Sofarefleksjoner

Hviskeleken

Å promotere seg selv som blogger er ikke gjort i en fei. Så sant en ikke har et kjent navn, blogger om spesifikke temaer som interesserer mange, eller har betydelig mere å rutte med til betalte kampanjer enn jeg har. Men det må da finnes andre måter?

Om ikke så lenge har jeg et jubileum. Et par måneder framover i tid kommer jeg til å publisere innlegg nummer 💯! Det begynte som skrivetrening for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Akkurat det funket ikke så bra. 87 blogginnlegg og to sangtekster er rimelig skeiv fordeling.

Uten leserne hadde det stoppet ganske raskt. Folk i 30 forskjellige land har klikket seg inn, og lest innlegg over 6700 ganger. Facebook er uten tvil min største arena: 1634 likes, hjerter, wow, og tårer har dere gitt. 405 kommentarer.

Hver og en av disse er belønninger for meg. Jeg får betalt i ikoner, bokstaver og mye hjertevarme.

Facebook opererer med algoritmer; hver gang du liker noe, blir det registrert. Jo flere som liker et innlegg, desto flere vil få dette innlegget opp i feeden sin. Skulle du være så elskverdig å sette et ❤, 😄 eller andre følelsesikoner, liker algoritmen dette enda bedre. Ergo: jeg blir ekstra glad når dere trykker på disse tegnene.

Når jeg har en Facebookside tilknyttet bloggen min, er det en del regler jeg må følge:

Jeg har lov til å be dere om å like siden og innlegg, men jeg har ikke lov til å be dere om å følge siden.

Forståelig nok; det er irriterende med pushy snikreklame. Som om ikke dette er snikreklame…

Men hvordan skal jeg få flere følgere uten å be konkret om det?!?
Da kom jeg til å tenke på noe jeg lekte som barn: Hviskeleken! Hvis dere nevner litt sånn tilfeldig at folk bør klikke seg inn på kaffelatter.com

Idéen virket glimrende, helt til jeg husket at de fleste av leserne er godt voksne. Hvis brøkparten av dem og deres venner er like tette i øra som meg, vil de kunne ende opp på de merkeligste nettsider.

Derfor ber jeg heller om at dere sprer det gode budskap på andre måter: Ring en venn, bank på hos naboen, del ut pamfletter, lag en heftig tatovering med kaffelatter.com eller Mitt Sofauniverslogoen. Skriv om bloggen i aviser, fortell om den på radio og tv. Men for all del – ikke del innleggene.

Ihvertfall ikke fordi jeg har bedt deg om å gjøre det.

Sofarefleksjoner

Selvjanting med blyant.

Janteloven er godt banket inn i den norske folkesjela. Mer merkbar enn noen gang, med nåtidens gapestokk, det vil si sosial media. Dog – den verste kritikken og nedrakkingen står vi som regel for selv. Jeg har kalt det for SELVJANTING . Er du en selvjanter?

Ikke alltid så enkel balansegang; er jeg selvkritisk på en sunn måte, eller driver jeg med selvjanting? Dette er en stram line; mer som en knivegg, som jeg trår varsomt over når jeg skriver. Bytt ut, lim inn, slett, slett, slett.

Enkelte ganger kommer tekstene nesten av seg selv. Skjønner godt at folk har klart å spinne mystikk rundt dette fenomenet. Begreper som transe og automatskrift blir brukt av enkelte, som mener at de har fått hjelp «utenifra» for å skrive en tekst.

Selv tror jeg vel at det er så enkelt som at når inspirasjonen virkelig er tilstede, så fokuserer man så intenst, at det nesten virker som resten av verden blir borte. Tid og sted flyter i ett. Og på ett eller annet tidspunkt kan jeg konstatere at en tekst har blitt til.

Det samme fenomenet kan oppstå med tegning eller strikking, for den saks skyld. Neppe mystisk; bare altoppslukende og egentlig ganske slitsomt.

Men de fleste tekster skriver jeg med Jante på skulderen.

Ikke klarer jeg å skrive hver dag. Enten så blir innleggene for lange, eller så er de ikke lange nok. For alvorlige, eller ikke alvorlige nok. Plump humor. Og tegningene… De er et kapittel i seg selv.

Da jeg ikke har funnet noen illustrasjoner som passer til Mitt Sofaunivers, så er jeg pent nødt til å lage dem sjøl.

Det er bare ett problem; jeg er ikke så glad i å tegne! Det vil si, jeg liker å tegne, men ikke nødvendigvis tegninger som ligner på noe.

Derfor er det utfordrende for meg å lage illustrasjoner til innleggene. Særlig når jeg vet hvor mange jeg har rundt meg som tegner fantastisk bra.
Jante nærmest skriker meg i øret: «Tegningene er stygge og underutviklede! Du klarer ikke å tegne en rett strek om du så bruker linjal!»

Da må jeg faktisk minne meg selv på at det er nettopp derfor jeg illustrerer sjøl. Fordi jeg ikke vil ha perfekte tegninger.

Jeg knirker; tekstene mine humper av gårde, så hvorfor skal tegningene være annerledes? Nettopp dette fører noen ganger til at jeg dropper tegninger fordi jeg jobbet så lenge med dem at de ble for fine…

Det er liksom om å gjøre å tenke verst mulig om seg sjøl. Etter snart 100 innlegg får jeg fortsatt hjerteklapp og blir skjelven idet jeg publiserer noe.

Så kan man sagtes spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt fortsetter å legge ut det ene innlegget etter det andre. Der har jeg ikke noe ensartet svar.

  • Jeg liker å skrive.
  • Det er tross alt enklere å anonymisere folk og fe i bloggform, enn i innlegg i en statusoppdatering på Facebook. Dessuten scroller folk flest videre dersom en tekst er for lang på Facebook.
  • Jeg liker å bli lest. Jeg blir henrykt til det absurde når folk kommenterer, eller legger igjen likes, hjerter eller smilefjes.

Burde sikkert tenkt at det viktigste er å få uttrykt meg. Joda, men jeg er så svak, så svak for oppmerksomhet rundt skriblerier.

Og hvem vet, neste innlegg kan enten være det siste jeg skriver, eller springbrettet til verdensherredømme.

Se der du, Jante gikk og la seg gitt!

Kilder: Janteloven. (2014, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 5. april 2018 fra https://snl.no/Janteloven.

Sofarefleksjoner

Lys i tunellen

Når jeg hadde forsonet meg med at alt håp var ute. Endelig. Den vårlige snuoperasjonen er igangsatt.

Gradestokken har kjørt seg fast, og det er minus, minus, minus. Snøen, som la seg som et lunt teppe over byen ved juletider, fremstår nå som flass på skulderen. Som en rennende nese som aldri slutter å produsere snørr.

Frosten rir meg som en mare. Føler meg som en satt, gammel kjerring. Kroppen klager på dette tidspunktet så høylydt, at hodet har begynt å kjøre seg fast i en nedadgående spiral av negative tanker.

Krykkebambi i snø er ikke gøy. Forsåvidt er ikke noe morsomt lenger.

Men, så kommer øyeblikket jeg har ventet på i månedsvis. Står i den skjøre vårsola. Blek, nesten gjennomsiktig. De vare strålende varmer forsiktig. Jeg hører det såvidt. Små sildrende plopp fra en takrenne.

Det første vårtegn: Lyden av snø som sakte smelter, og drypper ned fra et tak.

Selv om den hvite massen virker like bastant og kald som i går, vet jeg at for hvert drypp jeg hører, desto nærmere er gresset.

Og snart, ganske snart – kan vi begynne å lete etter hestehovknopper i grøftekantene.

Sofarefleksjoner

Heltinner

På den internasjonale kvinnedagen er feminisme et naturlig tema. Mine feministiske forbilder kommer aldri enkeltvis til å bli nevnt spesifikt i noen historiebok for sine bragder, men er strålende eksempler på hvordan kvinner har frigjort seg fra gamle kjønnsrollemønstre.

Vi skal ikke lengre enn litt over førti år tilbake i tid. Mine heltinner er ikke noen av nøkkelpersonene som startet noen stor revolusjon. Det var ikke de som sto på barrikadene og holdt glødende taler om å stå på krava. De kastet aldri bher på bål med sinte medsøstre.

Allikevel revolusjonerte de på sin måte. Som så mange andre kvinner av deres generasjon. De la fra seg husmorforkledet, tok sertifikat og begynte å jobbe. Selv om det ikke nødvendigvis var valg som ble applaudert rundt dem.

De fikk egenkapital; kjøpte oppvaskmaskiner, og gikk på kveldsskoler. De fant seg selv; leste «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus», og debatterte i bokklubber.

Noen fant seg selv så mye, at de oppdaget at den de hadde oppdaget at de var, slettes ikke passet sammen med livspartneren.

Ting som kvinner i min generasjon tar som en selvfølge, var personlige seiere for disse kvinnene.

Min mor, hennes venninner og kollegaer er mine heltinner på denne dagen. For det var de som alminneliggjorde feminismen.

I all stillhet.

Takk til alle dere som banet vei for oss som kom etter! Hyller dere med Lynni Treekrem:

Sofarefleksjoner

God bedring? En guide til omgang med kronisk syke.

Kroniske sykdommer er noe de fleste forholder seg til. Enten fordi de har det selv, eller fordi de har noen i omgivelsene som har det. Det skrives og sies mye om diverse lidelser. Ikke alt er bra.

Sjøl har jeg et fantastisk nettverk rundt meg, med folk som støtter meg på alle mulige måter. Men, det finnes alltid noen som er mer eller mindre håpløse når de må forholde seg til noen som har utfordringer i hverdagen.

Har samla en liste over atferd og utsagn som jeg får fnatt av. Ikke alle er opplagte, så jeg skal forklare hva jeg mener med dem. De er ikke skrevet i prioritert rekkefølge.

  • God bedring: Passer å si til folk når de er forkjøla, har brukket noe, har omgangssyke eller migreneanfall. Er man kronisk syk, derimot – kan det virke mot sin hensikt å få høre det. Akkurat som det ville være merkelig om du sa «god bedring» til en som er født med et kromosom for lite eller for mye, kan det oppleves ganske trøstesløst å høre det samme dersom man har kroniske smerter eller en lidelse som gjør at man gradvis blir dårligere. «Nei, jeg blir ikke nevneverdig bedre; hverken i morgen eller dagene, ukene eller månedene som følger«. Send heller varme tanker, eller noen oppmuntrende ord. Minn meg på noe jeg kan se fram til.
  • Det kunne vært verre: Vær så snill; ikke send meg videoer av folk uten armer og bein som snakker om sitt fantastiske liv. Når jeg har så sterke smerter at jeg gråter og vrir meg i kramper, virker dette på ingen måte hverken oppbyggende eller oppmuntrende. Det får meg bare til å føle meg utilstrekkelig og patetisk. Ikke spark meg når jeg allerede ligger nede.
  • Gode råd: Har du forsøkt å… Ja, etter all sannsynlighet så har jeg testet det ut. Og har jeg ikke gjort det, kan det være fordi jeg vet at det ikke er bra for meg. Selv om du har lært at det virker via YouTube-akademiet, eller annen kvasiforskning som ligger på nettet… Behandlingsopplegget mitt diskuterer jeg helst med legen min. Men ellers takk.
  • Du ser jo så frisk ut: Det er få som ser meg når jeg ser skikkelig elendig ut. Når jeg er på det dårligste, er jeg sengeliggende; ergo er jeg hjemme. Noen går ikke ut av døra uten makeup. Jeg har senket kravene betraktelig, og føler at jeg har stylet meg skikkelig opp dersom jeg både har dusja, tatt på bh og klær som ikke er alt for fulle av hundehår. Hadde du heller foretrukket at alle som var kronisk syke var ustelte sånn generelt?
  • Bare litt gjør vel ikke noe? Jo, det gjør noe. Jeg betaler brutale priser for å utsette meg for ting jeg ikke burde. Henger jeg opp litt for mye klær, eller anstrenger meg for lenge, er jeg slått ut resten av dagen… Eller uka. Får jeg i meg egg, brenner det som glødende kull i magen. Drikker jeg alkohol, ligger jeg spysyk som ved matforgiftning i flere døgn. Ikke belær meg om honningens vidunderlige egenskaper. Jeg tåler det fortsatt ikke.
  • Overbeskyttelse: Er du sikker på at du klarer dette da? Nei, det er jeg ikke. Men noen ganger er jeg vill og gæærn, og tar sjansen allikevel. Kjenner du meg godt nok, vet du når jeg i ytterste fall må stoppes. Men, slapp av. Kroppen min gjør det som regel helt av seg selv.
  • Uønsket hjelp: Av og til kan velmenende hjelp oppleves som mer belastende enn befriende. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men antar at det handler om at noen av og til er litt for kjapt ute med å ta over styringa. Det er ikke sikkert jeg trenger hjelp, selv om ikke alt går i samme tempo som før. Spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg tar imot dersom jeg har behov for det.

Hva andre som er kronisk syke tenker om samme tema, kan jeg ikke svare for.

Dette er kun refleksjoner jeg har gjort om min egen situasjon.

Stort sett så er folk inkluderende og hensynsfulle. Dette er ment mer som en veileder, og ikke som kritikk.

Sofarefleksjoner

Smertelindring – et trøsteinnlegg

Fortvilelsen man kjenner på når noen som står en nær lider. En står der, og toer sine hender. Hva kan jeg gjøre for å lette smertene dine? Er det noe som helst jeg kan bidra med?

Hvil deg nå. Lukk øynene, og kjenn hvordan jeg stryker vekk det vonde. Svev – vektløs og smertefri. I bomullsmørket. Jeg har fingertupper som trekker ut verk og vonde tanker. Varsomme hender i sirkler mot huden din.

Varme håndflater tetter igjen sprekker i brustne hjerter. Drysser frø av håp i nedslitte slagmarker. Ikke si noe. Det vil bare ødelegge illusjonen. Du og jeg. Her og nå. Ingenting tynger. Ingen smerter som truer med å få deg til å gå fra forstanden.

Og kanskje i morgen, eller en dag i nærmeste fremtid, så kan du puste igjen. Og føle at du våkner opp fra et mareritt. Men – glem aldri – det kunne vært mye verre. Du kunne hatt Podagra.

Sofarefleksjoner

Julekort

Desember. Kanskje den måneden i året hvor det er størst sjanse for at det dumper hyggelige overraskelser ned i postkassa. Vil hermed advare om at innholdet i følgende innlegg kan virke krenkende på noen lesere.

Skriver du julekort? Hvis svaret er nei, blir du kanskje overrasket hvis jeg sier at det er jeg glad for? Grunnen er enkel. Julekort bør være noe man sender eller gir bort fordi man ønsker å gjøre det. Ikke fordi det er en av mange bitre juletradisjonspiller man føler seg forpliktet til å svelge.

Når juleposten melder sin ankomst, er det som å få små, tidlige julegaver. Noen konvolutter kjenner jeg igjen skriften på. Andre er jeg mer usikre på. Desto bedre, da kan jeg gjette hvem avsenderen er.

Det trenger ikke å være lange avhandlinger om familiens hendelser i kronologisk rekkefølge, med dertil matchende bilder. For all del; julebrev av den sorten er veldig trivelige å motta, men ikke alle har overskudd til å skrive dem selv. Så disse hører til den sjeldne sorten.

Har funnet ut at det i grove trekk sirkulerer fire sorter julekort:

  1. Julebrevet: En person eller familie forteller om året som har gått. Gjerne pyntet med bilder. Tegninger eller produkter fra juleverksted kan følge med som bonus.
  2. Bildekortet: Avsender har brukt mer eller mindre tid på å ta bilder, og lage julekort av det. I denne kategorien kommer også de hjemmelagede kortene.
  3. De ekstravagante julekortene: Vakre julekort som ofte er flerdimensjonale. Utskjærte motiver. Glitter og stas. Tante sender slike kort. Konvolutten åpnes like andektig hvert år.
  4. De giddelause kortene: Ferdigkjøpte eller gratis kort fra et eller annet forbund, ordknappe og helt upersonlige. At kortet i seg selv ikke har kostet noe, er ikke det som gjør at jeg kaller dem giddelause. Det er heller det faktum at folk i det hele tatt sender fra seg et kort med to ord: God jul. Det oser ikke akkurat av engasjement og juleglede. Skulle tro det ble skrevet med kniv på strupen eller en revolver i bakhodet.

Selvfølgelig finnes det gråsoner i disse kategoriene. Noen sender lange avhandlinger som minner om årsrapporter, mens andre sender aldeles bedårende hilsener på gratiskort fra skjegg- og knemalerforbundet.

Jeg mottar ikke på langt nær så mange kort som jeg sender fra meg. Og det er helt greit! Setter vel så stor pris på en jule-SMS eller mail. Eller en klem i forbifarten på gata. Julekortklemmer er skikkelig hyggelige og veldig undervurderte.

Sofarefleksjoner

Juleglede

Et innlegg om å våge å glede seg til jul.

Høytider kan være mentalt belastende for mange. Ikke alle har gode minner knyttet opp mot dager, som tradisjonelt sett er programforplikta til å være forbundet med glede. Det kan dreie seg om savnet etter avdøde personer. Det kan være vonde minner om kjipe hendelser.

For min egen del tilbrakte jeg mange år sammen med en som ikke hadde gode juleminner. Med unntak av julekrybbe, ble hjemmet fylt med et klebrig teppe av jule(angstnev)roser og jule(fylle)kuler. Det la naturligvis en demper på hele høytiden for min del, og jeg begynte etterhvert å grue meg til jul og andre høytider, da jeg visste at det kom til å ende i tristesse samme hva jeg gjorde.

Da jeg flyttet ut, feiret jeg min første jul på en knøttliten hybel. Den ble overlesset med julepynt, julesanger og juleglede. Det året sendte jeg ut håndlagede julekort og julegaver, og hadde konstant rester av glitter på klær eller hår etter et av uendelig mange juleverksteder jeg hadde slengt meg på.

Jeg tok jula tilbake.

Juleentusiasmen har ikke blitt noe mindre med årene. Dog har jeg skjønt at jeg bør følge noen enkle kjøreregler for at folk rundt meg skal tolerere julesprudlinga mi.

1. Ikke begynne å spørre folk om hva de ønsker seg i juli. Samme hvor varmt det er da, så tenker jeg litt på jul hver gang jeg skriver navnet på måneden JUL(I).

2. Det er smart å alliere seg med andre juleentusiaster. Facebook har grupper for sånne som oss.

3. Ikke snakke for mye om jul før Halloween er over. Da kommer juleeffektene ut i butikkene, og jeg kan gå og titte litt på julepynt i smug (selv om det fortsatt er oktober).

4. Ikke spille julemusikk før 1.desember. Det føles tydeligvis litt påtrengende for folk rundt meg. Har allikevel lov til å spille igjennom, og eventuelt justere litt på julemusikklista på Spotify i november. Når jeg er alene. https://open.spotify.com/user/1195029876/playlist/2l8yLmr84pTVKl1XIgNxSS?si=IPzYAgaCRQCSVokIhZlJDg

5. Juleklær brukes kun i desember, eller på karneval. Gyldig unntak er dersom julekortfotografering foregår før desember.

Så lenge jeg holder meg innenfor disse grensene, får jeg stort sett styre på som jeg vil. Du hører meg nok når jeg kommer. Det er mye bjeller involvert i juleklær. Og blinkende lys.

«Du ser meg over taket der’a jordmor Matja bor.»

Sofarefleksjoner

A4

Litt om hvordan vi kategoriserer folk rundt oss, for å skape en slags orden. Og hvordan frykten for A4 sitter i mange.

Som lita jente hadde jeg vel som barn flest, ikke så mange kategorier å sette folk i. Kjent/ukjent, og skummel/ikke skummel. I og med at jeg var veldig skeptisk til alt jeg ikke kjente svært godt, så havnet de fleste i skummelkategorien. Så verden besto i grove trekk av tre typer mennesker:

• Skumle
• Litt skumle
• Trygge

Som tenåring, ble disse kategoriene utvidet og sammensatte, ettersom jeg fikk mere livserfaring. Aldri har jeg vel følt meg så klok og dypsindig som da! Til tross for at jeg nærmest satt på alle verdens svar, var jeg ikke snauere enn at jeg kategoriserte svært så enkelt. 

Fortsatt gjaldt gradene av skummelhet, men de ble nå blandet med hvem som var kule/ukule, soss/freak/rocka. Skolelys gikk som regel blant de ukule. Begrep som nerd og geek hadde ikke kommet til Norge på den tiden.

 Allerede i denne perioden begynte begrepet A4 å feste seg som noe klebrig vi ikke vil ha på oss. Dette skulle henge i til langt inn i voksenalder. Si hva du vil, men ikke kall meg dèt! Nå slapp jeg vel glatt unna det stempelet i årevis; med forkjærlighet for svart og eller svært fargerikt hår og bekledning, ble jeg antagelig kalt mye rart. 

Den store skrekken var å få dette fryktede A4-stempelet. Sjøl puttet jeg alt og alle som var kjedelige, uoriginale og som ikke torde å slippe seg litt løs inn i den båsen. Ja, da etter mine standarder altså! 

Men hvem har egentlig malen?

Vi putter hverandre i båser. Her illustrert som sekker.

Ettersom tiden har gått, og hanekammer og åttefargede hårsveiser har fått vike for pinekort, grått hår… Da jeg byttet ut ton-i-ton svartsvarte antrekk med grå klær, så ikke hundehår skulle synes så veldig i bikkjenes røytetid. Da jeg kunne tillate meg å begynne og høre på annet enn skranglerock, punk og gammel jazz. Ja, da kom jeg kanskje inn i den forhatte kategorien sjøl. Og hva så?

 Overalt finnes grupperinger. Folk går inn i samme bås, fordi de deler en interesse eller ideologi. Være seg for eksempel fotball, kor, idrettslag, politisk parti eller interesseorganisasjoner. Innad i disse foreningene har folk stort sett temmelig lik oppfatning; Vålerenga i mitt hjerte, man må varme opp for å synge skikkelig bra, dette partiet fører den beste politikken osv.

Med andre ord; de fleste av oss er ganske streite når det kommer til et stykke.

Det har til alle tider vært enkeltindivider som har likt å gjøre ting på sin egen måte, uten å bry seg om hva folk måtte tro eller mene. Så har vi hatt bølger hvor alle skal være unike og individualister. 

Hipsterbølgen er et godt eksempel på dette. Sjelden har vi vel opplevd at så mange unge mennesker dyrke kunsten å bake surdeigbrød, strikker egne klær, går for gjenbruk, brygger øl. Ut i skogen, opp i trærne. Og mange har en formening om at dette er unikt.

Beklager å måtte si det folkens, men dere dyrker tradisjonelle manns- og kvinneferdigheter fra mine besteforeldre var unge. Ikke noe eksepsjonelt spesielt ved det. Faktisk ganske flinkis. Eller A4 om du vil.

Dette synes i de fleste kulturer og samlinger. Folk er relativt samkjørte og regelbundne i sine miljøer. Og det er det ikke noe galt med. Det som blir feil, er når folk setter seg sjøl på pidestall med «jeg, meg selv og mitt unike indre.» 

Dersom du er så unik, så vil jeg heller bli fascinert av å finne ut av det selv. Ikke fortell meg det. Det fungerer som en dårlig spoilerallert.

Alle er unike. Vi er det bare på ulike måter.

Tenk om vi hadde vært litt flinkere til å gå utenfor vår lille komfortsone. Det kunne ha resultert i noe som dette:

Noe som var helt unikt – og vanlig.

Sofarefleksjoner

Valgkamp med bismak 

Litt om hvorfor jeg ikke har tv-kanaler i heimen, og hvorfor valgkampen burde vært inspirert av fjellvettreglene.


Da fjernsynet gikk over til bakkenett i 2008, valgte jeg å ikke koble meg på. Tenkte at det kunne være greit med litt pause fra tv, og var i prinsippet motstander av å betale for kanaler som i allefall proppet meg full av uønsket reklame. Jeg har fortsatt ikke tv-signaler. I perioder hvor det er store idrettsbegivenheter eller valg, savner jeg det ihvertfall ikke. Leser og hører på radioen. Får med meg mer enn nok gjennom disse informasjonskildene. 

Da jeg var 19 år, og gikk til valgurnene for første gang, syntes jeg den opphetede stemningen partiene imellom var spennende og engasjerende.  Nå syns jeg det bare er traurig og utmattende. Gjennomgående tema er å fortelle hva de andre gjør feil, heller enn å fortelle hva de selv står for som politiske partier. Og retorikken minner til forveksling om den treåringer har i sandkassa.

Derfor har jeg latt meg inspirere av de gamle fjellvettreglene fra 1952, og laget et forslag til valgvettregler som burde være obligatoriske for politikerne.

1.  Legg ikke ut på valgkamp uten forberedelser og argumentasjonstrening. 
2.  Si hva du står for. Ikke hva andre ikke står for.
3.  Vis respekt for velgerne og opinionsmålingene.
4.  Vær rustet mot sleivspark og kulde fra andre politikere. Ha alltid klare fakta parate. Ikke ulne svar og ryktebaserte fakta.
5.  Lytt til erfarne politikere. Og mora di, dersom det er mulig.  
6.  Bruk ditt partiprogram som kart og kompass. Jeg vil vite hva du står for, ikke hva du mener om alle andre.
7.  Gå ikke alene. Vær villig til å gå i koalisjon med andre partier. Sperregrensa kan komme til å velte deg dersom du er for liten.
8.  Vend i tide, det er ingen skam å snu. Har du sagt eller gjort noe som er dumt, be om unnskyldning, og vær villig til å se at du ikke alltid har rett.
9.  Spar på kreftene og gjem deg under ei dyne om nødvendig. Ikke drukne deg i pils og si idiotiske ting på tv. Ikke.

Og til alle dere andre, som ikke er politisk aktive; Kom deg opp av sofaen, og gå til valgurnene. Dersom du ikke stemmer, bør du heller ikke si et kløyva ord om norsk politikk de neste fire år. Godt valg!