Stikkord: barndom

Smittefare
Det var den gang

Smittefare

Kaffelatter1 kommentar

Livet kan være brutalt. Som for eksempel når du har blitt utsatt for livsfarlig smitte, og med ett skjønner at du kan risikere å dø.

Da jeg gikk i 1.klasse på barneskolen, hadde læreren vår en fiks idé om at det var lurt å plassere de uroligste barna sammen med de roligste. Jeg var stille og beskjeden; ergo ble jeg plassert ved siden av klassens ubestridte urokråke.

Det kan være at jeg hadde en beroligende effekt på ham, men han skremte vettet av meg støtt og stadig. Så noen vinn/vinnsituasjon var det overhode ikke snakk om.

La oss kalle ham Dennis (etter tegneseriefiguren). Dennis bestemte raskt at vi var bestevenner, og at vi skulle leke sammen rett som det var. Sjøl var jeg ikke så voldsomt keen på å ha en venn som hoppet på meg, og slang meg i bakken i tide og utide. Men; som det forsiktige barnet jeg var, så turde jeg ikke å si nei.

Det hele eskalerte da Dennis en dag kom på skolen, og ga meg den dødelige sykdommen. Da fikk jeg faktisk nok!

Det hadde ringt inn til 1.time, og vi hadde kommet inn i klasserommet og satt oss ned på plassene våre. Dennis rotet rundt i sekken sin. Så tok han noe opp fra sekken, holdt det i hånden med knyttet neve. Med ett slo han meg i siden, og tørket hånden på genseren min. Så sa han: NÅ HAR JEG SMITTET DEG MED DUREX!

Det sier seg selv, at jeg fikk fullstendig panikk! Gråtende, pakket jeg sakene mine, og løp forbi læreren vår. Hun forsøkte å holde meg igjen, men jeg var så redd, at jeg rev meg løs og ropte «JEG VIL TIL MAMMA!»

Snørr og tårer rant. Med hjertet i halsen og skjelvende knær, kom jeg meg hjem så raskt jeg kunne. Løp og løp, imens jeg hikstende prøvde å børste vekk smitten.

Da jeg kom hjem, ble jeg tatt imot av en bekymret mor. «Hva i all verden er det som har skjedd, og hvorfor kommer du hjem nå?» Fortsatt fullt påkledd, og med ranselen på ryggen – dumpet jeg ned på en kjøkkenstol.

«DENNIS HAR SMITTA MEG MED DUREX, OG NÅ KOMMER JEG TIL Å DØØØØ!» Jeg knakk fullstendig sammen. Mamma snudde seg mot kjøkkenbenken og fortsatte å skrelle gulrøtter (kanskje også for å skjule et smil?).

«Det går bra. Går over i løpet av dagen, det!»

Siden mamma hadde svar på alt, ble jeg umiddelbart beroliget. Så bra! Jeg kom til å bli frisk igjen!

Kuren for Durexsmitten ble et varmt bad og alenetid med mamma. Og joda, jeg kom fra det hele uten varige mén.

Barn som forteller vitser
Det var den gang

Barn som forteller vitser

Kaffelatter4 kommentarer

Husker du den første vitsen du lærte? Jeg lagde en selv. Det er ikke dermed sagt at den var god.

Små barn forteller ofte ganske teite vitser. I beste fall har de dårlige poeng. Ofte forteller de den samme vitsen om igjen og om igjen. I verste fall har barnet glemt deler av vitsen, og forteller noe som egentlig bare blir helt meningsløst.

«Har du hørt om dansken og svensken og nordmannen som…» «Kom an, Ketchup!» Vi fortalte dem som barn, og flere av de samme vitsene blir jammen fortalt av små barn den dag i dag.

Vitser formidles ofte fra de store barna, til de mindre. På samme måte som annen kunnskapsformidling mellom barn. Noe funker, mens andre ting blir vridd på eller forandret til det ugjenkjennelige underveis. (Eksempelvis forplantningslæren.)

Den første vitsen jeg kan erindre å fortelle, fant jeg på selv. Vitsen i seg sjøl var totalt blottet for humor, og helt poengløs. Jeg hadde ikke fått med meg oppbyggingen av vitser, men det trengte jeg for så vidt heller ikke, for folk lo som bare det når jeg fortalte den!

Det har seg slik, at jeg var så full av forventninger da jeg fortalte vitsen, at det nok var mitt oppsyn folk lo av. Tross alt, det er en viss sjarm over et barn som stråler av glede, og som finner sin egen historie så fornøyelig at hun hikster av latter når hun forteller vitsen…

Men kunsten å få andre til å le, er ikke den verste form for bekreftelse en unge kan være ute etter.

Jeg vil herved takke mine foreldre, tanter og onkler; Takk for at dere lo av den elendige humoren min! (Hmmm, dere ler fortsatt…)

Jeg har lyst til å fortelle vitsen til deg òg. Men jeg skal forsøke å gjenskape måten jeg fortalte den på. Da jeg var et blygt barn, tok jeg som oftest mot til meg, og nærmest ropte ut vitsen. Derfor skriver jeg monologen med store bokstaver. Se samtidig for deg ei lita jente, som er stappfull av forventning om å slå til med en alle tiders god historie, stå og brøle en vits. Ansiktsuttrykket mitt må ha vært ubetalelig…

«VIL DU HØRE EN VITS?» (Jeg ventet aldri på svar, bare kjørte på.) HE HE HE, «DET VAR EN GANG EN KROKODILLE!» *fnis* «OG NÅR DEN VAR FERDIG PÅ DO», HE HE HE HE, «SÅ SATT DEN FAST HALEN I DØRA!» HE HE HE HE…

På dette tidspunktet lo jeg så tårene trillet.

Paradokset; de voksne lo av meg, ergo fortsatte jeg å fortelle den samme vitsen…

Stand-up-komiker var neppe et av superlativene som ble brukt om meg…

Hvordan adoptere en mormor
Det var den gang

Hvordan adoptere en mormor

Kaffelatter4 kommentarer

Når de fleste tenker på adopsjon, så er det som oftest barn eller dyr de tenker på. Men det er ikke det jeg vil skrive om nå. Jeg skal fortelle om da jeg adopterte en mormor.

Som barnløs kvinne kunne det vært aktuelt for meg på et tidspunkt. Å adoptere. Det ble aldri slik. Selv om jeg periodevis har vært grepet av babyblues, så har allikevel ikke savnet etter barn presset ut av egen kropp vært overveldende.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge andres barns oppvekst på tett hold. Joda, bonusbarn kan så visst få fram morgenet. En sitter der, og føler brått hvor brutalt morskjærligheten presser på. Den traff meg i magen som en sprudlende virvelvind. Men dette er temaer jeg eventuelt kan skrive om ved en senere anledning.

Da jeg ble født, var tre av besteforeldrene mine i live. Men ikke mormor. Jeg vet ikke helt hva som var så grusomt med å mangle akkurat mormor. De tre gjenlevende besteforeldrene var så absolutt tilstedeværende i hele min barndom. Tror kanskje det var noe så basalt som at tittelen var veldig hyggelig.

Dessuten hadde en fetter av meg en ganske så der perfekt utgave av en mormor. Ikke bare var hun veldig klok, hun var like sterk som Pippi Langstrømpe, en kløpper i å kløyve ved, og lagde sine helt egne ord. Dessuten så hun ut akkurat sånn som jeg syntes en mormor burde se ut. Eldgammel (i slutten av 50-åra et sted), og veldig pen.

Planen om å adoptere en mormor begynte sakte, men sikkert å ta form. Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen, og dette var første gang jeg hadde ønsket meg noe som det ikke nødvendigvis var noe klart svar på. Det var ikke noe jeg ba om spontant. Nei, jeg tenkte lenge på om det kunne være mulig i det hele tatt. Ville hun le av meg, og tro at jeg spøkte? Kom hun til å synes jeg var frekk som ville ha en ekstra bestemor?

Jeg luftet tankene for min egen mor. Hun mente at det ikke kunne skade å prøve. Men gjorde meg oppmerksom på at det var ingen selvfølge at jeg fikk et «ja». Dette betydde dog så mye for meg, at jeg bestemte meg for å spørre i alle fall.

Til slutt tok jeg mot til meg. På besøk hos fetter var også hans mormor. Jeg husker godt at jeg gikk bort til stolen hvor hun satt; ga henne en god klem, og hvisket inn i øret hennes «Vil du være mormoren min?» «Hva?» Hun så litt overrasket på meg. «Får jeg lov til å si at du er min mormor?» Hun smilte; trakk meg inntil seg, og ga meg en klem imens hun hvisket «Klart jeg kan være mormoren din!»

Og sånn ble det. I nærmere 40 år fikk jeg låne en mormor. Mange år senere sa hun at hun hadde mange barnebarn, men bare ett som hadde valgt henne selv.

Senere har jeg adoptert flere hunder. Jeg har til og med spontanadoptert to dansker. Men ingenting kan slå den følelsen av å være fem år, og nettopp ha fått seg en splitter ny mormor.

Hoppebær
fra barnemunn

Hoppebær

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Et innlegg om å gripe muligheter når de kommer.

Jeg er av de som er mest begeistret for vår og sommer. Høsten består i stor grad av frost, smerter og melankoli. Heldigvis har jeg mye og mange rundt meg som peker på de fine tingene. Som gjør at jeg trosser det indre mørket; kler meg i ull og knall gule gummistøvler, og venter på at snøen skal pakke mørket inn i gnistrende hvitt.

Barn er ofte mye flinkere enn oss voksne til å gripe dagen, og la seg fascinere av alle årets fasetter. Juniora var definitivt en av disse. Høsten var fin, for da falt løv og kastanjer til bakken. Dette kunne vi lage kunst av, og fylle lommene med. Kakao smakte i følge henne aller best om høsten, særlig med stearinlys på bordet. Men aller best var kanskje hoppebærene.

Vet du ikke hva hoppebær er? Det er snøbær; giftige bær som vokser på prydbusker. På høsten faller bærene til bakken. Hvis du tråkker på dem kommer det et ørlite smell eller *popp*. Som barn syntes jeg at det var veldig moro å hoppe eller trampe på disse bærene. Juniora synes det samme. Hun synes de var så festlige, at hun nesten ikke klarte å gå forbi en hoppebærbusk uten at alle bær som lå på bakken var flate og lydløse.

Dette førte til at ønsket trikk nesten gikk fra oss på vei til skolen en morgen. Vi kom oss på i tide; men ble enige om at for å forhindre at det samme skulle skje igjen, måtte hun stå opp tidligere dagen etter. Som sagt, så gjort. Dagen etter sto vi opp en halvtime tidligere. Det var ei lys våken jente, som nesten ikke kunne få gjort unna morgenstell og frokost raskt nok. Denne morgenen og resten av hoppebærsesongen gjentok vi dette. Det var mange busker. Og mye hoppe-ti-hopp den høsten.

*Popp*

Epleslang 
Det var den gang

Epleslang 

Kaffelatter4 kommentarer

En liten fortelling om en forståelsesfull bestefar, og ei lita jente med en overdimensjonert fantasi og et rikt indre liv.

Da jeg var liten, hendte det at noen var på epleslang i hagen vi delte med bestefar. Det var noe forlokkende ved epleslang, som rørte ved meg. Å oppføre seg så rampete var nesten over min forstand at noen turte. Noen år senere skulle jeg ende opp på en katastrofal epleslang sjøl https://kaffelatter.com/2017/05/25/eden-hage/, men det er ikke den jeg skal fortelle om nå.

Bestefar og jeg kunne prate om alt mellom himmel og jord. Han oppfattet nok at jeg hadde hengt meg litt opp i dette epleslangfenomenet. Jeg hadde selv sett ham hytte med neven og rope etter slynglene som våget seg inn i hagen for å forsyne seg med epler. Det var ganske skummelt, og veldig spennende…

Tilslutt fikk jeg en glimrende idé. Hva om vi bare kunne leke at jeg var på epleslang? Etter å ha fundert en stund på det, la jeg fram forslaget for bestefar. Han hørte på hva jeg hadde å si med en alvorlig mine. Jovisst kunne vi leke epleslang!

Avtalen var at jeg skulle komme neste dag etter at jeg hadde spist middag. Som sagt, så gjort. Jeg gikk ut av porten; gikk litt oppover veien, snudde og gikk tilbake. Åpnet porten så stille jeg klarte. Listet meg så stille som en mus over grusen. Klar bane. Her var ingen hjemme. Jeg snek meg bort til epletreet. Det bugnet av frukt, og det lå allerede flere epler på bakken. Jeg plukket opp to epler. De gled ned i hver sin lomme.

«Er’e tjuvradder i hagen min?» En enorm skygge tronet i verandadøren på huset som lå øverst i hagen. Jeg snudde meg. En skummel, stor mann sto der og hyttet med stokken sin mot meg. «Ha deg vekk tjuvpakk, ellers ringer jeg politiet!» brølte han. Der og da blandet fantasi og virkelighet seg for meg, og jeg knakk sammen. Ikke ville vel jeg i fengsel! Tårene sprutet, og jeg gikk skjelvende opp til ham. «Nei, bestefar! Det er bare meg! Ikke ring til politiet!»

Det sinte fjeset hans sprakk opp i et smil. «Neimen, er’e deg’a? Jeg trodde det var noen skumle epletyver!» Vi lo begge to. At han kunne ta så feil! Vi gikk inn til ham, og spiste hvert vårt eple. Og snakket om alle skumlingene som snek seg rundt i andres hager.

Hvorfor det’a pappa?
Det var den gang

Hvorfor det’a pappa?

Kaffelatter3 kommentarer

Barn utforsker og lærer mye ved å spørre om ting på sparket. Selv var jeg av typen som spurte og gravde – til dels spørsmål som ikke nødvendigvis var så enkle å svare på.

«Hvorfor heter det ost?» «Lukker fisken øynene når den sover?» «Hvordan får Karlsson på taket på seg skjorte når han har en propell på ryggen?» Andre dager gikk det mere i «tenk om…» «Tenk om armer og ben byttet plass. Da hadde vi gått med hodet opp ned, og rumpa i været! Skulle vi hatt buksa på armene eller beina da?»

Som regel fikk jeg vettuge svar, andre ganger fikk jeg ikke noe skikkelig tilbakemelding. Dette var tross alt lenge før Google sin tid, og ikke alle svar kunne slås opp i leksikon. Men noen ganger fikk jeg svar som var så tydelige; og som gjorde så sterkt inntrykk, at det holdt med å spørre den ene gangen.

Vi satt rundt middagsbordet. Jeg hadde en liten tankerekke med «tenk om…», da jeg kom med et spørsmål som forsåvidt var relevant for situasjonen. «Hvorfor er det ikke lov å synge med mat i munnen?»

Mamma må ha sett at pappa fikk en idé, for hun trakk på skuldrene og sa «Vet ikke!» og spiste videre.

Siden jeg fortsatt var for liten til å få med meg nonverbal kommunikasjon mellom voksne, spurte jeg pappa òg. Hvorfor kan vi ikke synge med mat i munn‘a pappa?» Han bare så på meg og nikket kort.

Jeg kan ikke erindre nøyaktig hva vi hadde til middag, men husker at det var melk og raspete gulrøtter involvert i svaret hans. Pappa skuffet munnen full av gulrøtter; tok en slurk melk, og begynte å synge «Bæ bæ, lille lam» av full hals. Gulrøtter og melk sprutet nedover haken hans, og utover kjøkkenbordet.

Mamma prøvde så godt hun kunne å ikke le høyt. Svaret til pappa virket over all forventning. Jeg reiste meg opp, og hylte: «Slutt! Ikke syng med mat i munnen!» «Nei vel» sa pappa. Han tørket vekk gulrot og melk fra ansiktet, og fortsatte å spise som om ingenting hadde hendt.

Lærte jeg noe? Det ER stygt å synge med mat i munnen. Dessuten skjønte jeg for alvor at jeg måtte tenke meg om to ganger før jeg spurte pappa om noe. Det var ikke sikkert jeg ville like svaret…

D18971D1-B1C1-411B-BACD426A7954D132-962E01DF-E0F0-4EE1-AAA6B93C92DEFE83

Svømmelæreren 
Det var den gang

Svømmelæreren 

Kaffelatter1 kommentar

Hvordan lærte du å svømme? Jeg, og flere barn med meg hadde en noe uvanlig svømmelærer.

Min barndoms sommerparadis var på en campingplass. Som den badenymfa jeg er, var vannet alltid glovarmt, og været alltid perfekt for et bad. Dykking, stuping og vannski. At jeg ikke kunne svømme var helt uvesentlig. Kom meg fram ved å svømme under vann, og plasket avgårde med redningsvest på dypet. Vannski? Satt på nakken til pappa til jeg var stor nok til å stå selv.

Kom som regel ikke frivillig opp av vannet. Ble derfor fra tid til annen dratt opp på land, og lagt til tining under et håndkle. Der lå jeg og hutrer helt til jeg fikk tilbake følelsen i beina. Så var det uti igjen. Hadde konstant blålig lepper etter for mye bading i kaldt vann.

Så kom sommeren før skoleåret hvor vi skulle ha svømme-undervisning på skolen. Ikke så lenge før, hadde jeg fått operert inn dren i øret, og kunne ikke ha hodet under vann i en periode framover. Ergo; plutselig visste jeg ikke lengre hvordan jeg skulle svømme…

Men, på campingen gikk løsningen på problemet – på fire bein. Min svømmelærer var en hund…

Eieren var klar i sin sak; dette er noe bikkja liker å være med på, ellers hadde han satt seg på bakbeina og nektet. Æsop var en stor brande av en Labrador. Han var godt trent i agility, og jeg digget å se på når han gjorde triks.

Fremgangsmåten for svømmetreningen var enkel, men effektiv: Vi gikk ut i vannet. Jeg holdt hunden i halen. Eier kastet en shampooflaske et stykke foran hunden. Hunden svømte etter flaske. Jeg hang bak og holdt meg flytende, samtidig som jeg lærte å ta svømmetak i et ikke altfor høyt tempo. Vi trente gjentatte ganger den sommeren.

Og jaggu lærte jeg å svømme. Av en firbeint lærer med hale.

Babyen min 
Det var den gang

Babyen min 

Kaffelatter2 kommentarer

Da jeg fikk min egen, lille baby. Sånn nesten, ihvertfall…

Som liten var jeg sugen på å oppdage verden. Bare ikke i så store doser av gangen… Fortauet på utsiden av huset vårt var mer enn langt nok til å legge ut på eventyr. Særlig likte jeg å smette ut porten idet bussen kom. Da ble uvitende forbipasserende raskt innlemmet som statister i lekene jeg holdt på med.
Det var særlig en mann som ble offer for forestillingene mine. Han var alltid korrekt kledd, med frakk, hatt og en dokumentmappe i hånda. Jeg likte mannen med hatten, som jeg kalte ham.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg spankulerte fram og tilbake på det nevnte fortau. Iført min tantes crushlack-støvletter og studentlue, var jeg riktig så fjong. «Nei men, så fin du er i dag da!» Mannen stoppet, og smilte. «Jeg er stor, for jeg har voksenlue!» sa jeg, og pekte på studenterhatten. «Jaså, hvor gammel er du da?» spurte han. «Ni – snart 13!» sa jeg, og subbet av gårde i altfor store sko.

Vi hadde flere lignende samtaler etterhvert som årene gikk, så han ble vant til å høre at det kom mye rart fra min kant. Men da jeg var seks år gammel, dro jeg fortausturene til nye høyder. Jeg fikk nemlig en baby!
Vel, teknisk sett så var det vel ei tante som fødte babyen; men fra første gang jeg så det lille nurket, så var hun også min. Jeg fulgte nøye med på alt hva dette vidunderet angikk, og snart kunne jeg både skifte bleier og bysse i søvn. Den lille sovnet ikke så lett – men jeg hadde en stor porsjon tålmodighet, som nå kom godt med.

 

En av favorittmetodene mine for å få henne til å sove, var å trille henne rundt i dukkevogna mi. Med forsikringer om at jeg ikke skulle løfte henne opp, fikk jeg tantes tillatelse til å gå på trilletur på fortauet alene. Jeg trillet vogna fram og tilbake, fram og tilbake – i cirka hundre evigheter.

 

Babyen gråt, men jeg sang og rugget forsiktig på vogna imens jeg gikk. Tilslutt sovnet hun, men jeg visste at hun kom til å våkne så snart jeg stoppet. Så jeg fortsatte.
Med ett så jeg bussen komme, og der kom jammen mannen med hatten òg. Jeg trillet vogna i hans retning, og som forventet stoppet han opp og vekslet et par ord. «Er du ute og triller dukken din du da?» «Nei, det er jo babyen min!» sa jeg tilfreds. Han bøyde seg ned, og tittet opp i vogna. Da det beveget seg under dyna trodde han antagelig at jeg hadde en kattunge liggende nedi der. Men da kusine vrælte ut sin misnøye over at vogna hadde stoppet, skvatt han til.


«Ehh, hvor er mammaen til babyen da?» sa han litt betenkt. «Hun bor langt borte, så jeg har fått henne!» Før han rakk å si noe mer, fortet jeg meg videre. Da jeg gikk inn porten til huset vårt, sto han fortsatt og så etter meg…

 

 Etterord: Da jeg spurte min tante om lov til å skrive dette innlegget, lo hun og sa «Ja, det er vel for sent å bli meldt til barnevernet nå…» Skulle tro det, tante – skulle tro det. 40 år er vel å regne som foreldet sak.

Trøst
Det var den gang

Trøst

Kaffelatter2 kommentarer

Hvordan trøst kan komme i uventet form.

Mamma ligger på sykehus, og skal fjerne livmora. På denne tiden var dette et relativt stort inngrep. Jeg skjønner nok ikke alvoret, men vet at operasjon er seriøse greier. Ser jo at pappa – som ellers oppleves som sterk og trygg – er bekymret, og det gjør inntrykk.
Jeg går i småskolen. Tusler rund for meg selv ute i skolegården, og gråter når vi har friminutt. Stille, så ingen skal legge merke til meg. Kompis ser meg til tross for at jeg prøver å gjemme meg, og kommer bort til meg.
Han lurer på hva som er i veien. Jeg forteller om legen som skal skjære i magen til mamma med kniv, og ta ut livmora. Også skal de sy sammen magen. Etter å ha utbrodert alle blodige fakta jeg mener å besitte – blir jeg stille, før jeg gråter enda mer over skrekkscenarioet.
Kompis klapper meg på skulderen, og gir meg den beste trøst jeg noensinne har fått. Med følgende ord roer han meg ned; «Faren min har gjort akkurat det samme, og han ble helt frisk!» Jeg blir så utrolig letta!
Blid og fornøyd kommer jeg på sykehusbesøk til mamma, og forteller gledesstrålende om Kompis og faren hans. Mamma ler opp flere sting…

Heltedåder 
Det var den gang

Heltedåder 

Kaffelatter2 kommentarer

Dersom det er flere barn i en familie, blir ofte logistikken slik, at ett eller flere barn noen ganger blir dratt med på ting som kanskje ikke er helt aldersadekvate. Og ganske ofte syns nok særlig de eldre barna at småsøsken oppfører seg utrolig teit. Vår familie er ikke noe unntak.

Ved flere anledninger har jeg utført heltedåder for å redde Bror fra grusomme hendelser. Tror du han har takket meg? Nei, ikke noe annet enn kjeft å få. Snakk om utakknemlig slyngel!

Heltedåd 1:

Bror har begynt på skolen. Det er teaterforestilling i gymsalen, og jeg sitter bakerst sammen med Mamma. Husker ikke lengre handlingen i stykket, men med ett kommer det en skummel heks snikende inn i gymsalen. Jeg blir urolig, for det er faktisk ingen andre som legger merke til henne.

Bror og de andre barna følger med på det som skjer på scenen. Heksa lusker rundt i bakgrunnen. Undertegnede er tre år og veldig sjenert, men skjønner at her må noe gjøres. Heksa huker seg ned i nærheten av Bror. Jeg blir fullstendig hysterisk; reiser meg opp, og roper med skingrende stemme: «Heksa! Pass dere for heksa!» Rundt meg hører jeg latter. Bror synker skamfull sammen mellom klassekameratene sine, og jeg blir båret gråtende ut derifra.

 

Heltedåd 2:

Et par år senere er familien i Legoland. Bror er gammel nok til å være med på en del ting som jeg ikke kan. Bryr meg ikke stort, for jeg kan lete etter gull og kjøre små biler. Alt vel så langt. Helt til vi møter på sheriffen. Dog kan Bror være litt rampete noen ganger, men nok til at sheriffen skal komme sånn helt ut av det blå; arrestere ham og sette ham i fengsel?!  Alt skjer så raskt at jeg ikke reagerer før det er for sent.

Der står Bror; sperret inne av den onde sheriffen, og rister i gitteret. Du tror kanskje at dette er en lek? Det tror tydeligvis foreldrene våre òg, for de bare ler og lar han være der… Da er det jaggu bra å ha en lillesøster som vet å ta affære når det trengs! Jeg løper gråtende bort til sheriffen, sparker ham av alle krefter i skinnleggen, imens jeg brøler «Slipp løs broren min!»

Heltedåder 2 Illustrasjon Elisabeth Bergersen Kaffelatter.com

Heller ikke denne gangen virker Bror særlig imponert over innsatsen min…