Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.