Stikkord: barndom

Frøken, gi meg himmelens nummer 
Det var den gang

Frøken, gi meg himmelens nummer 

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Jeg har alltid vært lettrørt. På grensa til det patetiske, vil jeg nesten si. Søte kattunger eller en trist hendelse på tv? Jeg gråter en liten skvett. Og ser jeg det i reprise, ja da begynner jeg å gråte litt i forkant av hendelsen. Fordi jeg vet hva som kommer. Det toppa seg vel da jeg tok meg sjøl i å felle noen tårer da Labbetuss hadde bursdag på barne-tv…

Som lita jente, ble ofte dette oppfattet som mye mer dramatisk enn det jo i grunnen var. Hjemme var det greit, for resten av familien var like ille som meg. «Huset på prærien» eller en Charles Dickens-film på tv, og vi satt og snufsa og grein hele gjengen.

 

Men, det var to scenarier som gjentok seg med jevne mellomrom. Det ene var at jeg ville ha Torbjørn Egners «Den uheldige mannen» og Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå» som nattasanger. Begge disse er triste, og jeg valgte med andre ord å gråte meg i søvn.
Det andre var «Frøken, gi meg himmelens nummer». Moder’n satt ved orgelet og spilte et eller annet, og jeg kom ilende. Og ville at hun skulle spille denne sangen. En forferdelig trist vise om ei jente som savner sin døde mor.

 

Mamma visste hva konsekvensene ble, og forsikret seg om at jeg ville dette.» Ja da», jeg nikket entusiastisk. Hun rakk knapt å finne fram partituret; og spille de første akkordene, før jeg knakk sammen – helt oppløst i tårer. Ja ja, en får ikke mer moro enn man lager sjøl…

Tekst: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken,_gi_meg_himmelens_nummer

Brudebildet
Det var den gang

Brudebildet

Kaffelatter1 kommentar

Dette innlegget handler om en kort, men oppklarende samtale mellom min far og meg da jeg var rundt fire år.

Jeg vokste opp med unge foreldre. Da de giftet seg på midten av 60-tallet, strammet det litt i livet på kjolen til mamma. 4 ½ måned senere ble min bror født. Dette var aldri noe skambelagt tema hjemme hos oss. Mamma sa det enkelt: «Vi kjærestekosa mye, og så kom broren din i mammas mage. Så gifta vi oss; og kjærestekosa mer, og da kom du.»

Jeg har alltid vært en høysensitiv person, men som barn var jeg nærmest hudløs. Lot meg erte og såre av de minste ting. Dette visste broren min å utnytte. (Til jeg fikk det tøft senere. Da var Bror en klippe). En favoritt var å ta meg med bort til våre foreldres brudebilde, og fortelle samme ting hver gang: «Jeg er med på bildet. Det er ikke du!» Jeg ble alltid like knust.

Etter hvert utbroderte han historien mer og mer; pekte på mammas mage, og sa at han hadde ligget der inne og sett på bryllupet gjennom et hull i navlen hennes. Dette fant jeg særdeles urettferdig, og kunne helt klart se for meg konturen av ansiktet hans i blondene på mammas brudekjole. Han perfeksjonerte akten til fingerspissene. Det gikk så langt at han kunne bare nikke bort mot bildet – og uten at han trengte å si et kløyva ord, begynte jeg å strigråte.

Det var etter en slik episode at faren min kom over meg, hulkende under brudebildet på veggen. Broder’n hadde; klokt nok, forduftet. «Det er uuuuurettferdig at Bror er med på bildet og ikke jeg!» Sagt sånn som bare en unge i trassalderen høres ut når noe går på tverke.

Jeg antar at min far skjønte der og da; at dette temaet kunne holde det gående i årevis, dersom han ikke stoppet det nå. «Joda, du er med på bildet. Ser du ikke det?» Gråten stilnet. Nei, jeg så forsåvidt ikke det.

Han pekte på venstresiden av jakka si på bildet. «Du lå her du, vett’u. I rognpåsan min!» Gjennom tåreslørete øyne så jeg det mer og mer tydelig. Jeg var jo med på bildet jeg òg! Uten at han trengte å forklare noe mer, visste jeg instinktivt at en rognpose ligner til forveksling på lommefôret til en smokingbukse. Tenk, jeg hadde vært der hele tiden. På vårt første familiebilde.