Med så mange dialekter som vi har i vårt langstrakte land; er det ikke rart at barn kan gå litt i surr med hva ting betyr, eller hvordan det sies.

Festlig flyttet fra hovedstaden som baby, og har ikke vokst opp med bokmål i dagligtalen. Da hun var mindre, kunne hun bli skikkelig irritert på hvordan jeg uttalte ord, eller at jeg etter hennes mening brukte feil ord. Pysj var en gjenganger. «Da heite ikkje pysj, da e nattdrakt!»

I begynnelsen sa jeg ikke noe til dette, men etterhvert ble jeg litt lei av å bli rettet på støtt og stadig. Så jeg fortalte om norske dialekter. Om hvordan vi uttaler ting på forskjellig måte, og at vi en del ganger bruker forskjellige ord for samme ting. Snakket om at slik er det på alle språk. Festlig lot seg ikke rikke, selv om søsteren hennes kunne bekrefte at det er mange som sier pysj i Oslo. Temaet kom opp hver morgen og kveld når vi var sammen, noe som ikke er så alt for ofte.

Så kom Festlig til Oslo med mor. De reiste med tog, og siden de hadde med en baby i tillegg, møtte jeg dem på perrongen for å hjelpe til med avstigning og bagasje. Nå vet jeg ikke om mor i forkant hadde snakket med Festlig om å roe ned dialektkritikken, eller om dette var noe hun hadde grublet over på egen hånd. Her snakker vi om ei godhjerta jente, så muligheten er stor for at hun hadde funnet ut av dette selv.

I hvertfall; toget ankom Oslo S. Jeg fulgte den aktuelle vogna bortover, så jeg kunne ta dem imot så raskt som mulig. Festlig så meg igjennom vinduet på døra, og vinket gledesstrålende. Da toget stoppet, nærmest hoppet hun opp og ned av utålmodighet. Døra gikk opp. Festlig tok et skritt ned i trappa; slo ut med armene i rene Hamlet-stilen, og erklærte med høy og tydelig stemme: «I Oslo seier dei pysj!»

Er det noe rart jeg digger unger?!