Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!