Latterdøra

A late bloomer

Jeg anser meg sjøl for å være rimelig frisinnet. Så lenge folk holder seg unna barn, dyr og lik; og så sant alle parter samtykker, ja da kan de ha sex med hvem de vil. Det er meg revnende likegyldig hva eller med hvem de gjør det. Som heterofil kvinne har jeg sjelden vært nødt til å forsvare min legning. Dessverre er det folk som fortsatt – i Norge anno 2017, må forsvare sin rett til å elske den de vil. Derfor stiller jeg opp, og feirer Pride Parade hver sommer når den går av stabelen i Oslo.

For  et par år siden var det strålende vær når paraden gikk av stabelen. Dro dit sammen med ei venninne. Vi kom oss inn på festivalområdet. Jeg fikk ikke ha med vannflaska mi, så min venninne stilte seg opp i kø for å kjøpe noe å drikke till oss, imens jeg sto og ventet.

Gradvis ble jeg overopphetet. Dette, kombinert med at jeg følte meg altfor edru midt i en bøling med feststemte folk som ikke nødvendigvis var helt nyktre. Ikke kjente jeg noen der heller… Panikkken kom krypende, og en dundrende hodepine vippet meg helt av pinnen.

Da venninnen min noe senere kom tilbake med en brus til meg, sto jeg og skalv som en geleklump. Hun skjønte kjapt tegninga; tok hånda mi, og geleidet meg bort fra det verste bråket. Vi begynte å lete etter et sted hvor jeg kunne sette meg ned. På den ene siden av festivalområdet var det slått opp flere telt. Vi gikk mot disse i håp om at vi skulle finne et førstehjelpstelt.

Desperat på jakt etter et sted hvor jeg kunne roe meg ned, fant vi til slutt et egnet telt. Det  var noe med blomster på logoen utenfor teltet, og da jeg kom inn var det kun kvinner der. Lesbiske gartnere? Samma kunne det være. Jeg sank sammen i en stol, fikk hivd i meg en smertestillende tablett, og pustet ut.

De andre kvinnene i teltet skjønte åpenbart at jeg ikke var kontaktsøkende, og lot oss være i fred. På den annen side; smilene jeg fikk fra flere hold tydet på at de så at jeg red meg gjennom et panikkanfall, og at de viste sympati.

Jeg kom meg sakte, men sikkert til hektene. Så flaks at vi fant en rolig oase her inne! På vei ut av festivalområdet, snudde jeg meg og så tilbake mot teltet. “Late bloomers” sto det på en plakat. Vi må jo ha passet perfekt til beskrivelsen! To middelaldrende damer; hvorav en av dem får et panikkanfall over å vise seg offentlig med kjæresten sin…

Jøye meg, så glad jeg var for at jeg ikke visste hvilket telt jeg hadde gått inn i. Kunne ha funnet på å lire ut av meg kleine utsagn som “Jeg er hetero altså!” Eller enda verre, begynt å prate med noen i den tro at de som var der faktisk var gartnere. Kunne blitt duket for tidenes “Goddag mann, økseskaft”-samtale…

Latterdøra

Hvordan ER det du ser ut?!?

Jeg har et rikt indre liv. Tankene flyr, og dagdrømmene kan väre innholdsrike. Så hvis du møter meg, og jeg ser tvers igjennom deg uten tilsynelatende å kjenne deg igjen? Da går jeg etter all sannsynlighet bare og surrer med mitt…

Denne episoden hendte for mange år siden. Jeg sto og ventet på at moren min skulle komme og hente meg. Foreldrene mine hadde kjøpt ny bil, som de hadde forhåndsbestilt fra forhandleren. Bilen var kommet i butikkene samme dag, så jeg visste at nå kom hun i en hvit Audi. 



Det var en fin dag, så jeg gikk ut litt tidlig for å vente i vårsola. Så sto jeg der da, og småfjerna for meg sjøl. Så kom bilen – sakte rullende inn til siden av fortauet, og stoppet opp.



Min mor har Alopecia Areata, og bruker derfor parykk når hun ikke er hjemme. Denne dagen var det tydeligvis ikke bare ny bil hun skulle vise fram, men også ny hodepryd. Bilruta gled ned. Hun sjokkerte meg fullstendig. Ikke bare hadde hun en lang, blond parykk – hun hadde sminket seg så mye at jeg knapt kjente henne igjen! 



Moren min har aldri värt helt tam, men nå synes jeg hun gikk over alle støvleskaft. Helt satt ut av spill närmest ropte jeg “Hvordan ER det du ser ut?!?” “Hva mener du?” pep hun.



BANG! Der fikk jeg klarsynet tilbake. I bilen satt en vilt fremmed dame; tydelig preget av å ha blitt skjelt ut på åpen gate, med en kartbok i hånda. “Jeg bare ville spørre om veien…” sa hun med tynn stemme. Før jeg fikk sagt noe, kjørte hun av gårde. Da moren min kom like etterpå, sto jeg fortsatt og lo…



Så til deg, du stakkars menneske som krysset min vei på Majorstua på slutten av 90-tallet en gang. Det er ikke noe galt med deg, du ligner bare ikke på moren min! Unnskyld!



*fnis*