Noen ganger kan ord klinge feil. Veldig feil. Ting sagt i beste mening, kan høres skikkelig nedlatendes ut.
Vi sitter i en drosje, på vei hjem til Kjekken etter en kveld ute på byen. Han er småbrisen, og i veldig godt humør. «Du er ei skikkelig billig dame!» utbryter han fornøyd, og klapper meg på kneet. Jeg hører at drosjesjaføren trekker pusten. Han møter blikket mitt i speilet, og knokene hans blir bleke i det han klemmer litt ekstra hardt rundt rattet. Venter han seg bråk nå?
Jeg ler – høyt.» Du skjønner at den der kan høres veeeeldig feil ut? Hadde jeg vært litt nærtagende, så hadde jeg blitt skikkelig lei meg hvis noen sa noe sånt til meg!» Kjekken klapper på meg igjen.
«Ja, men du er uten tvil den billigste dama jeg har gått ut med noen gang! Når du bare drikker brus og kaffe? Blir jo ikke store greiene å spandere på deg!» Jeg ler. Drosjesjaføren senker skuldrene, og smiler til meg i speilet.
OK. Så er jeg ei billig dame.
Mitt Sofaunivers 