Kalenderfilosofi

Et enkelt spørsmål i forbifarta, fra en liten filosof.

Venninne har i alle år hatt bordkalendere. Av den sorten med en dobbeltside per dag, som du blar om ettersom dagene går. Sidene er store nok til at hun bruker den som en dekorativ dagbok/avtalebok. Hun tegner små symboler for å markere hendelser. Kake med lys for fødselsdager, fly for reiser og så videre. Da Venninne var et barn så hun en bordkalender for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk. Dette sto øverst på ønskelista til jul.

Etter dette har neste års utgave vært en av de faste gavene under juletreet. En yngre utgave av Venninne hadde et fast nyttårsrituale. Første dag i nytt år ble tilbragt ved stuebordet. Formen var ikke alltid helt på topp etter nyttårsfeiringen; det passet greit å kombinere trang hjelm og skjelvende mage med nyttårskonsert og hopprenn på tv, imens hun skrev og tegnet inn fødselsdager og arrangementer på kalenderen.

Tradisjonen ble holdt vedlike. Da hun fikk barn ble dog den trange hjelmen heller byttet ut med et realt sovetryne. Har man middagsgjester, er det lett å bli sittende oppe litt for sent, selv om all erfaring tilsa at tobeinte vekkeklokker hadde det med å sprette opp i senga ekstra tidlig dersom en har ranglet oppe halve natta.

Da datteren hennes var liten, likte hun godt å se på at mamma’n tegnet symboler inn på kalenderen. Det ble en del av kalendertradisjonen. Mor og datter bladde seg gjennom side for side, og tegnet inn tanter og onklers fødselsdager, flagg for 17.mai og juletre for julaften.

Men hukommelsen og tidsbegrepet til et lite barn er flyktig. Vesla hadde fylt fire år. Romjulen kom, og det var en million evigheter siden de hadde sittet og tegnet på kalenderen. Vesla satt ved skrivebordet, og tegnet. Med ett fikk hun øye på bordkalenderen. Hun trakk den bort til seg, og bladde gjennom de få arkene som fortsatt var igjen av årets utgave.

«Mamma?!», sa Vesla med tynn stemme. «Ja?» Venninne hørte at datteren var bekymret. «Hva skal vi gjøre når dagene er brukt opp?» Hun så på moren sin med store øyne; holdt bordkalenderen opp, og blafret med de få sidene som var igjen. «Da begynner vi på nytt», sa Venninne og smilte. Hun gikk bort til skrivebordsskuffen, og fisket opp bordkalenderen for kommende år. Hun åpnet den, og satt den på plass etter sidene som var igjen av dette året.

Vesla trakk et lettelsens sukk. Så var de ikke helt ferdige allikevel. Fra da av tegnet de på kalenderen i romjula.