Mobilforviklinger

Om små og store forviklinger med mobilen.

På midten av nittitallet; da mobilen begynte å bli mer og mer vanlig i Norge, lot folk flest seg både begeistre og forarge over alminneliggjøringen av dette bærbare telefonapparatet. Selv kjøpte jeg min første mobiltelefon etter å ha hatt en klein opplevelse – hvor jeg måtte gå til nærmeste telefonkiosk for å ringe til arbeidsplassen og melde om sykefravær, med spypose i hånda.

Hele opplegget var nærmest litt magisk. En bekjent imponerte meg ved å kjenne igjen så og si alle nummere som ringte ham. Jeg var dypt imponert over den vanvittige hukommelsen hans, helt til han forklarte at navnet på de som ringte ble vist på displayet.

Faren min ble; som de fleste av oss, litt overrumplet over denne teknologien. Selv en mann med store tekniske kunnskaper, hadde sine utfordringer i møte med mobilen.

Rett etter at sms ble tilgjengelig, fikk jeg en dag et underlig anrop.

«Hallo?» Jeg hørte pappas litt usikre stemme i den andre enden. «Hallo!» svarte jeg. «Hallo?» sa han igjen. «Hei pappa!» svarte jeg, og stusset litt over nølingen i stemmen hans. Han var stille et øyeblikk, før han sa «Eh, er det du som ringer meg, eller jeg som ringer deg?» «Du ringer meg.» sa jeg, men nå ble jeg jaggu litt usikker sjøl. «Åh! Jeg trodde jeg sendte deg en tekstmelding, jeg…»

Nå må det tas med at faren min kjapt ble helt rå på å sende både tekst og bilder til meg. Men vår helt spesielle form for korrespondanse får bli en egen post, ved en senere anledning.