Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Sofarefleksjoner

Sommerlykke

Når august er på hell, tar jeg som regel en mental oppsummering av hvordan sommeren har vært. Noen år har jeg vært veldig fornøyd med forløpet, mens andre har blitt arkivert som ikke fullt så vidunderlige…

Årets sommer hadde alle forutsetninger for å gå inn i historien som mindre vellykket. Det kan virke som om jeg har reist bort fra godværet gang på gang. Gummistøvler og regnjakke har i hvert fall vært flittig brukt. Formen har vært heller skrall. Kroppen har verket og knirket mer enn den pleier på sommeren.

Vannet har vært både for vått og for kaldt til å bade mye i. Jeg måtte krype til korset, og klippe av meg dreadsen. Som sagt; alt i alt en rekke faktorer og hendelser som til sammen og hver for seg kunne vært nok til å legge en demper på sommerlykken. Men ikke i år…

Lykken er venninner; som uten å stusse, kjører meg 400 meter til stranda fordi jeg er i dårlig form, og ikke hadde kommet meg dit på egen hånd. Som ser den innlysende nødvendigheten av å blåse opp gigantiske flamingoer, så vi kan ligge og flyte som dupper i sjøen.

Lykken er å sitte i en gammel stol foran ei grue; omgitt av spøken og alvoret til gode venner. Og så attpåtil klare å kjenne på hvor godt det er å være meg. Der. Med dem. I år òg. Lykken er når familien samles; ikke bare fordi vi må, men fordi vi trives så godt i hverandres selskap. Tenk å være så heldig!

Lykken er en skakk, liten hytte, med en enda skakkere veranda. Hvor regnet pøser ned; men det er helt greit, for kaffen er rykende varm, Kjekken har uendelig god tid og bikkjene ligger under bordet og sover.

Hvor den lokale nærradioen er så saktegående, at NRK bare kan gå og legge seg med minutt-for-minuttsendingene sine.

Og når beina er så slitne, at de nesten ikke klarer å stavre seg avgårde; når man er redd for at de skal visne og bli borte fordi en går så sakte… Da er det jaggu fint med rosa Crocks. Så blir det lettere å holde styr på villfarne føtter i gresset.

Sofarefleksjoner

Badebomberumpe

Dagens innlegg er ikke ment som noe form for forherligelse av det å være overvektig. Det er heller en appell til folk om å vise såpass anstendighet at de lar være å slenge dritt om andres utseende. Når badesesongen er her; gi blaffen i hvordan folk måtte se på deg, og kom deg ut i vannet!

Jeg ble utsatt for «fat shaming» på et badeanlegg. Da jeg visste at jeg skulle hoppe fra stupetårnet og leke i vannet, iførte jeg meg praktiske badeklær – en badetopp og en avklippet tights. (Bikinibukser har en tendens til å skli ned når en hopper og stuper.)

Reisefølget hadde dratt hjem, men jeg ville drøye en fin dag med en ekstra svømmetur i det friske vannet. Hadde lagt tingene mine ved håndkledet til ei venninne, og vi byttet på å være ute i vannet med badenymfen hun hadde med seg. Bak oss satt en gjeng unge voksne. Felles interesse er åpenbart fitness, så praten kretset rundt dette temaet. Greit nok, jeg liker også å prate med folk om felles interesser.

Typisk nok foregår «fat shaming» når en er alene. Denne gangen intet unntak. Venninne uti vannet, jeg opp for å skifte før jeg skulle dra hjem. Bak meg hørte jeg en stemme som sa «Hvis man er så feit at man ikke får tak i en vanlig bikini, burde man vel vurdere å holde seg hjemme!» Jeg snudde meg mot dem. Alle hadde senket hodene, noen fniste. Jeg sa ingenting. For hva i all verden skal en svare til slike kommentarer?!

Enden på historien: Dagen etter gikk jeg tilbake. I badetopp og avklippet tights. Har tross alt en perfekt vannbomberumpe, som kan sikte seg inn – for å lage et kjempeplask – i nærheten av selvutnevnte profeter. Som drar på stranda med en sveis som ikke tåler vann…