Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.

Det var den gang

Krokodilleungen

En liten fortelling om å være på bærtur – i dobbelt forstand.

Friluftsliv var en viktig del av helger og ferier i min oppvekst. Ut på tur, aldri sur. Noen ganger hadde jeg sikkert mere lyst til å være hjemme og leke med dukker eller i sandkassa, men fysisk fostring sto i høysete. Unger, sekker og annet pikkpakk ble stablet inn i bilen, og så bar det avgårde til skogs. Jeg mener på ingen måte å klage altså, for det var alltid mye morsomt å finne på når vi kom fram. Men dørstokkmila eksisterer for små barn òg .

Vi lærte å gjenkjenne spor og bæsj fra forskjellige dyr. Navnet på fugler og planter. Kongler, bark og pinner ble fort til bondegårder med dyr. Jakten på den ultimate, glatte og fine steinen gjentok seg til stadighet. Vi dro et lite stykke ut av byen. Inn i skogen i området rundt der hvor julenissen bor. Med eventyret om snekker Andersen friskt i minne, var jeg på evig utkikk etter nissen og små nissebarn hver gang vi var til skogs. Kanskje denne gangen?

Denne dagen skulle vi på blåbærtur. Utstyrt med bøtter og bærplukkere, skulle vi plukke blåbær til syltetøy. Vel framme, var det tydelig at vi var kommet til rett plass. Det så ut som om det var et hav av blåbær. Hele skogen luktet søtt av disse blå herlighetene.

De voksne plukket kjapt og effektivt. Jeg plukket fem millioner tusen bær eller noe sånt. Og så satt jeg meg ned og spiste alt. I spannet var det uhorvelige mengder blader. Hmmm, kanskje jeg ikke hadde plukket så mye allikevel? Med ny iver plukket jeg tilsvarende nye fem millioner tusen og to bær. Satt fra meg spannet. Sa ifra at jeg skulle gå og lete etter nissen. Gikk i en liten sløyfe rundt foreldrene mine. Tittet særlig nøye rundt stubber og store steiner. Heller ikke denne dagen fant jeg noen nisser. Det jeg derimot fant, var mer enn jeg egentlig ville se.

Da jeg bøyde meg ned for å se mellom to store steiner, kom den snikende. Liten, lydløs og fryktelig skummel. Jeg satte i et hyl. «Krokodilleunge! Krokodilleunge!» «Hæ?» De voksne ristet på hodet, og sa at det ikke fantes krokodiller i skogen. «Ja men, jeg sååå den jo! Kanskje den har rømt fra et sirkus?» På dette tidspunktet var jeg rimelig oppjaget, og syntes jeg så krokodiller overalt. Pappa løftet meg opp på en stor stein, og sa at ingen krokodiller (eller firfisler som han påsto at de het) ville tørre å klatre så høyt. Og der satt jeg resten av turen. Da vi kom hjem, viste han meg bilder av firfisler i et leksikon.

Jeg godtok det – under sterk tvil.

Tvilen har aldri helt sluppet taket. Kanskje ikke så rart? Følgende punkter taler sterkt for at jeg har hatt rett hele tiden:

  • Jeg faktisk kanskje nesten sikkert en krokodilleunge i skogen.
  • Det var et sirkus i byen på den tiden.
  • Nissen og familien hans bor der, så hvorfor ikke en krokodille?
  • Pappa sa antageligvis det der med firfisla for å berolige meg.

Det som vipper det hele, og som gjør at jeg allikevel ikke er helt sikker: Hvilke triks kan en krokodille, liksom…

Det var den gang

Hvorfor det’a pappa?

Barn utforsker og lærer mye ved å spørre om ting på sparket. Selv var jeg av typen som spurte og gravde – til dels spørsmål som ikke nødvendigvis var så enkle å svare på.

«Hvorfor heter det ost?» «Lukker fisken øynene når den sover?» «Hvordan får Karlsson på taket på seg skjorte når han har en propell på ryggen?» Andre dager gikk det mere i «tenk om…» «Tenk om armer og ben byttet plass. Da hadde vi gått med hodet opp ned, og rumpa i været! Skulle vi hatt buksa på armene eller beina da?»

Som regel fikk jeg vettuge svar, andre ganger fikk jeg ikke noe skikkelig tilbakemelding. Dette var tross alt lenge før Google sin tid, og ikke alle svar kunne slås opp i leksikon. Men noen ganger fikk jeg svar som var så tydelige; og som gjorde så sterkt inntrykk, at det holdt med å spørre den ene gangen.

Vi satt rundt middagsbordet. Jeg hadde en liten tankerekke med «tenk om…», da jeg kom med et spørsmål som forsåvidt var relevant for situasjonen. «Hvorfor er det ikke lov å synge med mat i munnen?»

Mamma må ha sett at pappa fikk en idé, for hun trakk på skuldrene og sa «Vet ikke!» og spiste videre.

Siden jeg fortsatt var for liten til å få med meg nonverbal kommunikasjon mellom voksne, spurte jeg pappa òg. Hvorfor kan vi ikke synge med mat i munn‘a pappa?» Han bare så på meg og nikket kort.

Jeg kan ikke erindre nøyaktig hva vi hadde til middag, men husker at det var melk og raspete gulrøtter involvert i svaret hans. Pappa skuffet munnen full av gulrøtter; tok en slurk melk, og begynte å synge «Bæ bæ, lille lam» av full hals. Gulrøtter og melk sprutet nedover haken hans, og utover kjøkkenbordet.

Mamma prøvde så godt hun kunne å ikke le høyt. Svaret til pappa virket over all forventning. Jeg reiste meg opp, og hylte: «Slutt! Ikke syng med mat i munnen!» «Nei vel» sa pappa. Han tørket vekk gulrot og melk fra ansiktet, og fortsatte å spise som om ingenting hadde hendt.

Lærte jeg noe? Det ER stygt å synge med mat i munnen. Dessuten skjønte jeg for alvor at jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg spurte pappa om noe. Det var ikke sikkert jeg ville like svaret…

D18971D1-B1C1-411B-BACD426A7954D132-962E01DF-E0F0-4EE1-AAA6B93C92DEFE83

Det var den gang

Brudebildet

Dette innlegget handler om en kort, men oppklarende samtale mellom min far og meg da jeg var rundt fire år.

Jeg vokste opp med unge foreldre. Da de giftet seg på midten av 60-tallet, strammet det litt i livet på kjolen til mamma. 4 ½ måned senere ble min bror født. Dette var aldri noe skambelagt tema hjemme hos oss. Mamma sa det enkelt: «Vi kjærestekosa mye, og så kom broren din i mammas mage. Så gifta vi oss; og kjærestekosa mer, og da kom du.»

Jeg har alltid vært en høysensitiv person, men som barn var jeg nærmest hudløs. Lot meg erte og såre av de minste ting. Dette visste broren min å utnytte. (Til jeg fikk det tøft senere. Da var Bror en klippe). En favoritt var å ta meg med bort til våre foreldres brudebilde, og fortelle samme ting hver gang: «Jeg er med på bildet. Det er ikke du!» Jeg ble alltid like knust.

Etter hvert utbroderte han historien mer og mer; pekte på mammas mage, og sa at han hadde ligget der inne og sett på bryllupet gjennom et hull i navlen hennes. Dette fant jeg særdeles urettferdig, og kunne helt klart se for meg konturen av ansiktet hans i blondene på mammas brudekjole. Han perfeksjonerte akten til fingerspissene. Det gikk så langt at han kunne bare nikke bort mot bildet – og uten at han trengte å si et kløyva ord, begynte jeg å strigråte.

Det var etter en slik episode at faren min kom over meg, hulkende under brudebildet på veggen. Broder’n hadde; klokt nok, forduftet. «Det er uuuuurettferdig at Bror er med på bildet og ikke jeg!» Sagt sånn som bare en unge i trassalderen høres ut når noe går på tverke.

Jeg antar at min far skjønte der og da; at dette temaet kunne holde det gående i årevis, dersom han ikke stoppet det nå. «Joda, du er med på bildet. Ser du ikke det?» Gråten stilnet. Nei, jeg så forsåvidt ikke det.

Han pekte på venstresiden av jakka si på bildet. «Du lå her du, vett’u. I rognpåsan min!» Gjennom tåreslørete øyne så jeg det mer og mer tydelig. Jeg var jo med på bildet jeg òg! Uten at han trengte å forklare noe mer, visste jeg instinktivt at en rognpose ligner til forveksling på lommefôret til en smokingbukse. Tenk, jeg hadde vært der hele tiden. På vårt første familiebilde.