Fortvilelsen man kjenner på når noen som står en nær lider. En står der, og toer sine hender. Hva kan jeg gjøre for å lette smertene dine? Er det noe som helst jeg kan bidra med?

Hvil deg nå. Lukk øynene, og kjenn hvordan jeg stryker vekk det vonde. Svev – vektløs og smertefri. I bomullsmørket. Jeg har fingertupper som trekker ut verk og vonde tanker. Varsomme hender i sirkler mot huden din.

Varme håndflater tetter igjen sprekker i brustne hjerter. Drysser frø av håp i nedslitte slagmarker. Ikke si noe. Det vil bare ødelegge illusjonen. Du og jeg. Her og nå. Ingenting tynger. Ingen smerter som truer med å få deg til å gå fra forstanden.

Og kanskje i morgen, eller en dag i nærmeste fremtid, så kan du puste igjen. Og føle at du våkner opp fra et mareritt. Men – glem aldri – det kunne vært mye verre. Du kunne hatt Podagra.