Postkassa

Alle opplever fra tid til annen at ting går litt på tverke. Selv de enkleste oppgaver blir med ett nærmest uoverkommelige. Og føler man attpå til at man må forklare seg, så kan det bli skikkelig kleint. Jeg klarer sjeldent å holde kjeften i slike situasjoner. Det fører som regel til at jeg plumper uti det… Med begge bena.

Venninne var på ferie, og jeg skulle hente posten hennes. Siden hun bor i et boligkompleks med mange leiligheter, tenkte vi som så at jeg ikke trengte nøkkelen til inngangsdøra. Det var bare å vente til det kom noen som skulle inn eller ut, så kunne jeg gå inn og sjekke postkassa.

I og med at det var fellesferie, så valgte jeg å dra dit på ettermiddagen, på den tiden hvor folk begynner å komme hjem fra jobb. Som sagt, så gjort – jeg stilte meg opp foran døra, og venta. Og venta. Og venta. Hallo?!? En inngangsdør for mellom 40-50 leiligheter, og ikke et menneske å se! Etter å ha stått der mellom ti minutter og et kvarter, så kom det en fyr på motorsykkel kjørende.

Han gikk bort til inngangsdøra, og nølte da jeg vil bli med inn. «Jeg skal bare sjekke posten til venninna mi.» sa jeg, og viftet med postkassenøkkelen. «Ok». Han hørtes ikke overbevist ut, og ble stående og skulme på meg imens jeg lette etter riktig postkasse. Jeg så på ham i sidesynet. Syns virkelig han så mye større ut nå enn da han satt på sykkelen?Fant fram til riktig postkasse; stakk nøkkelen inn, og vred rundt. Ingenting skjedde. Jeg vred og vred, men fikk ikke åpnet noe som helst. Gløttet bort på fyren. Han så nå enda større og mere brysk ut, og begynte å minne meg litt om kara fra «Sons of Anarchy».

Tok fram mobilen, og ringte Venninne imens jeg vred nøkkelen forgjeves rundt i låsen. «Hei! Du, den postkassa di… Pleier den alltid å være så kjip eller? Ikke det, nei.» Bak meg hørte jeg noe som kunne minne om Hulken stå og pruste meg i nakken. Hjertet galopperte i rasende fart. «Ehhh, jeg tror ikke det er så lurt å fikle mer med den nå. Du får snakke med vaktmester eller postbudet når du kommer hjem!» Venninne synes muligens at jeg ga meg litt vel raskt, men jeg turte ikke å fortelle at det sto en morsk gladiator og voktet hver minste bevegelse jeg tok.

Jeg nikket beklemt til fyren, og gikk raskt ut derifra. Han sto fortsatt og så etter meg da jeg gikk ned trappa. Da jeg snudde meg for å se på ham, hadde han igjen krympet til normal størrelse, og var vel bare en nabo som passet på blokka si.

Postkassa? Enten så var låsen blokkert av for mye post, eller så hadde jeg vridd om nøkkelen feil vei. Venninne kom hjem, og fikk åpnet den lett som en plett.