Om folk som blir krenka på andres vegne.

Jeg er på KISS-konsert. Har hørt på musikken i mange år, men aldri sett dem live. Tenker at når flere av medlemmene er godt opp i 60-åra, så må jeg benytte sjansen til å få oppleve dem i aksjon, imens det fortsatt er trøkk i bandet.

Og jeg blir ikke skuffet. KISS leverer. Så til de grader. Det er rock ‘n roll, glam og sirkus. Pyroeffekter, stiletthæler, blodig bassist og gitarknusing. Alt man kunne drømme om, og mere til. Publikum er i hundre.

Etter å ha stått i lang tid på betonggulv er jeg helt kjørt. Setter meg litt i trappa. Blir jaget av vakter. Er så sigen, at jeg er pukka nødt til å få hvilt skrotten. Kompis – som også kjenner betongen i ryggen – blir med utafor i røykeavdelingen. Her finner vi hvile i å lene oss mot en vegg. «For noen gamle vrak!» stønner jeg, og prøver å strekke ut litt.

Da kan jeg med ett fornemme at noen stirrer på meg. Du vet, den ubehagelige følelsen av at noen gjennomborer deg med blikket. Snur meg, og helt riktig. Der står det en fyr og stirrer. Olmt. Kunne blikk ha drept, så hadde jeg vært steindød på dette tidspunktet.
«Vi!» Jeg peker på meg sjøl; «Er noen gamle vrak som ikke klarer to timer på et betonggulv. Det leveres som bare dèt på scenen, og her henger vi…» Den olme nikker kort. Jeg puster lettet ut. Å KISS-krenke en blodfan på konsert, er ingen god idé.
Note to myself: Ikke komme med noe som kan minne om geriatriske vitser når man er på konsert med gamlekara. Nedslagsfeltet er for stort…