Det var den gang

Smittefare

Livet kan være brutalt. Som for eksempel når du har blitt utsatt for livsfarlig smitte, og med ett skjønner at du kan risikere å dø.

Da jeg gikk i 1.klasse på barneskolen, hadde læreren vår en fiks idé om at det var lurt å plassere de uroligste barna sammen med de roligste. Jeg var stille og beskjeden; ergo ble jeg plassert ved siden av klassens ubestridte urokråke.

Det kan være at jeg hadde en beroligende effekt på ham, men han skremte vettet av meg støtt og stadig. Så noen vinn/vinnsituasjon var det overhode ikke snakk om.

La oss kalle ham Dennis (etter tegneseriefiguren). Dennis bestemte raskt at vi var bestevenner, og at vi skulle leke sammen rett som det var. Sjøl var jeg ikke så voldsomt keen på å ha en venn som hoppet på meg, og slang meg i bakken i tide og utide. Men; som det forsiktige barnet jeg var, så turde jeg ikke å si nei.

Det hele eskalerte da Dennis en dag kom på skolen, og ga meg den dødelige sykdommen. Da fikk jeg faktisk nok!

Det hadde ringt inn til 1.time, og vi hadde kommet inn i klasserommet og satt oss ned på plassene våre. Dennis rotet rundt i sekken sin. Så tok han noe opp fra sekken, holdt det i hånden med knyttet neve. Med ett slo han meg i siden, og tørket hånden på genseren min. Så sa han: NÅ HAR JEG SMITTET DEG MED DUREX!

Det sier seg selv, at jeg fikk fullstendig panikk! Gråtende, pakket jeg sakene mine, og løp forbi læreren vår. Hun forsøkte å holde meg igjen, men jeg var så redd, at jeg rev meg løs og ropte «JEG VIL TIL MAMMA!»

Snørr og tårer rant. Med hjertet i halsen og skjelvende knær, kom jeg meg hjem så raskt jeg kunne. Løp og løp, imens jeg hikstende prøvde å børste vekk smitten.

Da jeg kom hjem, ble jeg tatt imot av en bekymret mor. «Hva i all verden er det som har skjedd, og hvorfor kommer du hjem nå?» Fortsatt fullt påkledd, og med ranselen på ryggen – dumpet jeg ned på en kjøkkenstol.

«DENNIS HAR SMITTA MEG MED DUREX, OG NÅ KOMMER JEG TIL Å DØØØØ!» Jeg knakk fullstendig sammen. Mamma snudde seg mot kjøkkenbenken og fortsatte å skrelle gulrøtter (kanskje også for å skjule et smil?).

«Det går bra. Går over i løpet av dagen, det!»

Siden mamma hadde svar på alt, ble jeg umiddelbart beroliget. Så bra! Jeg kom til å bli frisk igjen!

Kuren for Durexsmitten ble et varmt bad og alenetid med mamma. Og joda, jeg kom fra det hele uten varige mén.

Latterdøra

MR med komplikasjoner

Jeg skulle sjekke hodet. Muligens for å se om det var noen løse skruer der, eller kanskje noe annet. Det er i utgangspunktet ikke særlig behagelig å ligge helt stille inne i en MR-trommel. Når radioen blander seg inn i tillegg, blir det nesten kav umulig å holde seg i ro…

Radiografen tok meg vennlig imot; informerte meg om hva som skulle skje, og forklarte at jeg måtte ligge heeeeelt stille.

Opp på benken, på med hørselvern og gitter foran hodet. Alarmknapp i hånda, sånn i tilfelle. Har ikke klaustrofobi, men det ER veldig trangt inni der. Så det var faktisk ganske betryggende med den knappen.

Ved spørsmål om hvilken radiokanal jeg ville høre på, valgte jeg en av de «sikre» stasjonene; som ikke spiller FOR ungdommelig musikk, og som ikke har programledere som får meg til å knekke sammen av latter. Det hadde jo vært dumt, å ødelegge hele skanninga bare fordi jeg lå og lo underveis.

Jeg lukket øynene, og fokuserte på musikken idet jeg ble ført inn i trommelen. Selv med hørselvern og musikk på ørene kunne jeg høre hvordan det smalt og summet rundt meg. Stille nå, ligg helt stille. Tenkte at jeg kunne beregne tiden sånn cirka utfra hvor mange sanger som ble spilt.

*Dunk, dunk, dunk*. Maskinen gikk for fullt rundt hodet mitt. Tenkte på hvordan bilder av hjernen ser ut. Fniste litt ved tanken på at min hjerne er som oftest fylt av strikkeoppskrifter, tekster og musikk.

Tenk om de kunne se hva folk tenkte…

«Da er det tid for neste spørsmål i quizen.»

Radiostemnen fikk meg til å spisse ørene. Jeg digger quiz! «Vi vil ha navnet på skuespilleren som spilte mot Richard Gere i «Pretty Woman». JULIA ROBERTS! Det var like før jeg skrek ut svaret. Neste sang ble spilt. Hvor ofte hører jeg på sånne quizer? Ikke så ofte. Og nå kunne jeg ha deltatt… Ja ja. Stille nå, ligg helt stille.

«Ja, da venter vi bare på ditt svar» sa Radiostemmen.

«JULIA ROBERTS! HALLO, JEG VET HVEM DET ER!»

Nå ble jeg skikkelig utålmodig. Det var da som bare… Med ett stanset bråket rundt meg. I dèt jeg ble ført ut av trommelen, hørte jeg Radiostemmen si «og da har vi en lytter med oss…»

«Gikk det greit?» Radiografen ventet smilende utenfor trommelen. «Joda, men det var like før det hele gikk til helvete!» svarte jeg. «Å, ble du redd?» sa hun med bekymret mine. «Nei da, men jeg kunne jo svaret på quizen!» Hun lo. «Ja da må du se å komme deg ut, så du får svart!»

På vei ut derifra, fantaserte jeg igjen om hva de ville sett dersom de kunne sett hva jeg tenkte. Jeg flirte for meg sjøl.

Da ville de store deler av undersøkelsen sett vekselbilder av en mobil, og Julia Roberts i høye støvletter.

Det var den gang

Barn som forteller vitser

Husker du den første vitsen du lærte? Jeg lagde en selv. Det er ikke dermed sagt at den var god.

Små barn forteller ofte ganske teite vitser. I beste fall har de dårlige poeng. Ofte forteller de den samme vitsen om igjen og om igjen. I verste fall har barnet glemt deler av vitsen, og forteller noe som egentlig bare blir helt meningsløst.

«Har du hørt om dansken og svensken og nordmannen som…» «Kom an, Ketchup!» Vi fortalte dem som barn, og flere av de samme vitsene blir jammen fortalt av små barn den dag i dag.

Vitser formidles ofte fra de store barna, til de mindre. På samme måte som annen kunnskapsformidling mellom barn. Noe funker, mens andre ting blir vridd på eller forandret til det ugjenkjennelige underveis. (Eksempelvis forplantningslæren.)

Den første vitsen jeg kan erindre å fortelle, fant jeg på selv. Vitsen i seg sjøl var totalt blottet for humor, og helt poengløs. Jeg hadde ikke fått med meg oppbyggingen av vitser, men det trengte jeg for så vidt heller ikke, for folk lo som bare det når jeg fortalte den!

Det har seg slik, at jeg var så full av forventninger da jeg fortalte vitsen, at det nok var mitt oppsyn folk lo av. Tross alt, det er en viss sjarm over et barn som stråler av glede, og som finner sin egen historie så fornøyelig at hun hikster av latter når hun forteller vitsen…

Men kunsten å få andre til å le, er ikke den verste form for bekreftelse en unge kan være ute etter.

Jeg vil herved takke mine foreldre, tanter og onkler; Takk for at dere lo av den elendige humoren min! (Hmmm, dere ler fortsatt…)

Jeg har lyst til å fortelle vitsen til deg òg. Men jeg skal forsøke å gjenskape måten jeg fortalte den på. Da jeg var et blygt barn, tok jeg som oftest mot til meg, og nærmest ropte ut vitsen. Derfor skriver jeg monologen med store bokstaver. Se samtidig for deg ei lita jente, som er stappfull av forventning om å slå til med en alle tiders god historie, stå og brøle en vits. Ansiktsuttrykket mitt må ha vært ubetalelig…

«VIL DU HØRE EN VITS?» (Jeg ventet aldri på svar, bare kjørte på.) HE HE HE, «DET VAR EN GANG EN KROKODILLE!» *fnis* «OG NÅR DEN VAR FERDIG PÅ DO», HE HE HE HE, «SÅ SATT DEN FAST HALEN I DØRA!» HE HE HE HE…

På dette tidspunktet lo jeg så tårene trillet.

Paradokset; de voksne lo av meg, ergo fortsatte jeg å fortelle den samme vitsen…

Stand-up-komiker var neppe et av superlativene som ble brukt om meg…

Latterdøra

Den pinlige dietten

Noen få stavelser feil. Ett lite ord kan gjøre så stor forskjell. På aksept og sosialt selvmord.

Før jeg ble skikkelig utredet for matallergi og fikk konstatert at jeg hadde IBS (Irritabel Tarmsyndrom), testet jeg i stadig mer desperasjon ut forskjellige dietter for å få bukt med mageproblemer. Disse diettene førte til vektnedgang, men ikke noe mer glad mage. FODMAP-redusert kosthold viste seg å være redninga for meg, men det får eventuelt bli tema i et annet innlegg.

Da denne episoden inntraff, gikk jeg på Candida-dietten; hvor tanken er – i korte trekk – at man har en soppinfeksjon i magen, og fjerner mat som inneholder gjær og sukker fra kostholdet.

Dietten var omfattende, og jeg hadde et strengt matregime. Som forventet; vektnedgang forbindes med slanking, og omgivelsene rundt meg fokuserte stort sett på det faktum at jeg krympet. At jeg hadde sterke magesmerter som jeg så gjerne ville bli kvitt, så ikke ut til å være særlig adekvat.

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg gikk ned mange kilo. Men når man har alt for mange kilo ekstra, er det ikke de ti første kiloene man går ned som syns. Det er de ti neste.

Etter å ha gått på dietten i en god stund, begynte det virkelig å synes at jeg minsket i omfang. Såpass at det ble en snakkis blant kollegaer. Sånn er det nå engang, at folk snakker om hverandre. Trenger ikke være noe gæærnt med det.

Da jeg kom inn på personalrommet i lunsjen, var tydeligvis «vidunderdietten» et tema. På dette tidspunktet var jeg skikkelig gladsingel. Etter ti år i et dysfunksjonelt forhold, kysset jeg gjerne kjekke gutter som krysset mine stier.

Det var vel kanskje derfor jeg synes følgende hendelse ble ekstra pinlig…

«Hei du!» En av kollegaene henvendte seg til meg. «Hei!» Jeg stoppet opp ved bordet hvor en fem-seks kollegaer satt. «Det er Klamydia du har, ikke sant?» «Hva?!?» Jeg rødmer ikke så ofte, men nå kokte det i toppen idet jeg kjente at jeg blusset opp.

«Nei, jeg håper da ikke det!» Jeg må ha sett rimelig fortvilet ut. «Ja, men går ikke du på sånn Klamydiadiett da?» Dæven, som jeg lo! «Nei, jeg har ikke noen kjønnssykdom å snakke om. Candidadietten, mener du vel.»

Det ble mye fnising i den pausa.

Sofarefleksjoner

Hviskeleken

Å promotere seg selv som blogger er ikke gjort i en fei. Så sant en ikke har et kjent navn, blogger om spesifikke temaer som interesserer mange, eller har betydelig mere å rutte med til betalte kampanjer enn jeg har. Men det må da finnes andre måter?

Om ikke så lenge har jeg et jubileum. Et par måneder framover i tid kommer jeg til å publisere innlegg nummer 💯! Det begynte som skrivetrening for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Akkurat det funket ikke så bra. 87 blogginnlegg og to sangtekster er rimelig skeiv fordeling.

Uten leserne hadde det stoppet ganske raskt. Folk i 30 forskjellige land har klikket seg inn, og lest innlegg over 6700 ganger. Facebook er uten tvil min største arena: 1634 likes, hjerter, wow, og tårer har dere gitt. 405 kommentarer.

Hver og en av disse er belønninger for meg. Jeg får betalt i ikoner, bokstaver og mye hjertevarme.

Facebook opererer med algoritmer; hver gang du liker noe, blir det registrert. Jo flere som liker et innlegg, desto flere vil få dette innlegget opp i feeden sin. Skulle du være så elskverdig å sette et ❤, 😄 eller andre følelsesikoner, liker algoritmen dette enda bedre. Ergo: jeg blir ekstra glad når dere trykker på disse tegnene.

Når jeg har en Facebookside tilknyttet bloggen min, er det en del regler jeg må følge:

Jeg har lov til å be dere om å like siden og innlegg, men jeg har ikke lov til å be dere om å følge siden.

Forståelig nok; det er irriterende med pushy snikreklame. Som om ikke dette er snikreklame…

Men hvordan skal jeg få flere følgere uten å be konkret om det?!?
Da kom jeg til å tenke på noe jeg lekte som barn: Hviskeleken! Hvis dere nevner litt sånn tilfeldig at folk bør klikke seg inn på kaffelatter.com

Idéen virket glimrende, helt til jeg husket at de fleste av leserne er godt voksne. Hvis brøkparten av dem og deres venner er like tette i øra som meg, vil de kunne ende opp på de merkeligste nettsider.

Derfor ber jeg heller om at dere sprer det gode budskap på andre måter: Ring en venn, bank på hos naboen, del ut pamfletter, lag en heftig tatovering med kaffelatter.com eller Mitt Sofauniverslogoen. Skriv om bloggen i aviser, fortell om den på radio og tv. Men for all del – ikke del innleggene.

Ihvertfall ikke fordi jeg har bedt deg om å gjøre det.

Lek med Lister

Alternative tollbestemmelser for nordmenn på tur

I en av årets travleste uker for grensehandel, valfarter nordmenn til Sverige for å gjøre en stohandel. Overraskende mange legger igjen samvittigheten hjemme.

Så vidt meg bekjent; før eller senere går de fleste på en smell, og bryter lover og regler. Være seg at man går på rødt lys, tar med én pose ekstra når man pakker varer i butikken, eller regelbrudd som er så alvorlige at det får rettslige konsekvenser… Før eller siden vil det skje. Noen ganger ubevisst, andre ganger med fullt overlegg.

En form for lovovertredelser som veldig mange har et merkelig avslappet forhold til, er smugling av alkohol og tobakk fra utlandet. Det sier vel like mye om hvor latterlige de små kvotene vi har er i forhold til mange andre land. Dog er det ikke tema for dette innlegget.

Opp igjennom årene har jeg hørt mange rare historier om folks tolkninger av kvotebestemmelsene. Unnskyldningene for å rettferdiggjøre smugling er til dels så fantasifulle, at jeg har valgt å samle noen av dem her:

  1. Alkohol eller tobakk som kjøpes for andre, gjelds ikke. Det går ikke på min kvote hvis det ikke er til meg.
  2. Hvis andre er forhindret i å bli med på reisen, fortjener de sin egen kvote. Ergo, det telles ikke inn i min kvote.
  3. Tobakk og alkohol som skal gis bort som en del av en gave, er nettopp – en gave. Ergo ikke en del av kvoten.
  4. Tobakk og alkohol som skal legges i et påskeegg eller i en julestrømpe, regnes som godteri, og går derfor ikke inn i kvoten.
  5. Løse pakker med sigaretter og enkle bokser med øl gjelder heller ikke. Det er jo bare én.
  6. Kjøper man med noe til noen som har dårlig råd, anses det for å være almisser. Heller ikke kvotebelagt.
  7. Flasker med pen etikett er pynt. Ikke alkohol. Ergo tollfritt.
  8. Har man kjøpt vin etter å ha vært på vinkurs, anses det som undervisningsmateriell.
  9. Årgangsprodukter er antikviteter, ikke alkohol. Her gjelder nok andre regler.
  10. Er det tilbud med tre til prisen av to, gjelds ikke den tredje. Det er ikke min skyld at det var sånn. Jeg kjøpte bare to.

Jeg påstår ikke at folk bør forholde seg til disse reglene. Jeg har bare observert at det forholder seg slik. Så får heller pingler som meg holde seg innenfor kvotebestemmelsene, eller bruke KvoteAppen fra Tollvesenet.

God tur!

Latterdøra

Helt på grensa

Å reise til utlandet med folk som har alternative fortolkninger av tollkvotebestemmelsene, kan være en prøvelse for ei pingle som meg.

Joda, jeg har nok tatt med meg for mye gjennom tollen selv. En flaske vin her, Litt for mye tobakk der. Noen pakker med rullingspapir ekstra. Men aldri så mye at det ville fått fatale konsekvenser.

Jeg hadde fått bot, eventuelt blitt fratatt varene dersom jeg hadde blitt stoppet i tollen. Men ikke så mye at jeg noen gang har sett for meg verre konsekvenser.

Men, ettersom åra har gått, har jeg blitt mer og mer nøye på å holde meg innenfor kvotebestemmelsene. Ikke fordi jeg er enig med kjipt strengt reglement, men fordi jeg blir fysisk dårlig av tanken på å bli tatt på fersken med for mye i bagasjen.

Lykken var derfor stor da jeg oppdaget tollautomaten på Danskebåten.

Da jeg skrev dette innlegget, kom jeg dessuten over denne gratisappen: Kvoteappen fra Tollvesenet. Her er det altså lagt opp til at du kan fortolle varer direkte. Med andre ord; den norske stats svar på katolikkenes skriftemål.

Dette innlegget har en fortsettelse. Nå skal jeg fortelle om en matauketur jeg var på med min mor i Sverige. Så skal jeg skrive om alternative kvoteregler for gamle skruller. Kommer tilbake til sistnevnte i neste innlegg. Først om en handletur i grenseland for hva jeg tålte.

For ordens skyld: Min mor har godkjent at jeg bekjenner våre synder på trykk… 😂

Mine foreldre skulle ha et stort selskap, og jeg ble bedt om å være med Moder’n til Sverige, så hun kunne bruke kvota mi. Greit nok – jeg liker dagsturer, så jeg hang meg på.

Allerede i matbutikken lurte jeg på om alle som var der skulle ha store selskap, for de hamstret som gale! Sjøl hadde jeg ikke fryser på dette tidspunktet, så jeg nøyde meg med å bunkre opp med kaffe. Man blir lett revet med av handlegalskapen, så det havnet noen kilo opp i vogna.

Moder’n handla stort, men med tanke på alle gjestene hun skulle ha, så jeg behovet. Ut i bilen med varer, og inn på Systembolaget.

Der klarte jeg så vidt å holde følge med henne, som strenet avgårde – rett bort til hyllene med pappvin. Med stjerner i øya og roser i kinn nesten hvisket hun; «Også så BILLIG!» Hvorpå hun begynte å lesse treliters vinkartonger oppi handlevogna, som om det var firepakninger med brus.

Så fulgte et scenario hvor hun lempet vin opp i vogna, og jeg tok den ut igjen, og satt den tilbake i hylla. Vi måtte justere litt frem og tilbake før vi kom fram til en slags enighet.

Da jeg begynte å gå mot kassa, føk hun igjen avgårde, og kom tilbake med en flaske Portvin til pappa. Skulle vel ikke gå utover ham at han ikke fikk vært med og brukt kvota si!

Jeg trillet handlevogna bort til kassa; gikk rødmende forbi kassaapparatet, og mumlet «hu der er ikke morra mi…». Mamma var strålende fornøyd med handelen, og kvitret «pakke varene for mamma’n din da, Lille Blomst!»

Hadde jeg vært 40 år yngre, hadde jeg på dette tidspunktet ligget på gulvet og hylt av mine fulle lungers kraft. Men da jeg hverken er liten eller spesielt blomstrende, satt jeg opp en ganske så der passiv-aggressiv mine, og holdt kjeft.

Vel ute i bilen kjente jeg på meg at turen gjennom tollen kom til å bli nervepirrende. Ikke sånn nå-blir-vi-bura-inne-ubehagelig, men vi hadde nok baki bilen til at vi nok hadde endt opp med en bot dersom vi kjørte på grønt og ble stoppet.

Moren min er nok litt fargeblind, for hun kjører på grønt samme hva.

Jeg satt med strikketøyet i fanget. Da jeg så at det var storkontroll i tollen, gikk pinnene raskere og raskere jo nærmere vi kom.

«Nå tar du av deg parykken!» freste jeg til mamma. Hun tok den av seg, og kjørte videre imens hun fniste. (Det er en kjensgjerning at folk ofte blir satt ut av flintskallede damer som ikke har barbert hodet av en eller annen grunn).

Ikke godt å si om det var mammas blanke isse, eller om vi rett og slett hadde flaks. I hvert fall; de stoppet alle andre, men ikke oss.

Jeg tror ikke jeg pustet skikkelig igjen på flere kilometer.

Lek med Lister

Ti sanger som morer meg

Toner satt i system danner musikk. Som alle andre kunstformer, så er noen sjangre mer attraktive enn andre. Dette innlegget er en hyllest til norske artister som har våget å bruke humor i musikken.

Smaken er som baken, men klassens klovn blir når alt kommer til alt ofte ikke verdsatt på samme måte som resten. Jeg har aldri helt skjønt dette. At noe ikke skal kunne være bra bare fordi det er morsomt.

Flere av artistene på lista nedenfor er eminente musikere. Noen er mest kjent fra revyscenen, eller humorprogram på tv. Andre har hatt musikken som hovedgeskjeft hele tiden. Om de skriver satire eller bløtkakehumor; det alle har til felles er at de tilfører latter til en ellers nokså selvhøytidelig bransje.

Noen av artistene har spredt seg i forskjellige formasjoner opp igjennom årene. Et eksempel på dette er Gartnerlosjen. Ut ifra dette bandet ble det igjen dannet flertallige band, og et plateselskap. Duplex Records huser flere band. De holder konserter som er en blanding av performance art, revy og drivende god rock. Reine Kinderegget, med andre ord.

Lista er helt subjektiv. Dette er sanger jeg syns er artige. Rekkefølgen er tilfeldig. Her er ti gode sanger. Det kunne vært ti til.

  • Arne (går mot døra) – Bare Egil Band: Tenk at noen fant ut at de skulle lage en sang om en som slår seg i hjel. Ganske fælt, men veldig morsomt. (Video fra YouTube)
  • Torsken kommerKLM: Menn som står i regntøy og sydvester, og synger imens de vifter med fisker. Dette var stor, norsk tv-underholdning da det kom, og er etter min mening fortsatt artig. (Video fra YouTube)
    Nei til runkesti på Ekeberg Black Debbath: Disse karene kan i grunnen synge om hva som helst. De er så samkjørte og spiller så tight rock, at skivene er verdt å høre på uansett hva du syns om tekstene. Dobbeltbonus for oss som liker både tekst og melodi, der altså. Dette er dyktige musikere! Når de atpåtil lager en sang om en park i nabolaget… (Video fra YouTube)
    Dum og deilig – Knutsen & Ludvigsen: Var det barnemusikk, eller voksenmusikk? Ett fett. Duoen traff folk i alle aldersgrupper med sangene sine. (Video fra YouTube)
    Arne Belinda – Prima Vera: Husker at den kom ut. Morsom da, og morsom nå. (Video fra YouTube)
  • Dine røde lepper – Trond Viggo Torgersen: Lege, programleder i barne-tv, stand-up-komiker… Noen folk er flinke til mange ting. Trond Viggo Torgersen er blant dem. Når han gestalter karakterer som er musikere, gjør han det med glans. (Video fra YouTube)
  • Å, livet svinger – Tramteateret: Ikke bare sto de bak ikoniske serier med Pelle Parafins Bøljeband, de skrev bra sanger òg! (Video fra YouTube)
  • Mæsjen og Poshen Ole Paus: En mester i satire, men skriver også alvorlige sanger. Men denne lo vi av da den kom. Trekker fortsatt på smilebåndet av den. (Video fra YouTube)
  • Dødsbo – Øystein Sunde: En ordkunstner og gitarvirtuose av de sjeldne. Mon tro hvor mange nye ord han har klart å tilføre norske ordbøker? Selv når han skriver om tekstene til andre norske artister, klarer han å sette sitt eget preg på låta. (Video fra YouTube)
  • Sprit & Snus & Billigt Fläsk – Eda-Pelle & Arvikingarna: Eda-Pelle, eller Øivind Roos som han egentlig heter, er en av mange artister som lager artig musikk. Kanskje for de spesielt interesserte i grensetraktene i Kongsvingerområdet? Skjønt, det må vel folk ha tenkt om Vazelina Bilopphøggers og Oluf i sin tid òg. (Video fra YouTube)

Det er skuffende få damer på lista. Jeg antar at det er fordi jeg ikke alltid følger med i timen. Tar gjerne imot tips om kvinnelige artister som synger humoristiske tekster! Jeg kunne ha valgt Vazelina Bilopphøggers, Ylvis, Kristian Valen og mange, mange andre. De fikk ikke plass denne gangen.

Det kommer nye lister senere. Med plass til flere.

Latterdøra

Dårlig forbindelse

Hvordan en mobil som hang seg opp uten at jeg la merke til det, skulle føre til en av de merkeligste telefonsamtaler jeg noen gang har hatt.

Jeg har alltid vært glad i tekniske duppeditter. Telefoner intet unntak. Endelig satt jeg med en ny telefon i hånda. O lykke!

For at det nye vidunderet skulle lades skikkelig, satt jeg inn SIM-kortet i den gamle telefonen, og skrev en fellesmelding for å varsle om endringer. «Jeg har fått nytt telefonnummer. Heretter kan du nå meg på ********. Ha en fortsatt god helg.» Så ble meldinga sendt til så å si alle på kontaktlista mi.

Uten å tenke noe mer på saken, tok jeg meg en dusj. Brukte god tid på badet. Da jeg sjekka mobilen etter 20 minutter, ble jeg helt satt ut. Et ti-talls SMS, og nesten like mange tapte anrop ventet på meg.

Hjertet begynte å slå fortere. Hadde det skjedd noe alvorlig?! Med skjelvende hender tok jeg opp mobilen, og begynte å lese meldingene.

De inneholdt stort sett samme type beskjed; «Takk for ÅTTE meldinger om nytt telefonnummer. Holder nå, eller?»

Oi, telefonen hadde hengt seg opp, og jeg hadde drevet med andre ting såpass lenge at den hadde fått tid til å spytte ut et betydelig antall meldinger. Rundt 800 stykker faktisk!

Det var da voldsomt! Jeg skrudde straks av telefonen, og startet den opp igjen. Flere grunner til at jeg hadde kjøpt ny telefon, ja! Sendte en beklagelse til de som hadde meldt ifra, og håpet på at ikke den skulle gå amok igjen.

Litt senere ringte en venninne. Vi hadde ikke sett hverandre på en god stund, og hun visste ikke at jeg hadde en løpsk telefon. Hun stusset over alle meldingene som poppet opp på skjermen hennes fra et ukjent nummer.

Som så mange andre, er Venninne skeptisk til å svare på anrop fra ukjente nummer. Men, når det kom så mange meldinger på rappen, tok hun sjansen og ringte opp igjen. Jeg; på min side, ble glad for å høre stemmen hennes, og nærmest hvinte av begeistring da hun ringte. «HEIIII!»

Venninne ble brått bekymret. Det var da voldsomt med entusiasme! Hadde det rablet helt for meg? Var dette et slags rop om hjelp? Samtalen som fulgte var av det bisarre slaget. Vi satt begge på offentlig transportmidler; og med kjøring inn og ut av tuneller, var det mye bakgrunnsstøy i begge ender.

  • VENNINNE: (Med veldig formell stemme) «Hallo, det er Venninne. Hvem er det jeg snakker med?»
  • JEG: (hvinende, blid og fornøyd) «HEEEEEI Venninne! Det er jo bare meg!»
  • VENNINNE: (Med bekymret stemme) «Ehhh, går det bra med deg? Jeg fikk så mange meldinger…»
  • JEG: *lo* «Ja, jeg skulle bare melde fra om nytt nummer. Så gikk jeg i dusjen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt 800 meldinger!» *lo enda mer*
  • VENNINNE: «Oi, blir ikke det veldig dyrt da? Hvor er du forresten?» (på dette tidspunktet kunne jeg høre på stemmen hennes at hun var bekymret. For hva da, egentlig?)
  • JEG: «Nei altså, jeg har gratis meldinger.» (Jeg reiste meg opp, og gjorde meg klar til å gå av.) «Jeg er på linje 5, ehhh t-banen, men skal av på neste stasjon.»

(Her har kombinasjonen av at jeg snakket litt for raskt, og folkemengder i begge ender av samtalen og støy fra t-banene gjort at Venninne hørte feil. Mulig noen i nærheten av meg snakket arabisk. Hun oppfattet det slik: «Jeg er på LInje 5, ehhh t-BANen, men skal av på neste stasjON.»)

  • VENNINNE: *brølte* «ER DU I LIBANON?!»
  • JEG: (lettere forvirret) «Ehhh nei, jeg er på Tøyen…»
  • VENNINNE: (nå minst like forvirret som meg) «Så du er ikke i Libanon, altså? Det går bra med deg?»

Jeg vet ikke hvem av oss som først brøt ut i latter. Jeg vet bare at jeg lo så tårene trillet da jeg gikk av banen.

Fortsatt ikke i Libanon.

fra barnemunn

Prinsessa

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.