Det sies at man bearbeider dagens hendelser i nattens drømmer. Noen ganger kan det gå litt over styr.

Det var ikke så lenge etter at flyttelasset hadde kjørt fra byen. Ved et par anledninger hadde folk på mitt nye hjemsted brukt ord og vendinger jeg ikke var helt sikker på betydningen av.

Jeg smilte da, og nikket som om jeg forstod. Noe jeg ikke nødvendigvis gjorde. Men, ettersom Kjekken opprinnelig kommer fra samme fylke, kunne jeg spørre ham i smug. Ikke pokker om byfrua skulle la seg vippe av pinnen!

Av en eller annen grunn gikk dette inn på meg. Jeg ble grepet av en irrasjonell redsel om at jeg skulle gå rundt og med et fårete smil og nikke uforstående til folk i uoverskuelig framtid.

Bygdetrollet manifisterte seg i mitt hode. Og det var jeg som var trollet.

En morgen våknet jeg grytidlig. Ute var det bekmørkt. Termostaten var veldig blå, og vedkurven var tom. Typisk! At ingen av oss hadde hentet ved kvelden før…

Det var bare å få på seg klær og hodelykt, og hutre seg ut i vedskjulet etter brensel. Snøen knitret under støvlene. Fiklet med låsen som var vanskelig å få opp med litt for store hansker.

I dét jeg slo opp døra, så jeg det… Ikke én, ikke ti, men hundre, kanskje tusenvis av kravlende små innsekter! De krøp rundt, og dannet nærmest tepper rundt vedkubbene.

Å nei! Æljmidd!

Nå vet du kanskje ikke hva æljmidd er? Det er små biller med gevir som lever av barken og støvet fra bjørkeved. Når de støter sammen i kamp om føden, kan du høre dem stange hverandre. Det høres nærmest ut som en knitrelyd.

Her sto jeg og så på bølgende tepper av æljmidd som sloss om veden, som forsåvidt skulle være med meg inn. Det knitret nærmest som en høyspentledning der inne. Men ved måtte jeg ha, koste hva det koste ville.

Panisk begynte jeg å stikke hånda inn i vedhaugen; børste og blåse vekk æljmidd så godt jeg kunne, før jeg la dem i vedkurven.

Med ett bråvåknet jeg, dyvåt av svette.

Kanskje hadde jeg ropt ut i søvne. Ikke vet jeg, men Kjekken våknet, og spurte om hva som var i veien. Jeg fortalte om marerittet med æljmidden i vedskjulet. Fortsatt i halvsøvne spurte jeg; «Hva skulle vi gjort da, hvis vi virkelig fikk æljmidd på veden?»

Og det var da Kjekken ga meg et sånt svar som gjør at det er akkurat han som er Kjekken. Så beroligende og så enkelt. Akkurat hva jeg trengte å høre på det tidspunktet.

«Æljmidd på veden? Vi brenner’n opp!»