Latterdøra

Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.

fra barnemunn

Skikkelig død

Hvordan tv-bilder av en konge som gråter en skvett, fører til tanker om døden og nyvunnet logikk hos ei lita jente.

Venninnes datter Emma hadde fått med seg at Kong Harald fikk en statue av sin avdøde mor i 70-årspresang fra Stortinget. Hendelsen gjorde uten tvil inntrykk på jenta. Hun er vant til at folk rundt henne er lettrørt, så jeg tror ikke tårene i seg selv som gjorde utfallet. Kanskje var det heller det faktum at også voksne mennesker fortsetter å savne foreldrene sine lenge etter at de har gått bort?

Emma ytret ønske om å besøke kirkegården for å se på graven til sine forfedre, og så ville hun på slottet og se på statuen av Kronprinsesse Maud. Jeg skjønte etterhvert at Emma hadde en helt egen teori om døde folk. Når du dør, blir du til stein (gravstøtter), og med litt flaks: hvis du har vært død veldig lenge – blir du noen ganger til en statue.

Første stopp på turen vår, var kirkegården. Siden vi har felles slektninger, fant vi fram til graven deres. Emma stirret på graven. «Er DETTE oldemor og oldefar?» Joda, vi bekreftet at her lå de. Nå er ikke kirkegårder generelt kjent for å være steder som er fylt med futt og fart, så jenta var raskt ferdig med å beskue graven. Blikket hennes begynte å vandre. «Hvem ligger der?» Hun pekte på en tilfeldig grav i nærheten. Jeg leste navnet på den avdøde. «Og der?» Jeg leste to navn til.

Hun var ikke større enn at hun ikke fikk med seg det faktum at jeg leste opp navn, men trodde faktisk at jeg visste hvem alle der var. Vi gikk langs rekkene med graver. Emma stadig mer imponert over min kunnskap. Dette moret meg – og tydeligvis også moren hennes, for vi lot henne gå der i villfarelse uten å røpe oss.

Turen gikk videre til slottet. Emma var spent på om kongen var ute og så på statuen nå også. Den gang ei. Men, det sto en eldre dame foran statuen. Hun var pent antrukket med kåpe og hatt, og var åpenbart preget av stundens alvor. Så opp på statuen; felte noen tårer, og tørket dem bort med et nystrøket lommetørkle. Emma gikk bort til henne; og sa «Hun der…» og pekte opp mot statuen. «Hun der er skikkelig død!»

Latterdøra

Lurepupp på babykino

Noen ganger kommer jeg med forslag som ikke nødvendigvis er supergjennomtenkt.

Venninne hadde født sitt første barn, leste jeg ved en tilfeldighet om babykino. Konseptet Babykino i seg selv er genialt. Ikke altfor stor kinosal, og forestillingene går på formiddagen. Dempet belysning i salen, og volumet på filmen er noe lavere enn vanlig. Tenkte at dette ville være en passende formiddagsaktivitet å ta med Venninne og Mini på.

 
Vi troppet opp; utstyrt med vogn, bleier, babyleker og alskens remedier som befinner seg i en stellebag. Av gammel vane hadde jeg også med meg litt kinosnop. Køen inn til kinosalen var lang, men det var ikke så rart. 40 barnevogner på vei inn til Babykino tar mye plass.

 
Mini ble plukket opp av vogna, og vi satt oss ned. Hadde jeg tenkt meg om, så burde jeg ha visst hva som skjedde deretter. Den gang ei. Venninne hadde drøyd ammingen til vi kom på kinoen, slik at Mini kom til å sovne etterpå, og hun kunne få med seg mest mulig av handlingen i filmen. Det hadde de 39 resterende mødre òg…

 
Rundt meg spratt det nå fram pupper. Overalt! Jeg er forkjemper for at barn skal kunne ammes i det offentlige rom. Men dette ble i det meste laget selv for meg. Tro du meg, lyden av rundt 40 babyer som blir ammet på én gang, er ganske intens. Det var smatting, suging og rapelyder. Som lyden fra et godt surroundanlegg.

Vurderte et øyeblikk å slenge fram en pupp sjøl, sånn for å være litt med, liksom.

Men lot det være med tanken. Tomme lurepupper har ikke noe utenfor genseren å gjøre på kino. Så jeg puttet et drops i munnen, og sugde litt ekstra hardt på det. Tygde det i stykker. Ikke ofte en kan gjøre det på kino uten å få kjeft! Venninne var ferdig med å amme, og jeg kunne fornøyd legge en klut over skulderen, og klappe på Mini til luft og gulp var ute.

fra barnemunn

Fleecetrusa

Barn er snåle. Og herlige. Ofte gjør og sier de ting som for oss voksne virker uforståelig eller kanskje til og med litt frekt, men som fra deres side bare handler om å utforske, få svar på spørsmål, eller rett og slett konstantere fakta.

Dagens innlegg er om en dag for lenge siden. Så lenge siden at jeg gikk i trange jeans og kledde det. Dette var på den tiden hvor det knapt fantes ei bukse med normal linning. De var lave i livet, g-stringen var in, og hadde det med å snike seg over kanten på buksa. Vanligvis tenkte jeg vel ikke noe over dette; men da jeg skulle tilbringe litt tid i en barnehage, ble jeg konfrontert med dette på uventede måter.

Andre dag i barnehagen; jeg hjelper en gruppe barn på med klærne. Setter meg ned på huk. Genser glir opp, og buksa tydeligvis litt for mye ned – nok til at kanten på g-stringen synes. Et av de største barna går forbi meg; stopper litt opp, og sier «Du har to rumper i buksa di!» Hun går videre før jeg får sagt noe. Jeg drar genseren ned, og fortsetter med å finne ut av hvem som eier hvilke gummibukser.

Senere samme dag; barnegruppa på vei inn igjen – tøy skal av og henges på plass. Jeg hjelper en liten tass av med gjenstridige klær. Han lener seg mot meg, og lar den ene hånda hvile bak på ryggen min. Idet jeg drar av Tassens yttertøy, kjenner jeg med ett en liten hånd som drar opp genseren min der bak. Uten å lage noe fuzz ut av det, trekker jeg genseren ned igjen og fortsetter å dra av gummibuksa.

Men Tassen har tydeligvis andre planer. Han har åpenbart fått øye på noe da han dro opp genseren. Med ett kjenner jeg en ørliten finger tar tak; lager en krok med fingeren, og drar alt han kan i trusekanten. Tassen utfører et mesterstykke: Selv før han kan snakke rent, klemmer han til med et utilsiktet, dog temmelig smertefullt truserøsk.
Trukket opp av trusa som borrer seg oppover, spretter jeg opp. Jeg snur meg forskrekket rundt mot Tassen. Han ser på meg med et smørblidt ansikt, og sier «Sånn fjistjuse haj mamma’n min òg!»

Etter dette ble g-stringen byttet ut med boxere, og overdeler ble lengre når jeg var på jobb i barnehage. Men seriøst; trusa var ikke laget av fleece, altså!

Latterdøra

Stemmer i natten

Samtaler jeg ikke kan erindre å ha hatt. Om å snakke i søvne.

Jeg har visstnok snakket i søvne hele mitt liv. Da jeg var barn gikk jeg også søvngjenger-turer rundt i huset. Særlig etter at jeg begynte på skolen. Jeg kom inn til foreldrene mine, snakket engelsk og bøyde verb. Eller fortalte at jeg måtte på do.

Men etter at mobilen kom, fikk det uante følger for søvnsnakkinga mi. Hva som har utløst det, er ikke godt å si. Lyden av en mobil et eller annet sted i blokka? En bilalarm eller sirene utenfor? Eller at det rett og slett har hatt seg slik at det har vært en del av det jeg har drømt den natten. Heldigvis har jeg kun ringt til folk jeg kjenner godt…

 

Samtalene forløper omtrent likt hver gang.
Jeg ringer Venninne. Midt på natten.

Venninne: «Hallo?»

Jeg: «Hallo?»

Venninne: «Ja, hallo ja!»

Jeg: «Unnskyld, men kan du ringe meg i morgen eller? Jeg sover faktisk nå!»

Og så legger jeg på.

Når jeg våkner opp igjen på morgenen, ser jeg på displayet, og vet at jeg snart får en telefon fra en mer eller mindre forvirret venninne…

Det var den gang

Trøst

Hvordan trøst kan komme i uventet form.

Mamma ligger på sykehus, og skal fjerne livmora. På denne tiden var dette et relativt stort inngrep. Jeg skjønner nok ikke alvoret, men vet at operasjon er seriøse greier. Ser jo at pappa – som ellers oppleves som sterk og trygg – er bekymret, og det gjør inntrykk.
Jeg går i småskolen. Tusler rund for meg selv ute i skolegården, og gråter når vi har friminutt. Stille, så ingen skal legge merke til meg. Kompis ser meg til tross for at jeg prøver å gjemme meg, og kommer bort til meg.
Han lurer på hva som er i veien. Jeg forteller om legen som skal skjære i magen til mamma med kniv, og ta ut livmora. Også skal de sy sammen magen. Etter å ha utbrodert alle blodige fakta jeg mener å besitte – blir jeg stille, før jeg gråter enda mer over skrekkscenarioet.
Kompis klapper meg på skulderen, og gir meg den beste trøst jeg noensinne har fått. Med følgende ord roer han meg ned; «Faren min har gjort akkurat det samme, og han ble helt frisk!» Jeg blir så utrolig letta!
Blid og fornøyd kommer jeg på sykehusbesøk til mamma, og forteller gledesstrålende om Kompis og faren hans. Mamma ler opp flere sting…

Det var den gang

Heltedåder 

Dersom det er flere barn i en familie, blir ofte logistikken slik, at ett eller flere barn noen ganger blir dratt med på ting som kanskje ikke er helt aldersadekvate. Og ganske ofte syns nok særlig de eldre barna at småsøsken oppfører seg utrolig teit. Vår familie er ikke noe unntak.

Ved flere anledninger har jeg utført heltedåder for å redde Bror fra grusomme hendelser. Tror du han har takket meg? Nei, ikke noe annet enn kjeft å få. Snakk om utakknemlig slyngel!

Heltedåd 1:

Bror har begynt på skolen. Det er teaterforestilling i gymsalen, og jeg sitter bakerst sammen med Mamma. Husker ikke lengre handlingen i stykket, men med ett kommer det en skummel heks snikende inn i gymsalen. Jeg blir urolig, for det er faktisk ingen andre som legger merke til henne.

Bror og de andre barna følger med på det som skjer på scenen. Heksa lusker rundt i bakgrunnen. Undertegnede er tre år og veldig sjenert, men skjønner at her må noe gjøres. Heksa huker seg ned i nærheten av Bror. Jeg blir fullstendig hysterisk; reiser meg opp, og roper med skingrende stemme: «Heksa! Pass dere for heksa!» Rundt meg hører jeg latter. Bror synker skamfull sammen mellom klassekameratene sine, og jeg blir båret gråtende ut derifra.

 

Heltedåd 2:

Et par år senere er familien i Legoland. Bror er gammel nok til å være med på en del ting som jeg ikke kan. Bryr meg ikke stort, for jeg kan lete etter gull og kjøre små biler. Alt vel så langt. Helt til vi møter på sheriffen. Dog kan Bror være litt rampete noen ganger, men nok til at sheriffen skal komme sånn helt ut av det blå; arrestere ham og sette ham i fengsel?!  Alt skjer så raskt at jeg ikke reagerer før det er for sent.

Der står Bror; sperret inne av den onde sheriffen, og rister i gitteret. Du tror kanskje at dette er en lek? Det tror tydeligvis foreldrene våre òg, for de bare ler og lar han være der… Da er det jaggu bra å ha en lillesøster som vet å ta affære når det trengs! Jeg løper gråtende bort til sheriffen, sparker ham av alle krefter i skinnleggen, imens jeg brøler «Slipp løs broren min!»

Heltedåder 2 Illustrasjon Elisabeth Bergersen Kaffelatter.com

Heller ikke denne gangen virker Bror særlig imponert over innsatsen min…

Latterdøra

Gamle vrak

Om folk som blir krenka på andres vegne.

Jeg er på KISS-konsert. Har hørt på musikken i mange år, men aldri sett dem live. Tenker at når flere av medlemmene er godt opp i 60-åra, så må jeg benytte sjansen til å få oppleve dem i aksjon, imens det fortsatt er trøkk i bandet.

 

Og jeg blir ikke skuffet. KISS leverer. Så til de grader. Det er rock ‘n roll, glam og sirkus. Pyroeffekter, stiletthæler, blodig bassist og gitarknusing. Alt man kunne drømme om, og mere til. Publikum er i hundre.

 

Etter å ha stått i lang tid på betonggulv er jeg helt kjørt. Setter meg litt i trappa. Blir jaget av vakter. Er så sigen, at jeg er pukka nødt til å få hvilt skrotten. Kompis – som også kjenner betongen i ryggen – blir med utafor i røykeavdelingen. Her finner vi hvile i å lene oss mot en vegg. «For noen gamle vrak!» stønner jeg, og prøver å strekke ut litt.

Da kan jeg med ett fornemme at noen stirrer på meg. Du vet, den ubehagelige følelsen av at noen gjennomborer deg med blikket. Snur meg, og helt riktig. Der står det en fyr og stirrer. Olmt. Kunne blikk ha drept, så hadde jeg vært steindød på dette tidspunktet.
«Vi!» Jeg peker på meg sjøl; «Er noen gamle vrak som ikke klarer to timer på et betonggulv. Det leveres som bare dèt på scenen, og her henger vi…» Den olme nikker kort. Jeg puster lettet ut. Å KISS-krenke en blodfan på konsert, er ingen god idé.
Note to myself: Ikke komme med noe som kan minne om geriatriske vitser når man er på konsert med gamlekara. Nedslagsfeltet er for stort…

Det var den gang

Frøken, gi meg himmelens nummer 

Jeg har alltid vært lettrørt. På grensa til det patetiske, vil jeg nesten si. Søte kattunger eller en trist hendelse på tv? Jeg gråter en liten skvett. Og ser jeg det i reprise, ja da begynner jeg å gråte litt i forkant av hendelsen. Fordi jeg vet hva som kommer. Det toppa seg vel da jeg tok meg sjøl i å felle noen tårer da Labbetuss hadde bursdag på barne-tv…

Som lita jente, ble ofte dette oppfattet som mye mer dramatisk enn det jo i grunnen var. Hjemme var det greit, for resten av familien var like ille som meg. «Huset på prærien» eller en Charles Dickens-film på tv, og vi satt og snufsa og grein hele gjengen.

 

Men, det var to scenarier som gjentok seg med jevne mellomrom. Det ene var at jeg ville ha Torbjørn Egners «Den uheldige mannen» og Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» som nattasanger. Begge disse er triste, og jeg valgte med andre ord å gråte meg i søvn.
Det andre var «Frøken, gi meg himmelens nummer». Moder’n satt ved orgelet og spilte et eller annet, og jeg kom ilende. Og ville at hun skulle spille denne sangen. En forferdelig trist vise om ei jente som savner sin døde mor.

 

Mamma visste hva konsekvensene ble, og forsikret seg om at jeg ville dette.» Ja da», jeg nikket entusiastisk. Hun rakk knapt å finne fram partituret; og spille de første akkordene, før jeg knakk sammen – helt oppløst i tårer. Ja ja, en får ikke mer moro enn man lager sjøl…

Tekst: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken,_gi_meg_himmelens_nummer

Det var den gang

I garderoben

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…