Det var den gang

Epleslang 

En liten fortelling om en forståelsesfull bestefar, og ei lita jente med en overdimensjonert fantasi og et rikt indre liv.

Da jeg var liten, hendte det at noen var på epleslang i hagen vi delte med bestefar. Det var noe forlokkende ved epleslang, som rørte ved meg. Å oppføre seg så rampete var nesten over min forstand at noen turte. Noen år senere skulle jeg ende opp på en katastrofal epleslang sjøl https://kaffelatter.com/2017/05/25/eden-hage/, men det er ikke den jeg skal fortelle om nå.

Bestefar og jeg kunne prate om alt mellom himmel og jord. Han oppfattet nok at jeg hadde hengt meg litt opp i dette epleslangfenomenet. Jeg hadde selv sett ham hytte med neven og rope etter slynglene som våget seg inn i hagen for å forsyne seg med epler. Det var ganske skummelt, og veldig spennende…

Tilslutt fikk jeg en glimrende idé. Hva om vi bare kunne leke at jeg var på epleslang? Etter å ha fundert en stund på det, la jeg fram forslaget for bestefar. Han hørte på hva jeg hadde å si med en alvorlig mine. Jovisst kunne vi leke epleslang!

Avtalen var at jeg skulle komme neste dag etter at jeg hadde spist middag. Som sagt, så gjort. Jeg gikk ut av porten; gikk litt oppover veien, snudde og gikk tilbake. Åpnet porten så stille jeg klarte. Listet meg så stille som en mus over grusen. Klar bane. Her var ingen hjemme. Jeg snek meg bort til epletreet. Det bugnet av frukt, og det lå allerede flere epler på bakken. Jeg plukket opp to epler. De gled ned i hver sin lomme.

«Er’e tjuvradder i hagen min?» En enorm skygge tronet i verandadøren på huset som lå øverst i hagen. Jeg snudde meg. En skummel, stor mann sto der og hyttet med stokken sin mot meg. «Ha deg vekk tjuvpakk, ellers ringer jeg politiet!» brølte han. Der og da blandet fantasi og virkelighet seg for meg, og jeg knakk sammen. Ikke ville vel jeg i fengsel! Tårene sprutet, og jeg gikk skjelvende opp til ham. «Nei, bestefar! Det er bare meg! Ikke ring til politiet!»

Det sinte fjeset hans sprakk opp i et smil. «Neimen, er’e deg’a? Jeg trodde det var noen skumle epletyver!» Vi lo begge to. At han kunne ta så feil! Vi gikk inn til ham, og spiste hvert vårt eple. Og snakket om alle skumlingene som snek seg rundt i andres hager.

Det var den gang

Edens Hage

Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…

Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.

Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.

Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.

«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…