Pelskledd terapi

Trøstepatruljen

Jeg har delt inn livet mitt i flere før og etter-epoker. Livet før hund var friere, men på ingen måte rikere. Til tross for sporadisk smugspising av bæsj, upassende interesse for andres underliv og roting i søpla dersom de får mulighet til det, ville jeg ikke vært mine firbente samboere foruten.

Tassebass er en renraset bakgårdsmiks. Skikkelig eventyrblanding. Han ble født på mitt soverom. Jeg har fulgt ham fra første åndedrag. Fra han var like liten som en damefot.

Allerede i valpebingen var han noe for seg selv. Hver natt krøp han bort fra klyngen av sovende valper; spiste litt, gjemte unna noen godbiter til senere, før han bokstavelig talt hev seg over flokken, så alle de andre våknet. Når han hadde vekket søsknene; som da begynte å sjangle trøtte og forvirret rundt i bingen og stelle i stand et skikkelig haraball, kunne Tassebass legge seg på favorittplassen sin helt innerst i et hjørne, og sove videre.

Da Tassebass og søsknene hans skulle legges ut for salg, glemte jeg nesten helt tilfeldig å legge ved bilder av ham. Heldigvis var det skylapper både her og der, for det var heller ingen andre som oppdaget dette. Tassebass hadde allerede krøpet inn i hjertet, og det var umulig å gi ham fra seg. Seks valper forsvant ut, og større seng kom inn. Nå skulle det være plass til to hunder.

En liten snåling ble til en litt større snåling. Tøff i trynet, men ikke fullt så høy i hatten når det kommer til et stykke. Hadde Tassebass fått vilja si, så hadde alle han anser som en del av flokken vært sammen hele tiden. Å bli forlatt er ugreit. Selv om det fortsatt er andre tilstede. «Kan vi ikke bare være sammen’a?»

Da jeg skrev dette innlegget, hadde jeg tenkt å tegne Tassebass. Og det gjorde jeg – i utallige varianter. Men det ble ikke riktig. Kanskje ren hengivenhet ikke lar seg fange av streker? Jeg endte tilslutt opp med å legge ved et foto som jeg drodlet oppå. Så får de andre tegningene bli stående som vitner på at jeg ikke skal søke jobb som portrettillustratør med det første…

Jeg har ofte undret meg over hva han ville sagt dersom han hadde verbalt språk. Da han var yngre, skjønte han ikke at jeg trengte total stillhet rundt meg når migreneanfallene satte inn. Han oppfattet helt klart at jeg var dårlig, men i stedet for å ligge inntil meg, stilte han seg opp ved inngangsdøra og bjeffet av full hals til alle som gikk forbi.

Jeg fantaserte om at han var en sint dørvakt, som brølte til folk; «IKKE GÅ FORBI DØRA VÅR! MOR ER DÅRLIG OG TRENGER RO! HYSJ, SA JEG! HOOOLD KJEEEEEFT!!!»

Dette har heldigvis dempet seg med årene. Når jeg nå har en dårlig dag, holder Tassebass seg i umiddelbar nærhet. Om dette er til egen vinning (hvis mor er glad og frisk er det større sjans for kos, tur og godis), eller om det er fordi han er intuitiv? Det spiller egentlig ingen rolle.

Han ligger hos meg i senga eller på sofaen og er mykheten sjøl. Får jeg krampesmerter, så ligger han oppå bena mine eller tett inntil meg. Slikker vekk tårer og venter sammen med meg til det blir bedre. Trøstepatruljen er alltid beredt!

Det samme skjer dersom jeg er lei meg. Det vil si; Tassebass merker forskjell på hva jeg gråter for. Sitter jeg og sipper til en film eller noe jeg leser, tar ham det hele med knusende ro. Er jeg lei meg, derimot – så hopper han opp i sofaen og er der. Trøstepatruljen er parat.

6 kommentarer om “Trøstepatruljen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..