Hvordan ER det du ser ut?!?

Jeg har et rikt indre liv. Tankene flyr, og dagdrømmene kan väre innholdsrike. Så hvis du møter meg, og jeg ser tvers igjennom deg uten tilsynelatende å kjenne deg igjen? Da går jeg etter all sannsynlighet bare og surrer med mitt…

Denne episoden hendte for mange år siden. Jeg sto og ventet på at moren min skulle komme og hente meg. Foreldrene mine hadde kjøpt ny bil, som de hadde forhåndsbestilt fra forhandleren. Bilen var kommet i butikkene samme dag, så jeg visste at nå kom hun i en hvit Audi. 

Det var en fin dag, så jeg gikk ut litt tidlig for å vente i vårsola. Så sto jeg der da, og småfjerna for meg sjøl. Så kom bilen – sakte rullende inn til siden av fortauet, og stoppet opp.

Min mor har Alopecia Areata, og bruker derfor parykk når hun ikke er hjemme. Denne dagen var det tydeligvis ikke bare ny bil hun skulle vise fram, men også ny hodepryd. Bilruta gled ned. Hun sjokkerte meg fullstendig. Ikke bare hadde hun en lang, blond parykk – hun hadde sminket seg så mye at jeg knapt kjente henne igjen! 

Moren min har aldri värt helt tam, men nå synes jeg hun gikk over alle støvleskaft. Helt satt ut av spill närmest ropte jeg “Hvordan ER det du ser ut?!?” “Hva mener du?” pep hun.

BANG! Der fikk jeg klarsynet tilbake. I bilen satt en vilt fremmed dame; tydelig preget av å ha blitt skjelt ut på åpen gate, med en kartbok i hånda. “Jeg bare ville spørre om veien…” sa hun med tynn stemme. Før jeg fikk sagt noe, kjørte hun av gårde. Da moren min kom like etterpå, sto jeg fortsatt og lo…

Så til deg, du stakkars menneske som krysset min vei på Majorstua på slutten av 90-tallet en gang. Det er ikke noe galt med deg, du ligner bare ikke på moren min! Unnskyld!

*fnis*