Det var den gang

Hvorfor det’a pappa?

Barn utforsker og lærer mye ved å spørre om ting på sparket. Selv var jeg av typen som spurte og gravde – til dels spørsmål som ikke nødvendigvis var så enkle å svare på.

«Hvorfor heter det ost?» «Lukker fisken øynene når den sover?» «Hvordan får Karlsson på taket på seg skjorte når han har en propell på ryggen?» Andre dager gikk det mere i «tenk om…» «Tenk om armer og ben byttet plass. Da hadde vi gått med hodet opp ned, og rumpa i været! Skulle vi hatt buksa på armene eller beina da?»

Som regel fikk jeg vettuge svar, andre ganger fikk jeg ikke noe skikkelig tilbakemelding. Dette var tross alt lenge før Google sin tid, og ikke alle svar kunne slås opp i leksikon. Men noen ganger fikk jeg svar som var så tydelige; og som gjorde så sterkt inntrykk, at det holdt med å spørre den ene gangen.

Vi satt rundt middagsbordet. Jeg hadde en liten tankerekke med «tenk om…», da jeg kom med et spørsmål som forsåvidt var relevant for situasjonen. «Hvorfor er det ikke lov å synge med mat i munnen?»

Mamma må ha sett at pappa fikk en idé, for hun trakk på skuldrene og sa «Vet ikke!» og spiste videre.

Siden jeg fortsatt var for liten til å få med meg nonverbal kommunikasjon mellom voksne, spurte jeg pappa òg. Hvorfor kan vi ikke synge med mat i munn‘a pappa?» Han bare så på meg og nikket kort.

Jeg kan ikke erindre nøyaktig hva vi hadde til middag, men husker at det var melk og raspete gulrøtter involvert i svaret hans. Pappa skuffet munnen full av gulrøtter; tok en slurk melk, og begynte å synge «Bæ bæ, lille lam» av full hals. Gulrøtter og melk sprutet nedover haken hans, og utover kjøkkenbordet.

Mamma prøvde så godt hun kunne å ikke le høyt. Svaret til pappa virket over all forventning. Jeg reiste meg opp, og hylte: «Slutt! Ikke syng med mat i munnen!» «Nei vel» sa pappa. Han tørket vekk gulrot og melk fra ansiktet, og fortsatte å spise som om ingenting hadde hendt.

Lærte jeg noe? Det ER stygt å synge med mat i munnen. Dessuten skjønte jeg for alvor at jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg spurte pappa om noe. Det var ikke sikkert jeg ville like svaret…

D18971D1-B1C1-411B-BACD426A7954D132-962E01DF-E0F0-4EE1-AAA6B93C92DEFE83

Det var den gang

Svømmelæreren 

Hvordan lærte du å svømme? Jeg, og flere barn med meg hadde en noe uvanlig svømmelærer.

Min barndoms sommerparadis var på en campingplass. Som den badenymfa jeg er, var vannet alltid glovarmt, og været alltid perfekt for et bad. Dykking, stuping og vannski. At jeg ikke kunne svømme var helt uvesentlig. Kom meg fram ved å svømme under vann, og plasket avgårde med redningsvest på dypet. Vannski? Satt på nakken til pappa til jeg var stor nok til å stå selv.

Kom som regel ikke frivillig opp av vannet. Ble derfor fra tid til annen dratt opp på land, og lagt til tining under et håndkle. Der lå jeg og hutrer helt til jeg fikk tilbake følelsen i beina. Så var det uti igjen. Hadde konstant blålig lepper etter for mye bading i kaldt vann.

Så kom sommeren før skoleåret hvor vi skulle ha svømme-undervisning på skolen. Ikke så lenge før, hadde jeg fått operert inn dren i øret, og kunne ikke ha hodet under vann i en periode framover. Ergo; plutselig visste jeg ikke lengre hvordan jeg skulle svømme…

Men, på campingen gikk løsningen på problemet – på fire bein. Min svømmelærer var en hund…

Eieren var klar i sin sak; dette er noe bikkja liker å være med på, ellers hadde han satt seg på bakbeina og nektet. Æsop var en stor brande av en Labrador. Han var godt trent i agility, og jeg digget å se på når han gjorde triks.

Fremgangsmåten for svømmetreningen var enkel, men effektiv: Vi gikk ut i vannet. Jeg holdt hunden i halen. Eier kastet en shampooflaske et stykke foran hunden. Hunden svømte etter flaske. Jeg hang bak og holdt meg flytende, samtidig som jeg lærte å ta svømmetak i et ikke altfor høyt tempo. Vi trente gjentatte ganger den sommeren.

Og jaggu lærte jeg å svømme. Av en firbeint lærer med hale.

Det var den gang

Babyen min 

Da jeg fikk min egen, lille baby. Sånn nesten, ihvertfall…

Som liten var jeg sugen på å oppdage verden. Bare ikke i så store doser av gangen… Fortauet på utsiden av huset vårt var mer enn langt nok til å legge ut på eventyr. Særlig likte jeg å smette ut porten idet bussen kom. Da ble uvitende forbipasserende raskt innlemmet som statister i lekene jeg holdt på med.
Det var særlig en mann som ble offer for forestillingene mine. Han var alltid korrekt kledd, med frakk, hatt og en dokumentmappe i hånda. Jeg likte mannen med hatten, som jeg kalte ham.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg spankulerte fram og tilbake på det nevnte fortau. Iført min tantes crushlack-støvletter og studentlue, var jeg riktig så fjong. «Nei men, så fin du er i dag da!» Mannen stoppet, og smilte. «Jeg er stor, for jeg har voksenlue!» sa jeg, og pekte på studenterhatten. «Jaså, hvor gammel er du da?» spurte han. «Ni – snart 13!» sa jeg, og subbet av gårde i altfor store sko.

Vi hadde flere lignende samtaler etterhvert som årene gikk, så han ble vant til å høre at det kom mye rart fra min kant. Men da jeg var seks år gammel, dro jeg fortausturene til nye høyder. Jeg fikk nemlig en baby!
Vel, teknisk sett så var det vel ei tante som fødte babyen; men fra første gang jeg så det lille nurket, så var hun også min. Jeg fulgte nøye med på alt hva dette vidunderet angikk, og snart kunne jeg både skifte bleier og bysse i søvn. Den lille sovnet ikke så lett – men jeg hadde en stor porsjon tålmodighet, som nå kom godt med.

 

En av favorittmetodene mine for å få henne til å sove, var å trille henne rundt i dukkevogna mi. Med forsikringer om at jeg ikke skulle løfte henne opp, fikk jeg tantes tillatelse til å gå på trilletur på fortauet alene. Jeg trillet vogna fram og tilbake, fram og tilbake – i cirka hundre evigheter.

 

Babyen gråt, men jeg sang og rugget forsiktig på vogna imens jeg gikk. Tilslutt sovnet hun, men jeg visste at hun kom til å våkne så snart jeg stoppet. Så jeg fortsatte.
Med ett så jeg bussen komme, og der kom jammen mannen med hatten òg. Jeg trillet vogna i hans retning, og som forventet stoppet han opp og vekslet et par ord. «Er du ute og triller dukken din du da?» «Nei, det er jo babyen min!» sa jeg tilfreds. Han bøyde seg ned, og tittet opp i vogna. Da det beveget seg under dyna trodde han antagelig at jeg hadde en kattunge liggende nedi der. Men da kusine vrælte ut sin misnøye over at vogna hadde stoppet, skvatt han til.


«Ehh, hvor er mammaen til babyen da?» sa han litt betenkt. «Hun bor langt borte, så jeg har fått henne!» Før han rakk å si noe mer, fortet jeg meg videre. Da jeg gikk inn porten til huset vårt, sto han fortsatt og så etter meg…

 

 Etterord: Da jeg spurte min tante om lov til å skrive dette innlegget, lo hun og sa «Ja, det er vel for sent å bli meldt til barnevernet nå…» Skulle tro det, tante – skulle tro det. 40 år er vel å regne som foreldet sak.

Det var den gang

Trøst

Hvordan trøst kan komme i uventet form.

Mamma ligger på sykehus, og skal fjerne livmora. På denne tiden var dette et relativt stort inngrep. Jeg skjønner nok ikke alvoret, men vet at operasjon er seriøse greier. Ser jo at pappa – som ellers oppleves som sterk og trygg – er bekymret, og det gjør inntrykk.
Jeg går i småskolen. Tusler rund for meg selv ute i skolegården, og gråter når vi har friminutt. Stille, så ingen skal legge merke til meg. Kompis ser meg til tross for at jeg prøver å gjemme meg, og kommer bort til meg.
Han lurer på hva som er i veien. Jeg forteller om legen som skal skjære i magen til mamma med kniv, og ta ut livmora. Også skal de sy sammen magen. Etter å ha utbrodert alle blodige fakta jeg mener å besitte – blir jeg stille, før jeg gråter enda mer over skrekkscenarioet.
Kompis klapper meg på skulderen, og gir meg den beste trøst jeg noensinne har fått. Med følgende ord roer han meg ned; «Faren min har gjort akkurat det samme, og han ble helt frisk!» Jeg blir så utrolig letta!
Blid og fornøyd kommer jeg på sykehusbesøk til mamma, og forteller gledesstrålende om Kompis og faren hans. Mamma ler opp flere sting…

Det var den gang

Heltedåder 

Dersom det er flere barn i en familie, blir ofte logistikken slik, at ett eller flere barn noen ganger blir dratt med på ting som kanskje ikke er helt aldersadekvate. Og ganske ofte syns nok særlig de eldre barna at småsøsken oppfører seg utrolig teit. Vår familie er ikke noe unntak.

Ved flere anledninger har jeg utført heltedåder for å redde Bror fra grusomme hendelser. Tror du han har takket meg? Nei, ikke noe annet enn kjeft å få. Snakk om utakknemlig slyngel!

Heltedåd 1:

Bror har begynt på skolen. Det er teaterforestilling i gymsalen, og jeg sitter bakerst sammen med Mamma. Husker ikke lengre handlingen i stykket, men med ett kommer det en skummel heks snikende inn i gymsalen. Jeg blir urolig, for det er faktisk ingen andre som legger merke til henne.

Bror og de andre barna følger med på det som skjer på scenen. Heksa lusker rundt i bakgrunnen. Undertegnede er tre år og veldig sjenert, men skjønner at her må noe gjøres. Heksa huker seg ned i nærheten av Bror. Jeg blir fullstendig hysterisk; reiser meg opp, og roper med skingrende stemme: «Heksa! Pass dere for heksa!» Rundt meg hører jeg latter. Bror synker skamfull sammen mellom klassekameratene sine, og jeg blir båret gråtende ut derifra.

 

Heltedåd 2:

Et par år senere er familien i Legoland. Bror er gammel nok til å være med på en del ting som jeg ikke kan. Bryr meg ikke stort, for jeg kan lete etter gull og kjøre små biler. Alt vel så langt. Helt til vi møter på sheriffen. Dog kan Bror være litt rampete noen ganger, men nok til at sheriffen skal komme sånn helt ut av det blå; arrestere ham og sette ham i fengsel?!  Alt skjer så raskt at jeg ikke reagerer før det er for sent.

Der står Bror; sperret inne av den onde sheriffen, og rister i gitteret. Du tror kanskje at dette er en lek? Det tror tydeligvis foreldrene våre òg, for de bare ler og lar han være der… Da er det jaggu bra å ha en lillesøster som vet å ta affære når det trengs! Jeg løper gråtende bort til sheriffen, sparker ham av alle krefter i skinnleggen, imens jeg brøler «Slipp løs broren min!»

Heltedåder 2 Illustrasjon Elisabeth Bergersen Kaffelatter.com

Heller ikke denne gangen virker Bror særlig imponert over innsatsen min…

Det var den gang

Frøken, gi meg himmelens nummer 

Jeg har alltid vært lettrørt. På grensa til det patetiske, vil jeg nesten si. Søte kattunger eller en trist hendelse på tv? Jeg gråter en liten skvett. Og ser jeg det i reprise, ja da begynner jeg å gråte litt i forkant av hendelsen. Fordi jeg vet hva som kommer. Det toppa seg vel da jeg tok meg sjøl i å felle noen tårer da Labbetuss hadde bursdag på barne-tv…

Som lita jente, ble ofte dette oppfattet som mye mer dramatisk enn det jo i grunnen var. Hjemme var det greit, for resten av familien var like ille som meg. «Huset på prærien» eller en Charles Dickens-film på tv, og vi satt og snufsa og grein hele gjengen.

 

Men, det var to scenarier som gjentok seg med jevne mellomrom. Det ene var at jeg ville ha Torbjørn Egners «Den uheldige mannen» og Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» som nattasanger. Begge disse er triste, og jeg valgte med andre ord å gråte meg i søvn.
Det andre var «Frøken, gi meg himmelens nummer». Moder’n satt ved orgelet og spilte et eller annet, og jeg kom ilende. Og ville at hun skulle spille denne sangen. En forferdelig trist vise om ei jente som savner sin døde mor.

 

Mamma visste hva konsekvensene ble, og forsikret seg om at jeg ville dette.» Ja da», jeg nikket entusiastisk. Hun rakk knapt å finne fram partituret; og spille de første akkordene, før jeg knakk sammen – helt oppløst i tårer. Ja ja, en får ikke mer moro enn man lager sjøl…

Tekst: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken,_gi_meg_himmelens_nummer

Det var den gang

I garderoben

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…

Det var den gang

Edens Hage

Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…

Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.

Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.

Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.

«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…

Det var den gang

Brudebildet

Dette innlegget handler om en kort, men oppklarende samtale mellom min far og meg da jeg var rundt fire år.

Jeg vokste opp med unge foreldre. Da de giftet seg på midten av 60-tallet, strammet det litt i livet på kjolen til mamma. 4 ½ måned senere ble min bror født. Dette var aldri noe skambelagt tema hjemme hos oss. Mamma sa det enkelt: «Vi kjærestekosa mye, og så kom broren din i mammas mage. Så gifta vi oss; og kjærestekosa mer, og da kom du.»

Jeg har alltid vært en høysensitiv person, men som barn var jeg nærmest hudløs. Lot meg erte og såre av de minste ting. Dette visste broren min å utnytte. (Til jeg fikk det tøft senere. Da var Bror en klippe). En favoritt var å ta meg med bort til våre foreldres brudebilde, og fortelle samme ting hver gang: «Jeg er med på bildet. Det er ikke du!» Jeg ble alltid like knust.

Etter hvert utbroderte han historien mer og mer; pekte på mammas mage, og sa at han hadde ligget der inne og sett på bryllupet gjennom et hull i navlen hennes. Dette fant jeg særdeles urettferdig, og kunne helt klart se for meg konturen av ansiktet hans i blondene på mammas brudekjole. Han perfeksjonerte akten til fingerspissene. Det gikk så langt at han kunne bare nikke bort mot bildet – og uten at han trengte å si et kløyva ord, begynte jeg å strigråte.

Det var etter en slik episode at faren min kom over meg, hulkende under brudebildet på veggen. Broder’n hadde; klokt nok, forduftet. «Det er uuuuurettferdig at Bror er med på bildet og ikke jeg!» Sagt sånn som bare en unge i trassalderen høres ut når noe går på tverke.

Jeg antar at min far skjønte der og da; at dette temaet kunne holde det gående i årevis, dersom han ikke stoppet det nå. «Joda, du er med på bildet. Ser du ikke det?» Gråten stilnet. Nei, jeg så forsåvidt ikke det.

Han pekte på venstresiden av jakka si på bildet. «Du lå her du, vett’u. I rognpåsan min!» Gjennom tåreslørete øyne så jeg det mer og mer tydelig. Jeg var jo med på bildet jeg òg! Uten at han trengte å forklare noe mer, visste jeg instinktivt at en rognpose ligner til forveksling på lommefôret til en smokingbukse. Tenk, jeg hadde vært der hele tiden. På vårt første familiebilde.