg til de kommer på do.

Da Venninnes datter var i ferd med å slutte med bleie, laget hun en liten dans – den såkalte tissedansen. Vi fulgte opp så godt vi kunne; etter hvert vellykkede dobesøk danset vi litt imens vi sang «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» Dansen var en umiddelbar suksess. Ved hver gylne dråpe som traff doskåla, ble det danset og sunget. Var du på besøk hos dem, ble du raskt invitert til tissedans dersom det var aktuelt. Og det var det jo alltid. Desto større publikum, jo mere frydet vesla seg.

Så ble det familieforøkelse. Festlig skulle døpes, og vi var mange i hus i forbindelse med den store festen. Rett før vi skulle til kirken, måtte Livlig på do. Venninne var opptatt med å amme dåpsbarnet, så Bestemor ble med henne på badet. Og joda, «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» hørtes ikke så lenge etterpå. Sjøl var jeg opptatt med mitt, og tenkte ikke videre over de to som holdt på med sitt der inne på bade. Helt til vi hørte en lys stemme, som sang høyt og tydelig «Bestemor har tissa, Bestemor har tissa!»

Det var den gang

Epleslang 

En liten fortelling om en forståelsesfull bestefar, og ei lita jente med en overdimensjonert fantasi og et rikt indre liv.

Da jeg var liten, hendte det at noen var på epleslang i hagen vi delte med bestefar. Det var noe forlokkende ved epleslang, som rørte ved meg. Å oppføre seg så rampete var nesten over min forstand at noen turte. Noen år senere skulle jeg ende opp på en katastrofal epleslang sjøl https://kaffelatter.com/2017/05/25/eden-hage/, men det er ikke den jeg skal fortelle om nå.

Bestefar og jeg kunne prate om alt mellom himmel og jord. Han oppfattet nok at jeg hadde hengt meg litt opp i dette epleslangfenomenet. Jeg hadde selv sett ham hytte med neven og rope etter slynglene som våget seg inn i hagen for å forsyne seg med epler. Det var ganske skummelt, og veldig spennende…

Tilslutt fikk jeg en glimrende idé. Hva om vi bare kunne leke at jeg var på epleslang? Etter å ha fundert en stund på det, la jeg fram forslaget for bestefar. Han hørte på hva jeg hadde å si med en alvorlig mine. Jovisst kunne vi leke epleslang!

Avtalen var at jeg skulle komme neste dag etter at jeg hadde spist middag. Som sagt, så gjort. Jeg gikk ut av porten; gikk litt oppover veien, snudde og gikk tilbake. Åpnet porten så stille jeg klarte. Listet meg så stille som en mus over grusen. Klar bane. Her var ingen hjemme. Jeg snek meg bort til epletreet. Det bugnet av frukt, og det lå allerede flere epler på bakken. Jeg plukket opp to epler. De gled ned i hver sin lomme.

«Er’e tjuvradder i hagen min?» En enorm skygge tronet i verandadøren på huset som lå øverst i hagen. Jeg snudde meg. En skummel, stor mann sto der og hyttet med stokken sin mot meg. «Ha deg vekk tjuvpakk, ellers ringer jeg politiet!» brølte han. Der og da blandet fantasi og virkelighet seg for meg, og jeg knakk sammen. Ikke ville vel jeg i fengsel! Tårene sprutet, og jeg gikk skjelvende opp til ham. «Nei, bestefar! Det er bare meg! Ikke ring til politiet!»

Det sinte fjeset hans sprakk opp i et smil. «Neimen, er’e deg’a? Jeg trodde det var noen skumle epletyver!» Vi lo begge to. At han kunne ta så feil! Vi gikk inn til ham, og spiste hvert vårt eple. Og snakket om alle skumlingene som snek seg rundt i andres hager.

fra barnemunn

Barnebarn

Hvordan vinne med et smil og en god sjarmoffensiv.

Det er en helt vanlig ukedag. Jeg er i matbutikken, og vandrer mellom hyllene for å finne de varene jeg skal ha. Det samme gjør ei jente på fire-fem år. Hun går i sikksakk med en liten handlevogn. Oppi ligger det noe småtteri. Bak kommer en eldre kar. Han forteller jenta hva de skal ha, og hun kjører slalåm med vogna mellom hyllene.

Våre veier krysses med jevne og ujevne mellomrom. Både min og deres vogn fylles opp etterhvert. Da jeg nærmer meg kassa, ser jeg dem igjen. Jenta står nå og studerer de glorete barnemagasinene i bladhylla.

Mannen gjør tegn til at de skal gå mot kassa. Jenta tar opp et blad, og ser spørrende på mannen. Han rister sakte på hodet. «Bestefar, kan’ke jeg få et blad’a?» Hun spør med sin mest innbydende stemme. Han sier at det kan hun ikke, for det er ikke lørdag i dag.

Da setter hun inn det avgjørende støtet;

«Ja, men bestefar – det er alltid lørdag sammen med deg…»

Tror nesten jeg hadde kjøpt bladet til henne selv, om ikke bestefaren allerede hadde ligget der, helt smeltet i en pøl på gulvet.