A4

Litt om hvordan vi kategoriserer folk rundt oss, for å skape en slags orden. Og hvordan frykten for A4 sitter i mange.

Som lita jente hadde jeg vel som barn flest, ikke så mange kategorier å sette folk i. Kjent/ukjent, og skummel/ikke skummel. I og med at jeg var veldig skeptisk til alt jeg ikke kjente svært godt, så havnet de fleste i skummelkategorien. Så verden besto i grove trekk av tre typer mennesker:

• Skumle
• Litt skumle
• Trygge

Som tenåring, ble disse kategoriene utvidet og sammensatte, ettersom jeg fikk mere livserfaring. Aldri har jeg vel følt meg så klok og dypsindig som da! Til tross for at jeg nærmest satt på alle verdens svar, var jeg ikke snauere enn at jeg kategoriserte svært så enkelt. 

Fortsatt gjaldt gradene av skummelhet, men de ble nå blandet med hvem som var kule/ukule, soss/freak/rocka. Skolelys gikk som regel blant de ukule. Begrep som nerd og geek hadde ikke kommet til Norge på den tiden.

 Allerede i denne perioden begynte begrepet A4 å feste seg som noe klebrig vi ikke vil ha på oss. Dette skulle henge i til langt inn i voksenalder. Si hva du vil, men ikke kall meg dèt! Nå slapp jeg vel glatt unna det stempelet i årevis; med forkjærlighet for svart og eller svært fargerikt hår og bekledning, ble jeg antagelig kalt mye rart. 

Den store skrekken var å få dette fryktede A4-stempelet. Sjøl puttet jeg alt og alle som var kjedelige, uoriginale og som ikke torde å slippe seg litt løs inn i den båsen. Ja, da etter mine standarder altså! 

Men hvem har egentlig malen?

Ettersom tiden har gått, og hanekammer og åttefargede hårsveiser har fått vike for pinekort, grått hår… Da jeg byttet ut ton-i-ton svartsvarte antrekk med grå klær, så ikke hundehår skulle synes så veldig i bikkjenes røytetid. Da jeg kunne tillate meg å begynne og høre på annet enn skranglerock, punk og gammel jazz. Ja, da kom jeg kanskje inn i den forhatte kategorien sjøl. Og hva så?

 Overalt finnes grupperinger. Folk går inn i samme bås, fordi de deler en interesse eller ideologi. Være seg for eksempel fotball, kor, idrettslag, politisk parti eller interesseorganisasjoner. Innad i disse foreningene har folk stort sett temmelig lik oppfatning; Vålerenga i mitt hjerte, man må varme opp for å synge skikkelig bra, dette partiet fører den beste politikken osv.

Med andre ord; de fleste av oss er ganske streite når det kommer til et stykke.

Det har til alle tider vært enkeltindivider som har likt å gjøre ting på sin egen måte, uten å bry seg om hva folk måtte tro eller mene. Så har vi hatt bølger hvor alle skal være unike og individualister. 

Hipsterbølgen er et godt eksempel på dette. Sjelden har vi vel opplevd at så mange unge mennesker dyrke kunsten å bake surdeigbrød, strikker egne klær, går for gjenbruk, brygger øl. Ut i skogen, opp i trærne. Og mange har en formening om at dette er unikt.

Beklager å måtte si det folkens, men dere dyrker tradisjonelle manns- og kvinneferdigheter fra mine besteforeldre var unge. Ikke noe eksepsjonelt spesielt ved det. Faktisk ganske flinkis. Eller A4 om du vil.

Dette synes i de fleste kulturer og samlinger. Folk er relativt samkjørte og regelbundne i sine miljøer. Og det er det ikke noe galt med. Det som blir feil, er når folk setter seg sjøl på pidestall med «jeg, meg selv og mitt unike indre.» 

Dersom du er så unik, så vil jeg heller bli fascinert av å finne ut av det selv. Ikke fortell meg det. Det fungerer som en dårlig spoilerallert.

Alle er unike. Vi er det bare på ulike måter.

Tenk om vi hadde vært litt flinkere til å gå utenfor vår lille komfortsone. Det kunne ha resultert i noe som dette:

Noe som var helt unikt – og vanlig.