Babyen min 

Da jeg fikk min egen, lille baby. Sånn nesten, ihvertfall…

Som liten var jeg sugen på å oppdage verden. Bare ikke i så store doser av gangen… Fortauet på utsiden av huset vårt var mer enn langt nok til å legge ut på eventyr. Særlig likte jeg å smette ut porten idet bussen kom. Da ble uvitende forbipasserende raskt innlemmet som statister i lekene jeg holdt på med.
Det var særlig en mann som ble offer for forestillingene mine. Han var alltid korrekt kledd, med frakk, hatt og en dokumentmappe i hånda. Jeg likte mannen med hatten, som jeg kalte ham.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg spankulerte fram og tilbake på det nevnte fortau. Iført min tantes crushlack-støvletter og studentlue, var jeg riktig så fjong. «Nei men, så fin du er i dag da!» Mannen stoppet, og smilte. «Jeg er stor, for jeg har voksenlue!» sa jeg, og pekte på studenterhatten. «Jaså, hvor gammel er du da?» spurte han. «Ni – snart 13!» sa jeg, og subbet av gårde i altfor store sko.

Vi hadde flere lignende samtaler etterhvert som årene gikk, så han ble vant til å høre at det kom mye rart fra min kant. Men da jeg var seks år gammel, dro jeg fortausturene til nye høyder. Jeg fikk nemlig en baby!
Vel, teknisk sett så var det vel ei tante som fødte babyen; men fra første gang jeg så det lille nurket, så var hun også min. Jeg fulgte nøye med på alt hva dette vidunderet angikk, og snart kunne jeg både skifte bleier og bysse i søvn. Den lille sovnet ikke så lett – men jeg hadde en stor porsjon tålmodighet, som nå kom godt med.

En av favorittmetodene mine for å få henne til å sove, var å trille henne rundt i dukkevogna mi. Med forsikringer om at jeg ikke skulle løfte henne opp, fikk jeg tantes tillatelse til å gå på trilletur på fortauet alene. Jeg trillet vogna fram og tilbake, fram og tilbake – i cirka hundre evigheter.

Babyen gråt, men jeg sang og rugget forsiktig på vogna imens jeg gikk. Tilslutt sovnet hun, men jeg visste at hun kom til å våkne så snart jeg stoppet. Så jeg fortsatte.
Med ett så jeg bussen komme, og der kom jammen mannen med hatten òg. Jeg trillet vogna i hans retning, og som forventet stoppet han opp og vekslet et par ord. «Er du ute og triller dukken din du da?» «Nei, det er jo babyen min!» sa jeg tilfreds. Han bøyde seg ned, og tittet opp i vogna. Da det beveget seg under dyna trodde han antagelig at jeg hadde en kattunge liggende nedi der. Men da kusine vrælte ut sin misnøye over at vogna hadde stoppet, skvatt han til.

«Ehh, hvor er mammaen til babyen da?» sa han litt betenkt. «Hun bor langt borte, så jeg har fått henne!» Før han rakk å si noe mer, fortet jeg meg videre. Da jeg gikk inn porten til huset vårt, sto han fortsatt og så etter meg…

 Etterord: Da jeg spurte min tante om lov til å skrive dette innlegget, lo hun og sa «Ja, det er vel for sent å bli meldt til barnevernet nå…» Skulle tro det, tante – skulle tro det. 40 år er vel å regne som foreldet sak.