Kaffelatter på bygda

På flyttefot

Jeg har flytta. Ut av Oslo. For første gang i mitt liv. Også jeg, som har alltid ansett meg sjøl som innbarka byjente…

Liker lukta av varm asfalt etter lett sommerregn. Liker caféer med rykende ferske bakervarer og god kaffe. Liker innvandrerbutikker med hyllene fulle av krydder og frukter jeg ikke kan navnet på.

En kan være selvstendig i by’n. Med trikker som går hvert 5.minutt og butikker overalt, har man alt man trenger innen gåavstand.

Men så har det seg sånn, at helsa har blitt dårligere. Å bo i 3.etasje uten heis ble til slutt et uoverkommelig problem. Jeg løste det ved å slutte å gå ut. Isolerte meg mer enn godt var.

Konstant støy fra uendelige byggeprosjekter i Oslo sentrum gjorde det uutholdelig å være hjemme på sommeren. Det var leit å kjenne på at jeg mistrivdes i byen som i så mange år har gitt meg så mye.

Bikkjene var stressa. Jeg var dårlig. Det var på tide med forandring.

Inntar BygdeNorge med forsiktige skritt. Når man har tilbrakt nærmere 50 år i storbyjungelen, kan overgangen til en liten kommune bli stor.

Min største frykt er hverken ensomhet eller kjedsommelighet. Her boltrer hundene seg ute. Jeg har større bevegelsesradius, ved å slippe trapper. Fuglene kvitrer i trærne rundt meg. Kjekken er fortsatt Kjekken.

Å komme i kontakt med folk? Vis meg et veien til et kor eller et husflidslag, så blir jeg kjent med noen.

Nei, min største frykt er å bli oppfattet som ei fisefin byfrue som har urealistiske hipsterdrømmer om økologisk jordbruk og bonderomantikk.

Jeg er ikke typen til dét. Jeg har rett og slett bare flytta.

fra barnemunn

Punker?

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å være noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A: «Hu er pønker

B: «Nei

A: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte. Rett under nesa mi.

B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke værra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…